Kategori: Polartraktene

-Av Rune Bård Hansen, Lagdommer, Agder lagmannsrett

Innledning

Den 20. mars 2023 er en historisk dag for Norge. Høyesterett i plenum (samtlige dommere) kom enstemmig til at Svalbardtraktatens prinsipp om Norges plikt til likebehandling av traktatstatenes borgere på en rekke viktige områder, blant annet fiske og fangst, ikke gjelder på kontinentalsokkelen utenfor territorialfarvannet på 12 nautiske mil. En motsatt konklusjon kunne ført til at Norge enten måtte forby blant annet leting etter olje- og gassressurser på havbunnen, eller behandle søknader fra selskap i utenlandske traktatstater på samme måte som søknader fra norske selskap. Dommen kommer til å bli grundig studert og analysert av eksperter på havets folkerett og politikere i en rekke land. Dette er et kort sammendrag og noen kommentarer for lesere av Polarklubbens nettsider.

Saken gjelder isolert sett et tilsynelatende forholdsvis trivielt spørsmål, nemlig om gyldigheten av vedtak om ikke å gi et utenlandsk rederi tillatelse til å fangste snøkrabbe på den norske kontinentalsokkelen. Ankende part er det latviske rederiet SIA North Star Ltd som har drevet krabbefangst i Barentshavet fra 2014 og frem til rederiets fartøy Senator ble beordret til kai av kystvakten i 2017 da det fangstet snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Ankemotpart er staten ved Nærings- og fiskeridepartementet, som har truffet vedtaket som saken gjelder. Staten vant fram i tingretten og i Borgarting lagmannsrett.

Helt sentralt i dommen er Høyesteretts tolkning av bestemmelsene om likebehandling av traktatstatenes borgere og foretak  i traktatens artikkel 2 og artikkel 3, men også artikkel 1 om norsk suverenitet er sentral. Høyesterett gjengir artiklene på engelsk, som sammen med fransk er traktatens originalspråk og dermed også utgangspunktet for  tolkningen av traktaten.  Jeg velger å gjengi den offisielle norske oversettelsen i denne korte artikkelen.

Høyesteretts tolkning av Svalbardtraktaten artikkel 1

Artikkel 1 lyder slik:

De høie kontraherende parter er enig om å anerkjenne under de vilkår som er fastsatt i nærværende traktat Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergen-øgruppen, som foruten Bjørnøya eller Beeren-Eiland omfatter alle øer mellem 10° og 35° lengde øst for Greenwich og mellem 74° og 81° nordlig bredde, særlig: Vest-Spitsbergen, Nordostlandet, Barents’ Øy, Edge-Øy, Kong Karls Land, Hopen eller Hopen-Eiland og Prins Karls Forland tillikemed alle de øer, holmer og skjær, som hører dertil (se det vedføiede kart).

Høyesterett foretar nødvendigvis en svært grundig tolkning basert på gjeldende rettslige prinsipper om tolkning av traktater, som det vil føre alt for langt å gå inn på her. I avsnitt 135 oppsummerer Høyesterett sitt syn på artikkel 1 slik:

Oppsummert leser jeg dette slik at traktatpartenes anerkjennelse av Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet er gitt på de vilkår som Norge er pålagt i traktatens bestemmelser. Forbeholdet begrenser med andre ord ikke Norges suverenitet som sådan, men i sin myndighetsutøvelse plikter Norge å respektere de rettigheter som traktatstatenes undersåtter er sikret gjennom traktatens bestemmelser. Andre begrensninger på Norges suverenitetsutøvelse kan ikke utledes av traktaten. Dette innebærer at restrettighetene ligger hos Norge.

I dette ligger at det ikke gjelder noen generell regel etter artikkel 1 om ikke-diskriminering som begrenser norsk suverenitetsutøvelse. Retten til likebehandling – i saken her fangst av snøkrabbe- rekker ikke lenger enn det som følger av artikkel 2 eller artikkel 3. Spørsmålet er derved hvorvidt det følger av artikkel 2 eller artikkel 3 at likebehandlingsretten også gjelder på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

Høyesteretts tolkning av Svalbardtraktaten artikkel 2

Artikkel 2 første og andre ledd lyder slik:

Alle de høie kontraherende parters skib og undersåtter skal ha like rett til fiske og jakt innen de områder som er nevnt i artikkel 1 og deres territoriale farvannn.

Det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig – gjenoprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann, dog så, at disse forholdsregler alltid skal anvendes likt overfor alle de høie kontraherende parters undersåtter uten nogen som helst undtagelser, forrettigheter og begunstigelser, direkte eller indirekte, til fordel for nogen av dem.

Det må være på det rene at det var artikkel 2 første ledd som var det Latviske rederiets største håp, men rederiet sitter ribbet tilbake. I en «samlet vurdering» av betydningen av artikkel 2 (avsnittene 212 – 220) oppsummerer Høyesterett dette viktige punktet i et presist nøtteskall. Jeg finner det riktig å gjengi disse avsnittene samlet:

Da Svalbardtraktaten ble utarbeidet i 1919, var øygruppen et ingenmannsland – terra nullius. Den stadig mer omfattende økonomiske aktiviteten på Svalbard fra borgere fra flere stater økte behovet for å avklare status for øygruppen. Spitsbergenkommisjonen som utarbeidet utkastet til traktat, vurderte to alternative løsninger: Den ene var at Norge fikk et mandat til å forvalte Svalbard, og den andre var at Norge ble tilstått suverenitet under forutsetning av at de andre statene ble sikret nærmere angitte rettigheter. Det var det andre alternativet som ble valgt, og som fikk tilslutning fra alle signatarstatene.

Løsningen er nedfelt i artikkel 1, og det følger av denne bestemmelsen at traktatpartenes anerkjennelse av Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet er gitt på de vilkår som Norge er pålagt i traktatens bestemmelser. Forbeholdet begrenser ikke Norges suverenitet som sådan, men i sin myndighetsutøvelse plikter Norge å respektere de rettigheter som traktatstatenes undersåtter er sikret gjennom traktatens bestemmelser. Andre begrensninger på Norges suverenitetsutøvelse kan ikke utledes av traktaten, og restrettighetene ligger følgelig hos Norge.

Det er i denne konteksten artikkel 2 skal tolkes. Sammenhengen med artikkel 1 viser videre at meningen var at «territorial waters» omfatter det sjøområdet hvor Norge har samme suverenitet som på landterritoriet.

I 1920, da Svalbardtraktaten ble inngått, hadde begrepet «territorial waters» fått et rettslig kjerneinnhold som i hovedtrekk likestilte rådigheten over dette farvannet med suvereniteten over landterritoriet. «Territorial waters» omfattet et geografisk avgrenset sjøområde hvor kyststaten har suverenitet.

Ordlyden slik den måtte forstås på traktattidspunktet, åpner ikke for en utvidende eller analogisk tolkning som kan gi likebehandlingsregelen i artikkel 2 anvendelse på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Det har ikke skjedd noen folkerettslig utvikling som gjør at begrepet «territorial waters» i dag også omfatter områdene utenfor sjøterritoriet. Tvert imot følger det av havrettskonvensjonen artikkel 2 at dette området er et geografisk avgrenset sjøområde, som omfatter indre farvann og sjøterritoriet.

Traktaten oppstiller ikke en generell likebehandlingsregel, og traktatens formål gir ikke utvetydig og klar støtte for en utvidende tolkning, men kan gi støtte til både rederiets og statens standpunkter.

Konsekvensen av at likebehandlingsregelen i artikkel 2 ikke gjelder på kontinentalsokkelen, er at Norge har større rettigheter på sokkelen enn i Svalbards indre farvann og sjøterritorium. Dette avviket fra havrettskonvensjonens ordning skaper ikke en anomali som er utslagsgivende for tolkningen.

Det tolkningsalternativet som rederiet argumenterer for – at likebehandlingsregelen i artikkel 2 har anvendelse på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard – omfattes ikke av ordlyden tolket i samsvar med Wienkonvensjonen artikkel 31 og 32, og vil være en endring av traktaten som forutsetter enighet mellom partene, jf. Wienkonvensjonen artikkel 31 nr. 3 bokstav a og b og artikkel 39. Slik enighet foreligger ikke.

Konklusjonen er at Svalbardtraktatens artikkel 2 gjelder i Svalbards indre farvann og sjøterritorium, men ikke på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard hvor Norge etter havrettskonvensjonen artikkel 77 har eksklusive rettigheter til utnyttelse av naturforekomstene.

Høyesteretts tolkning av Svalbardtraktaten artikkel 3

Svalbardtraktaten artikkel 3 første og andre ledd lyder slik:

Alle de høie kontraherende parters undersåtter skal i farvannene, fjordene og havnene innen de områder som er nevnt i artikkel 1 ha like rett til adgang og ophold – uten hensyn til grunn eller formål; de skal der kunne drive uhindret allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot, forutsatt at de retter sig efter de stedlige lover og forskrifter.

De skal ha samme like adgang til å drive og utnytte alle maritime, industri-, bergverks- og handelsforetagender både til lands og i de territoriale farvann, uten at noget monopol i nogen henseende eller til fordel for noget foretagende skal kunne innføres.

Om betydningen av artikkel 3 skriver Høyesterett kort og konsist i avsnittene 225 og 226:

Det foreligger ikke kilder som gir støtte for at artikkel 3 første ledd har et videre anvendelsesområde enn artikkel 2. Oppsummert er min konklusjon da at artikkel 3 første ledd ikke kan gi rederiet en rett til fangst av snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

Artikkel 3 andre ledd har også en regel om likebehandling. Denne gjelder i «territorial waters». Begrepet må forstås på samme måte som i artikkel 2. Heller ikke artikkel 3 andre ledd kan dermed gi rederiet en rett til fangst av snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

En av de mest omfattende dommene avsagt de siste tiår avsluttes slik i avsnitt 227:

Min konklusjon er derved at det latviske rederiet ikke har rett til fangst av snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Dette følger av at likebehandlingsretten for traktatpartenes borgere, foretak og fartøy til fiske og jakt etter Svalbardtraktaten artikkel 2 er geografisk avgrenset til Svalbards indre farvann og sjøterritorium. Heller ikke artikkel 1 eller artikkel 3 kan tolkes slik at det gjelder en rett til likebehandling på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Nærings- og fiskeridepartementets vedtak er følgelig basert på en riktig tolkning av Svalbardtraktaten.

Med dette er et av vår tids store rettsspørsmål endelig avgjort av Norges Høyesterett. Jeg anbefaler leserne å ta seg tid til å studere hele dommen. Her er det mye å lære, både om folkerett og om Svalbards historie og rettslige regulering. Det er selvsagt et springende punkt om dommen vil ha særlig autoritet hos de land som har utfordret Norges syn på traktatens geografiske anvendelsesområde, ikke minst Russland, den utenrikspolitiske situasjonen tatt i betraktning.

Siste ord er sagt i Norge, men  definitivt ikke i internasjonal rett. Det pågår nå en voldgiftssak som er reist av rederiet mot Norge ved Det internasjonale senteret for investeringstvister – ICSID, i medhold av en bilateral investeringsavtale mellom Norge og Latvia. Det er ikke avsagt dom. Saken gjelder krav om erstatning, men Svalbardtraktatens anvendelsesområde er blant de spørsmål som er reist av saksøkerne.

Av Leif Sandberg –

Jeg hadde kommet opp til Longyearbyen som fersk gruvearbeider 21. juli 1976 (noen datoer sitter som spikret i minnet), og etter tre spennende uker med opplæring i gruva så var det lite som skjedde. Kulldrifta var ikke kommet i gang for fullt etter sommerferien, så det ble en del daksing – altså diverse arbeide. Ikke godt likt blant gruvearbeiderne, siden lønna var dårlig og arbeidet av og til bar preg av sysselsetting. Men for meg var det jo uansett nytt og spennende å være nede i ei gruve, så jeg klaget ikke.

Så kom formannen bort til meg etter et skift og lurte på om jeg ville være med på en spesiell jobb. Ung og ivrig som jeg var så ble jo svaret et stort ja! Og jobben var virkelig noe helt annet enn å krype inne på ei strosse. I hovedtrekk så var situasjonen at det var påvist utløpet av en kullfløts (altså et lag av kull) oppe i en fjellskråning i Reindalen. Mektigheten skulle være ca. 2,5 m, og dette skulle være rundt 20 km fra Sveagruva. Jeg tror dette må ha vært på nordøstsida av Lunckefjellet, men jeg er ikke sikker. På denne tiden pågikk det mye arbeide med å kartlegge omfanget av kullreservene i Sveagruva, og en egen kommisjon skulle ta stilling til videre satsing i dette området. Jeg mener den ble kalt for «Gøthe-kommisjonen”, etter lederen Odd Christian Gøthe. Kommisjonen skulle komme oppover på sensommeren for å ta forholdene i øyensyn, og nå kommer vi til poenget: Det ville ta seg imponerende ut om de kunne henge i helikopter og se på en kullmektighet på 2,5 meter, hele 20 km fra Svea der mektigheten var på opptil 5 meter. Med andre ord, en indikator på et 20 km langt kull-lag med nærmere 4 meter mektighet! Men da måtte mektigheten i Reindalen blottlegges først.  Og der kom altså jeg inn, sammen med en annen kar. Oppdraget var enkelt; avdekke 2,5 meter kullmektighet et par hundre meter oppe i en fjellskråning. Til dette hadde vi hakke, spade, krafse, trillebår, et hånd­bor og en kasse dynamitt.

Hvordan ble jeg valgt ut til denne jobben? Jeg antar det var fordi jeg, i likhet med den andre karen (som jeg ikke husker navnet på) begge var kommende bergingeniører. Det vil si, jeg hadde ikke begynt å studere enda mens kompisen var godt i gang. Det hjalp vel også at pappas gode venn gruveingeniør Olav Martin Limyr jobbet i Store Norske på den tida. Det kan vel være at han trakk i en tråd eller to.

Hvordan det var eller ikke var, vi fikk beskjed om å pakke litt arbeidsklær før vi ble kjørt til flyplassen tidlig om morgenen. Der ventet det et godt lastet helikopter, av typen 3-manns glassboble. Det var mitt livs første helikoptertur, og til denne dag også den mest spennende. Med orkesterplass til en fantastisk natur, piloten lekte seg med å følge elveleier og å hoppe over steiner og andre hindre. Bakken under oss ble plutselig levende da en enorm mengde gjess lettet samtidig. Ja den flyturen glemmer jeg aldri.

Så vidt jeg vet er helikopterflyging på Svalbard ikke ulikt snøskuterkjøring; følge daler (og fjorder) og ta av på rett sted. Så vi sikk-sakket oss innover mot målet. Etter alt for kort tid bredte Reindalen seg ut foran oss, og like etter så vi en Moelven-brakke ved foten av en fjellskråning. Den var slept inn en eller annen gang tidligere, sannsynligvis mens det enda var snø. Losse av proviant og andre ting som ikke trengtes til avdekkingen, og så ble vi fløyet opp på platået som bare var en 20-30 meter over kullstripa. Der ble dynamitt, verktøy og vi satt av før helikopteret satte kursen tilbake mot Longyearbyen.

Vi var alene.

Jeg tror man må ha vært på Svalbard for å forstå det berusende inntrykket av å være alene i en så mektig natur og så langt fra folk. Her var det ikke bare å få Foodora til å komme med mat, det vi ikke hadde med oss fikk vi klare oss uten. Om det oppsto problemer så måtte vi klare oss selv, samband fantes ikke. Vi var kanskje for unge og for naive til å tenke over dette, denne jobben var jo enkel og grei? Helikopteret skulle uansett komme og hente oss dagen etter.

Vi tok oss ned til der kullfløtsen stakk fram i dagen. Noen hadde avdekket litt av den tidligere, men det var mye igjen. Kollegaen min var sleggekaster og litt av en kraftkar, selv hadde jeg ikke like mye muskler å dra på, men var likevel mer veltrent enn de fleste på den tida. Så vi satte i gang med friskt mot. Hakke, spade og håndbor fikk røynt seg, men det fikk sannelig vi også. Til tross for nyslipte borskjær føltes oppgaven som å bore hull i isen med ei vedskie. Svetten haglet og melkesyra steg i skrotten, til svært lite resultat. Vi var enige om at det var bra vi ikke hadde akkord på dette her! Etter et par timers arbeid med mye banning var borehullet ca. 10 cm dypt. Det fikk holde, fram med dynamitten. Jeg hadde rykende ferskt sprengningssertifikat for Svalbard, så jeg ble skytebas. Det var knapt plass til en halv gubbe i hullet, men den måtte da lage litt vei i vellinga? Inn med fenghette, rulle ut skyteledningen over brinken til platået og sveive opp spenningen.

Smellet var imponerende, men det var ikke hullet. Det var faktisk ikke blitt noe særlig større. Et nytt forsøk med en ny halv gubbe ga like magert resultat. Var det granitt vi holdt på med? Vi så på hverandre – dette var tull! En halv dags arbeide, og vi hadde i beste fall fått avdekket 10 cm. Det ville altså ta nærmere to uker å få avdekket alt sammen og helikopteret ville hente oss neste dag. Regnestykket var enkelt, så uten videre begynte vi å pakke sammen. Sakene måtte jo

ned til brakka. Men dynamitten hadde vi ikke noe ønske om å slepe ned den bratte skråningen. De som har gått på tur sommerstid på Svalbard vet at fjellskråningene for det meste består av løse steiner. Det å bakse med en 25 kg dynamittkasse på ryggen i bratt utforbakke og løst underlag ble i overkant med risikosport, selv for en “udødelig” 20-åring. Så jeg tok kassen på skuldra og fikk den opp på platået. Der fant vi en fordypning som var perfekt for vårt formål – nedi med kassa, koble på fenghetter, rulle ut skyteledningen (så langt den gikk denne gangen) og varsko her! Smellet var enormt, gutter er gutter selv om de er et godt stykke forbi konfirmasjonsalderen.

Det var den enkle delen, hvordan få resten av sakene ned fjellskråningen? Det gikk ei snørenne nesten ned til der skråningen flatet ut. Vi kunne vel sende utstyret ned denne snørenna? Veien fra tanke til handling var kort. Kompisen min bukserte seg ut på snøen, jeg rakte ham tingene en etter en og han lempa dem nedover.

Det gikk ikke så bra, sakene hadde en lei tendens til å stanse opp etter få meter selv om det var bratt. Spesielt trillebåra var lite samarbeidsvillig, så det ble flere forsøk på å gi den fart, men uten hell. I tillegg så var underlaget både bratt og glatt, og gummistøvler gir ikke det aller beste fotfestet. Det gikk som det måtte gå – han mista fotfestet og rauste nedover. Jeg rakk å skrike «ta fatt i trillebåra” men for sent, han suste forbi den uten å få tak. Jeg ble en hjelpeløs tilskuer til at farten hans økte nedover snørenna som sluttet før bakken flata helt ut. Jeg husker ikke om jeg tenkte noe, eller hva jeg tenkte, jeg ble vel helst stående som forsteinet med åpen munn og se på at han suste rett ned i steinura nedenfor snøen. Det gnistret av stein som slo mot stein, et lite sekund senere kom smellet og så et kort skrik.

Så ble det helt stille, og han ble liggende urørlig i ura et par-tre hundre meter nedenfor meg.

Jeg vet ikke hvor lenge han lå der, men det kan ikke ha vært så veldig mange sekundene. Alt man rekker å tenke på så kort tid! «Han er hardt skadet, kanskje død. Jeg er alene. Det kommer ingen før i morgen. Jeg kan ikke førstehjelp. Hva skal jeg gjøre?”

Så beveget han seg. Først litt, så litt mer. Så kom det et stønn, før han møysommelig stavret seg på beina. På mitt kauk med spørsmål om det gikk bra så svarte han noe uforståelig, men det var i hvert fall et svar. Så haltet han sakte de ca. hundre meterne bort til Moelven-brakka og forsvant inn. Igjen var jeg alene, men i en helt annen sinnsstemning. Jeg slapp å være alene om situasjonen – lettelsen var enorm.

Det gjensto litt arbeide; all redskapen måtte fraktes ned. Ved hjelp av krafsa fikk jeg tak i det som lå ute på snøen, og så ble alt sammen unntatt skyteapparatet (det stappet jeg inn forbi kjeledressen) lempa nedover i ura. Møysommelig var det, og noen skrammer ble det her og der på utstyret – men det virka helt uvesentlig opp mot det som nettopp hadde skjedd, for ikke å si kunne ha skjedd.

Da jeg kom ned til der snøen slutta hadde noen av steinene spor av å ha blitt slått mot hverandre. Det var også blodspor! Heldigvis ikke mye, men blod har det nå med å gjøre mye utav seg. Blodsporet gikk i retning brakka, og det ble heldigvis mindre blod etter hvert som jeg kom nærmere. Inne i brakka lå det en forslått og lemster kar i den ene køya. Ikke akkurat munter, men likevel ved rimelig godt mot. Han hadde vel gjerne fått tenkt litt over hvor heldig han hadde vært – ingenting var brukket, ingen hodeskader, ingen indre skader. Kun blåmerker og noen mindre kutt.

Jeg fikk fyr i ovnen, og ivaretok også den edle kokekunsten. Som besto i å åpne hermetikkbokser og varme opp innholdet, men vi klaget definitivt ikke. Livet er faktisk ikke det verste man har, spesielt ikke når man har stått overfor en høyst reell mulighet på at det kunne ha tatt slutt for en av oss like i forveien.

Jeg tror ikke kompisen min sov veldig godt den natta. Dagen etter bar han tydelig preg av å være forslått. Så det ble jeg som fikk tatt all redskapen inn til hytta, slik at vi skulle være klare til helikopteret kom.

Men helikopteret kom ikke som avtalt. Været var for dårlig, så vi ventet i time etter time uten at noe skjedde. Vi måtte jo være klare til å dra på kort varsel, så det ble å holde seg i hytta og vente. Noe som for mitt vedkommende ga god tid til å tenke over hva som kunne ha skjedd. Ikke minst over hvor alene og overlatt til oss selv vi faktisk var.

Ingen nødpeilesender eller satellitt-telefon, ingen transportmuligheter, ingen førstehjelpssaker og for den saks skyld heller ingen førstehjelpskunnskaper. Det fikk meg til å tenke på de gamle fangstmennene, som levde på dette viset i sesong etter sesong, kun med seg selv å stole på. Hva slags materiale var de laget av? Stein P. Åsheim får ha meg unnskyldt, han og familien hadde et fantastisk år på fangstmanns vis, men hjelpen var aldri mer enn et nød anrop og en helikoptertur unna. Selv for dem kunne det ha vært for sent, ulykker har det ikke med å skje når flyværet er bra og isbjørnen kommer når den selv vil. Videre; man kan fort bli isolert over lengre tid.

Hvor vil jeg med dette? Jeg tror det som har fascinert meg med Svalbard er nettopp det at man lever mye mer på kanten av sivilisasjonen enn hva vi gjør på fastlandet. Klimaet, naturen, mangelen på infrastruktur, du kan fort bli overlatt til deg selv. Jeg fikk et «kræsj-kurs» i Svalbard-naturens DNA denne dagen. Det får meg til å tenke på en vakker kjøttetende plante, du kan nyte synet av den, men du skal vite hva du gjør om du trør den for nær. Eller sagt på en annen måte, du må alltid ha en plan B når du går utenfor allfarvei – fordi det ikke er gitt at noen andre har det for deg. Vi ble sendt av gårde på et spennende oppdrag med nok av mat, tak over hodet, brensel og det hele. Vi var derimot ikke spesielt godt rustet for det uventede. Litt naivt tenkte vi vel at man ikke ville sende oss ut på noe som kunne være farlig?

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom tilbake var å melde meg inn i Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps. Jeg ville ikke oppleve å igjen bli stående uten den ringeste anelse om førstehjelp. Dette var starten på en interesse som ble så altoppslukende at jeg skiftet fra gruveingeniøryrket og til å jobbe med HMS i olja, som jeg fortsatt gjør. Jeg traff kona mi Hege i Røde Kors, så denne opplevelsen fikk ringvirkninger langt utover noen skrekkslagne sekunder i Reindalen.

Og Gøthe-kommisjonen? Joda, de kom oppover og de kom seg til Sveagruva, men helikopterturen til Reindalen for å se på de sørgelige fruktene av arbeidet vårt ble kansellert på grunn av dårlig vær.

Av Hans Torgersrud –

Faren min, som hadde samme navn som meg, var med på å starte flyklubben i Longyearbyen i 1961 og et ivrig medlem. Jeg var derfor ikke gamle krabaten da jeg stod i Adventdalen og så på seilflygingen for mer enn 60 år siden.  Jeg synes det er på sin plass at historien om verdens nordligste seilflyklubb blir tatt vare på for fremtidige generasjoner. Jeg håper at noen Svalbard-veteraner, og andre som leser dette, kan kaste mere lys over denne historien, samt korrigere feil i dette notatet om verdens nordligste seilflyklubb.

Den første tiden

Opprinnelsen til flyklubben beskrives best i Svalbardposten nr. 15 – 1977-78/10 desember 1977

«I 1961 gikk 5-6 interesserte sammen om å anskaffe glidefly (seilfly) her i Longyearbyen. Blant dem var Torgersrud og Tiefenthal. Slik ble Svalbard Flyklubb stiftet.
Torgersrud og Tiefenthal spleiset på et glidefly som Tiefenthal hadde kjøpt i Tyskland da han var på ferie. Flyet ble fraktet på tilhenger med båt fra Kiel og hit opp. I august 1961 begynte de så med prøve flygning. Tiefenthal hadde allerede da 30-40 timer på glidefly og kunne fungere som instruktør. De brukte Land-Rover som slepekjøretøy som sammen med wire fikk flyene opp fra plassen i Adventdalen. Fornøyelsen med dette flyet varte ikke lenge! Adventdalen var bløt og vanskelig å bruke, så de måtte ta vegen til hjelp.
Etter vel 14 dagers flygning fôr flyet utfor veien og knakk den ene vingen. Reparasjonen av vingen er i og for seg ganske morsom. Fru Torgersrud var på ferie på fastlandet, og Torgersrud tok like godt vingen med seg hjem. Fjernet midtstokken på et av vinduene i huset, vingen inn av vinduet og slik foregikk reparasjonen. Etter en uke var de på vingene igjen.
Etter hvert økte interessen for seilflyving mer og mer. Det ble innkjøpt ytterligere to glidefly og hadde nå i alt tre stykker. Slepingen var blitt forbedret med winch, men foregikk framdeles i Adventdalen. De kjørte opp med instruksjon 20-30 timer før soloflyvingen begynte. Da en av elevene hadde sin annen solotur, forvekslet han balanseroret og sideroret med det resultat at flyet skar ut, veltet og ble totalvrak. Føreren kom heldigvis uskadd fra ulykken.»

Flyklubben i Longyearbyen hadde i mars 1962 totalt 26 medlemmer. (Svalbardposten nr.14 -1961-62 /3. mars 1962). Flyklubben hadde da to seilfly og en hangar. Toseteren LN-GAT var et skolefly av modell Raab Doppelraab (https://en.wikipedia.org/wiki/Raab_Doppelraab#/media/File:Doppelraab.jpg), som ble omregistrert fra tyske D-1484 til norske LN-GAT. Enseteren var LN-GAB av merke Spatz (https://en.wikipedia.org/wiki/Scheibe_Spatz ). Senere kjøpte de inn et fly til, LN-GAF en Schneider Grunau Baby https://en.wikipedia.org/wiki/Schneider_Grunau_Baby .

Det ble fløyet fra den gamle flystripen på tundraen i Adventdalen. For å få flyene i luften ble det laget en vinsj på det mekaniske verkstedet til Store Norske.  Ansvarlig for byggingen var Barry Andersen. Det var fantastiske seilfly-forhold på Svalbard og med den riktige vindretningen kunne man fly hele dagen uten å lande.  Når flyene hadde kommet i luften dro alle de andre seilflygerne tilbake til Longyearbyen. Avtalen var at når de som var i luften ville ned skulle de først fly en tur over Longyearbyen slik at folkene rakk å dra tilbake til flyplassen og hjelpe til med å ta imot og få flyene inn i hangarene.

På Svalbard var det bare Alfred Tiefenthal som hadde sertifikat for seilfly, og ingen hadde seilflyinstruktør-papirer. Det ble gjort en avtale med flyger Odd Haabet på postflyet til Svalbard som skulle opp fra fastlandet slik at Harald Høimyr fra Norsk Aeroklubb, som hadde instruktør-sertifikat IK1 på seilfly, fikk bli med til Longyearbyen (se Svalbardposten nr. 19 – 1961-62/7. april 1962). Alfred Tiefenthal (1928-2021) i Longyearbyen var en stor fly entusiast og bygget senere sitt eget motorfly, en Jodel D.11 (LN-AED) som han fløy med på Svalbard.  Harald Høimyr fløy noen starter med vinsj på Doppelraaben sammen med Tiefenthal, og deretter hadde Tiefenthal seilflyinstruktør-papirer.

Hva hendte med de tre seilflyene?   

LN-GAF havarerte på Svalbard i slutten av august 1962 og ble totalvrak. Svalbardposten 10 desember 1977 (sitert ovenfor) beskriver hendelsen. Avisen Nordlys (29 august 1962) utfyller informasjonen om dette seilflyets endelikt i en artikkel om to ulike flyhavari på Svalbard i august 1962: «Det andre flychrachet gjaldt et av de tre seilflyene til Longyearbyen Flyklubb. Uhellet skjedde under start da flyet var kommet opp i en fart på 70-80 km. på startbanen i Longyearbyen. Flyet kom ut av balanse og tippet med den følge at vingene ble brukket.»

LN-GAT og LN-GAB ble begge solgt til Mo Flyklubb (Mo i Rana). Kanskje hadde muligheten for rimelig frakt med kullbåt fra Longyearbyen til koksverket i Mo en viss betydning for salget.

LN-GAB var opprinnelig bygget i 1955 og ble registrert på Svalbard i 1962. I 1967 ble flyet solgt til Mo Flyklubb. Flyet ble sterkt skadet under båttransporten til fastlandet. Det ble i mars 1969 solgt videre til Frank Norum med fler i Mo i Rana. Flyet ble ikke bygget opp igjen og slettet av registeret i juni 1969.

LN-GAT ble registrert i Mo i 1968 og ble siden kjøpt av Tønsberg Flyveklubb i 1976 og overhalt, ferdig i 1977. Den ble og fløyet fra Jarlsberg flyplass, men skadet en vinge samme år og lagret. På et tidspunkt ble dette flyet solgt/overlatt til Petter Lindberg, Moss. Han var primus motor i Seilflyhistorisk Forening. LN-GAT ble senere gjennomgått av Bjarne Reier, en kjent seilflytekniker på Jeløy. Han fant at en av “luffene” som festet vingen til kroppen var nærmes gjennomrustet, flyet ble ikke brukt etter det.

Av Fridtjof Mehlum –

Da jeg nylig så gjennom brevarkivet til zoologiprofessor Robert Collett på Naturhistorisk museum i Oslo kom jeg over et brev sendt 20. april 1882 fra ingeniør Salomon August Andrée på Tekniske Høgskolan i Stockholm. Dette er samme Andrée som i 1897 forsvant nord for Svalbard under sin ballongferd som førte til hele mannskapets død.

Andrée holdt på med planleggingen av den Svenska Spetsbergenexpeditionen 1882-83 som skulle være deres del av det første internasjonale polaråret og skulle overvintre på Kapp Thordsen i Isfjorden. Andrée fortalte at det var kommet et forslag om at ekspedisjonen skulle ta med seg brevduer til Svalbard for å kunne sende meldinger tilbake til omverdenen. Han skrev at det var ønskelig at duene som ble tatt med hadde sitt hjemsted så langt nord som mulig, slik at flyavstanden ikke ble for lang. Han ba derfor om opplysninger om det fantes noen «anstalt» i Norge som kunne skaffe brevduer og hvordan han kunne komme i kontakt med dem. Andrée ville også gjerne ha informasjon om brevduenes utholdenhet, skjøtsel mm.

Om Andrée fikk svar fra Collett vites ikke, men det eksistere flere andre kilder som kaster lys over saken. Ved en henvendelse til direktør Håkan Jorikson ved Grenna Museum (Andrée-museet) har jeg fått opplyst at han ut fra Andrées dagbok og brev til Andrées søster finner opplysninger om at 14 brevduer kom til Kapp Thordsen og at Andrée hadde skaffet disse gjennom Hjalmar Öhrwall i Sverige. Seks av disse skal ha blitt drept av rev.

Geologen Alfred G. Nathorst var også en del av ekspedisjonen til Svalbard i 1882 men overvintret ikke. Han ledet den geologiske delen, som reiste nordover med et eget fartøy, nemlig jakten Bjona av Tromsø. Nathorst har skrevet en artikkel om bruken av brevduer i Arktis i det svenske tidsskriftet Ymer i 1897. Også Nathorst henvendte seg i brev til Robert Collett våren 1882 med forespørsel om tilgang på brevduer i Norge. Han ville kjøpe noen stykker mot en rimelig betaling. Hvis det ikke fantes brevduer ville han forsøke å slippe ut vanlige tamduer underveis, i alle fall nord til Bjørnøya. Han spurte derfor Collett om det var mulig å kjøpe tamduer i Tromsø. Nathorst forteller at de hadde med seg fire vanlige tamduer fra Tromsø om bord i Bjona. Tre av disse ble sluppet ut fra fartøyet: én på ca. 73^o N, én ved Dunøyane og én ved Bellsund. Den fjerde rømte. Duene hadde med seg meldinger som var adressert til Stockholms Dagblad. Ingen av disse kom tilbake til Tromsø, ogi følge Nathorst var dette ikke uventet siden de ikke var trente brevduer.

Nathorst hadde skrevet i Stockholms Dagblad 21. april 1882 om hvordan brevduer kan være nyttige i polarforskningens og ishavsfangstens tjeneste. Han skriver at det mange ganger har forefalt ham at man i Tromsø, hvorfra det årlig går et stort antall fartøyer til de arktiske traktene burde etablere en koloni av brevduer. Når fartøyene ble innestengt av is, skulle man gjerne ha sendt meldinger sørover, og da kunne det vært interessant å teste ut om brevduer kunne gjøre jobben.

Artikkelen til Nathorst beskriver også tidligere forsøk med brevduer i Arktis. Brevduer ble brukt allerede på ekspedisjonen til John Ross i 1850 under leting etter John Franklin. Han skriver i et brev fra Baffin Bay at de har med seg fire brevduer fra Ayr i Skottland. Det gikk rykter om at en av fuglene, «Lady Ross» ble sluppet i Lancaster Sound og fløy helt til hjemstedet i Skottland. Det finnes imidlertid ikke dokumentasjon på at dette er korrekt. Under en ny leteekspedisjon etter Franklin i 1851 under ledelse av William Kennedy var det også med sju brevduer, men disse ville nødig fly vekk fra skipet, da de ble sluppet løs. «Lady Ross», som angivelig var med på forrige ekspedisjon var også var med denne gangen, ble ikke sluppet løs og skulle spares til de evt. fant spor etter Franklin.  Nathorst tvilte på om historien om «Lady Ross» kunne være riktig.

I Morgenbladet 12 september 1883 gis det en fyldig beretning om overvintrings-ekspedisjonen på Kapp Thordsen 1882-83. Her står det at fangstmann Peder Ulrik Johnsen fra Tromsø var hyret med på ekspedisjonen og hadde ansvar for utrusningen av ekspedisjonen fra Tromsø. Han tok med tre levende reinsdyr simler med hver sin kalv og 10 duer som skulle brukes som brevduer. Fra Sverige hadde de også med seg tre levende griser. Duene ble ikke brukt som brevduer under ekspedisjonene. I hht. Morgenbladet ble seks drept, og det stemmer med opplysningene ovenfor gitt av Jorikson. Resten av duene, til dels med unger, hadde man med seg tilbake. Andrées dagbok er ganske detaljert med hensyn til de mange herskapelige måltider som ble nydt for å holde humøret oppe under overvintringen. Dagboken opplyser at det ble servert due til middag, så noen av brevduene kan ha blitt spist.

Lederen for overvintringsekspedisjonen Nils Gustaf Ekholm skrev en ekspedisjonsrapport på fransk. Her får vi litt mer informasjon om duene. Etter ankomsten til Kapp Thordsen ble de plassert i et dueslag. Sannsynligvis kunne de da fly fritt omkring. Et stykke ut på høsten holdt de seg bare nær dueslaget, og da det nye arbeidsrommet i hovedhuset ble ferdig, ble duene flyttet inn dit. Der så de ut til å trivdes godt og noen la til og med egg.  Ekholm opplyste at to av duene var ekte brevduer fra Norrköping, mens at resten var vanlige tamduer som de hadde fått med seg fra Tromsø.

Bruk av brevduer i polarforskningen kom for alvor på agendaen igjen da Andrée skulle ut på sine ballongferder fra Danskøya i 1896 og 1897. Begge ganger hadde han brevduer med seg. Historien til disse duene er beskrevet av Jonas Stadling i samme årgang av Ymer som er nevnt tidligere. Han var med på reisen opp til Danskøya i både i 1896 og 1897 og fungerte som den svenske avisen Aftonbladets korrespondent. Duene ble innkjøpt på Aftonbladets regning og kom til Stockholm på slutten av året 1885. De ble sendt videre til Finnmark i løpet av vinteren. En del av dem havnet hos fyrmester Robert Horneman på verdens nordligste fyrstasjon Fruholmen mens andre ble tatt hånd om av handelsmannen Johan Bull i Hasvik. Omkring 80 duer ble med Andrées ekspedisjonsskip Virgo til Svalbard sommeren 1896. Noen få ble sluppet på båtreisen nordover. Ved ankomsten til Virgohamna på Danskøya ble det etablert et dueslag på loftet i Pikes hus. Etter ankomsten var duene i relativt dårlig forfatning, men de kom seg etter hvert. Fra Virgohamna ble det sluppet et 30-talls duer som hadde meldinger med til Aftonbladet. Ingen av disse kom tilbake til dueslagene i Finnmark, og det er tvilsomt om noen kom frem til fastlandet på egen hånd.

Likevel ble en av duene observert ved Bergviknes (nær Evenes) i Ofoten den 14. august og den ble fanget inn den 20. august. Opplysningene på depechen (meldingen) viste at dette var en due som var sluppet i Virgohamna den 24. juli. Tyskeren Georg Wegener har gitt opplysninger om denne duen i sin bok om hans to turer til Svalbard i 1896 (Zum ewigen Eise: eine Sommerfahrt ins nördliche Polarmeer und Begegnung mit Andrée und Nansen). Han var med turistskipet Erling Jarl til Svalbard som var innom Virgohamna flere ganger denne sommeren. Han forteller at duen kom ombord i Erling Jarl der og at de la ut mat til den. Da skipet forlot Virgohama ble duen med sørover til fastlandet. Den søkte skjul under noen kullsekker på akterdekket og ble gitt mat underveis. Wegener forlot skipet i Hammerfest, men han opplyser at duen ble med til Tromsø, der den fløy av gårde den 10. august. Det er bare 150 km til stedet i Ofoten hvor den ble funnet, så den kan godt ha fløyet den distansen. Det kan også tenkes at den har blitt med Erling Jarl litt lenger sørover før den fløy sin vei. Erling Jarl gikk sørover til Trondheim. Duen som ble funnet var blå og med samme farge som den som var ombord i Erling Jarl.

Da Wegener kom til Tromsø etter å ha vært en ny tur på Svalbard, tok han rutebåt sørover den 23. august. Om bord var det en liten kasse med en due som skulle sendes til Aftonbladet i Stockholm. Wegener var overbevist om at det var den samme duen. Den må ha blitt fraktet fra Ofoten tilbake til Tromsø. Den finnes i dag utstoppet i Andréeutstillingen i Grenna Museum.

Etter Andrées mislykkede ekspedisjon i 1896 ble ca. 50 duer tatt med tilbake til Tromsø, der de ble tatt hånd om til neste sommer av Markus Aagaard.

I 1897 tok Andrée-ekspedisjonen med seg omkring 30 duer til Svalbard, hvorav noen var unger av de som var med året før. Da han endelig kom av gårde med Ørnen den 11. juli 1897 hadde han flere kurver med brevduer som ble festet i et snøre umiddelbart under ballongen. Duene skulle slippes ut med jevne mellomrom, og den eneste som ble funnet igjen var et individ som ble sluppet den 13. juli og ble funnet og skutt av kaptein Ole Hansen på ishavsjakten Alken av Hammerfest mellom Nordkapp og Sjuøyane på nordsiden av Svalbard. Da meldingen ble skrevet var fortsatt alt vel om bord. Denne duen ble senere stoppet ut på Naturhistoriska Riksmuseet i Stockholm. Da Ørnen nødlandet på isen den 14. juli var det ifølge Andrées dagbok fortsatt noen duer igjen. De hadde klart seg, og først den 20. juli fløy de sin vei.

Det knytter seg en spesiell historie til hvordan denne duen som ble skutt av Ole Hansen kom tilbake til Sverige. Da Hansen kom tilbake til Hammerfest med duen, ville han ikke sende den fra seg uten en belønning. Dette har han beskrevet i et manuskript om sine erindringer. Han hadde fått tilbud fra et engelsk blad som ville betale 10000 kr for duen og depechen. Han fikk også henvendelse fra Stockholm om å reise dit med duen. Han svarte at han krevde 10000 kr pluss fri reise og fritt opphold, men dette ble avvist. Da han ikke ville gi fra seg duen, ble det tydeligvis tatt politisk affære i saken, og Olsen fikk telegram fra den norske regjeringen om at han måtte sende duen og depechen til Aftonbladet i Stockholm. Han gjorde selvfølgelig som befalt.  Etter ankomsten til Stockholm ble duen vist frem på møtet i Sällskapet för antropologi och geografi den 15. oktober, der kong Oscar II var til stede.

Senere fikk Olsen som belønning en kikkert fra den svenske kongen og en annen kikkert fra Aftonbladet. Han så aldri mer til duen som han hadde bedt om å få tilbake.

Svenskene ga seg ikke med brevdueforsøk ved Svalbard. Da Nathorst skulle lede en ny svensk polarekspedisjon til Svalbard sommeren 1898 med ekspedisjonsskipet Antarctic ble det igjen planlagt å ha med brevduer. Helsingborg Dagblad hadde vært om bord i Antarctic mens den lå i Tromsø og skriver den 11. juni 1898 at de skulle ha med 14 brevduer av belgisk herkomst fra dueslaget til Gunnar Larsson i Norrköping. Noen av disse skulle utplasseres i dueslag innaskjærs i de nordligste strøkene av Nord-Norge for å danne grunnstammen til en fremtidig arktisk brevduestasjon. De øvrige duene skulle være med til Svalbard og slippes fra kortere utflukter på land med beskjeder tilbake til ekspedisjonsfartøyet. Larsson hadde studert brevduers atferd i lengre tid, og han mente at man måtte gjøre det så hyggelig som mulig for duene om bord i Antarctic, slik at de skulle føle hjemlengsel når de ble sluppet løs fra land.

Nathorst skriver om brevduene som var med på ekspedisjonen i 1898 i sin bok om ekspedisjonen (Två somrar i Norra Ishavet, bind 1). Han forteller at da de kom fra Sverige til Tromsø med Antarctic, fikk de fire duer av Markus Aagaard. Disse var etterkommere etter Andrées duer. Det ble gjort et forsøk med å slippe ut disse på veien nordover før Antarctic kom ut i åpent farvann. Tre av fuglene ble sluppet ut, og to av dem kom tilbake til dueslaget i Tromsø. Den fjerde var tenkt å bli sluppet ved Bjørnøya, men man ombestemte seg da det ble ansett at den som en utrent due sannsynligvis ikke ville finne veien hjem. I stedet ble den plassert sammen med de øvrige duene ombord, som trivdes bra og fikk både egg og unger. Nathorst forteller at han gjorde et forsøk med tre duer på Svenskøya. De ble tatt med inn til land og sluppet umiddelbart. De var først litt i villrede og kretset omkring, men var snart om bord igjen i god behold. Forsøket ble tatt som et bevis på at det var mulig å sende meldinger fra et båtparti tilbake til moderfartøyet med bruk av brevduer. Et nytt forsøk ble gjort ved Gråhuken på nordspissen av Spitsbergen. Igjen tok Nathorst med seg tre duer på land og slapp dem løs mens Antarctic drev medmarine undersøkelser et godt stykke ute til havs. Nathorst var fornøyd med forsøkene og konkluderte med at brevduer kan være anvendelige ikke bare i polarstrøkene, men kunne også benyttes til kommunikasjon mellom krigsfartøyer og mindre båter som ble sendt ut på rekognosering.

Av Ian Gjertz –

Julen 2021 fortalte Nytt & Gammelt om julefeiringen på Frans Josef Land i 1903 og 1904 (se http://polarklubben.org/polartraktene/jul-pa-rudolfoya/ ). Den ekspedisjonen ble ledet av Anthony Fiala som var en glimrende fotograf. Det mange ikke vet er at han overvintret på Frans Josef Land også to år før dette, altså vinteren 1901-02. Han deltok da i den amerikanske ekspedisjonen til Frans Josef Land. Denne ekspedisjonen ble ledet av meteorolog Evelyn Briggs Baldwin og finansiert av den amerikanske industrimannen William Ziegler. Den kalles derfor Baldwin-Ziegler ekspedisjonen.

Et velregissert fotografi av julemiddagen

Anthony Fialas bilde av julemiddagen 1901 om bord i ekspedisjonsskipet America. Ved bordenden rett bak stearinlysene sitter Baldwin. De er 12 til bords, og Fiala er sannsynligvis første mann på høyre side.  I Leonardos veggmaleri Nattverden under er de 13 til bords og Jesus i midten ved bordenden. Panelet i lugaren om bord i America minner om vinduene i bakgrunnen i veggmaleriet. Jeg tror at dette neppe er tilfeldig.  Fiala var nemlig utdannet innen design og hadde jobbet med litografi, som tegner og tegneserieskaper, med utforming og gravyr.  Dette, og at han var av italiensk herkomst, kan tyde på at han kjente til Leonardos maleri noe eksempelvis norske polarfarere neppe gjorde. Perspektivet i bildet gjør at ansiktet til ekspedisjonslederen Baldwin fremheves på tilsvarende vis som Jesus i maleriet, og mennene på hver side av Baldwin ser begge ned for ikke å konkurrere om oppmerksomheten med ham. Andre momenter som kan støtte opp under Nattverden-teorien er at maleriet heter «The Last Supper» på engelsk, altså «Den siste middagen» på norsk.

Hva skiller så Fialas fotografi fra de fleste bilder av polare ekspedisjoners julemiddager, for eksempel hans egne to fotografier vist i artikkelen fra i fjor. Foruten at perspektivene gjerne er forskjellige er en slående forskjell at nesten alle bilder av julefeiring inneholder en mengde juledekorasjoner. Det som er bemerkelsesverdig i Fialas fotografi fra 1901 er den nesten totale mangelen på pynt. Dette samsvarer godt med scenen i Leonardos maleri.

Samlet sett føler jeg meg derfor trygg i påstanden om at Fiala har iscenesatt fotografiet for å ligne mest mulig på Leonardos veggmaleri.

Baldwin-Ziegler ekspedisjonen

Evelyn Briggs Baldwin (1862-1933) hadde erfaring fra polarstrøk, hadde vært med Robert Peary til Nordgrønland i 1893-94 og overvintret på Frans Josef Land i 1898-99 som deltager i Walter Wellmans ekspedisjon. Formålet med Baldwin-Ziegler ekspedisjonen var å overvintre på Frans Josef Land for så å kjøre hundespann til Nordpolen fra en base helt nord på øygruppen og returnere via Østgrønland der det var lagt ut depoter.

Ekspedisjonen bestod av totalt 42 mann. De fleste var amerikanere og svensker. Eneste nordmann var islosen Magnus Arnesen (1846-1903) fra Tromsø. Den danske polarforskeren Ejnar Mikkelsen (1880-1971) var også deltager. Ekspedisjonsskipet var dampskipet America, i tillegg hadde de to støtteskip: det norske Fridtjof og belgiske Belgica. Ekspedisjonen hadde med seg 15 ponnier og 428 hunder.

America forlot Vardø 27. juli 1901 og møtte Fridtjof ved Kapp Flora i Frans Josef Land. På grunn av problemer med isen kom de ikke så langt nord som ønskelig. De etablerte derfor base på Algerøya og kalte den Camp Ziegler. Etter overvintringen returnerte America til Norge, nærmere bestemt Honningsvåg, 1. august 1902 etter en mislykket ekspedisjon. Baldwin var visstnok ingen god leder, hvilket medførte at Ziegler utnevnte Fiala til ekspedisjonsleder på den neste nordpolsekspedisjonen i 1903-05, også den med utgangspunkt Frans Josef land og med America som ekspedisjonsskip.

Av Johan Leon Amundsen –

1911: 
Sydpolekspedisjonen til Roald Amundsen ble forsøkt startet fra Framheim litt tidlig (8. sept.) og møtte sterk kulde og dårlig sikt etter 80 grader syd (vel 120 km). Det ble såpass kaldt at Genever’en frøs og sprengte flasken, om enn ikke Akevitt’en, og kompasset fungerte ikke mer fordi væsken ble for seig. Det var ned til -56⁰ C. Bikkjene led og noen døde. Klærne sprakk opp. Istedenfor å vente i sine igloer, bestemte Roald seg for retur til Framheim, der sledene gikk hver for seg, om enn på trått føre. Det ble nære på for Prestrud (som ikke sa ifra) som ble tatt hånd om av Hjalmar Johansen. Disse kom hjem sist (17. sept.), og Johansen uttrykte overfor Roald sterk misnøye og mye kritikk. Dette var i alles påhør, derfor grovt og utilgivelig, så eksempel måtte statueres øyeblikkelig. Johansen, som var blitt påprakket av Nansen og hadde en i overkant tilbøyelighet til det sterke, ble dermed ekskludert fra polferden. Kranglefanter kunne Roald ikke ha med. 

Det endte som kjent med avgang den 20. okt. og polen ble nådd den 14. des., stor dag. 

1912: 
Blant brevene broren Leon og hans kone Aline etterpå fikk fra Roald, bl.a. fra Hobart (NZ) den 7. mars, var et spesielt til Aline der Roald skrev: «Du vil sikkert lese at etter Bomturen hadde Johansen og jeg et munnhuggeri som resulterte i at han ble ekskludert fra polferden. Idioten kritiserte meg nemlig i alles påhør. Det hadde seg slik at istedenfor å bare vente på bedre vær, beordret jeg retur til Framheim, og det ble i tøffeste laget for enkelte. Men du skjønner, jeg bare måtte tilbake: Jeg hadde nemlig glemt pillene mine». 

Ja, Roald hadde vanskelig fordøyelse, han var avhengig av fordøyelsespiller for å få det ut, og uten dem ville han ikke klart å gjennomføre sydpolekspedisjonen. Men den gang var det ikke så naturlig som i dag å snakke åpent om det, selv om de fleste visste om problemet hans. 

Dette var en familie-hemmelighet min mor fikk på 1950-tallet fra Aline, sin svigermor, min farmor, og som min mor fortalte meg i 1980-årene. Brevet vet/husker jeg ikke hvor er blitt av, det var ikke i samlingen, naturlig nok siden det var en hemmelighet. Kanskje finner jeg det igjen en dag, et smart sted. 

2011: 
Denne hemmeligheten avslørte jeg på 100-års dagen for Sydpoldagen, og det viste seg da at, som forventet, var det ingen som visste om dette. Det måtte altså en mann til for å avsløre en hemmelighet kvinnene hadde holdt på i 100 år. Og så sier man at damer ikke kan holde på hemmeligheter? 

av Jarle E. Henriksen, Blomsøy –

Da en god venn fra Myken, Torbjørn Nilsen, gjorde meg oppmerksom på at det var en eldre mann i Sandnessjøen, med hytte i Botten, ved foten av fjellmassivet Syv Søstre, som der hadde en jolle som visstnok hadde vært Roald Amundsen sin, kunne jeg ikke annet enn å følge opp den saken – som aktivt medlem i Alstahaug Kystlag. Jeg fikk kontakt med den gamle mannen, Wilhelm Aune, som bekreftet at det nevnte var riktig, og om det var interesse for jollen kunne vi bare hente den og få den til kystlaget. På spørsmål om hvordan han hadde fått hånd om jollen, kunne han fortelle at han i yngre år, etter at han var kommet til Sandnessjøen som handelsbetjent, hadde kjøpt en Colin Archer-skøyte sørfra – og at Roald Amundsen-jollen fulgte med denne. Han hadde fått vite historien til jollen hos selgeren av skøyta, men husket da bare at det med sikkerhet hadde vært Roald Amundsen sin. Wilhelm Aune levde ikke så lenge etter det. Før vi hentet jollen ved hytteveggen i Botn, tok jeg rundt 1990 kontakt med de ansvarlige ved Roald Amundsens hjem på Svartskog, i dag en del av Follo museum. Det ble da undersøkt med stor velvilje om denne jollen, og man kom da fram til at dette var en jolle Roald Amundsen hadde hatt ved sin hjemplass – og at den ikke hadde vært med på noen av hans polar-ekspedisjoner. I ettertid er det ganske så trist at denne jollen brant opp da de store bryggene, Sørra-brygga og Blomsø-brygga, i Sandnes-Vågen brant ned til grunnen sent på høsten 1997.

Av Leif Sandberg, Stavanger –

27. februar 1977 var jeg bosatt i Longyearbyen – brakke 104 i Nybyen for å være nøyaktig. Det var en søndag og dermed fridag. Sola hadde begynt å skinne på toppene rundt byen, og siden det var bursdagen min så hadde jeg bestemt meg for gi «gjensyn med sola» som en bursdagsgave til meg selv.

Målet var Nordenskiöldfjellet litt sørvest for Longyearbyen, og så tenkte jeg å gå derfra ned i Bjørndalen og stikke innom hytta til basen min Hjalmar Arnesen. Vi jobbet sammen i Gruve 3.

Relativt tidlig etter frokost på Stormessa pakket jeg sekken og fant fram skiene. Det var rundt 27-28 minusgrader, så smurning var ikke nødvendig. I hvert fall ikke for treski.

Det bar opp Tverrdalen i jevnt driv, formen var vel ikke så verst. I bakhodet kvernet Beatles-låta «Here comes the sun» på auto-repeat.

Vel oppe på Platåberget var det å ta til venstre mot Nordenskiöldfjellet. Det ble lysere og lysere, men fortsatt var det et blålig polarnatt-lys som dominerte.

Med ett var det som om Nordenskiöldfjellet begynte å vokse, samtidig som toppen ble farget rød. Det var jo et synsbedrag – men ualminnelig effektivt. Sola hadde begynt å skinne på toppen, og lyset krøp lenger nedover sidene etter hvert som sola steg. Virkningen var magisk; det var som om hele naturen ble levende foran meg.

Magien forsvant ganske fort, for plutselig begynte toppen av Nordenskiöldfjellet å krype tilbake i skyggene. Skulle det bli noe sol på meg så måtte jeg raska på! Jeg fortsatte i et ganske annet tempo. De siste 400 meterne tok jeg av meg skiene og sprang på beina, og slo solnedgangen med 7 minutter.

I 7 magiske minutter satt jeg med den mektige naturen helt for meg selv, i en stillhet som var nesten smertefull. Kulde, melkesyre – alle andre inntrykk var bedøvet av vill og urørt natur på nært hold. Det var som om det var mitt alt sammen.

Sola gikk ned igjen, og virkeligheten gjorde seg raskt gjeldende. Her kunne jeg ikke bli. På med skiene, ned på Platåberget og så vestover mot Bjørndalen. Jeg hadde tenkt å ta et av de mange skarene ned i dalen, men ble fort betenkt. Det var da mye brattere enn det så ut på kartet! Neste skar var ikke noe bedre, og ikke det neste heller. Og nå var det plutselig blitt ganske så mørkt igjen. For sent å snu, jeg får bare la det stå til. Av med skiene, forsøke å tråkke fotfeste i den beinharde snøen. Det måtte jo gå galt. Fotfestet glapp, og jeg rauste nedover. Ski og staver forsvant, alt jeg sanset var luftsuset rundt ørene som økte og økte.

Men så økte det ikke lenger. Tvert imot så avtok det, og ikke lenge etter så stoppet ferden min av seg selv. Litt fortumlet ble jeg liggende og kjenne etter. Jo, alt var visst like helt. Og der var det jo en ski! Og en stav, og enda en stav. Og til slutt fant jeg den andre skien også. Så var det jo bare å spenne på seg og gå videre. Og etter en liten halvtime fant jeg hytta til Hjalmar, der han og familien var. Godt og varmt, hyggelige folk og god mat.

Hjemturen rundt Hotellneset var lengre enn jeg hadde trodd, så det var en god og mør skrott som fant køya den kvelden. Etter det som på mange måter var mitt livs skitur, samtidig som den også lett kunne blitt min siste. Alene, i farlig terreng, ikke utstyrt for selvberging, ingen visste hvor jeg var eller når jeg skulle være tilbake. GPS, nødpeilesender og slike ting var ikke oppfunnet enda. Toskeskap er vel en grei betegnelse på slik framferd. Det hadde ikke vært store skaden som skulle til før jeg hadde frosset i hjel, lenge før det kunne vært håp om å bli reddet.

Det ble i hvert fall en bursdag jeg aldri kommer til å glemme.

Av Venke Ivarrud og Susan Barr –

15. juni 2022 publiserte vi et innlegg om «Tyskerhuset på Bjørnøya».  Innlegget avsluttet med utsagnet: «Forhåpentlig har ingen etter 2014 trodd at den var et ferdiglaget St Hans-bål!».  Vi er nå blitt beroliget av Venke Ivarrud, ansatt på Bjørnøya sommeren 2022, som kan forsikre om at kulturminnet fremdeles eksisterer selv om det ikke nødvendigvis er lett å forstå hva plankehaugen en gang var.  Slik det er nå er det litt tilfeldig hvordan informasjonen om dette fredete kulturminnet spres til ansatte og besøkende.  Et tips fra oss kan være å sette opp en liten plakat med informasjon om Tyskerhuset inne på Gammelradioen.  Der er det allerede laget et museumsrom i første etasje.  Informasjon er en god nøkkel til lokalt kulturminnevern.  Det er uansett flott at de forskjellige kontingentene på Bjørnøya har dette litt merkelige kulturminnet i nærområdet og vet å sette pris på det. Men det merkes hvordan naturkreftene rår også på Bjørnøya, og det er både fascinerende og skremmende å se hvor effektivt vind, hav og is påvirker både landskap, bygninger og installasjoner.

Venke Ivarrud og Susan Barr

Restene av Tyskerhuset slik de ligger i dag. Bildet over tatt mot vest, bildet under mot øst med dagens meteorologiske stasjon i bakgrunnen.
Foto: Venke Ivarrud, oktober 2022

Det er ikke hver dag man blir invitert på verdenspremierer. I dette tilfellet fikk redaksjonen i Nytt og gammelt et tilbud vi ikke kunne si nei til!

Lørdag 15 oktober var det, på Colosseum kino i Oslo, festpremiere på en helaftens tegnefilm. Filmen heter Titina, og handler om den lille tispen Titina.  Ikke en hvilken som helst hund, men dette er den delvis sanne historien om terrieren til Umberto Nobile. I dag er italieneren Nobile delvis gått i glemmeboken, men på 1920-30 tallet var han et verdensnavn. Dette skyldes hans samarbeid med Roald Amundsen om å benytte luftskip for å nå Nordpolen. Det som begynte som et samarbeid endte i konkurranse og uvennskap mellom de to. Tegnefilmen beskriver dette, delvis sett gjennom hundeøyne. Filmen inneholder også enkelte historiske filmklipp som er flettet inn på en god måte.

Som seg hør og bør var det stor festivitas på premieren. Lek og aktiviteter for barna utenfor kinoen, og alle barn fikk utdelt egne aktivitetshefter når de gikk for å sette seg. Den italienske ambassaden hadde sørget for at alle sitteplasser i den fullsatte kinoen var forsynt med hver sin pose italiensk sjokolade. I tillegg spanderte ambassaden vin på den etterfølgende premierefesten.

Filmen er regissert av Kajsa Næss. Det er et norsk-belgisk samarbeidsprosjekt og tok til sammen åtte år å lage. I denne sammenheng er det viktig å minne om at Belgia sannsynligvis er Europas fremste land for produksjon av tegneserier. Det gikk med 94 tusen håndlagde tegninger til filmen og 4380 tusen sekunder (1,2 timer) med animasjon. Når man vet at det tar omtrent to dager å tegne ett sekund med animasjon så skjønner man at filmen tok lang tid å lage.

Filmen passer for barn fra 7 år og oppover og har vanlig kinopremiere 21. oktober 2022.

Er filmen noe for Polarklubbens medlemmer?

Mange av Polarklubbens medlemmer kjenner nok godt til detaljene rundt ferdene med luftskipene Norge og Italia. Er så filmen noe for oss? Det er viktig å påpeke at filmen ikke utgir seg for å være historisk korrekt. Tvert imot, men den bygger på historiske hendelser.  Det er en barnefilm som egner seg godt for voksne. Fortellingen må derfor tilpasses barn, og det gjør den til gjengjeld veldig bra. Håndverket i filmen, spesielt kvaliteten på tegningene, er virkelig bra. Med et kritisk blikk vil man nok kunne finne ting å trekke litt for, men filmen er kvalitetsmessig minst på høyde med de mange kjente amerikanske tegnefilmene vi ser på norske kinoer. Redaksjonen i Nytt og gammelt fra Polartraktene har derfor ingen problemer med å anbefale Polarklubbens medlemmer å se, og ikke minst nyte, filmen.

Hva med en liten forsmak: https://www.youtube.com/watch?v=RhENhXUKTUs