Kategori: Polartraktene

– Av Jarle E. Henriksen (publisert etter hans død i forståelse med familien)

Fina-gruppen skulle bore etter olje på Hopen i 1971 og benyttet isbryter for å få utstyret fraktet opp så tidlig som mulig i sesongen.

Mai 1971 – Isbryteren D/S Norhope ligger fast i isen SV av Edgeøya i Storfjorden. Norhope, som opprinnelig het Göta Lejon ble bygget i Gøteborg i 1932 for den svenske marinen og var i sin tid Skandinavias største isbryter. Norske Fina AS kjøpte i 1970 skipet fra svenske interessenter og videresolgte det til Brødrene Jakobsens Rederi AS i Tromsø. Skipet grunnstøtte ved Edgeøya i september 1973 og fikk betydelige skader. Det gikk deretter i opplag i Tromsø og ble solgt til hugging i januar 1974.

– Av Ian Gjertz

Den amerikanske kultforfatteren Thomas Pynchon https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Pynchon er lite kjent i Norge, men er en litterær tungvekter. Han har ofte havnet på listen over mulige kandidater til Nobelprisen, men så langt ikke vunnet den. Bøkene hans varierer i størrelse fra tynne fliser til feite bind. Mot dagen kom ut på engelsk i 2006, og i norsk oversettelse av Fartein Døvle Jonassen i 2011 og er på hele 1088 sider. Å forsøke å gi en kort sammenfatning av handlingen er ikke mulig, til det skjer det for mye.  Typisk for Pynchon er at bøkene inneholder dikt og sanger flettet inn i handlingen. Deler av handlingen i Mot dagen foregår i Arktis og her vil polarinteresserte finne følgende snodige dikt på side 146-147.

Hele verden er i trancen
og går i dansen
for Nansen og Johansen
som end’lig har kommet hje-e-m!

Folk klatrer opp i trærne,
Ja, de er gærne
Etter sine po-larstjerner
Hvor enn de stevner fre-e-m!

De seilte ut
Og opp med Fram,
Nå er de tilbake
Med brask og med bram!

Nei ingen holder skansen,
De har fått sansen
For Nansen og Johansen
Og de danser-hele-natta for de-e-m!

Av Marit Karlsen Brandal

Året er 1971, og 17 år gamle Arne Odd Røbekk hadde mønstra på Polarbjørn som fangstmann for selfangst ved Newfoundland. Arne Odd vaks opp i ein heim der det var eit naturleg valg det å verta fangstmann, slik det også var det i mange andre heimar på Sunnmøre på denne tida. Eg er so heldig å ha fått ein prat med Arne Odd om hans opplevingar på sin første tur på ishavet, og dette er basert på slik han hugsar det. Sjølv om Arne Odd i mange år etterpå hadde turar i isen, hugsar han likevel godt den gongen han var det vi kalla «førstereisgut» på ishavsskuta Polarbjørn.

Skipper på Polarbjørn var Henrik Marø, son til den legendariske ishavsskipper Kristoffer Marø som hadde rykte på seg til alltid å føra ei skute «som alltid kom fram». Dette renomeet hadde også Polarbjørn i tidlegare tider då skuta gjorde innsats under andre verdskrigen med frakt av våpen og utstyr mellom USA og Grønland.

I 1971 vart Polarbjørn, bygd i 1932, rekna som umoderne samanlikna med alle dei nye selfangarane som sidan hadde kome til. Polarbjørn vart i tillegg opprinneleg ikkje bygd for ishavet, og skroget var ikkje sveisa, kun med klinka stålplater (som Titanic).

Etter proviantering i Ålesund, vart skuta klargjort i Brandal for å vera vekke i om lag to månader. I tillegg til mat, var vatn noko av det viktigaste å få om bord. Polarbjørn var ikkje utstyrt til å kunne produsera ferskvatn frå sjø slik som dei meir moderne skutene kunne. Dei måtte derfor greie seg med det dei fekk fyllt på tanken, uansett kor lenge dei kom til å vera vekke. Det var derfor dusjeforbod for absolutt alle om bord med ein gong dei hadde løyst fortøyningane for overfarta. Ferskvatnet skulle kun vera til drikke og matlaging, og sjølvsagt til jernkua for mjølkeproduksjon. I tillegg til mat og vatn, var det mykje som måtte med for å kunne fangste. Dette var stort sett utstyr som hadde vore i bruk i årevis, men som kun vart teke om bord for selfangst. Som til dømes flagg for å merke «dongar» med skinn på isen, «knebla» for å hekte i hop skinna og sjølve jernhovudet på det hakkeliknande fangstreiskapen hakapiken.

Normalt sett brukte det ikkje vera noko problem å hyra fangstfolk til selfangsten. Men sidan det dette året var mange, meir moderne skuter i flåten, hadde Polarbjørn litt vanskar med å få mange erfarne fangstfolk (som var å foretrekke). Dette sjølv om Henrik Marø var ein svært populær skipper, hjalp ikkje det når dei andre skutene hadde sterkare motor, var meir moderne, hadde betre komfort og potensiale for større fangst.  Arne Odd meiner dei dette året var 14 fangstfolk, der 10 aldri hadde vore på selfangst, og dei fire andre hadde kun vore ein tur tidlegare. Dette var uvant, då det normalt sett kun var to eller tre fangstfolk som var førstereis. Dei 10 førstereisgutane måtte før avreise ta eit obligatorisk kurs i selens anatomi ved Voldsdalen Slakteri. Det viktigaste var å få kjennskap til kor hjerna var plassert, slik at hakapiken traff rett på hovudskallen.

Atlanterhavet kan vera svært røft i mars/april, og dette slo heller ikkje feil i 1971; det var storm og kuling imot under heile overfarta. Dei fekk også ein brottsjø som øydela ein del, men ingen personskader. Arne Odd fortel at det derimot gjekk ut over antenner og baustag, og at ein del av skuterekka fekk store skader.

Uavhengig av veret var det mykje som måtte gjerast under overfarta før dei kom til fangstfeltet. Alle som skulle vera med på fangsten måtte til dømes spikke skaft til hakapikane av ein om lag ein meter lang trestokk, og slire til spekk-kniven av to emner som seinare vart surra saman av tjærebelagt seilgarn. Både skaft og slire vart av alle spikka nytt for kvart år, og ikkje berre for dei som var på sin første tur.

Da Polarbjørn nærma seg Newfoundland og kaldare ver, byrja isinga på skuta. Alt det ytre vart dekka av eit islag, som berre vart tjukkare og tjukkare . Og skuta låg tyngre og tyngre i sjøen. Alle som ikkje hadde anna å gjera vart derfor satt til å banka is med store treklubber. For mykje nedising kunne vera farleg både med omsyn til vekt og destabilisering

Karl Karlsen frå Brandal dreiv selfangst frå canadisk side, og brukte fly for å finne «selkasta», med dei nyfødde kvitungane av grønlandsel. Det hadde tidlegare vore stor konkurranse blant skutene om å koma først til selen, men Karlsen si rapportering over kortbølgenettet gjorde at skutene no som regel gjekk i kolonne gjennom isen mot dei største kasta. Vel framme vart Polarbjørn og dei andre fangstskutene liggande å vente på startdato for fangsten, og tok eit par selungar for å læra opp førstereisgutane å flå. Kvitungen er eit svært takknemleg dyr å flå, på grunn av det tjukke spekklaget og relativt enkel kropp. So det å gjera dette både rett og raskt var ikkje noko kunststykkje.

Sjølv om fangst av sel har vore regulert sidan 1876, var 1971 det første året der var kvoter å forholda seg til. Kvar skute hadde dette året lov å ta 10 000 grønlandsel og fri fangst av klappmyss. Dei små kvitungane var dei med best skinnprisar, og det var derfor om å gjera å få tatt det meste av kvota på desse små. Karane vart sendt ut på isen kvar dag i grålysninga og kom ikkje om bord att før det byrja verta skymt. Kvitungen vart avliva ved slag i hovudet med hakapiken, flådd, og samla i dungar. Deretter vart skinn med spekk jolla om bord med vaier.

Dagane med fangst gjekk normalt i eitt, og då spesielt under kvitungefangsten. Maten dei ville trenge i løpet av dagen måtte dei sjølve ta med i lommene. Det vart gjerne nokre brødblingsar, kanskje ei boks med sild i tomat og nokre kokte egg. Arne Odd fortel at han gløymer aldri kor himmelsk dette smakte når dei etter mange timar fekk tid til å eta. Heldigvis vara denne kvitungefangsten kun 7-8 dagar, før pelsen hadde vorte «lurv» og ubrukeleg for salg.

Når ein heile dagen ikkje har tilgang på do, må dette nødvendigvis gjerast i friluft. Det gjekk greit å finna ein isknultr å sette seg bak, men verre var det med dopapir. I lommene hadde dei ikkje plass til slikt, so selsveivane etter flåing fekk gjera nytta!

«Vi levde eit grisete liv utan å kunne vaske oss, men alle lukta nok like fælt. Det var ingen som klaga.  Ingen damer var om bord, so vi brydde oss heller ikkje» seier Arne Odd.

Totalt tok Polarbjørn 7500 kvitungar dette året. Resten av kvota ville dei ta på dei vaksne grønlandsselane. Men først stod klappmyssen for tur, den selen som ikkje var kvotebelagt. Klappmyssen ligg som regel meir spredt, og kastar ofte i det ein kallar tyngre is. Det vil sei at skutene må brøyta seg fram mellom isflak, for å koma nær nok. Dette gjorde at Polarbjørn, som opprinneleg ikkje var bygd for å gå i is, ikkje fekk tatt meir enn rundt 250 klappmyss med stort og smått (ungen «blueback» og mora «mus»). Klappmyssen vert som regel skutt frå skuta, ein fangstmann hoppar ned på isflaket for å feste vaier til dyret som deretter vert jolla om bord.

Til slutt skulle som sagt kvota fyllast med grønlandssel, vaksne og litt eldre ungar som no hadde vorte grå i pelsen. Det vart ein sel her og ein der, noko som kunne by på spanande situasjonar der ein måtte hoppe frå isflak til isflak. Og det å «gå gjennom isen» eller rett og slett dette i sjøen, var ikkje eit særsyn. Men skipperen i tønna hadde heile tida auge med alle på isen, og Arne Odd opplevde ikkje at nokon drukna hverken under denne eller seinare turar. For sin eigen del lika han denne plukkfangsten best sidan det var meir spanande og «krevde sin mann».

Sjølv om det å vera på selfangst stort sett var eit slit, opplevde Arne Odd turen på ishavet i 1971 som eit stort eventyr. Eit eventyr han gjentok i mange år.

Tekst og foto Reidar Hindrum –

Jeg ble inspirert av Atle Brekken og Marius Omland sin artikkel i Polarboken 2021-22 om svarte og hvite isbjørner. Dette handler selvfølgelig om fareskiltene på Svalbard. Mitt innlegg er en liten egenopplevelse rundt samme tema.

Da jeg jobbet som naturvernkonsulent hos Sysselmannen fra 1991-94 var fareskiltene for isbjørn i Longyearbyen etter den tidens norske fareskiltstandard svart bjørn på hvit bunn. Allerede da var diskusjonen i gang om å få mer naturtroe skilt med hvit bjørn på svart bunn. Uavhengig av det var nok disse skiltene populære suvenirobjekt slik Atle beskriver.

Min historie handler om at jeg fikk et slikt skilt i en overraskelsesgave da jeg reiste på slutt i september 1994. SAS flyet var kommet opp i marsjhøyde over Storfjorden da jeg ble oppkalt over høyttaleranlegget av flyvertinna som ba meg komme fram for å ta imot en overrekkelse. Fareskiltet, som var pakket inn i en sort plastsekk, ble overrakt og jeg ble bedt om å pakke det ut og lese opp hilsningen som stod skrevet bak på skiltet. Der stod det først på russisk (se bilde): «beresh medvedya» og «Hilsen fra alle på Sysselmannskontoret 7/9-94».

-Av Rune Bård Hansen, Lagdommer, Agder lagmannsrett

Innledning

Den 20. mars 2023 er en historisk dag for Norge. Høyesterett i plenum (samtlige dommere) kom enstemmig til at Svalbardtraktatens prinsipp om Norges plikt til likebehandling av traktatstatenes borgere på en rekke viktige områder, blant annet fiske og fangst, ikke gjelder på kontinentalsokkelen utenfor territorialfarvannet på 12 nautiske mil. En motsatt konklusjon kunne ført til at Norge enten måtte forby blant annet leting etter olje- og gassressurser på havbunnen, eller behandle søknader fra selskap i utenlandske traktatstater på samme måte som søknader fra norske selskap. Dommen kommer til å bli grundig studert og analysert av eksperter på havets folkerett og politikere i en rekke land. Dette er et kort sammendrag og noen kommentarer for lesere av Polarklubbens nettsider.

Saken gjelder isolert sett et tilsynelatende forholdsvis trivielt spørsmål, nemlig om gyldigheten av vedtak om ikke å gi et utenlandsk rederi tillatelse til å fangste snøkrabbe på den norske kontinentalsokkelen. Ankende part er det latviske rederiet SIA North Star Ltd som har drevet krabbefangst i Barentshavet fra 2014 og frem til rederiets fartøy Senator ble beordret til kai av kystvakten i 2017 da det fangstet snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Ankemotpart er staten ved Nærings- og fiskeridepartementet, som har truffet vedtaket som saken gjelder. Staten vant fram i tingretten og i Borgarting lagmannsrett.

Helt sentralt i dommen er Høyesteretts tolkning av bestemmelsene om likebehandling av traktatstatenes borgere og foretak  i traktatens artikkel 2 og artikkel 3, men også artikkel 1 om norsk suverenitet er sentral. Høyesterett gjengir artiklene på engelsk, som sammen med fransk er traktatens originalspråk og dermed også utgangspunktet for  tolkningen av traktaten.  Jeg velger å gjengi den offisielle norske oversettelsen i denne korte artikkelen.

Høyesteretts tolkning av Svalbardtraktaten artikkel 1

Artikkel 1 lyder slik:

De høie kontraherende parter er enig om å anerkjenne under de vilkår som er fastsatt i nærværende traktat Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergen-øgruppen, som foruten Bjørnøya eller Beeren-Eiland omfatter alle øer mellem 10° og 35° lengde øst for Greenwich og mellem 74° og 81° nordlig bredde, særlig: Vest-Spitsbergen, Nordostlandet, Barents’ Øy, Edge-Øy, Kong Karls Land, Hopen eller Hopen-Eiland og Prins Karls Forland tillikemed alle de øer, holmer og skjær, som hører dertil (se det vedføiede kart).

Høyesterett foretar nødvendigvis en svært grundig tolkning basert på gjeldende rettslige prinsipper om tolkning av traktater, som det vil føre alt for langt å gå inn på her. I avsnitt 135 oppsummerer Høyesterett sitt syn på artikkel 1 slik:

Oppsummert leser jeg dette slik at traktatpartenes anerkjennelse av Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet er gitt på de vilkår som Norge er pålagt i traktatens bestemmelser. Forbeholdet begrenser med andre ord ikke Norges suverenitet som sådan, men i sin myndighetsutøvelse plikter Norge å respektere de rettigheter som traktatstatenes undersåtter er sikret gjennom traktatens bestemmelser. Andre begrensninger på Norges suverenitetsutøvelse kan ikke utledes av traktaten. Dette innebærer at restrettighetene ligger hos Norge.

I dette ligger at det ikke gjelder noen generell regel etter artikkel 1 om ikke-diskriminering som begrenser norsk suverenitetsutøvelse. Retten til likebehandling – i saken her fangst av snøkrabbe- rekker ikke lenger enn det som følger av artikkel 2 eller artikkel 3. Spørsmålet er derved hvorvidt det følger av artikkel 2 eller artikkel 3 at likebehandlingsretten også gjelder på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

Høyesteretts tolkning av Svalbardtraktaten artikkel 2

Artikkel 2 første og andre ledd lyder slik:

Alle de høie kontraherende parters skib og undersåtter skal ha like rett til fiske og jakt innen de områder som er nevnt i artikkel 1 og deres territoriale farvannn.

Det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig – gjenoprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann, dog så, at disse forholdsregler alltid skal anvendes likt overfor alle de høie kontraherende parters undersåtter uten nogen som helst undtagelser, forrettigheter og begunstigelser, direkte eller indirekte, til fordel for nogen av dem.

Det må være på det rene at det var artikkel 2 første ledd som var det Latviske rederiets største håp, men rederiet sitter ribbet tilbake. I en «samlet vurdering» av betydningen av artikkel 2 (avsnittene 212 – 220) oppsummerer Høyesterett dette viktige punktet i et presist nøtteskall. Jeg finner det riktig å gjengi disse avsnittene samlet:

Da Svalbardtraktaten ble utarbeidet i 1919, var øygruppen et ingenmannsland – terra nullius. Den stadig mer omfattende økonomiske aktiviteten på Svalbard fra borgere fra flere stater økte behovet for å avklare status for øygruppen. Spitsbergenkommisjonen som utarbeidet utkastet til traktat, vurderte to alternative løsninger: Den ene var at Norge fikk et mandat til å forvalte Svalbard, og den andre var at Norge ble tilstått suverenitet under forutsetning av at de andre statene ble sikret nærmere angitte rettigheter. Det var det andre alternativet som ble valgt, og som fikk tilslutning fra alle signatarstatene.

Løsningen er nedfelt i artikkel 1, og det følger av denne bestemmelsen at traktatpartenes anerkjennelse av Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet er gitt på de vilkår som Norge er pålagt i traktatens bestemmelser. Forbeholdet begrenser ikke Norges suverenitet som sådan, men i sin myndighetsutøvelse plikter Norge å respektere de rettigheter som traktatstatenes undersåtter er sikret gjennom traktatens bestemmelser. Andre begrensninger på Norges suverenitetsutøvelse kan ikke utledes av traktaten, og restrettighetene ligger følgelig hos Norge.

Det er i denne konteksten artikkel 2 skal tolkes. Sammenhengen med artikkel 1 viser videre at meningen var at «territorial waters» omfatter det sjøområdet hvor Norge har samme suverenitet som på landterritoriet.

I 1920, da Svalbardtraktaten ble inngått, hadde begrepet «territorial waters» fått et rettslig kjerneinnhold som i hovedtrekk likestilte rådigheten over dette farvannet med suvereniteten over landterritoriet. «Territorial waters» omfattet et geografisk avgrenset sjøområde hvor kyststaten har suverenitet.

Ordlyden slik den måtte forstås på traktattidspunktet, åpner ikke for en utvidende eller analogisk tolkning som kan gi likebehandlingsregelen i artikkel 2 anvendelse på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Det har ikke skjedd noen folkerettslig utvikling som gjør at begrepet «territorial waters» i dag også omfatter områdene utenfor sjøterritoriet. Tvert imot følger det av havrettskonvensjonen artikkel 2 at dette området er et geografisk avgrenset sjøområde, som omfatter indre farvann og sjøterritoriet.

Traktaten oppstiller ikke en generell likebehandlingsregel, og traktatens formål gir ikke utvetydig og klar støtte for en utvidende tolkning, men kan gi støtte til både rederiets og statens standpunkter.

Konsekvensen av at likebehandlingsregelen i artikkel 2 ikke gjelder på kontinentalsokkelen, er at Norge har større rettigheter på sokkelen enn i Svalbards indre farvann og sjøterritorium. Dette avviket fra havrettskonvensjonens ordning skaper ikke en anomali som er utslagsgivende for tolkningen.

Det tolkningsalternativet som rederiet argumenterer for – at likebehandlingsregelen i artikkel 2 har anvendelse på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard – omfattes ikke av ordlyden tolket i samsvar med Wienkonvensjonen artikkel 31 og 32, og vil være en endring av traktaten som forutsetter enighet mellom partene, jf. Wienkonvensjonen artikkel 31 nr. 3 bokstav a og b og artikkel 39. Slik enighet foreligger ikke.

Konklusjonen er at Svalbardtraktatens artikkel 2 gjelder i Svalbards indre farvann og sjøterritorium, men ikke på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard hvor Norge etter havrettskonvensjonen artikkel 77 har eksklusive rettigheter til utnyttelse av naturforekomstene.

Høyesteretts tolkning av Svalbardtraktaten artikkel 3

Svalbardtraktaten artikkel 3 første og andre ledd lyder slik:

Alle de høie kontraherende parters undersåtter skal i farvannene, fjordene og havnene innen de områder som er nevnt i artikkel 1 ha like rett til adgang og ophold – uten hensyn til grunn eller formål; de skal der kunne drive uhindret allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot, forutsatt at de retter sig efter de stedlige lover og forskrifter.

De skal ha samme like adgang til å drive og utnytte alle maritime, industri-, bergverks- og handelsforetagender både til lands og i de territoriale farvann, uten at noget monopol i nogen henseende eller til fordel for noget foretagende skal kunne innføres.

Om betydningen av artikkel 3 skriver Høyesterett kort og konsist i avsnittene 225 og 226:

Det foreligger ikke kilder som gir støtte for at artikkel 3 første ledd har et videre anvendelsesområde enn artikkel 2. Oppsummert er min konklusjon da at artikkel 3 første ledd ikke kan gi rederiet en rett til fangst av snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

Artikkel 3 andre ledd har også en regel om likebehandling. Denne gjelder i «territorial waters». Begrepet må forstås på samme måte som i artikkel 2. Heller ikke artikkel 3 andre ledd kan dermed gi rederiet en rett til fangst av snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

En av de mest omfattende dommene avsagt de siste tiår avsluttes slik i avsnitt 227:

Min konklusjon er derved at det latviske rederiet ikke har rett til fangst av snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Dette følger av at likebehandlingsretten for traktatpartenes borgere, foretak og fartøy til fiske og jakt etter Svalbardtraktaten artikkel 2 er geografisk avgrenset til Svalbards indre farvann og sjøterritorium. Heller ikke artikkel 1 eller artikkel 3 kan tolkes slik at det gjelder en rett til likebehandling på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Nærings- og fiskeridepartementets vedtak er følgelig basert på en riktig tolkning av Svalbardtraktaten.

Med dette er et av vår tids store rettsspørsmål endelig avgjort av Norges Høyesterett. Jeg anbefaler leserne å ta seg tid til å studere hele dommen. Her er det mye å lære, både om folkerett og om Svalbards historie og rettslige regulering. Det er selvsagt et springende punkt om dommen vil ha særlig autoritet hos de land som har utfordret Norges syn på traktatens geografiske anvendelsesområde, ikke minst Russland, den utenrikspolitiske situasjonen tatt i betraktning.

Siste ord er sagt i Norge, men  definitivt ikke i internasjonal rett. Det pågår nå en voldgiftssak som er reist av rederiet mot Norge ved Det internasjonale senteret for investeringstvister – ICSID, i medhold av en bilateral investeringsavtale mellom Norge og Latvia. Det er ikke avsagt dom. Saken gjelder krav om erstatning, men Svalbardtraktatens anvendelsesområde er blant de spørsmål som er reist av saksøkerne.

Av Leif Sandberg –

Jeg hadde kommet opp til Longyearbyen som fersk gruvearbeider 21. juli 1976 (noen datoer sitter som spikret i minnet), og etter tre spennende uker med opplæring i gruva så var det lite som skjedde. Kulldrifta var ikke kommet i gang for fullt etter sommerferien, så det ble en del daksing – altså diverse arbeide. Ikke godt likt blant gruvearbeiderne, siden lønna var dårlig og arbeidet av og til bar preg av sysselsetting. Men for meg var det jo uansett nytt og spennende å være nede i ei gruve, så jeg klaget ikke.

Så kom formannen bort til meg etter et skift og lurte på om jeg ville være med på en spesiell jobb. Ung og ivrig som jeg var så ble jo svaret et stort ja! Og jobben var virkelig noe helt annet enn å krype inne på ei strosse. I hovedtrekk så var situasjonen at det var påvist utløpet av en kullfløts (altså et lag av kull) oppe i en fjellskråning i Reindalen. Mektigheten skulle være ca. 2,5 m, og dette skulle være rundt 20 km fra Sveagruva. Jeg tror dette må ha vært på nordøstsida av Lunckefjellet, men jeg er ikke sikker. På denne tiden pågikk det mye arbeide med å kartlegge omfanget av kullreservene i Sveagruva, og en egen kommisjon skulle ta stilling til videre satsing i dette området. Jeg mener den ble kalt for «Gøthe-kommisjonen”, etter lederen Odd Christian Gøthe. Kommisjonen skulle komme oppover på sensommeren for å ta forholdene i øyensyn, og nå kommer vi til poenget: Det ville ta seg imponerende ut om de kunne henge i helikopter og se på en kullmektighet på 2,5 meter, hele 20 km fra Svea der mektigheten var på opptil 5 meter. Med andre ord, en indikator på et 20 km langt kull-lag med nærmere 4 meter mektighet! Men da måtte mektigheten i Reindalen blottlegges først.  Og der kom altså jeg inn, sammen med en annen kar. Oppdraget var enkelt; avdekke 2,5 meter kullmektighet et par hundre meter oppe i en fjellskråning. Til dette hadde vi hakke, spade, krafse, trillebår, et hånd­bor og en kasse dynamitt.

Hvordan ble jeg valgt ut til denne jobben? Jeg antar det var fordi jeg, i likhet med den andre karen (som jeg ikke husker navnet på) begge var kommende bergingeniører. Det vil si, jeg hadde ikke begynt å studere enda mens kompisen var godt i gang. Det hjalp vel også at pappas gode venn gruveingeniør Olav Martin Limyr jobbet i Store Norske på den tida. Det kan vel være at han trakk i en tråd eller to.

Hvordan det var eller ikke var, vi fikk beskjed om å pakke litt arbeidsklær før vi ble kjørt til flyplassen tidlig om morgenen. Der ventet det et godt lastet helikopter, av typen 3-manns glassboble. Det var mitt livs første helikoptertur, og til denne dag også den mest spennende. Med orkesterplass til en fantastisk natur, piloten lekte seg med å følge elveleier og å hoppe over steiner og andre hindre. Bakken under oss ble plutselig levende da en enorm mengde gjess lettet samtidig. Ja den flyturen glemmer jeg aldri.

Så vidt jeg vet er helikopterflyging på Svalbard ikke ulikt snøskuterkjøring; følge daler (og fjorder) og ta av på rett sted. Så vi sikk-sakket oss innover mot målet. Etter alt for kort tid bredte Reindalen seg ut foran oss, og like etter så vi en Moelven-brakke ved foten av en fjellskråning. Den var slept inn en eller annen gang tidligere, sannsynligvis mens det enda var snø. Losse av proviant og andre ting som ikke trengtes til avdekkingen, og så ble vi fløyet opp på platået som bare var en 20-30 meter over kullstripa. Der ble dynamitt, verktøy og vi satt av før helikopteret satte kursen tilbake mot Longyearbyen.

Vi var alene.

Jeg tror man må ha vært på Svalbard for å forstå det berusende inntrykket av å være alene i en så mektig natur og så langt fra folk. Her var det ikke bare å få Foodora til å komme med mat, det vi ikke hadde med oss fikk vi klare oss uten. Om det oppsto problemer så måtte vi klare oss selv, samband fantes ikke. Vi var kanskje for unge og for naive til å tenke over dette, denne jobben var jo enkel og grei? Helikopteret skulle uansett komme og hente oss dagen etter.

Vi tok oss ned til der kullfløtsen stakk fram i dagen. Noen hadde avdekket litt av den tidligere, men det var mye igjen. Kollegaen min var sleggekaster og litt av en kraftkar, selv hadde jeg ikke like mye muskler å dra på, men var likevel mer veltrent enn de fleste på den tida. Så vi satte i gang med friskt mot. Hakke, spade og håndbor fikk røynt seg, men det fikk sannelig vi også. Til tross for nyslipte borskjær føltes oppgaven som å bore hull i isen med ei vedskie. Svetten haglet og melkesyra steg i skrotten, til svært lite resultat. Vi var enige om at det var bra vi ikke hadde akkord på dette her! Etter et par timers arbeid med mye banning var borehullet ca. 10 cm dypt. Det fikk holde, fram med dynamitten. Jeg hadde rykende ferskt sprengningssertifikat for Svalbard, så jeg ble skytebas. Det var knapt plass til en halv gubbe i hullet, men den måtte da lage litt vei i vellinga? Inn med fenghette, rulle ut skyteledningen over brinken til platået og sveive opp spenningen.

Smellet var imponerende, men det var ikke hullet. Det var faktisk ikke blitt noe særlig større. Et nytt forsøk med en ny halv gubbe ga like magert resultat. Var det granitt vi holdt på med? Vi så på hverandre – dette var tull! En halv dags arbeide, og vi hadde i beste fall fått avdekket 10 cm. Det ville altså ta nærmere to uker å få avdekket alt sammen og helikopteret ville hente oss neste dag. Regnestykket var enkelt, så uten videre begynte vi å pakke sammen. Sakene måtte jo

ned til brakka. Men dynamitten hadde vi ikke noe ønske om å slepe ned den bratte skråningen. De som har gått på tur sommerstid på Svalbard vet at fjellskråningene for det meste består av løse steiner. Det å bakse med en 25 kg dynamittkasse på ryggen i bratt utforbakke og løst underlag ble i overkant med risikosport, selv for en “udødelig” 20-åring. Så jeg tok kassen på skuldra og fikk den opp på platået. Der fant vi en fordypning som var perfekt for vårt formål – nedi med kassa, koble på fenghetter, rulle ut skyteledningen (så langt den gikk denne gangen) og varsko her! Smellet var enormt, gutter er gutter selv om de er et godt stykke forbi konfirmasjonsalderen.

Det var den enkle delen, hvordan få resten av sakene ned fjellskråningen? Det gikk ei snørenne nesten ned til der skråningen flatet ut. Vi kunne vel sende utstyret ned denne snørenna? Veien fra tanke til handling var kort. Kompisen min bukserte seg ut på snøen, jeg rakte ham tingene en etter en og han lempa dem nedover.

Det gikk ikke så bra, sakene hadde en lei tendens til å stanse opp etter få meter selv om det var bratt. Spesielt trillebåra var lite samarbeidsvillig, så det ble flere forsøk på å gi den fart, men uten hell. I tillegg så var underlaget både bratt og glatt, og gummistøvler gir ikke det aller beste fotfestet. Det gikk som det måtte gå – han mista fotfestet og rauste nedover. Jeg rakk å skrike «ta fatt i trillebåra” men for sent, han suste forbi den uten å få tak. Jeg ble en hjelpeløs tilskuer til at farten hans økte nedover snørenna som sluttet før bakken flata helt ut. Jeg husker ikke om jeg tenkte noe, eller hva jeg tenkte, jeg ble vel helst stående som forsteinet med åpen munn og se på at han suste rett ned i steinura nedenfor snøen. Det gnistret av stein som slo mot stein, et lite sekund senere kom smellet og så et kort skrik.

Så ble det helt stille, og han ble liggende urørlig i ura et par-tre hundre meter nedenfor meg.

Jeg vet ikke hvor lenge han lå der, men det kan ikke ha vært så veldig mange sekundene. Alt man rekker å tenke på så kort tid! «Han er hardt skadet, kanskje død. Jeg er alene. Det kommer ingen før i morgen. Jeg kan ikke førstehjelp. Hva skal jeg gjøre?”

Så beveget han seg. Først litt, så litt mer. Så kom det et stønn, før han møysommelig stavret seg på beina. På mitt kauk med spørsmål om det gikk bra så svarte han noe uforståelig, men det var i hvert fall et svar. Så haltet han sakte de ca. hundre meterne bort til Moelven-brakka og forsvant inn. Igjen var jeg alene, men i en helt annen sinnsstemning. Jeg slapp å være alene om situasjonen – lettelsen var enorm.

Det gjensto litt arbeide; all redskapen måtte fraktes ned. Ved hjelp av krafsa fikk jeg tak i det som lå ute på snøen, og så ble alt sammen unntatt skyteapparatet (det stappet jeg inn forbi kjeledressen) lempa nedover i ura. Møysommelig var det, og noen skrammer ble det her og der på utstyret – men det virka helt uvesentlig opp mot det som nettopp hadde skjedd, for ikke å si kunne ha skjedd.

Da jeg kom ned til der snøen slutta hadde noen av steinene spor av å ha blitt slått mot hverandre. Det var også blodspor! Heldigvis ikke mye, men blod har det nå med å gjøre mye utav seg. Blodsporet gikk i retning brakka, og det ble heldigvis mindre blod etter hvert som jeg kom nærmere. Inne i brakka lå det en forslått og lemster kar i den ene køya. Ikke akkurat munter, men likevel ved rimelig godt mot. Han hadde vel gjerne fått tenkt litt over hvor heldig han hadde vært – ingenting var brukket, ingen hodeskader, ingen indre skader. Kun blåmerker og noen mindre kutt.

Jeg fikk fyr i ovnen, og ivaretok også den edle kokekunsten. Som besto i å åpne hermetikkbokser og varme opp innholdet, men vi klaget definitivt ikke. Livet er faktisk ikke det verste man har, spesielt ikke når man har stått overfor en høyst reell mulighet på at det kunne ha tatt slutt for en av oss like i forveien.

Jeg tror ikke kompisen min sov veldig godt den natta. Dagen etter bar han tydelig preg av å være forslått. Så det ble jeg som fikk tatt all redskapen inn til hytta, slik at vi skulle være klare til helikopteret kom.

Men helikopteret kom ikke som avtalt. Været var for dårlig, så vi ventet i time etter time uten at noe skjedde. Vi måtte jo være klare til å dra på kort varsel, så det ble å holde seg i hytta og vente. Noe som for mitt vedkommende ga god tid til å tenke over hva som kunne ha skjedd. Ikke minst over hvor alene og overlatt til oss selv vi faktisk var.

Ingen nødpeilesender eller satellitt-telefon, ingen transportmuligheter, ingen førstehjelpssaker og for den saks skyld heller ingen førstehjelpskunnskaper. Det fikk meg til å tenke på de gamle fangstmennene, som levde på dette viset i sesong etter sesong, kun med seg selv å stole på. Hva slags materiale var de laget av? Stein P. Åsheim får ha meg unnskyldt, han og familien hadde et fantastisk år på fangstmanns vis, men hjelpen var aldri mer enn et nød anrop og en helikoptertur unna. Selv for dem kunne det ha vært for sent, ulykker har det ikke med å skje når flyværet er bra og isbjørnen kommer når den selv vil. Videre; man kan fort bli isolert over lengre tid.

Hvor vil jeg med dette? Jeg tror det som har fascinert meg med Svalbard er nettopp det at man lever mye mer på kanten av sivilisasjonen enn hva vi gjør på fastlandet. Klimaet, naturen, mangelen på infrastruktur, du kan fort bli overlatt til deg selv. Jeg fikk et «kræsj-kurs» i Svalbard-naturens DNA denne dagen. Det får meg til å tenke på en vakker kjøttetende plante, du kan nyte synet av den, men du skal vite hva du gjør om du trør den for nær. Eller sagt på en annen måte, du må alltid ha en plan B når du går utenfor allfarvei – fordi det ikke er gitt at noen andre har det for deg. Vi ble sendt av gårde på et spennende oppdrag med nok av mat, tak over hodet, brensel og det hele. Vi var derimot ikke spesielt godt rustet for det uventede. Litt naivt tenkte vi vel at man ikke ville sende oss ut på noe som kunne være farlig?

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom tilbake var å melde meg inn i Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps. Jeg ville ikke oppleve å igjen bli stående uten den ringeste anelse om førstehjelp. Dette var starten på en interesse som ble så altoppslukende at jeg skiftet fra gruveingeniøryrket og til å jobbe med HMS i olja, som jeg fortsatt gjør. Jeg traff kona mi Hege i Røde Kors, så denne opplevelsen fikk ringvirkninger langt utover noen skrekkslagne sekunder i Reindalen.

Og Gøthe-kommisjonen? Joda, de kom oppover og de kom seg til Sveagruva, men helikopterturen til Reindalen for å se på de sørgelige fruktene av arbeidet vårt ble kansellert på grunn av dårlig vær.

Av Hans Torgersrud –

Faren min, som hadde samme navn som meg, var med på å starte flyklubben i Longyearbyen i 1961 og et ivrig medlem. Jeg var derfor ikke gamle krabaten da jeg stod i Adventdalen og så på seilflygingen for mer enn 60 år siden.  Jeg synes det er på sin plass at historien om verdens nordligste seilflyklubb blir tatt vare på for fremtidige generasjoner. Jeg håper at noen Svalbard-veteraner, og andre som leser dette, kan kaste mere lys over denne historien, samt korrigere feil i dette notatet om verdens nordligste seilflyklubb.

Den første tiden

Opprinnelsen til flyklubben beskrives best i Svalbardposten nr. 15 – 1977-78/10 desember 1977

«I 1961 gikk 5-6 interesserte sammen om å anskaffe glidefly (seilfly) her i Longyearbyen. Blant dem var Torgersrud og Tiefenthal. Slik ble Svalbard Flyklubb stiftet.
Torgersrud og Tiefenthal spleiset på et glidefly som Tiefenthal hadde kjøpt i Tyskland da han var på ferie. Flyet ble fraktet på tilhenger med båt fra Kiel og hit opp. I august 1961 begynte de så med prøve flygning. Tiefenthal hadde allerede da 30-40 timer på glidefly og kunne fungere som instruktør. De brukte Land-Rover som slepekjøretøy som sammen med wire fikk flyene opp fra plassen i Adventdalen. Fornøyelsen med dette flyet varte ikke lenge! Adventdalen var bløt og vanskelig å bruke, så de måtte ta vegen til hjelp.
Etter vel 14 dagers flygning fôr flyet utfor veien og knakk den ene vingen. Reparasjonen av vingen er i og for seg ganske morsom. Fru Torgersrud var på ferie på fastlandet, og Torgersrud tok like godt vingen med seg hjem. Fjernet midtstokken på et av vinduene i huset, vingen inn av vinduet og slik foregikk reparasjonen. Etter en uke var de på vingene igjen.
Etter hvert økte interessen for seilflyving mer og mer. Det ble innkjøpt ytterligere to glidefly og hadde nå i alt tre stykker. Slepingen var blitt forbedret med winch, men foregikk framdeles i Adventdalen. De kjørte opp med instruksjon 20-30 timer før soloflyvingen begynte. Da en av elevene hadde sin annen solotur, forvekslet han balanseroret og sideroret med det resultat at flyet skar ut, veltet og ble totalvrak. Føreren kom heldigvis uskadd fra ulykken.»

Flyklubben i Longyearbyen hadde i mars 1962 totalt 26 medlemmer. (Svalbardposten nr.14 -1961-62 /3. mars 1962). Flyklubben hadde da to seilfly og en hangar. Toseteren LN-GAT var et skolefly av modell Raab Doppelraab (https://en.wikipedia.org/wiki/Raab_Doppelraab#/media/File:Doppelraab.jpg), som ble omregistrert fra tyske D-1484 til norske LN-GAT. Enseteren var LN-GAB av merke Spatz (https://en.wikipedia.org/wiki/Scheibe_Spatz ). Senere kjøpte de inn et fly til, LN-GAF en Schneider Grunau Baby https://en.wikipedia.org/wiki/Schneider_Grunau_Baby .

Det ble fløyet fra den gamle flystripen på tundraen i Adventdalen. For å få flyene i luften ble det laget en vinsj på det mekaniske verkstedet til Store Norske.  Ansvarlig for byggingen var Barry Andersen. Det var fantastiske seilfly-forhold på Svalbard og med den riktige vindretningen kunne man fly hele dagen uten å lande.  Når flyene hadde kommet i luften dro alle de andre seilflygerne tilbake til Longyearbyen. Avtalen var at når de som var i luften ville ned skulle de først fly en tur over Longyearbyen slik at folkene rakk å dra tilbake til flyplassen og hjelpe til med å ta imot og få flyene inn i hangarene.

På Svalbard var det bare Alfred Tiefenthal som hadde sertifikat for seilfly, og ingen hadde seilflyinstruktør-papirer. Det ble gjort en avtale med flyger Odd Haabet på postflyet til Svalbard som skulle opp fra fastlandet slik at Harald Høimyr fra Norsk Aeroklubb, som hadde instruktør-sertifikat IK1 på seilfly, fikk bli med til Longyearbyen (se Svalbardposten nr. 19 – 1961-62/7. april 1962). Alfred Tiefenthal (1928-2021) i Longyearbyen var en stor fly entusiast og bygget senere sitt eget motorfly, en Jodel D.11 (LN-AED) som han fløy med på Svalbard.  Harald Høimyr fløy noen starter med vinsj på Doppelraaben sammen med Tiefenthal, og deretter hadde Tiefenthal seilflyinstruktør-papirer.

Hva hendte med de tre seilflyene?   

LN-GAF havarerte på Svalbard i slutten av august 1962 og ble totalvrak. Svalbardposten 10 desember 1977 (sitert ovenfor) beskriver hendelsen. Avisen Nordlys (29 august 1962) utfyller informasjonen om dette seilflyets endelikt i en artikkel om to ulike flyhavari på Svalbard i august 1962: «Det andre flychrachet gjaldt et av de tre seilflyene til Longyearbyen Flyklubb. Uhellet skjedde under start da flyet var kommet opp i en fart på 70-80 km. på startbanen i Longyearbyen. Flyet kom ut av balanse og tippet med den følge at vingene ble brukket.»

LN-GAT og LN-GAB ble begge solgt til Mo Flyklubb (Mo i Rana). Kanskje hadde muligheten for rimelig frakt med kullbåt fra Longyearbyen til koksverket i Mo en viss betydning for salget.

LN-GAB var opprinnelig bygget i 1955 og ble registrert på Svalbard i 1962. I 1967 ble flyet solgt til Mo Flyklubb. Flyet ble sterkt skadet under båttransporten til fastlandet. Det ble i mars 1969 solgt videre til Frank Norum med fler i Mo i Rana. Flyet ble ikke bygget opp igjen og slettet av registeret i juni 1969.

LN-GAT ble registrert i Mo i 1968 og ble siden kjøpt av Tønsberg Flyveklubb i 1976 og overhalt, ferdig i 1977. Den ble og fløyet fra Jarlsberg flyplass, men skadet en vinge samme år og lagret. På et tidspunkt ble dette flyet solgt/overlatt til Petter Lindberg, Moss. Han var primus motor i Seilflyhistorisk Forening. LN-GAT ble senere gjennomgått av Bjarne Reier, en kjent seilflytekniker på Jeløy. Han fant at en av “luffene” som festet vingen til kroppen var nærmes gjennomrustet, flyet ble ikke brukt etter det.

Av Fridtjof Mehlum –

Da jeg nylig så gjennom brevarkivet til zoologiprofessor Robert Collett på Naturhistorisk museum i Oslo kom jeg over et brev sendt 20. april 1882 fra ingeniør Salomon August Andrée på Tekniske Høgskolan i Stockholm. Dette er samme Andrée som i 1897 forsvant nord for Svalbard under sin ballongferd som førte til hele mannskapets død.

Andrée holdt på med planleggingen av den Svenska Spetsbergenexpeditionen 1882-83 som skulle være deres del av det første internasjonale polaråret og skulle overvintre på Kapp Thordsen i Isfjorden. Andrée fortalte at det var kommet et forslag om at ekspedisjonen skulle ta med seg brevduer til Svalbard for å kunne sende meldinger tilbake til omverdenen. Han skrev at det var ønskelig at duene som ble tatt med hadde sitt hjemsted så langt nord som mulig, slik at flyavstanden ikke ble for lang. Han ba derfor om opplysninger om det fantes noen «anstalt» i Norge som kunne skaffe brevduer og hvordan han kunne komme i kontakt med dem. Andrée ville også gjerne ha informasjon om brevduenes utholdenhet, skjøtsel mm.

Om Andrée fikk svar fra Collett vites ikke, men det eksistere flere andre kilder som kaster lys over saken. Ved en henvendelse til direktør Håkan Jorikson ved Grenna Museum (Andrée-museet) har jeg fått opplyst at han ut fra Andrées dagbok og brev til Andrées søster finner opplysninger om at 14 brevduer kom til Kapp Thordsen og at Andrée hadde skaffet disse gjennom Hjalmar Öhrwall i Sverige. Seks av disse skal ha blitt drept av rev.

Geologen Alfred G. Nathorst var også en del av ekspedisjonen til Svalbard i 1882 men overvintret ikke. Han ledet den geologiske delen, som reiste nordover med et eget fartøy, nemlig jakten Bjona av Tromsø. Nathorst har skrevet en artikkel om bruken av brevduer i Arktis i det svenske tidsskriftet Ymer i 1897. Også Nathorst henvendte seg i brev til Robert Collett våren 1882 med forespørsel om tilgang på brevduer i Norge. Han ville kjøpe noen stykker mot en rimelig betaling. Hvis det ikke fantes brevduer ville han forsøke å slippe ut vanlige tamduer underveis, i alle fall nord til Bjørnøya. Han spurte derfor Collett om det var mulig å kjøpe tamduer i Tromsø. Nathorst forteller at de hadde med seg fire vanlige tamduer fra Tromsø om bord i Bjona. Tre av disse ble sluppet ut fra fartøyet: én på ca. 73^o N, én ved Dunøyane og én ved Bellsund. Den fjerde rømte. Duene hadde med seg meldinger som var adressert til Stockholms Dagblad. Ingen av disse kom tilbake til Tromsø, ogi følge Nathorst var dette ikke uventet siden de ikke var trente brevduer.

Nathorst hadde skrevet i Stockholms Dagblad 21. april 1882 om hvordan brevduer kan være nyttige i polarforskningens og ishavsfangstens tjeneste. Han skriver at det mange ganger har forefalt ham at man i Tromsø, hvorfra det årlig går et stort antall fartøyer til de arktiske traktene burde etablere en koloni av brevduer. Når fartøyene ble innestengt av is, skulle man gjerne ha sendt meldinger sørover, og da kunne det vært interessant å teste ut om brevduer kunne gjøre jobben.

Artikkelen til Nathorst beskriver også tidligere forsøk med brevduer i Arktis. Brevduer ble brukt allerede på ekspedisjonen til John Ross i 1850 under leting etter John Franklin. Han skriver i et brev fra Baffin Bay at de har med seg fire brevduer fra Ayr i Skottland. Det gikk rykter om at en av fuglene, «Lady Ross» ble sluppet i Lancaster Sound og fløy helt til hjemstedet i Skottland. Det finnes imidlertid ikke dokumentasjon på at dette er korrekt. Under en ny leteekspedisjon etter Franklin i 1851 under ledelse av William Kennedy var det også med sju brevduer, men disse ville nødig fly vekk fra skipet, da de ble sluppet løs. «Lady Ross», som angivelig var med på forrige ekspedisjon var også var med denne gangen, ble ikke sluppet løs og skulle spares til de evt. fant spor etter Franklin.  Nathorst tvilte på om historien om «Lady Ross» kunne være riktig.

I Morgenbladet 12 september 1883 gis det en fyldig beretning om overvintrings-ekspedisjonen på Kapp Thordsen 1882-83. Her står det at fangstmann Peder Ulrik Johnsen fra Tromsø var hyret med på ekspedisjonen og hadde ansvar for utrusningen av ekspedisjonen fra Tromsø. Han tok med tre levende reinsdyr simler med hver sin kalv og 10 duer som skulle brukes som brevduer. Fra Sverige hadde de også med seg tre levende griser. Duene ble ikke brukt som brevduer under ekspedisjonene. I hht. Morgenbladet ble seks drept, og det stemmer med opplysningene ovenfor gitt av Jorikson. Resten av duene, til dels med unger, hadde man med seg tilbake. Andrées dagbok er ganske detaljert med hensyn til de mange herskapelige måltider som ble nydt for å holde humøret oppe under overvintringen. Dagboken opplyser at det ble servert due til middag, så noen av brevduene kan ha blitt spist.

Lederen for overvintringsekspedisjonen Nils Gustaf Ekholm skrev en ekspedisjonsrapport på fransk. Her får vi litt mer informasjon om duene. Etter ankomsten til Kapp Thordsen ble de plassert i et dueslag. Sannsynligvis kunne de da fly fritt omkring. Et stykke ut på høsten holdt de seg bare nær dueslaget, og da det nye arbeidsrommet i hovedhuset ble ferdig, ble duene flyttet inn dit. Der så de ut til å trivdes godt og noen la til og med egg.  Ekholm opplyste at to av duene var ekte brevduer fra Norrköping, mens at resten var vanlige tamduer som de hadde fått med seg fra Tromsø.

Bruk av brevduer i polarforskningen kom for alvor på agendaen igjen da Andrée skulle ut på sine ballongferder fra Danskøya i 1896 og 1897. Begge ganger hadde han brevduer med seg. Historien til disse duene er beskrevet av Jonas Stadling i samme årgang av Ymer som er nevnt tidligere. Han var med på reisen opp til Danskøya i både i 1896 og 1897 og fungerte som den svenske avisen Aftonbladets korrespondent. Duene ble innkjøpt på Aftonbladets regning og kom til Stockholm på slutten av året 1885. De ble sendt videre til Finnmark i løpet av vinteren. En del av dem havnet hos fyrmester Robert Horneman på verdens nordligste fyrstasjon Fruholmen mens andre ble tatt hånd om av handelsmannen Johan Bull i Hasvik. Omkring 80 duer ble med Andrées ekspedisjonsskip Virgo til Svalbard sommeren 1896. Noen få ble sluppet på båtreisen nordover. Ved ankomsten til Virgohamna på Danskøya ble det etablert et dueslag på loftet i Pikes hus. Etter ankomsten var duene i relativt dårlig forfatning, men de kom seg etter hvert. Fra Virgohamna ble det sluppet et 30-talls duer som hadde meldinger med til Aftonbladet. Ingen av disse kom tilbake til dueslagene i Finnmark, og det er tvilsomt om noen kom frem til fastlandet på egen hånd.

Likevel ble en av duene observert ved Bergviknes (nær Evenes) i Ofoten den 14. august og den ble fanget inn den 20. august. Opplysningene på depechen (meldingen) viste at dette var en due som var sluppet i Virgohamna den 24. juli. Tyskeren Georg Wegener har gitt opplysninger om denne duen i sin bok om hans to turer til Svalbard i 1896 (Zum ewigen Eise: eine Sommerfahrt ins nördliche Polarmeer und Begegnung mit Andrée und Nansen). Han var med turistskipet Erling Jarl til Svalbard som var innom Virgohamna flere ganger denne sommeren. Han forteller at duen kom ombord i Erling Jarl der og at de la ut mat til den. Da skipet forlot Virgohama ble duen med sørover til fastlandet. Den søkte skjul under noen kullsekker på akterdekket og ble gitt mat underveis. Wegener forlot skipet i Hammerfest, men han opplyser at duen ble med til Tromsø, der den fløy av gårde den 10. august. Det er bare 150 km til stedet i Ofoten hvor den ble funnet, så den kan godt ha fløyet den distansen. Det kan også tenkes at den har blitt med Erling Jarl litt lenger sørover før den fløy sin vei. Erling Jarl gikk sørover til Trondheim. Duen som ble funnet var blå og med samme farge som den som var ombord i Erling Jarl.

Da Wegener kom til Tromsø etter å ha vært en ny tur på Svalbard, tok han rutebåt sørover den 23. august. Om bord var det en liten kasse med en due som skulle sendes til Aftonbladet i Stockholm. Wegener var overbevist om at det var den samme duen. Den må ha blitt fraktet fra Ofoten tilbake til Tromsø. Den finnes i dag utstoppet i Andréeutstillingen i Grenna Museum.

Etter Andrées mislykkede ekspedisjon i 1896 ble ca. 50 duer tatt med tilbake til Tromsø, der de ble tatt hånd om til neste sommer av Markus Aagaard.

I 1897 tok Andrée-ekspedisjonen med seg omkring 30 duer til Svalbard, hvorav noen var unger av de som var med året før. Da han endelig kom av gårde med Ørnen den 11. juli 1897 hadde han flere kurver med brevduer som ble festet i et snøre umiddelbart under ballongen. Duene skulle slippes ut med jevne mellomrom, og den eneste som ble funnet igjen var et individ som ble sluppet den 13. juli og ble funnet og skutt av kaptein Ole Hansen på ishavsjakten Alken av Hammerfest mellom Nordkapp og Sjuøyane på nordsiden av Svalbard. Da meldingen ble skrevet var fortsatt alt vel om bord. Denne duen ble senere stoppet ut på Naturhistoriska Riksmuseet i Stockholm. Da Ørnen nødlandet på isen den 14. juli var det ifølge Andrées dagbok fortsatt noen duer igjen. De hadde klart seg, og først den 20. juli fløy de sin vei.

Det knytter seg en spesiell historie til hvordan denne duen som ble skutt av Ole Hansen kom tilbake til Sverige. Da Hansen kom tilbake til Hammerfest med duen, ville han ikke sende den fra seg uten en belønning. Dette har han beskrevet i et manuskript om sine erindringer. Han hadde fått tilbud fra et engelsk blad som ville betale 10000 kr for duen og depechen. Han fikk også henvendelse fra Stockholm om å reise dit med duen. Han svarte at han krevde 10000 kr pluss fri reise og fritt opphold, men dette ble avvist. Da han ikke ville gi fra seg duen, ble det tydeligvis tatt politisk affære i saken, og Olsen fikk telegram fra den norske regjeringen om at han måtte sende duen og depechen til Aftonbladet i Stockholm. Han gjorde selvfølgelig som befalt.  Etter ankomsten til Stockholm ble duen vist frem på møtet i Sällskapet för antropologi och geografi den 15. oktober, der kong Oscar II var til stede.

Senere fikk Olsen som belønning en kikkert fra den svenske kongen og en annen kikkert fra Aftonbladet. Han så aldri mer til duen som han hadde bedt om å få tilbake.

Svenskene ga seg ikke med brevdueforsøk ved Svalbard. Da Nathorst skulle lede en ny svensk polarekspedisjon til Svalbard sommeren 1898 med ekspedisjonsskipet Antarctic ble det igjen planlagt å ha med brevduer. Helsingborg Dagblad hadde vært om bord i Antarctic mens den lå i Tromsø og skriver den 11. juni 1898 at de skulle ha med 14 brevduer av belgisk herkomst fra dueslaget til Gunnar Larsson i Norrköping. Noen av disse skulle utplasseres i dueslag innaskjærs i de nordligste strøkene av Nord-Norge for å danne grunnstammen til en fremtidig arktisk brevduestasjon. De øvrige duene skulle være med til Svalbard og slippes fra kortere utflukter på land med beskjeder tilbake til ekspedisjonsfartøyet. Larsson hadde studert brevduers atferd i lengre tid, og han mente at man måtte gjøre det så hyggelig som mulig for duene om bord i Antarctic, slik at de skulle føle hjemlengsel når de ble sluppet løs fra land.

Nathorst skriver om brevduene som var med på ekspedisjonen i 1898 i sin bok om ekspedisjonen (Två somrar i Norra Ishavet, bind 1). Han forteller at da de kom fra Sverige til Tromsø med Antarctic, fikk de fire duer av Markus Aagaard. Disse var etterkommere etter Andrées duer. Det ble gjort et forsøk med å slippe ut disse på veien nordover før Antarctic kom ut i åpent farvann. Tre av fuglene ble sluppet ut, og to av dem kom tilbake til dueslaget i Tromsø. Den fjerde var tenkt å bli sluppet ved Bjørnøya, men man ombestemte seg da det ble ansett at den som en utrent due sannsynligvis ikke ville finne veien hjem. I stedet ble den plassert sammen med de øvrige duene ombord, som trivdes bra og fikk både egg og unger. Nathorst forteller at han gjorde et forsøk med tre duer på Svenskøya. De ble tatt med inn til land og sluppet umiddelbart. De var først litt i villrede og kretset omkring, men var snart om bord igjen i god behold. Forsøket ble tatt som et bevis på at det var mulig å sende meldinger fra et båtparti tilbake til moderfartøyet med bruk av brevduer. Et nytt forsøk ble gjort ved Gråhuken på nordspissen av Spitsbergen. Igjen tok Nathorst med seg tre duer på land og slapp dem løs mens Antarctic drev medmarine undersøkelser et godt stykke ute til havs. Nathorst var fornøyd med forsøkene og konkluderte med at brevduer kan være anvendelige ikke bare i polarstrøkene, men kunne også benyttes til kommunikasjon mellom krigsfartøyer og mindre båter som ble sendt ut på rekognosering.

Av Ian Gjertz –

Julen 2021 fortalte Nytt & Gammelt om julefeiringen på Frans Josef Land i 1903 og 1904 (se http://polarklubben.org/polartraktene/jul-pa-rudolfoya/ ). Den ekspedisjonen ble ledet av Anthony Fiala som var en glimrende fotograf. Det mange ikke vet er at han overvintret på Frans Josef Land også to år før dette, altså vinteren 1901-02. Han deltok da i den amerikanske ekspedisjonen til Frans Josef Land. Denne ekspedisjonen ble ledet av meteorolog Evelyn Briggs Baldwin og finansiert av den amerikanske industrimannen William Ziegler. Den kalles derfor Baldwin-Ziegler ekspedisjonen.

Et velregissert fotografi av julemiddagen

Anthony Fialas bilde av julemiddagen 1901 om bord i ekspedisjonsskipet America. Ved bordenden rett bak stearinlysene sitter Baldwin. De er 12 til bords, og Fiala er sannsynligvis første mann på høyre side.  I Leonardos veggmaleri Nattverden under er de 13 til bords og Jesus i midten ved bordenden. Panelet i lugaren om bord i America minner om vinduene i bakgrunnen i veggmaleriet. Jeg tror at dette neppe er tilfeldig.  Fiala var nemlig utdannet innen design og hadde jobbet med litografi, som tegner og tegneserieskaper, med utforming og gravyr.  Dette, og at han var av italiensk herkomst, kan tyde på at han kjente til Leonardos maleri noe eksempelvis norske polarfarere neppe gjorde. Perspektivet i bildet gjør at ansiktet til ekspedisjonslederen Baldwin fremheves på tilsvarende vis som Jesus i maleriet, og mennene på hver side av Baldwin ser begge ned for ikke å konkurrere om oppmerksomheten med ham. Andre momenter som kan støtte opp under Nattverden-teorien er at maleriet heter «The Last Supper» på engelsk, altså «Den siste middagen» på norsk.

Hva skiller så Fialas fotografi fra de fleste bilder av polare ekspedisjoners julemiddager, for eksempel hans egne to fotografier vist i artikkelen fra i fjor. Foruten at perspektivene gjerne er forskjellige er en slående forskjell at nesten alle bilder av julefeiring inneholder en mengde juledekorasjoner. Det som er bemerkelsesverdig i Fialas fotografi fra 1901 er den nesten totale mangelen på pynt. Dette samsvarer godt med scenen i Leonardos maleri.

Samlet sett føler jeg meg derfor trygg i påstanden om at Fiala har iscenesatt fotografiet for å ligne mest mulig på Leonardos veggmaleri.

Baldwin-Ziegler ekspedisjonen

Evelyn Briggs Baldwin (1862-1933) hadde erfaring fra polarstrøk, hadde vært med Robert Peary til Nordgrønland i 1893-94 og overvintret på Frans Josef Land i 1898-99 som deltager i Walter Wellmans ekspedisjon. Formålet med Baldwin-Ziegler ekspedisjonen var å overvintre på Frans Josef Land for så å kjøre hundespann til Nordpolen fra en base helt nord på øygruppen og returnere via Østgrønland der det var lagt ut depoter.

Ekspedisjonen bestod av totalt 42 mann. De fleste var amerikanere og svensker. Eneste nordmann var islosen Magnus Arnesen (1846-1903) fra Tromsø. Den danske polarforskeren Ejnar Mikkelsen (1880-1971) var også deltager. Ekspedisjonsskipet var dampskipet America, i tillegg hadde de to støtteskip: det norske Fridtjof og belgiske Belgica. Ekspedisjonen hadde med seg 15 ponnier og 428 hunder.

America forlot Vardø 27. juli 1901 og møtte Fridtjof ved Kapp Flora i Frans Josef Land. På grunn av problemer med isen kom de ikke så langt nord som ønskelig. De etablerte derfor base på Algerøya og kalte den Camp Ziegler. Etter overvintringen returnerte America til Norge, nærmere bestemt Honningsvåg, 1. august 1902 etter en mislykket ekspedisjon. Baldwin var visstnok ingen god leder, hvilket medførte at Ziegler utnevnte Fiala til ekspedisjonsleder på den neste nordpolsekspedisjonen i 1903-05, også den med utgangspunkt Frans Josef land og med America som ekspedisjonsskip.

Av Johan Leon Amundsen –

1911: 
Sydpolekspedisjonen til Roald Amundsen ble forsøkt startet fra Framheim litt tidlig (8. sept.) og møtte sterk kulde og dårlig sikt etter 80 grader syd (vel 120 km). Det ble såpass kaldt at Genever’en frøs og sprengte flasken, om enn ikke Akevitt’en, og kompasset fungerte ikke mer fordi væsken ble for seig. Det var ned til -56⁰ C. Bikkjene led og noen døde. Klærne sprakk opp. Istedenfor å vente i sine igloer, bestemte Roald seg for retur til Framheim, der sledene gikk hver for seg, om enn på trått føre. Det ble nære på for Prestrud (som ikke sa ifra) som ble tatt hånd om av Hjalmar Johansen. Disse kom hjem sist (17. sept.), og Johansen uttrykte overfor Roald sterk misnøye og mye kritikk. Dette var i alles påhør, derfor grovt og utilgivelig, så eksempel måtte statueres øyeblikkelig. Johansen, som var blitt påprakket av Nansen og hadde en i overkant tilbøyelighet til det sterke, ble dermed ekskludert fra polferden. Kranglefanter kunne Roald ikke ha med. 

Det endte som kjent med avgang den 20. okt. og polen ble nådd den 14. des., stor dag. 

1912: 
Blant brevene broren Leon og hans kone Aline etterpå fikk fra Roald, bl.a. fra Hobart (NZ) den 7. mars, var et spesielt til Aline der Roald skrev: «Du vil sikkert lese at etter Bomturen hadde Johansen og jeg et munnhuggeri som resulterte i at han ble ekskludert fra polferden. Idioten kritiserte meg nemlig i alles påhør. Det hadde seg slik at istedenfor å bare vente på bedre vær, beordret jeg retur til Framheim, og det ble i tøffeste laget for enkelte. Men du skjønner, jeg bare måtte tilbake: Jeg hadde nemlig glemt pillene mine». 

Ja, Roald hadde vanskelig fordøyelse, han var avhengig av fordøyelsespiller for å få det ut, og uten dem ville han ikke klart å gjennomføre sydpolekspedisjonen. Men den gang var det ikke så naturlig som i dag å snakke åpent om det, selv om de fleste visste om problemet hans. 

Dette var en familie-hemmelighet min mor fikk på 1950-tallet fra Aline, sin svigermor, min farmor, og som min mor fortalte meg i 1980-årene. Brevet vet/husker jeg ikke hvor er blitt av, det var ikke i samlingen, naturlig nok siden det var en hemmelighet. Kanskje finner jeg det igjen en dag, et smart sted. 

2011: 
Denne hemmeligheten avslørte jeg på 100-års dagen for Sydpoldagen, og det viste seg da at, som forventet, var det ingen som visste om dette. Det måtte altså en mann til for å avsløre en hemmelighet kvinnene hadde holdt på i 100 år. Og så sier man at damer ikke kan holde på hemmeligheter?