Tyskerhuset på Bjørnøya

av Susan Barr –

På en tur innom Bjørnøya i 1987 tok jeg bilde av skjelettet til et trehus som sto på brinken like vest for den meteorologiske stasjonen ved Herwighamna.  Panelet var borte – antagelig fjernet ganske tidlig til gjenbruk – men reisverket sto igjen.  I henhold til kjenner av Bjørnøyas historie Dag Hagenæs-Kjelldahl falt resten ned under en storm i 2005.  En plankehaug lå igjen der i 2014 og i og med at restene ble fredet allerede i 1974 ligger vel haugen der fremdeles.

Tyskerhusets reisverk i 1987. Foto Susan Barr

Strukturen/bygningen assosieres ofte med tyskeren Theodor Lerner, kjent som “Tåkefyrsten” på grunn av sin befatning med tåkeøya Bjørnøya, men den ble faktisk bygget av et rivaliserende foretak.  Adolf Hoels verk Svalbards historie 1596-1965 forteller om dette.  På slutten av 1800-tallet hadde Lerner store ambisjoner for kullutvinning på Bjørnøya.  I 1898 ble han med på tråleren Helgoland sammen med en tysk ekspedisjon som skulle drive zoologiske studier på Svalbard.  Noen turister fikk også være med.  Underveis stoppet skipet ved Bjørnøya og Lerner gikk i land og okkuperte på egen hånd områder sør og sørøst på øya, ved Sørhamna og Kvalrossbukta.  Året etter returnerte han og okkuperte et større område som dekket alle de brukbare havnene og de til da kjente kullforekomstene på øya.  Like etter at Lerner dro fra øya i 1898 kom Deutscher Seefischerei-Verein til Bjørnøya, egentlig på oppdrag for å finne nye fiskefelter, men også med øye for kullforekomster som kunne brukes til fordel for fiskefartøyene.  De satte opp små hytter på Lerners områder med påskrift Station des Deutschen Seefischerei-Vereins.  Året etter forsøkte selskapet å komme først til øya, men Lerner var foran og fikk satt opp skilt med kunngjøringen Deutsches Privat-Eigentum. Erwerbsurkunde vom 5. Juni 1899.  På skiltet hengte han en okkupasjonserklæring i en liten seildukspose.  Måten erklæringen kunngjorde okkupasjonen på ble, ifølge Hoel, retningsgivende for alle senere okkupasjoner på Svalbard.  Da Deutscher Seefischerei-Verein etter hvert ankom øya holdt de seg unna Lerners okkupasjoner i sør og etablerte i stedet en stasjon i nord ved bukta de kalte Herwigshafen etter selskapets president.  Der ble «Tyskerhuset» satt opp.  Målene er oppgitt til 20 x 6 m.    

Ingen av disse ekspedisjonene overvintret og lite gruvearbeid ble gjort.  I 1900 ble syndikatet som hadde støttet Lerner økonomisk året før oppløst og Lerners eiendommer ble solgt til Deutscher Seefischerei-Verein og det tyske firmaet Knöhr & Burchard Nfl., Hamburg.  I 1925 ble alle de tyske eiendelene overdratt til Bjørnøen A/S for kr 200 000,-.

“Tyskerhuset” (skrives også Tyskehuset).
Foto: Norsk Polarinstitutt/Gunnar Horn 1925)

Det er mulig at besøkende til Bjørnøya i dag legger merke til en plankehaug litt bortenfor den meteorologiske stasjon, men kanskje de ikke oppfatter at haugen er et kulturminne fra mer enn 120 år tilbake i tid.  Får en kjennskap til historien bak plankehaugen får den straks en større og artigere mening.  Forhåpentlig har ingen etter 2014 trodd at den var et ferdiglaget St Hans-bål!

Nansen med luftskip til Nordpolen

av Fridtjof Mehlum

Det var ikke bare Roald Amundsen og Umberto Nobile som var opptatt av å benytte luftskip til utforskingen av Polhavet. Fridtjof Nansen var også svært interessert i dette og brukte mye tid og energi i sine siste leveår på bruk av luftskip som plattform for forskning. Han hadde mange andre jern i ilden og levde et hektisk liv med reisevirksomhet og møter, så vel som å skrive bøker og artikler. I årene etter hjemkomsten fra Fram-ekspedisjonen plaget det ham at han ikke hadde hatt nøyaktig nok instrumentering og heller ikke fikk dekket så store områder av Polhavet som han hadde ønsket. Heller ikke Amundsens ferd med Maud kom inn i de sentrale deler av Polhavet og fikk gjort oseanografiske målinger der. Nansens hovedmål var å bestemme utbredelsen av det dype Polhavet og å forstå strømforholdene og sirkulasjonsmønsteret i Polhavet, samt koplingen mot atmosfæren og de omkringliggende havområdene, slik som f.eks. Norskehavet.

I 1924 ble Nansen leder for en komité som hadde utgangspunkt i en tysk forskergruppe som arbeidet med mulighetene for å gjennomføre forskning i Arktis med luftskip. Denne gruppen ble i 1925 omorganisert til «Det internasjonale studieselskap for utforskning av Arktis med luftfartøy» med Nansen som president. Nansen likte ideen om å løse de store forskningsoppgavene i Arktis gjennom internasjonalt samarbeid. Studieselskapet ble senere kjent under kortnavnet selskapet «Aeroarctic» og etter hvert sluttet en rekke fremtredende forskere seg til. Det ble etablert nasjonale grupper under selskapet, og ved årsskiftet 1928/29 var det deltakere fra 20 land. Fra Norge var det i tillegg til Nansen 10 deltakere, inkl. forskerne Vilhelm Bjerknes, Bjørn Helland-Hansen, Adolf Hoel og Harald U. Sverdrup.

Nansens engasjement i studieselskapet og planene om en nordpolekspedisjon er omtalt i flere av biografiene om Nansen, og i 2021 utga Lars Frode Larsen boken «Nansen og luftskipene» som gir en mengde detaljer omkring dette.

Tanken var å bruke et stort luftskip som kunne ha med seg en stor gruppe forskere i tillegg til mannskap, totalt omkring 50 personer.  Studieselskapet drøftet saken på Zeppelin-fabrikken i Friedrichshafen ved Bodensjøen i Syd-Tyskland og kunne i mai 1925 fortelle at et nytt, stort luftskip skulle bygges der og stå ferdig til en ekspedisjon i 1926. Disse planene var trolig en viktig årsak til at Roald Amundsen hadde hastverk med å få av gårde sin planlagte ekspedisjon i 1926. Valget hans ble da å benytte det kanskje mindre velegnete luftskipet Norge som var til salgs i Italia. Nobile, som hadde designet luftskipet, ble presset til å få det bygget om og klargjort i tide til en luftseilas over Polhavet i 1926.

Det ble rask klart for Nansen at det nye luftskipet som skulle stilles til disposisjon for ekspedisjonen ikke kunne bli ferdig før i 1927. Det var en utfordring både å skaffe midler til byggingen av luftskipet og til gjennomføringen av ekspedisjonen til Polhavet. Det ble ytterligere forsinkelser, men i 1928 ble det endelig klart at den tyske regjeringen ville gjøre det store luftskipet LZ 127 Graf Zeppelin tilgjengelig for den planlagte ekspedisjonen. Det ble satt i drift samme år og ble det første kommersielle luftskip som fløy passasjerer over Atlanterhavet. I 1929 foretok luftskipet er tur jorda rundt (sponset av den amerikanske aviseieren William Randolph Hearst). Turen tok 12 døgn. Graf Zeppelin hadde normalt et mannskap på 36 og opptil 20 passasjerer og gondolen var luksuriøst innredet (se tegning). For passasjerene var det 10 smale dobbeltlugarer i gondolen, liksom sovekupeene i et tog. Luftskipet var 236 m langt, i motsetning til Norge som var 106 m langt. Mannskapet hadde sine soveplasser inne i selve ballongen.

Plan over gondolen på luftskipet Graf Zeppelin (Kilde: Wikipedia)

Etter at Graf Zeppelin hadde vist at den kunne fly jorda rundt, burde det være enklere å skaffe finansieringen som trengtes for å kunne gjennomføre ekspedisjonen. Våren 1929 dro Nansen til USA på foredragsturné med ulike temaer. Han holdt bl.a. en rekke foredrag med tittel «My next expedition to the Arctic», noe som skaffet inntekter til ekspedisjonen. Han diskuterte også ekspedisjonen med president Hoover med tanke på å få praktisk assistanse av amerikanske myndigheter. Selv om ikke all finansiering var på plass, var planene klare sommeren 1929 for en ekspedisjon over Polhavet i april-mai 1930. Studieselskapet produserte i september 1929 et «memorandum» som skisserte detaljene for den planlagte ferden.

Planen for ferden var i korthet følgende: Starten skulle skje i Nord-Norge, mest trolig fra Langnes ved Tromsø, der det skulle bygges en fortøyingsmast. Deretter skulle luftskipet følge en rute på nordsiden av Grønland, Canada og Alaska og følge en kurs som tilsvarte omtrent der hvor Nansen mente at kontinentalskråningen ned mot det dype Polhavet befant seg. Tanken var å fly i sikksakk for å bestemme nøyaktig beliggenhet av kontinentalskråningen. De skulle ha med seg et nykonstruert ekkolodd som kunne senkes ned i råker på isen mens luftskipet holdt seg i ro 100-200 m over havflaten. Forskerne skulle også foreta geodetiske målinger fra luften og sende opp radiosonder med ballong for å måle lufttemperatur i ulike lag av atmosfæren. Videre skulle det gjøres observasjoner av nordlys og magnetiske stormer og utarbeides kart over den magnetiske misvisningen i ulike deler av Polhavet.

Kartet viser planlagt reiserute for polhavsekspedisjonen med luftskipet Graf Zeppelin i 1930. (Kilde: American Geographical Society)

Luftskipet skulle stoppe i Fairbanks, Alaska. Her skulle det bygges en fortøyingsmast og det skulle være mulig å etterfylle luftskipet med hydrogen og supplere forsyninger. Fra Fairbanks skulle luftskipet deretter seile i en stor sløyfe inn til de sentrale deler av Polhavet for deretter å vende tilbake til Fairbanks. Den siste delen av turen skulle gå utenfor sibirkysten og ende opp i Tromsø. Det var også planlagt at man om mulig ville lande på isen inne i Polhavet og etablere en stasjon for å ta oseanografiske målinger på forskjellige dyp. Hele ekspedisjonen skulle vare ca. 30 dager.

Ekspedisjonen skulle ha med seg utrustning og proviant for 90 dager, i tilfelle man måtte gå ned på isen og forlate luftskipet. Blant utrustningen var hunder, sleder, kajakker og telt.

Etter planen skulle det være 46 mann ombord. Nansen selv skulle være ekspedisjonens leder, mens Harald U. Sverdrup skulle være den andre norske deltakeren. Hvis Nansen skulle bli forhindret i å delta, skulle Sverdrup overta ledelsen. Av de 10 øvrige forskerne, inklusiv en lege, var det fem tyskere, tre amerikanere og to russere.

Luftskipets fører var tyske kaptein Ernst Lehmann fra Zeppelin-selskapet, mens øvrig besetning omfattet 30 personer. I tillegg skulle det være med to journalister og en fotograf.

Ekspedisjonsmedlemmene måtte undertegne på en ganske streng kontrakt for å kunne delta. Det var et krav om at man ikke måtte være over 50 år (unntak kunne gjøres – Nansen var 70 år). Man måtte gjennomgå legeundersøkelse og være i god fysisk form. Forskerne og de tre pressefolkene måtte innbetale hver 1500 tyske mark for utstyr. Forsikring måtte man selv sørge for, og man undertegnet på at arrangørene ikke kunne saksøkes hvis noe skulle gå galt. Det var bare mannskapet som fikk betalt. De øvrige måtte lønnes fra sine hjemmeinstitusjoner. Forskerne forpliktet seg til ikke å meddele noen opplysninger om ekspedisjonen til utenforstående før åtte uker etter at den var avsluttet. Det var ikke tillatt for ekspedisjonens medlemmer å ha med seg fotoapparat. Dette gjaldt ikke for pressefotografen og operatøren av flykartleggingsutstyret.

Hovedsponsoren til ekspedisjonen skulle være aviseieren William Randolph Hearst, som skulle få eneretten til å skrive om ekspedisjonen i pressen. Ut over høsten 1929 var Nansen og andre i studieselskapet bekymret over at kontrakten med Hearst ikke var undertegnet og det første avdraget innbetalt. Dette forsinket innkjøp av instrumenter mm. til ekspedisjonen. Dette ordnet seg til slutt. En annen stor bekymring var knyttet til bygging av fortøyingsmasten og rydding av omkringliggende land i Fairbanks. Dette måtte ferdigstilles før frosten kom. Dette gikk også i orden.  Kostnadene knyttet til å få sendt 5000 gassflasker til Fairbanks var også et problem.

I Norge var Sverdrup høsten 1929 avventende med å bestille instrumenter og utstyr pga. av den uavklarte økonomiske situasjonen. Byggearbeidene med å etablere en fortøyingsmast i Tromsø var heller ikke påbegynt. Ledelsen i studieselskapet jobbet på spreng for å få økonomien i orden. Nansen holdt i desember en radiotale om ekspedisjonen som kunne høres fra alle tysktalende radiostasjoner. Det største problemet skulle vise seg å få forsikret luftskipet under polhavsekspedisjonen. Mot slutten av året 1929 gikk ryktene om at ekspedisjonen måtte utsettes eller avlyses fordi ingen selskaper ville forsikre polferden. Det viste seg snart at dette var riktig, og ekspedisjonen ble utsatt igjen til 1931. Så skjedde jo det ulykkelige at Nansen døde i mai 1930. Dermed skulle Sverdrup etter avtalen rykke opp som ekspedisjonsleder. Sommeren 1930 gjorde Graf Zeppelin to tredagers turer fra Tyskland langs norskekysten. På den første turen kom luftskipet helt opp til Svalbard. Det hadde med seg 20 sveitsiske turister og skulle teste hvordan det oppførte seg i arktiske strøk. På den andre turen var selveste Umberto Nobile med som gjest. Det var dårlig vær i Nord-Norge, så luftskipet kom ikke så langt som til Svalbard på den turen. Det snudde og fløy over Island tilbake til Tyskland.

I etterkant ble det en del skriverier i avisene om at Nobile skulle delta på turen til Polhavet året etter, siden Nansen var død og man trengte erfarne folk. I august 1930 kom Sverdrup tilbake fra Amerika og hadde takket ja til å bli med Hubert Wilkins som vitenskapelig leder på ekspedisjonen til Nordpolen under polisen med ubåten Nautilus. Han var derfor ikke aktuell for å være med Graf Zeppelin i 1931. Det ble også lagt planer om at Nautilus og Graf Zeppelin skulle møtes på Nordpolen. Det kom også et annet element inn i planene. Mange forskere ønsket at ekspedisjonen skulle utsettes til 1932, for da startet Det internasjonale polaråret 1932-1933. Resultatet ble at man i 1931 skulle foreta en kort ekspedisjon med Graf Zeppelin. Tanken om å treffe Nautilus på Nordpolen måtte forkastes, siden Nautilus ble sterkt forsinket på grunn av tekniske problemer og måtte oppgi forsøket på å komme til Nordpolen.

Graf Zeppelin dro fra Leningrad den 26. juli 1931 på en ukes tur til sovjetisk Arktis (Frans Josef land, Severnaja Semlja, Tajmyr og Novaja Semjla) med en internasjonal forskergruppe under ledelse av russeren professor Rudolf Samoilowich. Kaptein var Hugo Eckener, som hadde overtatt som president i studieselskapet etter Nansens død. Det var ingen norske deltakere om bord. Det var en annen kjent person om bord, nemlig Lincoln Ellsworth, som hadde vært en av lederne på ferden over Polhavet med luftskipet Norge i 1926. Det ble gjort en rekke vitenskapelige undersøkelser på toktet og bl.a.  viktige målinger av jordmagnetisme og en omfattende kartlegging av Frans Josef land fra lufta.

Folk fra isbryteren Malygin på vei ut fra Graf Zeppelin på Hookerøya, Frans Josef land for å utveksle filatelipost. På bildet under ses Umberto Nobile med pelslue. (Kilde: Deutsche digitale bibliothek)

Da luftskipet kom til Hookerøya på Frans Josef land gikk det nesten ned til havoverflaten i Tichaja Buchta (Stillebukta). Her lå også den sovjetiske isbryteren Malygin som samarbeidet med ekspedisjonen. Umberto Nobile var om bord i Malygin. Da Ellsworth fikk høre om dette, sendte han et hyggelig telegram til Nobile. Malygin sendte en mindre båt ut til luftskipet. Nobile var med og fikk hilst på Ellsworth, og de fikk en kort prat mens det ble utvekslet en stor mengde filatelipost, som var en viktig del av finansieringen av ekspedisjonen.

Ekspedisjonen som var planlagt i 1932 ble det ikke noe av, siden man ikke klarte å skaffe midler. Studieselskapet ble oppløst i 1937.

Om Fridtjof Nansen noen gang fikk anledning til å fly med luftskip vites ikke. Nansens første tur med fly var i mars 1919 fra London til Paris med et Handley-Page bombefly som var ombygd til passasjerfly etter Første verdenskrig. Det ble disponert av britiske Royal Air Force og fraktet post og viktige personer mellom London og Paris i forbindelse med fredsforhandlingene etter krigen. Nansen skriver rent lyrisk i brev til sin tilkomne kone Sigrun Munthe om turen, hvor han fikk se London, engelsk og fransk landskap og Den engelske kanal fra luften.

Scoresbygrotta i Kongsfjorden

av Redaksjonen i Nytt & Gammelt –

På nordsiden av Kongsfjorden ligger en stor øy som fortsatt kalles halvøy på kartene, nemlig Blomstrandhalvøya. Følger du kysten her finner du en fin grotte som du kan seile inn i med liten båt. Grotta har navn etter den engelske oppdagelsesreisende og forskeren William Scoresby som besøkte stedet sommeren 1815. Han har skrevet om dette i sitt store to binds verk «An Account of the Arctic Regions» som ble utgitt I Edinburgh i 1820. Han har blant annet kartlagt deler av Grønlands østkyst og verdens største fjord, Scoresbysund, er oppkalt etter ham.

William Scoresby
(av E. Smith 1821)
.

Scoresby skrev om sitt besøk på nordkysten av Kongsfjorden 27. juli 1815 (oversatt av oss):

Det stod en hytte på stranden, det virket som om den hadde vært i bruk i løpet av de siste ukene. Mot vannkanten var steinene så små at det bare var noen få som var så store som 50-80 gram vekt. Det var flere gjennomhullete klipper nære ved der vi var gått i land, og en hule som vi rodde båten inn i. Taket var en jevn marmor bue. Hulen var 25-35 m dyp, og 7-9 m bred. Takhøyden var snaue 3 m. Vi prøvde å måle dybden med en fem meter lang åre, men rakk ikke til bunns. I tillegg til vanlig marmor fant vi også krystaller av kalsitt i hulen.

Scoresbygrotta en vårdag 1994, veggene er glasert med is (foto: I. Gjertz)

Påske på forlandet 1908

av Gustav Rossnes –

Den første norske overvintringen på Prins Karls Forland ble gjennomført i 1907-08 av fem fangstmenn fra Tromsø fordelt på to hytter. Vinteren forløp med mye slit og varierende, helst dårlig, fangstutbytte. Det monotone livet fikk kjærkomment avbrekk i helgene og under de store høytidene hvis været tillot kontakt mellom beboerne på øya. Da mørketida var over, og våren begynte å krype nærmere innpå, belaget en seg etter hvert til å ta fatt på våronna: kobbejakt, egg- og dunsanking. Men først kom påsken.

Peder Nikolai Marentius Pedersen, bedre kjent som Peder Ullsfjording, var leder for fangstpartiet som holdt til i hovedstasjonen “Myren” ved Hyttevatna, rett innenfor Forlandsøyene. Med seg hadde han broren Nils og Peder Johansen.

Hytta «Myren» også kalt «Brucehytta» på vestsiden av Forlandssletta ble bygget av skotten William S. Bruce for Scottish Spitsbergen Syndicate i 1907. Her har folk fra De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspeditioner tatt inn på hytta i 1909. Hytta som Pedersen bygget ble reist ved siden av denne hytta og senere fjernet. Foto Adolf Hoel/Norsk Polarinstitutt.

Gustav Lindqvist, tidligere fangstkamerat av Peder Ullsfjording, var leder av en ekspedisjon som hadde hovedstasjon på Müllerneset ved innløpet til St. Jonsfjorden. To av hans folk, Olav Eriksen og Jens Wilhelmsen, lå på en stasjon på østsiden av Forlandssletta. De to fangstpartiene på hver sin side av sletta hadde ofte kontakt med hverandre. Den felles julefeiringen på “Myren” var svært så vellykket. Etter at de hadde pakket opp julegavene og funnet et par flasker med dram fra utrederne, var stemningen ifølge dagboksnotatene blitt rent “begeistret”. Til påskehelgen ventet vertskapet på “Myren” også besøk fra naboene.

Fangstlederen Peder Ullsfjording førte ekspedisjonens dagbok. Med en noe eksotisk rettskriving beretter han om fangstlivet i den spinkle hytten på vestkysten av Forlandet og de refleksjoner han gjør seg om livssituasjonen:

Lørdag den 18de April
I Dag blæsser det frist af Nord Klar luft Kulden 16.0 -C i faarmidag Kom Nils far Kapkaal [Kaldneset] her til han har heller ikke faaet noget en blaa Ræv havde han seet ellers intet der fra, Vi har i Dag ordnet os til Paaske, Sjærtorsdag har vi sprunget over og lige saa langfredag ved en liden fæiltagelse men er daag kommet ræt igjen af Maaned og Dage, Vaar Paaske blir os ensformig i Aar da det har gaaet os saa smot i det helle med fangsten, men efter beste evne vil vi finde os i en saadan sjæbne og modtage Paasken med mod og Nye faarhaabninger vi ønsker os helt fra dette aar 07 paa Forlandet og vad der til hører baade af Land og sø vi vilde faarre trække at værre i blant Lapperne paa fjeldet som passer sin Rein jaard en at ligge et helt Aar paa faarlandet i vert fald vilde jæi en anden gang vaakte mig at komme her til med vilje i fald ikke nøden skulde tvinge mig der til og dermed naak ellers intet Alt Vel.

Søndag den 19d 1 Paaskedag
I Dag er Vinden Ostlig flau Klar luft Kulden 14.5 -C vaar Paaske er ensfaarmig i Aar da vaart homør ikke riktig er i den Klare orden men faar daag gaa som det andet men vi er skjiket som en automat i vaart Daglige liv i de vaar arbæide altid maa gaa med sit jevne men vi har daag lit endnu at friske os op ved vi er endnu ikke riktig læns faar en liden Paaske Dram Lindkvist skulde værre her i Paasken men antagelig ligger Sundet da den ikke er kommet efter sin bestemmelse vi faar da paa denne maade værre ver faar sig ellers intet Alt Vel.

Mandag den 20de April 2den Paaskedag
i Dag blæsser det Kuling af N.O. med Sne i mellem Kulden 19.0 -C Vi har holt os ved Huset og helligholt Dagen efter beste evne Isen er taget fra land Nord faar og paa vestsiden af øerne i mellem de og landet ligger fast Nyis den er 4 Dage gammel men den sees ud værre sterk naak til at gaa paa i fald vi havde erinde der ud men vi har ikke noget at jøre naar vi ikke faar baaden ud i aabent vand, vaar trøst har veret at vi i denne tid Skulde faa ro men de Slog aldeles fæil vi har Strækning naak at ro paa Syd over det er 4 Mil her fra og til sydspissen af Faarlandet men sjøen er en kaald at det lægger Sjæris saa fort vinden Løier af da er jo intet faar os at jøre end at saave og spisse.

***

Vi får håpe påsken 2022 på Svalbard arter seg noe bedre enn den noe nedtrykte stemningen på Forlandet for 114 år siden. De fleste vil vel finne seg i skjebnen, være ajour med kalenderen og motta påsken med godt mot og nye forhåpninger. Fritt for påskedram blir det vel heller ikke i hytter og hus. Men hvem skulle vel ikke likt å være inne på vidda med samene som den gode hyrde for å vokte sin hjord?

Sango Brook. 45 år etter Helge Ingstad

av Jan M. Henriksen og Arne Andersen –

Den 14 februar 1992 omkom seks barn i en husbrann i det daværende Davis Inlet, Utshimassit på innbyggernes, innus, eget språk. Hjelpeløse sto innbyggerne og så på at huset brant ned til grunnen. Hvordan kunne dette skje?   

Folk flest var ruset og det var intet vann tilgjengelig for å få slukket brannen. Hele samfunnet var berørt. I 1993 ble seks ungdommer videofilmet mens de var i ferd med å sniffe seg til døde.  Denne videoen gikk verden rundt og gjorde Utshimassit til et symbol på den fattigdommen og håpløsheten som den gang hersket blant de innfødte i Canada. Canadiske myndigheter ble anklaget for, i stedet for å hjelpe, å prøve å knuse samfunnet på Labradorkysten.  Alkoholisme, rusavhengighet, vold, spesielt familievold og kriminalitet var enorme. Innbyggerne levde i svært kummerlige kår og oppvekstvilkårene for barn var elendige.

Fra Davis Inlet 1964. Foto: Ingstad/Hvide Bang

Det var til dette folket, Helge Ingstad og Hans Hvide Bang kom en gang på tidlig 1960-tallet, mens innu enda levde i naturen, med naturen og av naturen. Stedet der disse hadde sin hovedleir var på fastlandet og ble kalt Natuashish. Her bodde de vesentlig i telt, her hadde de sitt liv, sine ritualer, sitt eget språk, sin kultur med sine egne seder og skikker, tradisjoner og legender, og sine egne verdier, og ikke minst sin egen justis. De virket lykkelige og relativt ubekymrede. Helge Ingstad beskriver samfunnet de kom til inngående i kapitlet Naskapi-indianerne i boken «Vesterveg til Vinland»

Helge Ingstad og Hans Hvide Bang levde sammen med innu i noen uker. Først var befolkningen temmelig reservert, men da fiskesesongen startet tødde de tydeligvis opp og de to hvite menn ble fullt ut akseptert, der de padlet oppover Sango Lake og Sango Brook.

Vi føler vi lever med når vi leser dette kapitlet. Vi er en gjeng friluftsglade, jaktivrige, og opplevelsesnyfikne, litt eldre gutter på Ringerike. Fra før hadde noen av oss bl.a. vært ved «Elgsjøen» i Nordvestterritoriet og hatt en jakttur og opplevelsestur på Newfoundland med besøk bl.a. på L’anse aux Meadows hvor vi besiktiget de norrøne tuftene der. Så hva nå? Hva kunne vi finne på som neste tur? Etter igjen å ha finlest «Vesterveg til Vinland» slo tanken oss. Hva med en tur til Naskapiindianerne? Kunne det la seg gjøre å besøke denne indianerstammen og finne ut hvordan de har det nå, ca. 45 år etter at Helge Ingstad og Hans Hvide Bang var der, kanskje kombinere det med litt bjørnejakt? Tanken var sådd og det var bare å begynne forberedelsene, som skulle vise seg å ta et par år.

I 1993 skrev William-Mathieu Mark: Det første navnet den hvite man ga oss beskrev et dyr og gjerne en hest, de kalte oss villmenn eller barbarer (savage). De kalte oss også indianere og dette er fremdeles i bruk i dag. Jeg selv liker ikke at de kaller oss ville eller indianer. Etter at vi ble kristnet ga de oss navnet «Montaignais», og det er andre som kaller oss «Amerindians». De gir oss disse navnene uten å ta hensyn til vårt egentlige navn som er «innu».

Labradorkysten

Davis Inlet er et «lunt sund med skogkledde høydedrag på begge sider». Slik beskriver Helge Ingstad området der de landet for å besøke Naskapiindianerne, eller innu som de altså ønsker å bli kalt og som vi bør respektere.  Davis Inlet som handelsstasjon ble etablert allerede i 1869, hvor det ble handlet vesentlig med skinn fra pelsjegere og innfødte i bytte med utrustning og proviant. Først i 1967, altså etter at Ingstad og Hvide Bang hadde vært der, ble «byen» Davis Inlet etablert som et sted hvor det nomadiske folket innu skulle bosette seg. De ble av staten lovet komfortable hjem med innlagt vann og god infrastruktur. Myndighetene holdt imidlertid ikke sine løfter. Stedet ble anlagt på en øy, Ukasiksalik.

Innu hadde alltid bodd på fastlandet og hadde ingen erfaring med sjøliv. De ble frarøvet sitt tradisjonelle nomadiske liv og hadde store vansker med å tilpasse seg et nytt levesett. Alkoholismen skjøt i været. Innlagt vann fantes ikke og tilgangen på ferskvann var så å si fraværende, også de sanitære forholdene var elendige. De levde i urenslighet og med stadig økende sosiale problemer. Alkoholrelaterte dødsfall og selvmord var vanlige. Kriminaliteten skyhøy i forhold til innbyggertallet. Rettssystemet ble ivaretatt av de canadiske myndighetene selv om innu selv ønsket å utøve den justis de mente var nødvendig. Og i desember 1993 valgte befolkningen å kaste ut den canadiske retten og dommeren. De ønsket i langt større grad å styre seg selv. Dette resulterte i at det sommeren 1994 ble satt inn helikoptre med 100 av Canadas ridende politi (RCMP) og en del militære mannskaper. Det kom til store stridigheter som fikk en verdensomspennende mediedekning. Til dette samfunnet var det altså vi hadde tenkt oss!

Vi forsto fort at vi måtte skaffe oss noen gode kontakter i delstaten Newfoundland-Labrador. Og en rekke lokale turoperatører (outfittere) ble kontaktet, men ingen ville ta oss alvorlig og ingen ville risikere noe ved å sende fremmede, turister, samt sine guider til et sted som Natuashish, som nå var det nye stedet innu ble flyttet til og denne gang på fastlandet, omtrent der de tidligere hadde hatt sin hovedleir. Men så endelig, etter vår andre henvendelse, litt utpå vinteren 2008 fikk vi et oppløftende, positivt svar fra «Labrador Hunting Safari» ved Beth og Chuck Rawdings i Halifax. De forklarte at grunnen til at de ikke hadde svart på vår første henvendelse, var at de ikke tok oss alvorlig, ingen ved sine fulle fem ville finne på å dra til Natuashish uten en tvingende grunn. Men etter den andre gangen vi mailet de, begynte de å tenne på ideen og til slutt fikk de tak i to guider, Terry Chiwers og Alonzo Drover. Vi skulle få noen fantastiske dager sammen med disse to. Det må nevnes at for å utøve storviltjakt i Canada som utlending kreves det en godkjent guide pr. to jegere. Alonzo drev egentlig sitt eget outfitterfirma i Labrador City, men syntes det hele hørtes så spennende at han tok oppgaven selv, til tross for at han tidligere hadde hatt et par hjerteinfarkt og skrantet litt. Dog hans humør var det ingenting i veien med. Terry var også flyver og en ivrig jeger og meget kunnskapsrik. Bedre kunne det ikke bli.

Tidlig lørdag den 28. juni 2008 landet vi så i Goose Bay, etter en mellomlanding i Halifax hvor vi ble hjertelig mottatt av Beth og Chuck. Terry og Alonzo møtte oss så på flyplassen i Goose Bay. Resten av dagen gikk med til finpussing av våre planer, gjennomgang av kart og det å bli kjent med hverandre. Vi fire er: Stig Malvik, Arne Andersen, Rune Thorsen og Jan M. Henriksen.

Vi flyr over restene av Davis Inlet, over «nybyen» Natuashish og lander til slutt med Twin Otteren i øvre, vestre enden av Sango Lake. Etter å ha losset alt av utstyr, proviant og kanoer starter vi så padleturen oppover elven Sango Brook. Vi finner en fin leirplass og etablerer vår første leir og føler at vi er i skikkelig villmark med et historisk sus av Helge Ingstad og Hans Hvide Bang. Vi får besøk av et trepiggsvin (porcupine) også kalt reserveproviant da det er fredet, men lov å fange hvis sultedøden truer. Det skal visstnok smake fortreffelig. Men vi har proviant nok for hele turen. Ferske ulve- og bjørnespor mangler det heller ikke på. Leiren får navnet «Porcupine camp.»

I løpet av de neste dagene padler vi opp Sango Brook til innus gamle fiskeplasser, vi padler også en sideelv til Sango Brook. Det er rester og funn etter gamle leirplasser flere steder. Etter noen dager flytter vi leiren til enden av Sango Lake. Her finner vi restene av innus gamle leirplass, på en innbydende sandstrand beskrevet av Helge Ingstad. Om kvelden får vi besøk av en bjørn kloss inn på leiren, men den aner nok at den ikke er velkommen og stikker. Ca. klokken 0400 smeller det i leiren. Arne har hatt leirvakt og en bjørn nærmet seg faretruende teltene våre på jakt etter mat.  Den hadde gått og snust en stund i skogkanten og rundt latrinen og nærmet seg leiren og da den kun var få meter fra teltet til Terry og Alonzo følte han det tryggest å avslutte det hele, før det ble for farlig. Det skal nevnes at hver av oss hadde lisens på felling av bjørn. Senere på dagen fikk vi også besøk av binne med unge, men heldigvis forsvant de. Terry, Stig og Jan tar en padletur tvers over sjøen og går i land for å utforske landet og der får vi øye på en temmelig stor bjørn på vei i sjøkanten rett mot oss. Stig feller denne med et velplassert skudd.

Stig med sin bjørn

Vi fisker sjørøye. Har et gedigent måltid med fisk og bjørnestek, i det hele tatt føler vi oss som konger, hvis en konge kan føle det slik vi gjør. Været har hittil vært glimrende, men plutselig blir vi overrasket av et intenst regnvær med vind opp mot storm i kastene. Heldigvis klarer leiren seg noenlunde bra. Vi har lagt merke til at på morgenen er det som regel stille, mens det et stykke utpå dagen kan begynne å blåse opp ganske kraftig, noe som gjør det svært vanskelig og risikabelt å padle Sango Lake som er et par mil lang. Dette stemmer altså godt overens med hva Ingstad beskriver da det på deres retur blåste opp slik at de ble værfast i flere dager på en øy ute i sjøen. Det vil vi helst unngå og tar det ad notam med hensyn til vår egen padling ned mot Natuashish. Og dagen kommer da vi må begynne å tenke på returen.

Terry har fiskelykke

Allerede i 6-tiden om morgenen legger vi av gårde fordelt på tre kanoer, målet er den østre enden av sjøen. Vannet er smult og været bra. Avtalen er å padle mest mulig langs land og sammen. Men de to «ungfolene», Terry og Stig, befinner seg plutselig midtfjords, hvilket påtales når vi til slutt samles på avtalt sted, en gammel leirplass beskrevet og fotografert av Ingstad og Bang. Kun en times tid etter vi har ankommet begynner det å blåse kraftig opp og padling hadde vært umulig. Det gir oss grunn til litt ettertanke.  Vi etablerer leir nr. tre der hvor elva Sango Brook fortsetter ut av Sango Lake.  Fotograferer og sammenlikner våre bilder med gamle fotoer. Jo her har også Ingstad hatt sin leir. Ingen tvil!

Rune sammenligner terrenget

Også her får vi besøk av et trepiggsvin samt milliarder av mygg. På andre siden av elva står det et par telt og noen av de innfødte har vært oppom og tatt en kikk på oss mens vi forsøker fisket. Drar i løpet av et par timer 12 flotte ishavsrøyer som blir til et herremåltid og nok til frokost neste dag.

På andre siden av elva kommer det flere innu med firehjulsdrevne motorsykler, og skuer over til oss. Alonzo tar en kano og padler over for å snakke med dem, men da stikker de av gårde før han har kommet frem. Men senere kommer det enda flere og til slutt lykkes det Alonzo å få vekslet noen ord. De kan fortelle at vi er omtalt nede i Natuashish og de lurer svært på hvem vi er og hva vi bedriver. Og at «The Chief of the Council Band», høvding Prote Poker, vil avlegge oss et besøk neste dag.

Vi våkner til et mildt sagt jævlig regnvær og det blir leirliv. Benytter tiden til å lese oss opp på Mushuau innu, for å være best mulig forberedt på møtet. Mushuau innu betegner egentlig mennesket i naturen eller på tundraen. Utpå dagen letner det og snart ser vi en stor 4-hjulsdrevet pickup på andre siden. Tre menn stiger ut og Alonzo og Jan padler over. Det er nåværende høvding, Prote Poker, samt den forrige høvdingen Simon Pokue og stedets «kultursjef», Mark Nui, som vi får æren av å hilse på og å forklare vårt ærend.  Ikke minst at vi har en del bilder vi gjerne vil vise dem, og gi dem. Prote Poker forteller oss at han er barnebarnet til Joe Rich som altså var høvding da Ingstad var der.  Vi ønskes hjertelig velkommen dit ned neste dag. Det blir også i dag et gedigent måltid med bålkokt ishavsrøye innlagt med paprika og løk. Rune er en fremragende kokk. Utover ettermiddagen kommer det stadig flere innu på andre siden, der det altså er en slags vei, for å kikke på oss. Det har igjen blåst kraftig opp, og det begynner å minke på provianten og er nesten ikke øl igjen. Situasjonen nærmer seg det kritiske og vi ser frem til et «bybesøk» og handel i butikken. Vi er ikke lite spente på hva som venter oss.

Planleggingen av Natuashish, som betyr det lille vannet, ble påbegynt på sent 1990-tallet etter stort press fra ikke minst media som rapporterte om hvor elendig livet var i «innubyen» Davis Inlet. Omtrent ikke ferskvann, kun bøtter til toaletter og svært dårlig oppvarming, da det fantes lite fyringsved på øya. Endelig i 2002 sto den nye byen klar på fastlandet. Og i løpet av et års tid ble de flyttet over. Det hele skal ha kostet ca. 200 millioner canadiske dollar, og ytterligere ca. 70 millioner dollar ble brukt for å løse de enorme sosiale problemene. Har det hjulpet? Kanskje noe, men fortsatt henger det igjen mye av den sosiale elendigheten etter det ørkesløse livet i Davis Inlet. Alkoholsalget ble først forbudt 1. januar 2008; det resulterte i at prisen steg fra ca. 30 dollar flaska til ca. 300 dollar. Det illegale markedet var høyst oppegående. Men bedring er å spore, spesielt etter at man har skjønt at det ikke nytter bare å bruke penger, men at også tiltak må iverksettes for å aktivisere befolkningen.

Rådhuset

Neste dag våkner vi til et kraftig vindvær. Padling i denne vinden kan vi bare glemme. Bølgene selv i elva er altfor høye, det ville være livsfarlig å legge utpå. Vi håper det etter hvert vil løye, men den gang ei. Vi tar da avgjørelsen om å dra kanoene langs land og padle der det går. Vi blir gjennomvåte fra navlen og ned. Lenger ned på elva smalner den og bølgene er mindre og vi padler gjennom stryk med skumle steiner, slik også Ingstad beskriver. Kommet ned på Little Sango Lake må vi ta sikte på et landingssted tidligere enn hva vi hadde tenkt siden sjøen er altfor hard.  Rune og Alonzo holder på å tippe. Men vi kommer oss velberget på land, losser kanoene og får vridd det bløte tøyet. Lar så utstyret stå og finner veien til byen og følger denne. En liten lastebil med en del ungdommer på lasteplanet passerer oss, og ungdommene roper skjellsord og viser oss fingeren der vi trasker. Skal vi like godt oppsøke RCMP med en gang når vi ankommer byen eller ta sjansen på rådhuset? Etter litt diskusjon velger vi det siste. Og her i rådhuset møter vi igjen Prote Poker og Mark Nui. Verdens blideste og hyggeligste mennesker. De stiller opp med et par pickuper for å få utstyr og kanoer hentet. Dette blir fraktet direkte til havna og låst ned i en container. (Vi skal ta lokalbåten tilbake til Goose Bay.) De fikser også rom til oss på «hotellet», en tidligere brakkebygning etter byggeperioden. Alle vinduene er dekket med påskrudde finerplater, da hvit manns hus ikke er særlig populært blant stedets ungdom og det er nok av stener å kaste. En etterlengtet dusj og et måltid mat og en øl (kun for hotellets gjester) smaker utrolig godt.

Samtidig med oss bor også en dommer, en aktor, en forsvarer og en rettsbetjent på hotellet, da de har justisdager der oppe nettopp nå. Dette finner sted en gang i måneden og av en befolkning på ca. 750 er det fra 50 til 150 saker hver gang. Dommen lyder på ca. 50 dollar uansett forbrytelse hvis det da ikke dreier seg om grov vold eller drap. Vi lurer på hvorfor dette, og svaret er at de betaler ikke uansett så det hele er som symbolsk å betrakte. Men noen må ta turen til Goose Bay og til nærmeste fengsel, noe de fleste betrakter nærmest som en status. Dette er altså dommerens opplysninger. Og han får stå for det. Han kan også informere oss om at vi snart vil få besøk av RCMP og en viltoppsynsmann. Og de kommer!

Alt vi har av papirer og utstyr blir gransket og finkjemmet. De er spesielt interessert i om vi har ulovlig fisk, alkohol eller narkotika. Bjørneskinnene er de ikke interessert i.  Alonzo må ta viltoppsynsmannen med til kaia og vise alt vi har der. Det kan virke som han er litt slukøret da han intet mistenkelig finner. RCMPen blir etter hvert noe mer imøtekommende og hyggelig. Han kan fortelle oss at ved å ta tjeneste i Natuashish får han beregnet dobbelt ansenitet når han er ferdig med sin kontrakt der. Dødstrette etter en svært slitsom dag stuper vi i seng.

Neste dag er vi oppe grytidlig. Det er avtalt møte i rådhuset og ryktene om dette har gått rundt i hele byen. Vi skal vise bilder, fortelle litt om oss selv og ikke minst få høre mer om Mushuau innu og deres tidligere og nåværende liv. Vi gleder oss storligen!

Det er allerede en del mennesker når vi ankommer storsalen. Prote Poker, Mark Nui og flere fra «kommunestyret», The Council Band, er der. Vi presenterer oss, og de forteller om seg og om sin historie og om hvordan de har det i dag. Alkoholproblemet er i ferd med å bedres betraktelig etter forbudet, de har et bedret skolesystem, helsestasjon med lege og tannlege og et bedret sosialvesen, de har idrettshall med ishockey og volleyball som populære aktiviteter for ungdommen. Friluftslivet med fiske, jakt og pelsdyrfangst har igjen fått et oppsving. Private næringsdrivende i mindre målestokk er i ferd med å etablere seg.  Men det legges heller ikke skjul på at det fortsatt er relativ stor grad av sosiale problemer med vold og kriminalitet. Samt illegal alkoholomsetning. Det har i mellomtiden strømmet på med innfødte. Det er tid for å legge frem bildene.

Chief Prote Poker, Arne og Achetai
Ser bilde av sin far for første gang

Arne har fått i oppgave å notere ned navn på en del personer som vises på bildene og lage litt system på det hele. Og som hjelp sitter han ved siden av en kraftig kar i femtiårene. Han spør om de tre guttene Ingstad skriver om, Machin, Patni og Achetai fortsatt er der. Og får til svar: «Machin og Patni er døde, Achetai det er meg»! Han kunne huske Helge Ingstad og Hans Hvide Bang godt. Det er latter og gråt i salen etter hvert som folk får se sine forfedre og også seg selv som barn og unge. Achetai spør en kar litt yngre enn seg selv om han vet hvem han ser bilde av, svaret er nei, jo det er din far forteller Achetai. Mannen begynner å gråte. Hans far døde før han var stor nok til å lære ham å kjenne og noe bilde ble aldri tatt den gangen. Det var altså første gang han så bilde av sin egen far. En annen hadde aldri før sett bilde av sin bror, også hos ham spretter tårene.

Maniata

De fleste har en eller annen slektning vi har bilde av. «Den viltre og yndige piken Maniata» som Ingstad beskriver lever fortsatt og er her, men kanskje ikke like vilter og yndig som tidligere.

En eldre kar, Joachim Nui, kommer bort til meg og forteller at han husker Ingstad godt. Det er til dels ganske gripende scener. Alonzo forlater lokalet da det hele blir for sterkt for ham, Terry sitter i bakgrunnen og bivåner det hele med åpen munn. Vi får overlevert hver av oss en bok, redigert av Kiti Rich med tittelen «Gathering Voices», skrevet både på deres eget språk og på engelsk, om deres historie og spesielt problemene de hadde i Davis Inlet. Etter flere timer dabber så det hele av og vi skal til å forlate rådhuset da Prote Poker kommer bort til oss og takker og angir at disse bildene skal tilhøre hele samfunnet og få sin egen vegg i rådhuset.

Vi har tidligere blitt frarådet å gå i gatene i byen, men dette gir vi blaffen i og vandrer litt rundt omkring og beser oss. Overalt blir vi møtt av blide fjes som vinker og hilser på oss. Og vi slår av en prat. Kanskje har vi bidratt til ytterligere litt glede til våre nye venner, Mushuau innu i Natuashish.

Stor interesse, folk strømmer til

Vi sitter på trammen utenfor hotellet da det plutselig dukker opp en køl svart kar, helt klart ingen innu. Hei, er det dere som har hatt bildefremvisning på rådhuset? Jo det var da det. Han kan fortelle oss at hans sekretær brått forlot hans kontor på formiddagen fordi hun skulle på et møte, nå forstår han hva det var. Selv heter han Ruben Pillay, er opprinnelig sør-afrikaner, flyktet fra apartheid til Canada, utdannet sosialarbeider og har tjeneste i Natuashish et par måneder ad gangen i løpet av året. Han lurer på om vi ønsker å se bjørner, svaret er ja. Han henter oss senere og kjører oss til søppelfyllinga, hvor det til sammen rusler ni svartbjørner, bl.a. binne med tre unger. Folk tømmer søppel bare 5-6 meter fra de og for både bjørner og folk synes dette å være en helt naturlig ting. Ingen bryr seg. Ruben kan fortelle at selv om det nå er noen som har etablert sin egen virksomhet så lever fortsatt de fleste på sosial stønad fra den canadiske stat.

Vi får også besøk av en ti år gammel trivelig, nysgjerrig gutt og kommer i prat med ham. Vi spør ham om hva han skal bli når han blir voksen og svaret er ganske kort og greit: Ingenting!

Tiden i Natuashish går fort og plutselig befinner vi oss på kaia og venter på «Northern Ranger», Labradorkystens svar på hurtigruta, som skal ta oss tilbake til Goose Bay. Mens vi venter kommer Prote Poker med et par håndsydde mokasiner, sydd av en kvinne i Natuashish. Han ønsker at disse skal overbringes Benedicte Ingstad. Vi kan ikke annet enn å bli kraftig rørt og tar en verdig avskjed med både Prote, Mark og flere som har hjulpet oss og laget en uforglemmelig tid og opplevelse.

Gaven til Benedicte

Turen tilbake tar tre dager m. to overnattinger på båten. Standarden er nok ikke den samme som på hurtigruta, men vi får et godt inntrykk av Labradorkysten. Isfjell passeres, og tankene går til Titanics forlis i disse traktene. Første anløp er Hopedale kl. 0730 om morgenen. Allerede står det flere rusede personer på kaia og venter på mulige forsyninger. Trist syn. Neste stopp er Postville som er fullstendig tørrlagt og et ganske ekstremt religiøst sted. I Makkovik får vi noen timer i land. Dette er et sted med stort sett inuitter, og med en stor krabbebedrift, snøkrabbe. Det er stor aktivitet i dette samfunnet og folk virker glade og fornøyde og velfungerende, det er rent og ryddig og ordentlig. Det er lett å komme i snakk med folk. Det samme gjelder Rigolet, det siste stedet før vi er tilbake i Goose Bay. Det blir en bedre avskjedsmiddag med Terry og Alonzo. Vi gjenopplever hele turen og har noen felles opplevelser for resten av livet.

Hurtigruta

Turen hjem går via Halifax og et nytt besøk hjemme hos Beth og Chuck, de disker opp med et gedigent hummermåltid. Mens vi har vært på tur har deres datter som er kunstner laget et maleri av Helge Ingstad i kano etter et bilde de har fått. Dette blir overrakt oss med taler og kyss og klem. En verdig avslutning på en uforglemmelig tur.

Ubåter i Polhavet

Av Fridtjof Mehlum –

USS Nautilus gikk fra Beringstredet til Nordpolen og derfra videre sørover gjennom Framstredet mellom Svalbard og Grønland. Den første store utfordringen under dette toktet var å forsere de islagte områdene i Tsjuktsjerhavet nord for Beringstredet.  Dette havområdet er mange steder svært grunne, og skrugarder og isfjell kan stikke nesten ned til havbunnen. Det var derfor en krevende oppgave å navigere seg rundt (eller under) isen her. Det eneste hjelpemiddelet mannskapet hadde var sonar som de brukte for å se oppover, fremover og nedover til bunnen, og den var ikke alltid til å stole på. Sonaren kunne gi unøyaktige målinger hvis det var ulike temperatursjikt i vannet, og virket best når vannmassene var mer homogene. USS Nautilus gjorde et første forsøk på å komme seg gjennom disse islagte grunne områdene i juni 1958, men mannskapet måtte gi opp og gjøre vendereis. Andre forsøk, litt senere på sommeren, lyktes derimot da de fant en forholdsvis dyp kanal i Beauforthavet nord for Alaska som de kunne følge mot polen. De hadde et spesialbygget gyrokompass om bord som gjorde at de kunne bestemme posisjonen ganske nøyaktig i neddykket tilstand. Da de kom til Nordpolen fant de ingen åpne råker store nok til at de kunne gå i overflatestilling og fortsatte derfor videre mot iskanten i retning Grønlandshavet.

Bare en uke senere (11. august 1958) kom en annen amerikansk atomdreven ubåt USS Skate til Nordpolen. Den kom inn i Polhavet fra Grønlandshavet/Framstredet og dro ut igjen samme vei. Framstredet er dypt (over 2500 m), så USS Skate hadde ikke samme problemer som USS Nautilus med fare for kollisjon med dyptgående isfjell og skrugarder. Da ubåten ankom Nordpolen var det tykk is rundt til alle kanter, så de klarte liksom USS Nautilus ikke å komme opp til overflaten. Mannskapet klarte likevel, etter noen dager med leting, å finne en liten råk ca. 30 nautiske mil fra polen hvor de kunne komme så nær overflaten at de kunne sende en teleskopantenne opp i friluft og få sendt radiomeldinger. I mars året etter var USS Skate igjen på Nordpolen, og denne gangen klarte de å komme seg opp til overflaten ved å presse seg gjennom en tilfrossen råk, slik at mannskapet kunne komme seg ut på isen og fotografere.

Mange husker kanskje at det også var en tidligere amerikansk ubåt med navnet Nautilus. Det var en gammel utrangert, diesel-elektrisk ubåt (O-12, bygget 1918) som polarflyveren Sir George Hubert Wilkins fikk leie. Han utrustet en ekspedisjon med ubåt til Polhavet med bidrag fra bl.a. Lincoln Ellsworth. Wilkins planla en transarktisk ferd i 1931 for å gjøre naturvitenskapelige undersøkelser med et fullt utstyrt laboratorium om bord. Den norske oseanografen Harald Ulrik Sverdrup (som hadde vært med på Maud-ekspedisjonen, 1918–1925) skulle lede det vitenskapelige arbeidet. Han antok at havisen var flat på undersiden, og tanken var at ubåten skulle kunne gli på undersiden av havisen på meier som var påmontert toppen av skroget. Videre hadde den påmontert et isbor som skulle brukes til å bore hull i havisen. Derved kunne man få byttet luft, kjørt dieselmotorene for å lade batterier og etablert radioforbindelse med omverdenen selv om man ikke fant egnete råker hvor ubåten kunne komme opp til overflaten.

Som kjent så gikk ikke ekspedisjonen helt etter planen. Dette kan man lese mer om i Sverdrups bok fra 1931 «Hvorledes og hvorfor med ´Nautilus´». De hadde mange tekniske problemer med forsinkelser før ekspedisjonen kom i gang. På grunn av forsinkelsene ble det bestemt at man bare skulle gjennomføre et kortere tokt nord for Svalbard. De hadde en rekke uhell underveis. Noe av det mest dramatiske var at de mistet høyderoret, som gjorde at de ikke kunne dykke under isen. Da var det bare å avslutte toktet. Det ble spekulert på om årsaken kunne være sabotasje. Likevel fikk Sverdrup samlet en god del oseanografiske data under den tiden de var nord for Svalbard. På tilbaketuren stoppet ekspedisjonen i Bergen. Her ble ubåten tømt for verdier, og deretter ble den senket på dypt vann i Byfjorden. Wilkins døde i 1958, og hans aske ble spredt utover isen på Nordpolen av tidligere nevnte USS Skate i mars 1959.

Det kanskje mest spektakulære toktet med en atomdrevet ubåt i Polhavet var amerikanernes kartlegging av den sibirske kontinentalsokkelen i 1970.  Dette ble gjort med ubåten USS Queenfish under ledelse av kaptein Alfred Scott McLaren. På den tiden var mesteparten av undervannstopografien i Polhavet fortsatt ukjent. Dette var en periode under den kalde krigen, og de grunne havområdene nord for Sibir var av strategisk interesse for Vesten. Tilgjengelige kart fra dette område var høyst mangelfulle og ukorrekte. Å operere i disse farvannene var politisk risikabelt. Amerikanerne tolket gjeldene havrett til at Sovjetunionen hadde en 12 nautisk mil territorialgrense utenfor kysten, men det forelå på den tiden ingen internasjonal traktat som regulerte grensene for kontinentalsokkelen i Polhavet. Sovjeterne hadde i 1968 kunngjort at de gjorde krav på sokkelen ut til 200 meters dyp. Derfor var det viktig for amerikanerne at de ikke ble oppdaget når de drev kartlegging nord for sibirkysten.

Omtrentlig rute til USS Queenfish sommeren 1970. (Nøyaktige posisjoner er ikke frigitt). (Kilde: A.S. McLaren 2019. Exploration in an Extreme Underwater Environment. Molecular Frontier Journal 3: 29-43). 

Toktet med USS Queenfish i 1970 var ikke McLarens første tur med ubåt i polarområdeneHan hadde tidligere deltatt på et tokt i 1960 med USS Seadragon, som da var den første ubåten som gikk fra Atlanterhavet til Stillehavet via Nordpolen. Under oppholdet på Nordpolen spilte mannskapet den første baseball-kampen som var gjennomført der. Han var også med på et tokt med USS Queenfish i Davisstredet vinteren 1967.

USS Queenfish var i 1970 stasjonert på marinebasen Pearl Harbor på Hawaii, og da den skulle inn i Polhavet var det naturlig å legge ruten nordover via Beringstredet. Ubåten kom inn i det grunne Tsjuktsjerhavet den 30. juli. På denne ferden, liksom andre ferder med ubåter under den kalde krigen, var man opptatt av ikke å bli oppdaget verken av fiendtlige eller amerikanske fly eller skip. Man unngikk mest mulig å være i overflatestilling, regelen var at når ubåten var i periskophøyde, så skulle periskopet og radioantennene ikke være over havoverflaten i mer enn åtte minutter. Liksom tilfellet med USS Nautilus møtte også USS Queenfish betydelige hindringer i form av dyptgående isfjell og isrygger. Noen ganger måtte de plassere seg bare noen meter over bunnen for å komme under dyptgående is. Dette kalte de for «hug the bottom». Etter mye om og men kom USS Queenfish inn på kursen som USS Nautilus hadde fulgt nordover gjennom Beauforthavet og mot Nordpolen. McLaren har på en spennende måte fortalt i detalj om de til dels dramatiske problemene de kom opp i både på denne delen og de senere deler av ekspedisjonen i sine to bøker «Unknown Waters» fra 2008 og «Emergency Deep» fra 2021.

USS Queenfish fotografert i overflatestilling på Nordpolen den 6. august 1970. (Kilde: Wikipedia).

Ubåten nådde Nordpolen den 5. august 1970 og var da den syvende ubåten som til da hadde vært på overflaten på Nordpolen. Etter et opphold på Nordpolen med behørig feiring bega ubåten seg sørover på samme kurs som tidligere,  og det ble foretatt en del akustiske målinger av Gakkelryggen før kursen ble satt i retning nordspissen av øygruppen Severnaja Semlja. Her begynte mannskapets viktigste oppdrag på toktet, nemlig en deltaljkartlegging av dybdeforholdene i Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet nord for sibirkysten. Amerikanerne ønsket å finne en rute så langt sør som mulig hvor ubåter kunne navigere sikkert under isen på tvers av disse tre havområdene, så de måtte måle både tykkelsen av isen og havdybden.

Oppdraget var problemfylt. Dybdeforholdene var ukjente, og på denne tiden av året (sensommeren) var det betydelig sjiktning i vannmassene. Overflatevannet var mye ferskere enn vannet nær bunnen pga. den store mengden av ferskvann som strømmet ut fra munningen av de store sibirske elvene og fra smeltende isbreer. Ubåten måtte med jevne mellomrom opp til periskophøyde for å gjøre observasjoner over havoverflaten, samt oppdatere posisjonsbestemmelsen gjennom satellittnavigasjon og Omega-systemet og for å opprettholde radiokontakt. Med den store sjiktningen i vannmassene krevde det at man pumpet ut store mengde vann fra ballasttankene når man skulle heve ubåten. Denne aktiviteten skapte mye støy og gjorde ubåten sårbar for å bli oppdaget av eventuelle sovjetiske ubåter eller kjeder med akustiske sensorer.

Den eneste gangen ekspedisjonen hadde kontakt med andre skip eller fly i Polhavet var en episode i Laptevhavet, hvor de registrerte noen skip på sonaren.  De gikk opp i periskophøyde og fikk se en konvoi på fire transportskip og et tankskip som ble hjulpet av en isbryter med helikopter om bord.  Konvoien skulle trolig langs den nordlige sjørute til Tiksi eller helt øst til Pevek i Øst-Sibirhavet. Ingenting tydet på at USS Queenfish ble oppdaget.

Laptevhavet viste seg å være betydelig dypere enn de hadde trodd på forhånd. Dette gjorde at de kunne kartlegge sokkelen lenger sør enn forventet. I den vestlige delen møtte de mange dyptgående isfjell som hadde kalvet fra breene på øygruppen Severnaja Semlja. Den østlige delen var utfordrende på grunn av de ujevne bunnforholdene og store områder med tykk havis. De hadde håpet å kunne komme inn i Øst-Sibirhavet ved å gå sør for De nysibirske øyene. Det viste seg ikke å la seg gjøre, siden havet var for grunt og havisen for tykk tid at de trygt kunne komme gjennom. De gikk derfor nord om øygruppen.

Øst-Sibirhavet viste seg å være enda mer krevende å kartlegge enn Laptevhavet. Havisen var tykk og bunnen svært uregelmessig, og stadig møtte de pingoer (formasjoner av permafrost som stikker opp fra havbunnen) som de hadde vanskelig med å detektere før det var for sent. Noen steder gikk havisen helt ned til bunnen. I blant måtte de legge ubåten nesten helt ned til havbunnen for å komme seg gjennom dyptgående is. Her opplevde mannskapet en av de mest kritiske episodene på toktet. Plutselig var de omringet av dyptgående is på alle kanter, og isen var så tykk at den trolig gikk helt ned til bunnen. De var fanget i noe de kalte en «ice garage». Fra ubåtens tårn var det bare omkring tre til fire meter opp til isen, og ubåten lå bare ca. en meter over havbunnen. Det eneste som kunne gjøres var å prøve å bakke ut samme vei som de kom inn.  Det var lettere sagt enn gjort. For det første måtte man finjustere ubåtens vekt ved å regulere vannmengden i ballasttankene, slik at båten holdt seg horisontal og ikke støtte på bunnen. I motsetning til USS Nautilus som hadde to propeller, hadde USS Queenfish bare én. Å bakke en ubåt med bare én stor sjubladet propell er litt komplisert, for båten har da en tendens til å bøye seg ned og styre mot siden. Men det gikk bra, selv om ubåten ikke hadde sonar som kunne oppdage evt. is bak akterenden. Etter en halv times tid var situasjonen avverget.

Etter at oppdraget i Øst-Sibirhavet var avsluttet gikk ferden videre nord for Wrangeløya og inn i den dårlig kartlagte nordvestlige delen av Tsjuktsjerhavet. Man hadde antatt at når ekspedisjonen var kommet så langt, så var det forholdsvis enkelt å komme seg sørover og ut gjennom Beringstredet. Det viste seg, derimot, at isen var for tykk i forhold til havdypet, slik at det ville være risikabelt for ubåten å ta denne veien.  Man visste imidlertid at det skulle finnes en nord-sørgående undervannsdal (canyon) på østsiden av Heraldøya. Den sørlige inngangen til denne canyon var kjent, men ingen hadde kartlagt hvor den nordlige inngangen var lokalisert. Ved å gå sørover på en kurs i sikksakk mellom øst og vest var de så heldige å finne inngangen. Det viste seg at dalen var såvidt dyp nok til at ubåten kunne slippe gjennom. Det var derfor en stor lettelse for alle om bord da de endelig kom seg ut av isen og kunne krysse Beringstredet og sette kursen for basen på Hawaii. Totalt hadde de da kartlagt 5200 km av den sibirske kontinentalsokkelen.

Alfred S. McLaren og artikkelforfatteren på Nordpolen, august 1999, om bord i en russisk isbryter.
(Foto: F. Mehlum).

Alfred S. McLaren sluttet som ubåtkaptein i 1973 og ble senere forsker med havis som spesialfelt. Han tok sin doktorgrad på ved University of Colorado, Boulder og fikk tilgang til istykkelsesmålingene fra alle toktene med amerikanske ubåter i Polhavet. 

Embetsmenn blant pelssel og pingviner på Bouvetøya

av Jon Bech –

Bouvetøya er sjelden like skyfri som her i 1985. (Foto: F. Mehlum)

Bouvetøya er etter sigende verdens mest isolerte øy – 3000 km fra Cape Town og 1700 km fra Dronning Maud land. Øya ble oppdaget i 1739 av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier, og det tok 69 år før den ble gjenoppdaget, denne gang av engelskmannen James Lindsey. Norske hvalfangere erklærte i 1927 øya norsk og det ble gjort til norsk biland i 1930. Bouvetøya er innhyllet i tåke mesteparten av året. Først i 1985 ble den kartlagt i sin helhet.

I forbindelse med planlagt inspeksjon av den norske Troll-stasjonen og utvalgte utenlandske forskningsstasjoner i Dronning Maud Land i desember 1996 omfattet seilasen fra Cape Town med det norske forskningsfartøyet «Polar Queen» også et kort besøk på Bouvetøya. For en mann fra Utenriksdepartementet var det morsomt å oppdage at øya hadde en rekke stedsnavn med tilknytning til norsk utenrikstjeneste: Victoria Terrasse, Morgenstiernes kyst, Vogts kyst, Esmarchs kyst, Mowinckels kyst og Lykkes topp. (se artikkelen: Diplomatiske stedsnavn i de norske polarområdene i Polarboken 2015-2016 sider 145-150)

Sammen med ekspedisjonssjef Morten Ruud i Justisdepartementets polaravdeling ble vi i stiv kuling og høye bølger fløyet med helikopter fra «Polar Queen» til det eneste brukbare ilandstigningspunktet på Nyrøysa vest på øya. Her skulle det oppføres en hytte for norske og sørafrikanske forskere, som skulle oppholde seg på øya i tre måneder.  

Elefantsel og pingviner på Nyrøysa 1985 (Foto: F. Mehlum)

Dette var historiens første besøk av norske embetsmenn på Bouvetøya – i seg selv en viktig markering av norsk suverenitet. Morten Ruud var for anledningen gitt politimyndighet over bilandet og medbragte et syttende mai flagg. Blant søte, små gulltoppingviner og tusenvis av iltre og illeluktende pelssel i brunsttid ble vi fjernsynsintervjuet av det medfølgende norske TV-teamet. Både Morten og jeg var plaget av sjøsyke og ustødig gange, i tillegg var undertegnete sterkt forbrent i ansiktet etter uhemmet soling på dekket ut fra Cape Town. Som om det ikke var nok med to kvalme og alvorlige embetsmenn, var vi begge utstyrt med Polarinstituttets standardpåkledning, som også omfattet en foret lue med klaffer som kunne knyttes på toppen. Klaffene hadde dessverre løsnet og sto ut som vinger. 

Til tross for vår noe reduserte fysiske tilstand og omgivelsene forsøkte vi etter beste evne å orientere NRK-teamet om norsk suverenitet, Bouvetøyas status som biland og dens betydning for forskning, om den økologiske balansen mellom sel og pingviner, om krill og om mulige mineralrikdommer på havbunnen. Da intervjuet senere ble vist på TV-skjermen hjemme var det mange som hadde sett programmet, men få som hadde hørt hva vi sa. Det var ikke vår saklige gjennomgang som gjorde inntrykk, men den måkelignende lua: «Hva var det du hadde på hodet?» og «Å ja, du hadde på deg det merkelige hodeplagget».

Pilen angir den nye stasjonens plassering på Nyrøysa desember 1996 (Foto: G. Hofmeyr)

Jul på Rudolføya

av Ian Gjertz –

I Polarboken 2019-2020, side 61-70, skrev Jon Bech om Hertugen av Abruzzi og den italienske Nordpolsekspedisjonen i 1899-1900. Italienerne forsøkte å nå Polen fra en framskutt base på Rudolføya helt nord i Frans Josef land. De klarte ikke å nå selve Nordpolen, men de slo Nansens rekord og nådde 86⁰33’ N. Det oppløftende resultatet gjorde at amerikanske grupper også bestemte seg for å forsøke seg på Nordpolen fra Frans Josef land. William Ziegler, en amerikaner som hadde tjent store penger på å selge bakepulver, finansierte to ekspedisjoner til Frans Josef land. Den første 1901-1902 ble ledet av meteorologen Evelyn Baldwin og het derfor Baldwin-Ziegler ekspedisjonen. De opprettet base på Algerøya i Frans Josef land, men mislyktes i å nå sitt store mål. Anthony Fiala var med på denne ekspedisjonen som fotograf. Da ekspedisjonen kom tilbake til Norge i 1902, bestemte Ziegler seg for å utruste en ny ekspedisjon, denne gang med Anthony Fiala som leder. 

Ekspedisjonen benyttet dampskipet America, en gammel skotsk hvalfanger, og startet fra Trondheim sommeren 1903. Det var 39 personer om bord: 35 amerikanere, en canadier, en brite og tre norske. Disse var Augustin Hovlick, Peter Tessem og Sigurd Myhre. Sistnevnte døde under overvintringen, (se Susan Barrs artikkel i Polarboken 1991-1992 sider 72-83 spesielt side 82). Ekspedisjonen var godt utrustet og hadde også med hunder og ponnier. De valgte å benytte samme overvintringssted på Rudolføya som italienerne hadde som utgangspunkt for nordpolsturen og kalte leiren for Camp Abruzzi. De hadde med trematerialer og bygde flere hus. Fartøyet America ble knust av isen før jul i 1903 og de måtte føre alt brukbart i land. De klarte seg godt og utførte mye planlagt forskning og kartlegging i øygruppen før ble hentet av et unnsetningsfartøy i 1905 og kom trygt hjem. Fialas ekspedisjon nådde heller ikke polpunktet. 

Anthony Fialas selvportrett avbildet i boken fra 1906.

Anthony Fiala (1869-1950) var utdannet innen design og jobbet med litografi, som tegner og tegneserieskaper, med utforming og gravyr i avisen Brooklyn Daily Eagle og var krigskorrespondent under den spansk-amerikanske krigen i 1898. Etter sin polare karriere var han i 1914 med på jungelekspedisjoner i Brasil sammen med Theodore Roosevelt, som hadde vært amerikansk president 1901-1909. Hans ekspedisjonsberetning fra Frans Josef land kom ut i 1906 og heter «Fighting the Polar Ice». Den inneholder mange flotte fotografier og en del tegninger og er vel verdt å kikke på. Den ble trykket på nytt i 2018 og finnes til salgs blant annet på nettstedet Amazon.com.

Det er verdt å merke seg at ekspedisjonen Fiala ledet til Frans Josef land hadde med seg trykkpresse og laget egne aviser. Navnet på avisen, Arctic Eagle, påminner om Fialas tidligere aviskarriere i Brooklyn Daily Eagle. I forbindelse med julefeiringen ga de ut julenummer både i 1903 og 1904. De trykket også menyer til julemiddagen. Verdt å huske på at folkene i Camp Abruzzi på den tiden sannsynligvis var de nordligste personer i verden!

Julenummeret av The Arctic Eagle 1903 trykkes, foto A. Fiala.
Julenummeret av The Arctic Eagle 1903 utformet av A. Fiala.
William Ziegler er avbildet på forsiden på julemenyen 1903.
Ingenting å utsette på julemenyen i 1903. De hadde til og med iskrem som holdt minus 30 grader!
Julemiddag 1903 i Camp Abruzzi foto A. Fiala. I dette tilfellet
var ikke den ellers dyktige fotografen helt heldig med bildet.
Julefeiring Camp Abruzzi 1904.  Person nummer tre på høyre side er Peter Tessem. Foto A. Fiala.

Julemiddagen i 1904 bestod av: Første rett – varm buljong, oliven, kirsebær nedlagt i brandy og saltede mandler. Andre rett – stuet torskerogn med stekte poteter og asparges. Tredje rett – polarlomvipaté, artiskokksalat med parmesan, olivenolje og grønnsakschutney. Tilhørende drikke var bokkøl. Fjerde rett – isbjørnstek med stuede poteter og tranebærsyltetøy. Drikke til hovedretten var punch. Dessert – iskrem med jordbær, kake, rosiner, kjeks, roquefortost og kaffe.

Anthony Fialas tegneserie forelå som en to siders oppslag (side 2 og 3) i The Arctic Eagle julenummer 1904.

Amundsens bikkjer

av Johan Leon Amundsen –

Hva er en Bikkje  

Sydpolekspedisjonen 1911: 
For sydpolkappløpet hadde Roald Amundsen valgt i utgangspunktet grønlandshunder istedenfor Alaska-huskies, for deres spesielle egenskaper som ingen andre besitter, iallefall i samme grad: De er kannibaler og spiser alt. Absolutt alt: Ingenting er igjen i leiren etter deres avgang: søppel, all avføring (hunders og menneskers), slinter og bein. Seletøyet måtte bestå av stålwire for ikke å bli gnagd bort. Alle disse hundene gikk under fellesbetegnelsen bikkje. Alle andre hunder var hunder, underforstått uspiselige og opptil noenlunde siviliserte.  Altså, etter å ha slitt seg 3000 meter opp på sydpolplatået, stoppet de opp på stedet som ble kalt Slakter’n. Der ble bortimot halvparten av hundene slaktet og spist opp av mannskap og hunder. Alt gikk med. Absolutt alt. 

NB: “Fram” dro med 97 bikkjer. De formerte seg til 116 i løpet av reise og overvintring. 52 dro til Sydpolen, ca. halvparten strøk med på Slakter’n, og videre strøk ytterligere ca. 15 med underveis hjem igjen, slik at 11 kom tilbake, sånn passe for to sleder. Totalt 40 kom tilbake om bord for avreise. De aller fleste ble solgt videre før ankomst Norge. 

Bikkje med munnkurv for sikkerhets skyld (foto: Fra boken Roald Amundsen-Sydpolen. 1912).

Nordpolekspedisjonen 1926: 
Før avgang fra Ny-Ålesund med luftskipet “Norge”, hadde nordmennene forberedt seg på muligheten for nødlanding ved å ta med et par ski hver med litt utstyr og litt nødproviant. Italienerne, i motsetning til nordmennene, fant ikke dette nødvendig. Ved avgang viste det seg at Umberto Nobile hadde med seg i armene sin lille hund Titina, stikk i strid med avtalen for deltakelsen på ekspedisjonen. Men istedenfor å ta basketaket med Nobile, ble Roald og Oscar Wisting stående småflirende og kikket vekselvis på hverandre og på “blindpassasjeren”. Begge hadde ennå i minne sydpolekspedisjonen, og det var opplagt at de hadde samme tanker i hodet, de behøvde egentlig ikke å si så mye, men følgende utveksling kom: Den ene sa, litt overveiende, “bikkje?”, hvorpå den andre, etter litt tenking og vurdering av blindpassasjeren, svarte “hm, 5 kg?”. 

Siden, i familien Amundsen, er “bikkje” blitt synonym med løpende mat, en grei og utvetydig definisjon, der andre må ty til gråsoner.

Hunden Titina på Umberto Nobiles fang 1926 (National Air and Space Museum)

Isbjørn med uvanlig adferd

Tekst og foto Reidar Hindrum  

Som naturvernkonsulent hos Sysselmannen på Svalbard fra 1991-94 hadde jeg bl.a. ansvar for håndtering av isbjørn. Ett tilfelle var en bjørn på Nordenskiöldbreen som slepte begge bakbeina etter seg. Bjørnen ble avlivet og det oppstod mistanke om rabies. Heldigvis var det andre årsaker til bjørnens merkelige adferd. Bjørnen står i dag utstilt på Polarhotellet i utstoppet tilstand.

Jeg jobbet hos Sysselmannen på Svalbard som såkalt vilt- og naturvernkonsulent 1 i perioden 1991-94. Jobben innebar også ansvaret for å håndtere situasjoner med isbjørn, inkludert avliving, slakting og bedøving. Relevant erfaring fra før var et par-tre år med elgjakt i Trøndelag. Opplæring til å bedøve isbjørn fikk jeg fra daværende forskere i Norsk Polarinstitutt Øystein Wiig og Ian Gjertz.

I mars 1992 ble jeg varslet om en isbjørn som var observert på Nordenskiöldbreen med begge bakbeina slepende etter seg og som observatøren mente måtte være alvorlig syk. Neste dag kjørte jeg og en politikollega med snøskuter over til stedet bjørnen var blitt observert. Avtalen var at vi skulle kalle opp sysselmannskontoret med radio om vi måtte skyte bjørnen og trenge helikopter til å frakte den til byen. Det tok 2,5 time å kjøre dit og nedenunder Minkinfjellet fant vi slepesporene etter bjørnen. 

Slepespor etter isbjørn på Nordenskiöldbreen

Vi lette i hver vår retning siden det ikke var mulig å se hvilken vei den hadde beveget seg. Jeg kjørte i retning Minkinfjellet og fant bjørnen raskt. Det var en stor hannbjørn. Den ble nok litt stresset da jeg kom og begynte å gå sakte bort fra meg på alle fire. Siden jeg syntes den ikke så helt frisk ut bestemte jeg meg for å skyte den. Etter først å ha tint opp glidelåsen på geværetuiet, det var frosset fast etter den lange skuterturen i 30 minus, kom også min kollega opp dit jeg stod. Da var bjørnen allerede kommet seg et stykke opp i helningen til Minkinfjellet så kollegaen kjørte meg opp mot bjørnen slik at jeg kunne komme på et bedre skuddhold. Etter å ha skutt bjørnen og kunne inspisere den nærmere, viste det seg at den hadde en snøballstor isklump under hver bak-labb.

Snøballstor isklump under bjørnens bakfot-labber

Det kunne umulig være særlig godt å trå på. Den hadde tydeligvis også hatt diaré hvorav løs avføring hadde rent nedover på baksida av bakbeina. Det kunne være årsaken til disse isklumpene.

Jeg fikk så vidt kontakt med sysselmannskontoret med VHF radioen når jeg stod på sadelen til skuteren og fikk bestilt helikopter som hentet bjørnen og fraktet den til byen.

Bjørnen hentes med helikopter

Jeg og min naturforvalterkollega Sissel Aarvik slaktet bjørnen i sysselmannens sjøgarasje påfølgende dag. Ingen av oss hadde flådd en isbjørn før så det ble å prøve seg fram. Vi kunne ikke finne noen spesielle skader på bjørnen eller noe som kunne tyde på sykdom. Jeg ringte etterpå til Øystein Wiig og fortalte om hele episoden. Han ble først litt stille i telefonen før han fortalte at han nettopp hadde lest en publikasjon fra Canada om en isbjørn som hadde oppført seg på samme måte og som viste seg å ha rabies. Det ble derfor bestemt å sende inn både hode og mellomgulv til veterinærinstituttet og også å sende dem publikasjonen fra Canada. Heldigvis hadde vår bjørn ikke rabies. Det var en lettelse for Sissel og meg som på dette tidspunktet bare hadde fått en av tre vaksinedoser mot rabies.

Bjørnen ble flådd og slaktet i sjøgarasjen

Året etterpå hadde sysselmannen auksjon på isbjørnskinn i Longyearbyen. Skinnet fra bjørnen på Nordenskiöldbreen var ett av dem. Dette ville styreformannen for byggingen av det nye Polarhotellet i byen gjerne få fatt i, så etter først å ha gitt et bud på 27 000 kr økte han budet til 30 000 kr uten at noen andre hadde gitt høyere bud. I dag står bjørnen utstoppet i hotellets resepsjonsområde, riktignok med en feilaktig stedsangivelse av hvor bjørnen ble skutt.