Ubåter i Polhavet

Av Fridtjof Mehlum – ¨

USS Nautilus gikk fra Beringstredet til Nordpolen og derfra videre sørover gjennom Framstredet mellom Svalbard og Grønland. Den første store utfordringen under dette toktet var å forsere de islagte områdene i Tsjuktsjerhavet nord for Beringstredet.  Dette havområdet er mange steder svært grunne, og skrugarder og isfjell kan stikke nesten ned til havbunnen. Det var derfor en krevende oppgave å navigere seg rundt (eller under) isen her. Det eneste hjelpemiddelet mannskapet hadde var sonar som de brukte for å se oppover, fremover og nedover til bunnen, og den var ikke alltid til å stole på. Sonaren kunne gi unøyaktige målinger hvis det var ulike temperatursjikt i vannet, og virket best når vannmassene var mer homogene. USS Nautilus gjorde et første forsøk på å komme seg gjennom disse islagte grunne områdene i juni 1958, men mannskapet måtte gi opp og gjøre vendereis. Andre forsøk, litt senere på sommeren, lyktes derimot da de fant en forholdsvis dyp kanal i Beauforthavet nord for Alaska som de kunne følge mot polen. De hadde et spesialbygget gyrokompass om bord som gjorde at de kunne bestemme posisjonen ganske nøyaktig i neddykket tilstand. Da de kom til Nordpolen fant de ingen åpne råker store nok til at de kunne gå i overflatestilling og fortsatte derfor videre mot iskanten i retning Grønlandshavet.

Bare en uke senere (11. august 1958) kom en annen amerikansk atomdreven ubåt USS Skate til Nordpolen. Den kom inn i Polhavet fra Grønlandshavet/Framstredet og dro ut igjen samme vei. Framstredet er dypt (over 2500 m), så USS Skate hadde ikke samme problemer som USS Nautilus med fare for kollisjon med dyptgående isfjell og skrugarder. Da ubåten ankom Nordpolen var det tykk is rundt til alle kanter, så de klarte liksom USS Nautilus ikke å komme opp til overflaten. Mannskapet klarte likevel, etter noen dager med leting, å finne en liten råk ca. 30 nautiske mil fra polen hvor de kunne komme så nær overflaten at de kunne sende en teleskopantenne opp i friluft og få sendt radiomeldinger. I mars året etter var USS Skate igjen på Nordpolen, og denne gangen klarte de å komme seg opp til overflaten ved å presse seg gjennom en tilfrossen råk, slik at mannskapet kunne komme seg ut på isen og fotografere.

Mange husker kanskje at det også var en tidligere amerikansk ubåt med navnet Nautilus. Det var en gammel utrangert, diesel-elektrisk ubåt (O-12, bygget 1918) som polarflyveren Sir George Hubert Wilkins fikk leie. Han utrustet en ekspedisjon med ubåt til Polhavet med bidrag fra bl.a. Lincoln Ellsworth. Wilkins planla en transarktisk ferd i 1931 for å gjøre naturvitenskapelige undersøkelser med et fullt utstyrt laboratorium om bord. Den norske oseanografen Harald Ulrik Sverdrup (som hadde vært med på Maud-ekspedisjonen, 1918–1925) skulle lede det vitenskapelige arbeidet. Han antok at havisen var flat på undersiden, og tanken var at ubåten skulle kunne gli på undersiden av havisen på meier som var påmontert toppen av skroget. Videre hadde den påmontert et isbor som skulle brukes til å bore hull i havisen. Derved kunne man få byttet luft, kjørt dieselmotorene for å lade batterier og etablert radioforbindelse med omverdenen selv om man ikke fant egnete råker hvor ubåten kunne komme opp til overflaten.

Som kjent så gikk ikke ekspedisjonen helt etter planen. Dette kan man lese mer om i Sverdrups bok fra 1931 «Hvorledes og hvorfor med ´Nautilus´». De hadde mange tekniske problemer med forsinkelser før ekspedisjonen kom i gang. På grunn av forsinkelsene ble det bestemt at man bare skulle gjennomføre et kortere tokt nord for Svalbard. De hadde en rekke uhell underveis. Noe av det mest dramatiske var at de mistet høyderoret, som gjorde at de ikke kunne dykke under isen. Da var det bare å avslutte toktet. Det ble spekulert på om årsaken kunne være sabotasje. Likevel fikk Sverdrup samlet en god del oseanografiske data under den tiden de var nord for Svalbard. På tilbaketuren stoppet ekspedisjonen i Bergen. Her ble ubåten tømt for verdier, og deretter ble den senket på dypt vann i Byfjorden. Wilkins døde i 1958, og hans aske ble spredt utover isen på Nordpolen av tidligere nevnte USS Skate i mars 1959.

Det kanskje mest spektakulære toktet med en atomdrevet ubåt i Polhavet var amerikanernes kartlegging av den sibirske kontinentalsokkelen i 1970.  Dette ble gjort med ubåten USS Queenfish under ledelse av kaptein Alfred Scott McLaren. På den tiden var mesteparten av undervannstopografien i Polhavet fortsatt ukjent. Dette var en periode under den kalde krigen, og de grunne havområdene nord for Sibir var av strategisk interesse for Vesten. Tilgjengelige kart fra dette område var høyst mangelfulle og ukorrekte. Å operere i disse farvannene var politisk risikabelt. Amerikanerne tolket gjeldene havrett til at Sovjetunionen hadde en 12 nautisk mil territorialgrense utenfor kysten, men det forelå på den tiden ingen internasjonal traktat som regulerte grensene for kontinentalsokkelen i Polhavet. Sovjeterne hadde i 1968 kunngjort at de gjorde krav på sokkelen ut til 200 meters dyp. Derfor var det viktig for amerikanerne at de ikke ble oppdaget når de drev kartlegging nord for sibirkysten.

Omtrentlig rute til USS Queenfish sommeren 1970. (Nøyaktige posisjoner er ikke frigitt). (Kilde: A.S. McLaren 2019. Exploration in an Extreme Underwater Environment. Molecular Frontier Journal 3: 29-43). 

Toktet med USS Queenfish i 1970 var ikke McLarens første tur med ubåt i polarområdeneHan hadde tidligere deltatt på et tokt i 1960 med USS Seadragon, som da var den første ubåten som gikk fra Atlanterhavet til Stillehavet via Nordpolen. Under oppholdet på Nordpolen spilte mannskapet den første baseball-kampen som var gjennomført der. Han var også med på et tokt med USS Queenfish i Davisstredet vinteren 1967.

USS Queenfish var i 1970 stasjonert på marinebasen Pearl Harbor på Hawaii, og da den skulle inn i Polhavet var det naturlig å legge ruten nordover via Beringstredet. Ubåten kom inn i det grunne Tsjuktsjerhavet den 30. juli. På denne ferden, liksom andre ferder med ubåter under den kalde krigen, var man opptatt av ikke å bli oppdaget verken av fiendtlige eller amerikanske fly eller skip. Man unngikk mest mulig å være i overflatestilling, regelen var at når ubåten var i periskophøyde, så skulle periskopet og radioantennene ikke være over havoverflaten i mer enn åtte minutter. Liksom tilfellet med USS Nautilus møtte også USS Queenfish betydelige hindringer i form av dyptgående isfjell og isrygger. Noen ganger måtte de plassere seg bare noen meter over bunnen for å komme under dyptgående is. Dette kalte de for «hug the bottom». Etter mye om og men kom USS Queenfish inn på kursen som USS Nautilus hadde fulgt nordover gjennom Beauforthavet og mot Nordpolen. McLaren har på en spennende måte fortalt i detalj om de til dels dramatiske problemene de kom opp i både på denne delen og de senere deler av ekspedisjonen i sine to bøker «Unknown Waters» fra 2008 og «Emergency Deep» fra 2021.

USS Queenfish fotografert i overflatestilling på Nordpolen den 6. august 1970. (Kilde: Wikipedia).

Ubåten nådde Nordpolen den 5. august 1970 og var da den syvende ubåten som til da hadde vært på overflaten på Nordpolen. Etter et opphold på Nordpolen med behørig feiring bega ubåten seg sørover på samme kurs som tidligere,  og det ble foretatt en del akustiske målinger av Gakkelryggen før kursen ble satt i retning nordspissen av øygruppen Severnaja Semlja. Her begynte mannskapets viktigste oppdrag på toktet, nemlig en deltaljkartlegging av dybdeforholdene i Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet nord for sibirkysten. Amerikanerne ønsket å finne en rute så langt sør som mulig hvor ubåter kunne navigere sikkert under isen på tvers av disse tre havområdene, så de måtte måle både tykkelsen av isen og havdybden.

Oppdraget var problemfylt. Dybdeforholdene var ukjente, og på denne tiden av året (sensommeren) var det betydelig sjiktning i vannmassene. Overflatevannet var mye ferskere enn vannet nær bunnen pga. den store mengden av ferskvann som strømmet ut fra munningen av de store sibirske elvene og fra smeltende isbreer. Ubåten måtte med jevne mellomrom opp til periskophøyde for å gjøre observasjoner over havoverflaten, samt oppdatere posisjonsbestemmelsen gjennom satellittnavigasjon og Omega-systemet og for å opprettholde radiokontakt. Med den store sjiktningen i vannmassene krevde det at man pumpet ut store mengde vann fra ballasttankene når man skulle heve ubåten. Denne aktiviteten skapte mye støy og gjorde ubåten sårbar for å bli oppdaget av eventuelle sovjetiske ubåter eller kjeder med akustiske sensorer.

Den eneste gangen ekspedisjonen hadde kontakt med andre skip eller fly i Polhavet var en episode i Laptevhavet, hvor de registrerte noen skip på sonaren.  De gikk opp i periskophøyde og fikk se en konvoi på fire transportskip og et tankskip som ble hjulpet av en isbryter med helikopter om bord.  Konvoien skulle trolig langs den nordlige sjørute til Tiksi eller helt øst til Pevek i Øst-Sibirhavet. Ingenting tydet på at USS Queenfish ble oppdaget.

Laptevhavet viste seg å være betydelig dypere enn de hadde trodd på forhånd. Dette gjorde at de kunne kartlegge sokkelen lenger sør enn forventet. I den vestlige delen møtte de mange dyptgående isfjell som hadde kalvet fra breene på øygruppen Severnaja Semlja. Den østlige delen var utfordrende på grunn av de ujevne bunnforholdene og store områder med tykk havis. De hadde håpet å kunne komme inn i Øst-Sibirhavet ved å gå sør for De nysibirske øyene. Det viste seg ikke å la seg gjøre, siden havet var for grunt og havisen for tykk tid at de trygt kunne komme gjennom. De gikk derfor nord om øygruppen.

Øst-Sibirhavet viste seg å være enda mer krevende å kartlegge enn Laptevhavet. Havisen var tykk og bunnen svært uregelmessig, og stadig møtte de pingoer (formasjoner av permafrost som stikker opp fra havbunnen) som de hadde vanskelig med å detektere før det var for sent. Noen steder gikk havisen helt ned til bunnen. I blant måtte de legge ubåten nesten helt ned til havbunnen for å komme seg gjennom dyptgående is. Her opplevde mannskapet en av de mest kritiske episodene på toktet. Plutselig var de omringet av dyptgående is på alle kanter, og isen var så tykk at den trolig gikk helt ned til bunnen. De var fanget i noe de kalte en «ice garage». Fra ubåtens tårn var det bare omkring tre til fire meter opp til isen, og ubåten lå bare ca. en meter over havbunnen. Det eneste som kunne gjøres var å prøve å bakke ut samme vei som de kom inn.  Det var lettere sagt enn gjort. For det første måtte man finjustere ubåtens vekt ved å regulere vannmengden i ballasttankene, slik at båten holdt seg horisontal og ikke støtte på bunnen. I motsetning til USS Nautilus som hadde to propeller, hadde USS Queenfish bare én. Å bakke en ubåt med bare én stor sjubladet propell er litt komplisert, for båten har da en tendens til å bøye seg ned og styre mot siden. Men det gikk bra, selv om ubåten ikke hadde sonar som kunne oppdage evt. is bak akterenden. Etter en halv times tid var situasjonen avverget.

Etter at oppdraget i Øst-Sibirhavet var avsluttet gikk ferden videre nord for Wrangeløya og inn i den dårlig kartlagte nordvestlige delen av Tsjuktsjerhavet. Man hadde antatt at når ekspedisjonen var kommet så langt, så var det forholdsvis enkelt å komme seg sørover og ut gjennom Beringstredet. Det viste seg, derimot, at isen var for tykk i forhold til havdypet, slik at det ville være risikabelt for ubåten å ta denne veien.  Man visste imidlertid at det skulle finnes en nord-sørgående undervannsdal (canyon) på østsiden av Heraldøya. Den sørlige inngangen til denne canyon var kjent, men ingen hadde kartlagt hvor den nordlige inngangen var lokalisert. Ved å gå sørover på en kurs i sikksakk mellom øst og vest var de så heldige å finne inngangen. Det viste seg at dalen var såvidt dyp nok til at ubåten kunne slippe gjennom. Det var derfor en stor lettelse for alle om bord da de endelig kom seg ut av isen og kunne krysse Beringstredet og sette kursen for basen på Hawaii. Totalt hadde de da kartlagt 5200 km av den sibirske kontinentalsokkelen.

Alfred S. McLaren og artikkelforfatteren på Nordpolen, august 1999, om bord i en russisk isbryter.
(Foto: F. Mehlum).

Alfred S. McLaren sluttet som ubåtkaptein i 1973 og ble senere forsker med havis som spesialfelt. Han tok sin doktorgrad på ved University of Colorado, Boulder og fikk tilgang til istykkelsesmålingene fra alle toktene med amerikanske ubåter i Polhavet. 

Embetsmenn blant pelssel og pingviner på Bouvetøya

av Jon Bech –

Bouvetøya er sjelden like skyfri som her i 1985. (Foto: F. Mehlum)

Bouvetøya er etter sigende verdens mest isolerte øy – 3000 km fra Cape Town og 1700 km fra Dronning Maud land. Øya ble oppdaget i 1739 av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier, og det tok 69 år før den ble gjenoppdaget, denne gang av engelskmannen James Lindsey. Norske hvalfangere erklærte i 1927 øya norsk og det ble gjort til norsk biland i 1930. Bouvetøya er innhyllet i tåke mesteparten av året. Først i 1985 ble den kartlagt i sin helhet.

I forbindelse med planlagt inspeksjon av den norske Troll-stasjonen og utvalgte utenlandske forskningsstasjoner i Dronning Maud Land i desember 1996 omfattet seilasen fra Cape Town med det norske forskningsfartøyet «Polar Queen» også et kort besøk på Bouvetøya. For en mann fra Utenriksdepartementet var det morsomt å oppdage at øya hadde en rekke stedsnavn med tilknytning til norsk utenrikstjeneste: Victoria Terrasse, Morgenstiernes kyst, Vogts kyst, Esmarchs kyst, Mowinckels kyst og Lykkes topp. (se artikkelen: Diplomatiske stedsnavn i de norske polarområdene i Polarboken 2015-2016 sider 145-150)

Sammen med ekspedisjonssjef Morten Ruud i Justisdepartementets polaravdeling ble vi i stiv kuling og høye bølger fløyet med helikopter fra «Polar Queen» til det eneste brukbare ilandstigningspunktet på Nyrøysa vest på øya. Her skulle det oppføres en hytte for norske og sørafrikanske forskere, som skulle oppholde seg på øya i tre måneder.  

Elefantsel og pingviner på Nyrøysa 1985 (Foto: F. Mehlum)

Dette var historiens første besøk av norske embetsmenn på Bouvetøya – i seg selv en viktig markering av norsk suverenitet. Morten Ruud var for anledningen gitt politimyndighet over bilandet og medbragte et syttende mai flagg. Blant søte, små gulltoppingviner og tusenvis av iltre og illeluktende pelssel i brunsttid ble vi fjernsynsintervjuet av det medfølgende norske TV-teamet. Både Morten og jeg var plaget av sjøsyke og ustødig gange, i tillegg var undertegnete sterkt forbrent i ansiktet etter uhemmet soling på dekket ut fra Cape Town. Som om det ikke var nok med to kvalme og alvorlige embetsmenn, var vi begge utstyrt med Polarinstituttets standardpåkledning, som også omfattet en foret lue med klaffer som kunne knyttes på toppen. Klaffene hadde dessverre løsnet og sto ut som vinger. 

Til tross for vår noe reduserte fysiske tilstand og omgivelsene forsøkte vi etter beste evne å orientere NRK-teamet om norsk suverenitet, Bouvetøyas status som biland og dens betydning for forskning, om den økologiske balansen mellom sel og pingviner, om krill og om mulige mineralrikdommer på havbunnen. Da intervjuet senere ble vist på TV-skjermen hjemme var det mange som hadde sett programmet, men få som hadde hørt hva vi sa. Det var ikke vår saklige gjennomgang som gjorde inntrykk, men den måkelignende lua: «Hva var det du hadde på hodet?» og «Å ja, du hadde på deg det merkelige hodeplagget».

Pilen angir den nye stasjonens plassering på Nyrøysa desember 1996 (Foto: G. Hofmeyr)

Jul på Rudolføya

av Ian Gjertz –

I Polarboken 2019-2020, side 61-70, skrev Jon Bech om Hertugen av Abruzzi og den italienske Nordpolsekspedisjonen i 1899-1900. Italienerne forsøkte å nå Polen fra en framskutt base på Rudolføya helt nord i Frans Josef land. De klarte ikke å nå selve Nordpolen, men de slo Nansens rekord og nådde 86⁰33’ N. Det oppløftende resultatet gjorde at amerikanske grupper også bestemte seg for å forsøke seg på Nordpolen fra Frans Josef land. William Ziegler, en amerikaner som hadde tjent store penger på å selge bakepulver, finansierte to ekspedisjoner til Frans Josef land. Den første 1901-1902 ble ledet av meteorologen Evelyn Baldwin og het derfor Baldwin-Ziegler ekspedisjonen. De opprettet base på Algerøya i Frans Josef land, men mislyktes i å nå sitt store mål. Anthony Fiala var med på denne ekspedisjonen som fotograf. Da ekspedisjonen kom tilbake til Norge i 1902, bestemte Ziegler seg for å utruste en ny ekspedisjon, denne gang med Anthony Fiala som leder. 

Ekspedisjonen benyttet dampskipet America, en gammel skotsk hvalfanger, og startet fra Trondheim sommeren 1903. Det var 39 personer om bord: 35 amerikanere, en canadier, en brite og tre norske. Disse var Augustin Hovlick, Peter Tessem og Sigurd Myhre. Sistnevnte døde under overvintringen, (se Susan Barrs artikkel i Polarboken 1991-1992 sider 72-83 spesielt side 82). Ekspedisjonen var godt utrustet og hadde også med hunder og ponnier. De valgte å benytte samme overvintringssted på Rudolføya som italienerne hadde som utgangspunkt for nordpolsturen og kalte leiren for Camp Abruzzi. De hadde med trematerialer og bygde flere hus. Fartøyet America ble knust av isen før jul i 1903 og de måtte føre alt brukbart i land. De klarte seg godt og utførte mye planlagt forskning og kartlegging i øygruppen før ble hentet av et unnsetningsfartøy i 1905 og kom trygt hjem. Fialas ekspedisjon nådde heller ikke polpunktet. 

Anthony Fialas selvportrett avbildet i boken fra 1906.

Anthony Fiala (1869-1950) var utdannet innen design og jobbet med litografi, som tegner og tegneserieskaper, med utforming og gravyr i avisen Brooklyn Daily Eagle og var krigskorrespondent under den spansk-amerikanske krigen i 1898. Etter sin polare karriere var han i 1914 med på jungelekspedisjoner i Brasil sammen med Theodore Roosevelt, som hadde vært amerikansk president 1901-1909. Hans ekspedisjonsberetning fra Frans Josef land kom ut i 1906 og heter «Fighting the Polar Ice». Den inneholder mange flotte fotografier og en del tegninger og er vel verdt å kikke på. Den ble trykket på nytt i 2018 og finnes til salgs blant annet på nettstedet Amazon.com.

Det er verdt å merke seg at ekspedisjonen Fiala ledet til Frans Josef land hadde med seg trykkpresse og laget egne aviser. Navnet på avisen, Arctic Eagle, påminner om Fialas tidligere aviskarriere i Brooklyn Daily Eagle. I forbindelse med julefeiringen ga de ut julenummer både i 1903 og 1904. De trykket også menyer til julemiddagen. Verdt å huske på at folkene i Camp Abruzzi på den tiden sannsynligvis var de nordligste personer i verden!

Julenummeret av The Arctic Eagle 1903 trykkes, foto A. Fiala.
Julenummeret av The Arctic Eagle 1903 utformet av A. Fiala.
William Ziegler er avbildet på forsiden på julemenyen 1903.
Ingenting å utsette på julemenyen i 1903. De hadde til og med iskrem som holdt minus 30 grader!
Julemiddag 1903 i Camp Abruzzi foto A. Fiala. I dette tilfellet
var ikke den ellers dyktige fotografen helt heldig med bildet.
Julefeiring Camp Abruzzi 1904.  Person nummer tre på høyre side er Peter Tessem. Foto A. Fiala.

Julemiddagen i 1904 bestod av: Første rett – varm buljong, oliven, kirsebær nedlagt i brandy og saltede mandler. Andre rett – stuet torskerogn med stekte poteter og asparges. Tredje rett – polarlomvipaté, artiskokksalat med parmesan, olivenolje og grønnsakschutney. Tilhørende drikke var bokkøl. Fjerde rett – isbjørnstek med stuede poteter og tranebærsyltetøy. Drikke til hovedretten var punch. Dessert – iskrem med jordbær, kake, rosiner, kjeks, roquefortost og kaffe.

Anthony Fialas tegneserie forelå som en to siders oppslag (side 2 og 3) i The Arctic Eagle julenummer 1904.

Amundsens bikkjer

av Johan Leon Amundsen –

Hva er en Bikkje  

Sydpolekspedisjonen 1911: 
For sydpolkappløpet hadde Roald Amundsen valgt i utgangspunktet grønlandshunder istedenfor Alaska-huskies, for deres spesielle egenskaper som ingen andre besitter, iallefall i samme grad: De er kannibaler og spiser alt. Absolutt alt: Ingenting er igjen i leiren etter deres avgang: søppel, all avføring (hunders og menneskers), slinter og bein. Seletøyet måtte bestå av stålwire for ikke å bli gnagd bort. Alle disse hundene gikk under fellesbetegnelsen bikkje. Alle andre hunder var hunder, underforstått uspiselige og opptil noenlunde siviliserte.  Altså, etter å ha slitt seg 3000 meter opp på sydpolplatået, stoppet de opp på stedet som ble kalt Slakter’n. Der ble bortimot halvparten av hundene slaktet og spist opp av mannskap og hunder. Alt gikk med. Absolutt alt. 

NB: “Fram” dro med 97 bikkjer. De formerte seg til 116 i løpet av reise og overvintring. 52 dro til Sydpolen, ca. halvparten strøk med på Slakter’n, og videre strøk ytterligere ca. 15 med underveis hjem igjen, slik at 11 kom tilbake, sånn passe for to sleder. Totalt 40 kom tilbake om bord for avreise. De aller fleste ble solgt videre før ankomst Norge. 

Bikkje med munnkurv for sikkerhets skyld (foto: Fra boken Roald Amundsen-Sydpolen. 1912).

Nordpolekspedisjonen 1926: 
Før avgang fra Ny-Ålesund med luftskipet “Norge”, hadde nordmennene forberedt seg på muligheten for nødlanding ved å ta med et par ski hver med litt utstyr og litt nødproviant. Italienerne, i motsetning til nordmennene, fant ikke dette nødvendig. Ved avgang viste det seg at Umberto Nobile hadde med seg i armene sin lille hund Titina, stikk i strid med avtalen for deltakelsen på ekspedisjonen. Men istedenfor å ta basketaket med Nobile, ble Roald og Oscar Wisting stående småflirende og kikket vekselvis på hverandre og på “blindpassasjeren”. Begge hadde ennå i minne sydpolekspedisjonen, og det var opplagt at de hadde samme tanker i hodet, de behøvde egentlig ikke å si så mye, men følgende utveksling kom: Den ene sa, litt overveiende, “bikkje?”, hvorpå den andre, etter litt tenking og vurdering av blindpassasjeren, svarte “hm, 5 kg?”. 

Siden, i familien Amundsen, er “bikkje” blitt synonym med løpende mat, en grei og utvetydig definisjon, der andre må ty til gråsoner.

Hunden Titina på Umberto Nobiles fang 1926 (National Air and Space Museum)

Isbjørn med uvanlig adferd

Tekst og foto Reidar Hindrum  

Som naturvernkonsulent hos Sysselmannen på Svalbard fra 1991-94 hadde jeg bl.a. ansvar for håndtering av isbjørn. Ett tilfelle var en bjørn på Nordenskiöldbreen som slepte begge bakbeina etter seg. Bjørnen ble avlivet og det oppstod mistanke om rabies. Heldigvis var det andre årsaker til bjørnens merkelige adferd. Bjørnen står i dag utstilt på Polarhotellet i utstoppet tilstand.

Jeg jobbet hos Sysselmannen på Svalbard som såkalt vilt- og naturvernkonsulent 1 i perioden 1991-94. Jobben innebar også ansvaret for å håndtere situasjoner med isbjørn, inkludert avliving, slakting og bedøving. Relevant erfaring fra før var et par-tre år med elgjakt i Trøndelag. Opplæring til å bedøve isbjørn fikk jeg fra daværende forskere i Norsk Polarinstitutt Øystein Wiig og Ian Gjertz.

I mars 1992 ble jeg varslet om en isbjørn som var observert på Nordenskiöldbreen med begge bakbeina slepende etter seg og som observatøren mente måtte være alvorlig syk. Neste dag kjørte jeg og en politikollega med snøskuter over til stedet bjørnen var blitt observert. Avtalen var at vi skulle kalle opp sysselmannskontoret med radio om vi måtte skyte bjørnen og trenge helikopter til å frakte den til byen. Det tok 2,5 time å kjøre dit og nedenunder Minkinfjellet fant vi slepesporene etter bjørnen. 

Slepespor etter isbjørn på Nordenskiöldbreen

Vi lette i hver vår retning siden det ikke var mulig å se hvilken vei den hadde beveget seg. Jeg kjørte i retning Minkinfjellet og fant bjørnen raskt. Det var en stor hannbjørn. Den ble nok litt stresset da jeg kom og begynte å gå sakte bort fra meg på alle fire. Siden jeg syntes den ikke så helt frisk ut bestemte jeg meg for å skyte den. Etter først å ha tint opp glidelåsen på geværetuiet, det var frosset fast etter den lange skuterturen i 30 minus, kom også min kollega opp dit jeg stod. Da var bjørnen allerede kommet seg et stykke opp i helningen til Minkinfjellet så kollegaen kjørte meg opp mot bjørnen slik at jeg kunne komme på et bedre skuddhold. Etter å ha skutt bjørnen og kunne inspisere den nærmere, viste det seg at den hadde en snøballstor isklump under hver bak-labb.

Snøballstor isklump under bjørnens bakfot-labber

Det kunne umulig være særlig godt å trå på. Den hadde tydeligvis også hatt diaré hvorav løs avføring hadde rent nedover på baksida av bakbeina. Det kunne være årsaken til disse isklumpene.

Jeg fikk så vidt kontakt med sysselmannskontoret med VHF radioen når jeg stod på sadelen til skuteren og fikk bestilt helikopter som hentet bjørnen og fraktet den til byen.

Bjørnen hentes med helikopter

Jeg og min naturforvalterkollega Sissel Aarvik slaktet bjørnen i sysselmannens sjøgarasje påfølgende dag. Ingen av oss hadde flådd en isbjørn før så det ble å prøve seg fram. Vi kunne ikke finne noen spesielle skader på bjørnen eller noe som kunne tyde på sykdom. Jeg ringte etterpå til Øystein Wiig og fortalte om hele episoden. Han ble først litt stille i telefonen før han fortalte at han nettopp hadde lest en publikasjon fra Canada om en isbjørn som hadde oppført seg på samme måte og som viste seg å ha rabies. Det ble derfor bestemt å sende inn både hode og mellomgulv til veterinærinstituttet og også å sende dem publikasjonen fra Canada. Heldigvis hadde vår bjørn ikke rabies. Det var en lettelse for Sissel og meg som på dette tidspunktet bare hadde fått en av tre vaksinedoser mot rabies.

Bjørnen ble flådd og slaktet i sjøgarasjen

Året etterpå hadde sysselmannen auksjon på isbjørnskinn i Longyearbyen. Skinnet fra bjørnen på Nordenskiöldbreen var ett av dem. Dette ville styreformannen for byggingen av det nye Polarhotellet i byen gjerne få fatt i, så etter først å ha gitt et bud på 27 000 kr økte han budet til 30 000 kr uten at noen andre hadde gitt høyere bud. I dag står bjørnen utstoppet i hotellets resepsjonsområde, riktignok med en feilaktig stedsangivelse av hvor bjørnen ble skutt.

Et historisk fotografi

av Liv Schjelderup –

Faksimile fra Nordlandsposten 31. juli 1971

Min far Ludolf Schjelderup (1894-1983) var en kjent norsk ishavsskipper fra Bodø. Han var deleier i, og skipper på, den kjente selfangeren og ekspedisjonsskipet Quest. I 1928 havarerte det italienske luftskipet Italia, med luftskipsfører Umberto Nobile, nord for Svalbard. Dette førte til en av historiens største arktiske redningsekspedisjoner.  Schjelderup ble da engasjert av den svenske stat for å delta, og Quest fungerte som depotskip for svenske flygere som deltok i redningsarbeidet. Bildet av Schjelderup (til venstre) og Nobile (fra Nordlandsposten 31. juli 1971), viser øverst til høyre den italienske ordenen «Al Merito della Republica Italia» som Schjelderup ble ridder av 43 år etter at han deltok i redningsarbeidet.

Edgeøya på ny og en Nobelpris 2006

Tekst og foto: Eigil Reimers –

Jeg var som del av det internasjonale MAB prosjektet (Man and the Biosphere) på Edgeøya i 1976 med kollega Rolf Sørumgård fra Statens viltundersøkelser og sønn Martin på 7 år. Prosjektet den gang var å bestemme antall rein, deres kjønn, alder og kondisjon (vekter og fettmålinger) på voksne simler og deres kalver for sammenligning med andre områder på Svalbard (Nordenskiöld Land, Reinsdyrflya og Nordaustlandet) og villreinområder i Sør-Norge.

Deltagerne i 2006 var kollega Sindre Eftestøl fra Universitetet i Oslo (UiO) og zoofysiolog søster Kristin med tannlege-mann Mikkel; alle med betydelig felterfaring. Kristin og Mikkel betalte egne transportkostnader og skjøt inn kapital i vår stramme ekspedisjonskasse. Feltutstyr (telt, ovn og feltsenger var leiet av Norsk polarinstitutt og ble med proviant for 14 dager stuet inn i helikopteret. Start fra Svalbard lufthavn 26. juli i godvær som ble erstattet av lavt skydekke på siste etappe av de 150 km til planlagt feltbase ved utløpet av Plurdalen sydvest på Edgeøya; omtrent på samme sted som i 1976. Den luksuriøse Fina-arbeidsbrakken vi hadde som base den gang var revet og fjernet. Edgeøya var nå blitt naturreservat der nyere menneskelige fotavtrykk skulle fjernes. Det innebar for oss at alt ikke-brennbart søppel som vi produserte måtte medbringes tilbake til Longyearbyen.

Et romslig telt med, under disse forholdene luksuriøse feltsenger, kom kjapt på plass. Edgeøya er et yngleområde for isbjørn som ble en fredet art i 1973 og som ifølge polarinstituttets folk tellet en tallrik bestand på både Barentsøya og Edgeøya. Til selvforsvar var vi utstyrt med to rifler, signalpistol, signalpenn og snuble bluss som varsling i tilfellet av nattlige overraskelser. Vi anså det som unødvendig å sove på skift, men vi hadde de to riflene lett tilgjengelig. På Edgeøya 77o N er det i juli lyst hele døgnet bortsett fra midt på natten da lyset har innsett at dets tid dette året er på hell. Det er lett å bli døgnvill her, men med en viss disiplin holdt vi orden på tiden. Vi arbeidet uavhengig i to team og oppsøkte reinen de første par dagene i munningen i Plurdalen og anvendte feltprotokollen vi hadde utviklet i villreinområdene i Sør-Norge: Fra lang avstand eller i skjult posisjon å videofilme ett, eller helst flere beitende dyr samtidig, i maks 10 minutter for registrering av vaktsomhet uttrykt ved antall ganger og antall sekunder det beitende dyret løfter hodet i skulderhøyde og inspiserer sine omgivelser.

Feltarbeidet foregikk i Plurdalen (bildet) og Grunnlinjesletta sydvest på Edgeøya.

Neste del av feltprotokollen var bestemmelse av dyrenes frykt- og fluktatferd. Den ene i teamet gikk i vanlig gangfart mot dyret eller den lille gruppen av dyr og med laser avstandsmåler målte avstanden til dyret da «provokatøren» ble oppdaget, når dyrene viste uro, når de flyktet og til slutt avstanden de flyktet før de gjenopptok normal virksomhet. Filmene og de målte avstandene ble analysert tilbake på labben ved UiO og kunne deretter sammenlignes med tilsvarende data fra villreinområdene i Sør-Norge der vi hadde registrert betydelige forskjeller i vaktsomhetsatferd knyttet til forskjeller i genetikk og stress som følge av predasjon og menneskelig virksomhet.

Vår aksjonsradius måtte stadig økes for å kunne observere dyr som vi tidligere ikke hadde hatt kontakt med. Det brakte oss langt inn i Plurdalen og opp på de 400 m høye platåene rundt dalen og sørover langs Grunnlinjesletta. Dagene gikk uten nærkontakt med isbjørn selv om vi enkelte ganger kunne observere dem på sikker avstand. På Grunnlinjesletta måtte vi kort etter start fra teltet krysse Plura som med smeltevann fra breene ble såkalte siltelver som fører med seg store mengder finkornete gruspartikler breene gnager løs fra berggrunnen under. Å vade slike elver kan by på problemer fordi du ikke ser bunnen og må trå forsiktig for å unngå dype hull. Stort sett er grusbunnen flat uten steiner og bruk av geværet eller en vandrestav som balansestøtte kan gi trygg fremrykking selv om vannet på det dypeste når opp over knærne. Om morgenen før lufttemperaturen stiger er vannføringen moderat, men kan øke mot kvelden med økende mengde smeltevann.

Noen dager før helikoptertransport tilbake til Longyearbyen var Sindre og jeg nådd så langt syd på sletta at vi kunne konstatere at vi hadde hatt kontakt med all rein som for tiden hadde tilhold der. På vei sydover hadde vi iakttatt en diger sovende isbjørn på stranden ut mot Storfjorden. Vi passerte den på meget respektfull avstand uten å bli oppdaget. Avstanden fra der vi var lengst i syd og nordover tilbake til teltet var ca. 17 km og klokken ble nærmer 12 natt da vi nærmet oss Plura. På tilbaketuren valgte vi grusområder og små bekkedalene og unngikk mest mulig mosevegetasjonen der øverste lag av permafrosten var tint og ble som å gå i myr. Vi holdt stø kurs, men havtåken la seg etter hvert over landskapet og hindret en betryggende oversikt over nærområdet. I det bekkefaret vi fulgte kom vi plutselig på ferske spor i leiren av bjørn som var på vei i samme retning. Rifla kom ned fra sekken og med patron i kammeret fortsatte vi vaktsomt videre. Plutselig oppdaget vi konturene av noe stort og ubestemmelig i front. Med rifla i ferdigstilling beveget vi oss forsiktig fremover på noe avvikende kurs. Sindre bak meg håndterte kikkerten for tidligst mulig å kunne identifisere den ukjente trusselen. «Bjørnen» viste seg å være en diger hvalknokkel og fremrykkingen kunne fortette med noe senkede skuldre.

Flere hvalknokler senere nådde vi Plura et godt stykke nedenfor der vi tidligere på dagen hadde krysset. Elven var betenkelig stor etter min vurdering, men ikke særlig stri. Sindre la i vei og gikk dypt, men kom seg noenlunde enkelt over. Sindre var med sine vel 180 cm og langt større tyngde en langt mer sikret vader enn meg. Men ettersom Sindre nå bar geværet var jeg lite lysten på en lang omvei oppover elven for å finne et mer passende vadested og å bli overrasket ubevæpnet av en isbjørn. Tenkte at går jeg overende i elven skal jeg greie å karre meg i land et sted, men forutsetningsvis uten sekk. Frigjorde meg derfor fra den ene bæreselen og vasset uti. Midtveis kom vannet ubehagelig høyt opp på lårene og maven og elv med merkbar strøm ble en balanseutfordring. Sindre oppfattet situasjonen og vasset ut for å gi meg en hjelpende hånd som jeg grep og var berget. Etter nok en sliten halvtime var vi tilbake i teltet der Kristin og Mikkel møtte oss med en liten trøstedram.

Vi hadde nå samlet et stort og representativt materiale på vaktsomhetsatferd hos Svalbardrein i hele den ytre delen av Plurdalen og hele Grunnlinjesletta. Den ytre delen av Plurdalen og Siegelfjellet var i mellomtiden delvis dekket av Kristin og Mikkel. Sindre og jeg valgte derfor å komme oss helt inn i dalbunnene for mot kvelden å returnere over platåene til basen. Vi fant et fåtall rein aller innerst i Plurdalen og en liten liggende flokk på 6 dyr i en sidedal. Dessuten en god del spredte dyr på Burmeisterfjellet.

Dagen etter valgte vi motsatt rute. Klatret om morgenen de vel 400 bratte høydemetrene opp på Burmeisterfjellet der vi dagen før kom ned. Gårsdagen nedtur satt fortsatt i beina. Det er etter hvert en kjent sak at bratt nedstigning kan være en langt større påkjenning på knær og lårmuskulatur enn bratt oppstigning. Vi fant mer rein som vi ikke hadde fått med oss dagen før og endte til slutt så langt nord på platået at vi kunne se ned på det grønne området der den lille flokken på 6 dyr beitet så fredelig i går. De var ingen steder å se til tross for at Svalbardreinens beiteatferd nærmest er som beitende norsk sau; svært stedbundne og kan oppholde seg i sitt lille lokalområde over dager.

Vi var ikke i tvil. På stedet der den lille flokken på 6 var i går lå det nå en isbjørn. Med langkikkerten saumfor vi bjørnen og nærområdet, men fant ingen tegn på at bjørnen hadde forsynt seg med reinkjøtt. Vi valgte ikke å klatre ned retning bjørnen, men returnere over platået. Spørsmålet hang i luften og ble hengende der: hadde bjørnen vært på mislykket reinsjakt eller var det en ren tilfeldighet at en av bjørnene vi ved noen anledninger hadde sett i områdene plutselig var innerst i Plurdalen? Det fikk vi på sett og vis et svar på de neste par dagene. Vi returnerte til basen og Kristin og Mikkel som over radio var orientert om hva vi hadde observert og var i gang med å forberede et forkledningsstunt.

Hvordan lage en “troverdig isbjørn”.

Vi fant frem alt vi hadde av hvitt utstyr som inkluderte hvit lue, hvit sportstape hvit anorakk, en gulhvit lang dunbukse som kunne trekkes ned over støvleskaftene til over vristen og hvitt dopapir som kunne tette mangler. Det ble klippet hull i luen til øyne og påmalt svart snute. Jeg skulle være isbjørn i vårt kjapt improviserte og kreative forsøk: provosere Svalbardrein som isbjørn for å kunne sammenligne de ulike frykt- og fluktavstandene med de vi hadde målt med menneske som provokatør. Isbjørnantrekket ble prøvd, supplert og forbedret enkelte steder og akseptert fra et isbjørn-ekspertpanel.

Generalprøve neste dag der en enslig voksen reinsbukk ble forsøkt jaktet. Litt senere de fire bukkene fra i går. Prosedyren var fortsatt å provosere med vinden helst rett mot, men til nød noe skrått fra dyrene. Avstandsmålingen kunne ikke «isbjørnen» håndtere han hadde mer enn nok med å lunte fremoverlent i passgang mot reinen, av og til stoppe opp for å stå på to (den letteste delen av øvelsen), heve forlabbene, stirre mot dyrene og fortsette fremrykkingen. Lasermålingene ble foretatt av Mikkel og Kristin mens Sindre var backup rifle hvis bjørnen fra i går skulle dukke opp. Til sammen denne dagen gjennomførte vi og jeg som isbjørn 5 vellykkede og en mislykket provokasjon av forskjellige små grupper av rein.

Den mislykkede ble dramatisk. På vei tilbake til teltet oppdaget vi en enslig bukk som beitet i bakkant av et grunt bekkesig. Jeg iførte meg isbjørnforkledningen og la i veg ned mot bukken i det svakt hellende terrenget. Startavstanden var snaue 450 m og bukken ble oppmerksom på meg da jeg var 320 m fra den. Noen få sekunder senere gjorde den et byks fremover og forsvant ut av syne. Etter forsøksprotokollen skulle jeg gå helt frem til stedet bukken beitet og derfra måle hvor langt den hadde flyktet. Jeg var nådd ned til ca. 100 m fra kanten. Da skar Sindres opphissete stemme på radioene (som vi alltid hadde på): «Eigil, kom tilbake, det kommer en isbjørn rett mot deg». Isbjørn var ikke noe som kunne inngå i noen form for «practical jokes» blant deltagerne. Jeg fikk av meg isbjørnforkledningen og løp det jeg var kar om tilbake der Sindre lå klar med rifla. Isbjørnen og jeg hadde åpenbart siktet oss inn på samme bukken uten å vite om hverandre. Hvor bjørnen kom fra var et mysterium. Vi hadde jo full kontroll over de flate områdene mellom oss og elven Plura et par km unna, før jeg la i veg.

Jeg ble ikke oppdaget av isbjørnen som etter at bukken forsvant ut av rekkevidde, fortsatte innover dalen. Vi klatret høyere opp i fjellsiden for å få bedre oversikt og så en liten gruppe med fire bukker en til to km lenger nord. Isbjørnen hadde åpenbart sett dyrene og utnyttet en liten bekkedal som fremrykningsvei som var i skjul for reinen. Da bjørnen ikke lenger kunne holde seg skjult i bekkedalen ble den synlig for den nærmeste bukken, som på denne avstanden, ca. 1500 m, ikke reagerte. Bjørnen gjorde seg lav i ganglaget og fortsatt fremover i jevn luntende gangfart. Med sin hvite kontrastfylte fremtoning lot bukkene den aldri komme nærmere enn ca. 350 m. (Avstandene målte/beregnet vi med laseravstandsmåleren). På tross av at isbjørn er rovdyr som for korte spurtdistanser kan sette opp en formidabel hastighet, målt til maks 40 km/time, foregikk Svalbardreinens flukt i et meget behersket tempo.

Bjørnen stoppet opp og iakttok bukkene, men fortsatte straks etter på sin opprinnelige kurs inn dalen. Vi fulgte sakte etter den og fant et nytt utsiktspunkt. Derfra så vi at den hadde sett seg ut et nytt mål med noen få simler med kalv lenger inn i dalen. Også her rykket bjørnen frem tilsynelatende i skjul frem til et punkt der den la seg ned med front mot reinen som foreløpig ikke viste tegn til at de hadde oppdaget den. Etter å ha ligget og observert bjørn og rein et par timer uten noen utvikling i det vi oppfattet som en jaktsituasjon, brøt vi opp og returnerte til basen som neste dag ble ryddet og klargjort for helikopterløft tilbake til Longyearbyen.

To år etter publisering internasjonalt av våre feltdata fikk jeg en telefon fra en hollandsk forsker som refererte til dette arbeidet og kunne fortelle at det hadde oppnådd en pris i kategorien Arctic Science. Overrasket, men etter hvert lattermild. Prisen var en Ig Nobel pris som jeg kjente til og som jeg mange ganger tidligere hadde moret meg over. Ig Nobelprisen er en parodi på Nobelprisen og utdeles hvert år på samme tid som de ekte Nobelprisene offentliggjøres. I Ig -sammenheng dreier det seg om 10 vitenskapelige bragder som «først får folk til å le, deretter til å tenke». Prisen som ofte omtales som en alternativ Nobelpris og blir organisert av det vitenskapelige, humoristiske tidsskriftet Annals of Improbable Research, og utdeles av en gruppe som inkluderer ekte Nobelprisvinnere ved en seremoni i Harvard universitetets Sanders Hall. Navnet er et ordspill på det engelske ordet «ignoble» som står for uedel nobelpris. På spørsmål om jeg ville motta prisen var svaret ubetinget ja. Det følger ingen prispenger med ei heller reisepenger til Massachusetts, Boston og Harvard for å motta prisen. Det forventes full diskresjon for samtlige vinnere inntil dagen prisen deles ut.

UiO honorerte prisen med et reisestipend på 15 000 kr som Sindre og jeg delte.  Sammen mottok vi prisen i Sanders Hall i det tradisjonelle sirkuset rundt prisutdelingen med mye latter og ablegøyer iscenesatt ved prisens kreative skaper Marc Abrahams. Vinnerne får ett minutt til å presentere sitt vinnerprosjekt og blir avbrutt av en liten pike som med mikrofon før ett minutt er passert dukker opp ved talerstolen og avbryter gjentagende ganger med «I am bored» inntil man gir opp og stiger ned fra talerstolen. Sindre og jeg fikk utsatt nedstigningen med et halvt minutt ved at vi hver gang hun uttrykte «I am bored» fikk i gave en isbjørnbamse i stadig større format; til sammen 3 stykk og med favnen full lot oss stige ned. Dagen etter Forestillingen i Sanders Hall var det foredrag i et av auditoriene ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) der prisvinnerne fikk 10 min til å presentere sine forskningsresultater i popularisert form. Senere ble det innslag i «Abels tårn», «Schrødingers katt» fjernsyns- og radioprogrammer, festforestilling i matematikkauditoriet ved UiO i regi av Institutt for Matematikk og etter hvert diverse presseoppslag. Avslutningsvis også for meg en betalt opptreden med prisutdelingens isbjørntema ved Universitetene i Århus og København. Som oppsummering må jeg vel trygt kunne fastslå at en slik spontan isbjørnforkledning har skapt mye ironi, latter og underholdning.

Et ubehagelig tokt til Frans Josef Land

 Tekst og foto Ian Gjertz 

 Skipet Pomor hadde en fin badstu, men fordi det hadde små ferskvannstanker og ingen måte å avsalte sjøvann om bord, var det bare anledning til å ta badstu og dusje én gang på turen. 19. august 1991 stod badstu for tur og jeg gledet meg. Jeg var tidlig ute og satte meg godt til rette i varmen. Litt etter kom Rasmus inn. Han spurt om jeg hadde hørt siste nytt. Jeg ante ikke hva han siktet til, og det ble til en liten gjettekonkurranse. Nyheten var at det hadde vært kupp i Russland og at de konservative kreftene igjen var kommet til makten. Det betydde i praksis at vi fra NATO-landet Norge befant oss i det som konservative russere oppfattet som stengt militært område, og vi var sluppet inn av Pomors mannskap. Det er ingen overdrivelse å si at det var en trykket stemning om bord i Pomor de neste to dagene. Det russiske mannskapet var livredde, og vi utlendinger nervøse. I ettertid fikk jeg vite at direktøren i Polarinstituttet hadde ringt hjem til familiene til både Rasmus og meg for å trøste og forsikre at norske myndigheter skulle gjøre alt for å få oss hjem igjen i god behold! Gode nyheter kom imidlertid 21. august da kuppet ble slått ned og de liberale igjen kom til makten. 

 Nå har jeg imidlertid foregrepet handlingen litt og jeg får gjøre som i spillet Monopol «Gå tilbake til start»! 

 Øygruppen Frans Josef Land ligger omtrent 600 km øst for Svalbard. Den er oppkalt etter den østerisk-ungarske keiseren Frans Josef I og ble annektert av Sovjetunionen i 1929. Polarboken 1997-1998 side 70-75 beskriver hva som skjedde da. Etter den tid ble Frans Josef Land stengt for utlendinger og under den kalde krigen ble det et militært område. Få utlendinger slapp inn der før Sovjetunionen gikk i oppløsning på slutten av 1980 tallet og de liberale kreftene kom til makten. Blant de første til å slippe inn var Polarklubbens medlem Susan Barr. Dette skjedde i 1990 og hun har beskrevet dette i Polarboken 1991-1992 side 72-83. Året etter skulle nok et medlem av Polarklubben slippe inn, nemlig undertegnete. 

 Den nedlagte meteorologiske stasjonen i Tikayabukta på Frans Josef Land.  

En norsk-polsk-russisk biologisk sommerekspedisjon (august-september) skulle til Frans Josef Land, nærmere bestemt Tikayabukta på Hookerøya. Det er samme sted som Sovjetunionen heiste flagget og annekterte øygruppen i 1929. Ekspedisjonen skulle dra fra Longyearbyen med det russiske skipet Pomor, og seile til Tikayabukta for å sette i land biologene der. Vi skulle innkvarteres i en nedlagt sovjetisk meteorologisk stasjon, som hadde vært i bruk fra 1929-1958, og bo der til skipet returnerte tre uker etterpå. Foruten meg var Rasmus Hansson den andre norske biologene på toktet. Vi skulle merke hvalross, mens polakkene og russerne skulle studere marinbiologi og sjøfugl. 

Det russiske ekspedisjonsfartøyet Pomor for anker i Tikayabukta. 

Vi hadde lang erfaring med å samarbeide med de polske forskerne, og hadde tidligere bodd i den polske forskningsstasjonen på Svalbard. Samarbeidet med russerne var derimot helt nytt. Vi visste ikke helt hva vi gikk til. Vi regnet med at polakkene ikke bare kunne tolke for oss, men også sette oss inn i den russiske tenkemåten. Sovjetisk tankegods og russisk språk var noe polakkene kjente godt til etter fire tiår med sovjetisk okkupasjon. Disse polske ferdighetene viste seg avgjort nyttige under toktet. 

Første gang vi hadde behov for polsk kompetanse var da kapteinen krevde at alle utlendinger måtte levere fra seg passene sine. Han skulle ha de innelåst på lugaren sin. Det var for så vidt greit, bortsett fra at jeg ikke hadde med meg pass. Jeg så for meg problemer og spurte polakkene til råds. Den polske lederen sa at dette var en sak han kunne ta seg av. Han spurte om jeg hadde noe annen legitimasjon enn pass. Det eneste jeg hadde var et bankkort, og i henhold til polakken var det perfekt. Han tok det med til skipperen, hisset seg opp og sa med streng mine og høy røst at kortet mitt var et norsk diplomatisk sjømannspass. Han overleverte det og lovet at det ble bråk fra høyeste hold i Norge om jeg ikke fikk kortet igjen når toktet var over. Dermed hadde jeg ingen problemer! 

Sovjetunionen hadde lenge hatt verdens største handelsflåte, og erfaring med seilas i arktiske strøk hadde de til gangs. Pomor var ikke en isbryter, men solid bygget og tålte å gå i løs is. Den fikk oss dit vi skulle uten store problemer. Standarden om bord var imidlertid noe annerledes enn den vi var vant til fra norske fartøy. Toalett hadde de ikke om bord, derimot hull i dørken der man spylte sitt fornødne over bord med sjøvann. Messa var grei nok, men infisert med kakerlakker. Vi benyttet gjerne anledningen til å rydde bordet før vi satte oss til for å spise. Maten om bord var god, godt brød og mye gode supper. De hadde en hel storfe-skrott hengende nede i lasterommet som kokken var nede og skar deler av ved behov. 

Når man tilbringer noen uker i felt, kan det være lurt å ha med litt tidtrøyte. Jeg foretrekker gjerne noen gode bøker. På turen til Frans Josef Land ble jeg anbefalt å ta med dokumentar-romanen Isens og mørkets redsler av Cristoph Ransmayr. Den ble første gang publisert i 1984, og på norsk pussig nok i 1991. Ransmayr er østerriker og boken handler om en som er besatt av dagbøkene til østerrikerne som oppdaget Frans Josef Land i 1873. Den besatte kommer seg til Longyearbyen og ønsker så å komme seg videre til nabo arkipelet i øst. Handlingen var jo nesten overlappende med min egen! 

Utsnitt av den øvre del av stasjonen med breen i bakgrunnen. 

De gamle bygningene i Tikayabukta var solid bygget, og hadde tålt å stå tomme i tretti år. Problemet var imidlertid at de hadde tretti-år gamle innomhus «isbreer». De fleste av husene kunne man knapt komme inn i. Russerne hadde møysommelig gravd ut isen fra et par av husene, og disse var så i bruk. Ett ble brukt til kombinert messe og soverom, et annet til laboratorium og arbeidsrom. Rasmus og jeg okkuperte en liten arbeidsbrakke som stod plassert i vannkanten. Den var litt kald, men i hvert fall isfri. Vi oppdaget ulempene etter hvert som landkallen smeltet. Landkall er den foten med is som bygger seg opp i tidevannssonen gjennom vinteren. Den kan være flere meter bred og høy. Bua vår stod etter en stund ute i sjøen og vi måtte bruke mye tid og innsats på å jekke den inn på tørt land. 

Litt av den nedlagte stasjonen. Bua til høyre i strandkanten var vår ringe bolig. 
Rasmus Hansson holder på å jekke bua vår opp på tørt land.

Det var et polsk filmteam med på toktet. De skulle lage en dokumentar om toktsamarbeidet og forskning i Arktis. De spurte meg om jeg var villig til å bli intervjuet som et innslag i filmen. Jeg var selvsagt villig, men slang med leppa at jeg forventet en Oscar for beste bi-rolle som takk for innsatsen. Jeg ble intervjuet og feltarbeidet gikk sin gang. På slutten av oppholdet hadde vi en avskjedsmiddag i Tikayabukta. Jeg ble ganske så overrasket da det under middagen ble Oscar utdeling. Jeg fikk Oscar statuett og fjongt diplom for beste birolle. De driftige polakkene hadde smeltet ned blyet i et gammelt bilbatteri og laget egen Oscar statuett der hodet var erstattet av et hvalrosshode. Ingen mangel på fantasi der i gården! Statuetten prydet i mange år stuen min hjemme. 

Forfatteren med Oscar statuett med tilhørende panne-anheng og diplom.