Et historisk fotografi

av Liv Schjelderup –

Faksimile fra Nordlandsposten 31. juli 1971

Min far Ludolf Schjelderup (1894-1983) var en kjent norsk ishavsskipper fra Bodø. Han var deleier i, og skipper på, den kjente selfangeren og ekspedisjonsskipet Quest. I 1928 havarerte det italienske luftskipet Italia, med luftskipsfører Umberto Nobile, nord for Svalbard. Dette førte til en av historiens største arktiske redningsekspedisjoner.  Schjelderup ble da engasjert av den svenske stat for å delta, og Quest fungerte som depotskip for svenske flygere som deltok i redningsarbeidet. Bildet av Schjelderup (til venstre) og Nobile (fra Nordlandsposten 31. juli 1971), viser øverst til høyre den italienske ordenen «Al Merito della Republica Italia» som Schjelderup ble ridder av 43 år etter at han deltok i redningsarbeidet.

Edgeøya på ny og en Nobelpris 2006

Tekst og foto: Eigil Reimers –

Jeg var som del av det internasjonale MAB prosjektet (Man and the Biosphere) på Edgeøya i 1976 med kollega Rolf Sørumgård fra Statens viltundersøkelser og sønn Martin på 7 år. Prosjektet den gang var å bestemme antall rein, deres kjønn, alder og kondisjon (vekter og fettmålinger) på voksne simler og deres kalver for sammenligning med andre områder på Svalbard (Nordenskiöld Land, Reinsdyrflya og Nordaustlandet) og villreinområder i Sør-Norge.

Deltagerne i 2006 var kollega Sindre Eftestøl fra Universitetet i Oslo (UiO) og zoofysiolog søster Kristin med tannlege-mann Mikkel; alle med betydelig felterfaring. Kristin og Mikkel betalte egne transportkostnader og skjøt inn kapital i vår stramme ekspedisjonskasse. Feltutstyr (telt, ovn og feltsenger var leiet av Norsk polarinstitutt og ble med proviant for 14 dager stuet inn i helikopteret. Start fra Svalbard lufthavn 26. juli i godvær som ble erstattet av lavt skydekke på siste etappe av de 150 km til planlagt feltbase ved utløpet av Plurdalen sydvest på Edgeøya; omtrent på samme sted som i 1976. Den luksuriøse Fina-arbeidsbrakken vi hadde som base den gang var revet og fjernet. Edgeøya var nå blitt naturreservat der nyere menneskelige fotavtrykk skulle fjernes. Det innebar for oss at alt ikke-brennbart søppel som vi produserte måtte medbringes tilbake til Longyearbyen.

Et romslig telt med, under disse forholdene luksuriøse feltsenger, kom kjapt på plass. Edgeøya er et yngleområde for isbjørn som ble en fredet art i 1973 og som ifølge polarinstituttets folk tellet en tallrik bestand på både Barentsøya og Edgeøya. Til selvforsvar var vi utstyrt med to rifler, signalpistol, signalpenn og snuble bluss som varsling i tilfellet av nattlige overraskelser. Vi anså det som unødvendig å sove på skift, men vi hadde de to riflene lett tilgjengelig. På Edgeøya 77o N er det i juli lyst hele døgnet bortsett fra midt på natten da lyset har innsett at dets tid dette året er på hell. Det er lett å bli døgnvill her, men med en viss disiplin holdt vi orden på tiden. Vi arbeidet uavhengig i to team og oppsøkte reinen de første par dagene i munningen i Plurdalen og anvendte feltprotokollen vi hadde utviklet i villreinområdene i Sør-Norge: Fra lang avstand eller i skjult posisjon å videofilme ett, eller helst flere beitende dyr samtidig, i maks 10 minutter for registrering av vaktsomhet uttrykt ved antall ganger og antall sekunder det beitende dyret løfter hodet i skulderhøyde og inspiserer sine omgivelser.

Feltarbeidet foregikk i Plurdalen (bildet) og Grunnlinjesletta sydvest på Edgeøya.

Neste del av feltprotokollen var bestemmelse av dyrenes frykt- og fluktatferd. Den ene i teamet gikk i vanlig gangfart mot dyret eller den lille gruppen av dyr og med laser avstandsmåler målte avstanden til dyret da «provokatøren» ble oppdaget, når dyrene viste uro, når de flyktet og til slutt avstanden de flyktet før de gjenopptok normal virksomhet. Filmene og de målte avstandene ble analysert tilbake på labben ved UiO og kunne deretter sammenlignes med tilsvarende data fra villreinområdene i Sør-Norge der vi hadde registrert betydelige forskjeller i vaktsomhetsatferd knyttet til forskjeller i genetikk og stress som følge av predasjon og menneskelig virksomhet.

Vår aksjonsradius måtte stadig økes for å kunne observere dyr som vi tidligere ikke hadde hatt kontakt med. Det brakte oss langt inn i Plurdalen og opp på de 400 m høye platåene rundt dalen og sørover langs Grunnlinjesletta. Dagene gikk uten nærkontakt med isbjørn selv om vi enkelte ganger kunne observere dem på sikker avstand. På Grunnlinjesletta måtte vi kort etter start fra teltet krysse Plura som med smeltevann fra breene ble såkalte siltelver som fører med seg store mengder finkornete gruspartikler breene gnager løs fra berggrunnen under. Å vade slike elver kan by på problemer fordi du ikke ser bunnen og må trå forsiktig for å unngå dype hull. Stort sett er grusbunnen flat uten steiner og bruk av geværet eller en vandrestav som balansestøtte kan gi trygg fremrykking selv om vannet på det dypeste når opp over knærne. Om morgenen før lufttemperaturen stiger er vannføringen moderat, men kan øke mot kvelden med økende mengde smeltevann.

Noen dager før helikoptertransport tilbake til Longyearbyen var Sindre og jeg nådd så langt syd på sletta at vi kunne konstatere at vi hadde hatt kontakt med all rein som for tiden hadde tilhold der. På vei sydover hadde vi iakttatt en diger sovende isbjørn på stranden ut mot Storfjorden. Vi passerte den på meget respektfull avstand uten å bli oppdaget. Avstanden fra der vi var lengst i syd og nordover tilbake til teltet var ca. 17 km og klokken ble nærmer 12 natt da vi nærmet oss Plura. På tilbaketuren valgte vi grusområder og små bekkedalene og unngikk mest mulig mosevegetasjonen der øverste lag av permafrosten var tint og ble som å gå i myr. Vi holdt stø kurs, men havtåken la seg etter hvert over landskapet og hindret en betryggende oversikt over nærområdet. I det bekkefaret vi fulgte kom vi plutselig på ferske spor i leiren av bjørn som var på vei i samme retning. Rifla kom ned fra sekken og med patron i kammeret fortsatte vi vaktsomt videre. Plutselig oppdaget vi konturene av noe stort og ubestemmelig i front. Med rifla i ferdigstilling beveget vi oss forsiktig fremover på noe avvikende kurs. Sindre bak meg håndterte kikkerten for tidligst mulig å kunne identifisere den ukjente trusselen. «Bjørnen» viste seg å være en diger hvalknokkel og fremrykkingen kunne fortette med noe senkede skuldre.

Flere hvalknokler senere nådde vi Plura et godt stykke nedenfor der vi tidligere på dagen hadde krysset. Elven var betenkelig stor etter min vurdering, men ikke særlig stri. Sindre la i vei og gikk dypt, men kom seg noenlunde enkelt over. Sindre var med sine vel 180 cm og langt større tyngde en langt mer sikret vader enn meg. Men ettersom Sindre nå bar geværet var jeg lite lysten på en lang omvei oppover elven for å finne et mer passende vadested og å bli overrasket ubevæpnet av en isbjørn. Tenkte at går jeg overende i elven skal jeg greie å karre meg i land et sted, men forutsetningsvis uten sekk. Frigjorde meg derfor fra den ene bæreselen og vasset uti. Midtveis kom vannet ubehagelig høyt opp på lårene og maven og elv med merkbar strøm ble en balanseutfordring. Sindre oppfattet situasjonen og vasset ut for å gi meg en hjelpende hånd som jeg grep og var berget. Etter nok en sliten halvtime var vi tilbake i teltet der Kristin og Mikkel møtte oss med en liten trøstedram.

Vi hadde nå samlet et stort og representativt materiale på vaktsomhetsatferd hos Svalbardrein i hele den ytre delen av Plurdalen og hele Grunnlinjesletta. Den ytre delen av Plurdalen og Siegelfjellet var i mellomtiden delvis dekket av Kristin og Mikkel. Sindre og jeg valgte derfor å komme oss helt inn i dalbunnene for mot kvelden å returnere over platåene til basen. Vi fant et fåtall rein aller innerst i Plurdalen og en liten liggende flokk på 6 dyr i en sidedal. Dessuten en god del spredte dyr på Burmeisterfjellet.

Dagen etter valgte vi motsatt rute. Klatret om morgenen de vel 400 bratte høydemetrene opp på Burmeisterfjellet der vi dagen før kom ned. Gårsdagen nedtur satt fortsatt i beina. Det er etter hvert en kjent sak at bratt nedstigning kan være en langt større påkjenning på knær og lårmuskulatur enn bratt oppstigning. Vi fant mer rein som vi ikke hadde fått med oss dagen før og endte til slutt så langt nord på platået at vi kunne se ned på det grønne området der den lille flokken på 6 dyr beitet så fredelig i går. De var ingen steder å se til tross for at Svalbardreinens beiteatferd nærmest er som beitende norsk sau; svært stedbundne og kan oppholde seg i sitt lille lokalområde over dager.

Vi var ikke i tvil. På stedet der den lille flokken på 6 var i går lå det nå en isbjørn. Med langkikkerten saumfor vi bjørnen og nærområdet, men fant ingen tegn på at bjørnen hadde forsynt seg med reinkjøtt. Vi valgte ikke å klatre ned retning bjørnen, men returnere over platået. Spørsmålet hang i luften og ble hengende der: hadde bjørnen vært på mislykket reinsjakt eller var det en ren tilfeldighet at en av bjørnene vi ved noen anledninger hadde sett i områdene plutselig var innerst i Plurdalen? Det fikk vi på sett og vis et svar på de neste par dagene. Vi returnerte til basen og Kristin og Mikkel som over radio var orientert om hva vi hadde observert og var i gang med å forberede et forkledningsstunt.

Hvordan lage en “troverdig isbjørn”.

Vi fant frem alt vi hadde av hvitt utstyr som inkluderte hvit lue, hvit sportstape hvit anorakk, en gulhvit lang dunbukse som kunne trekkes ned over støvleskaftene til over vristen og hvitt dopapir som kunne tette mangler. Det ble klippet hull i luen til øyne og påmalt svart snute. Jeg skulle være isbjørn i vårt kjapt improviserte og kreative forsøk: provosere Svalbardrein som isbjørn for å kunne sammenligne de ulike frykt- og fluktavstandene med de vi hadde målt med menneske som provokatør. Isbjørnantrekket ble prøvd, supplert og forbedret enkelte steder og akseptert fra et isbjørn-ekspertpanel.

Generalprøve neste dag der en enslig voksen reinsbukk ble forsøkt jaktet. Litt senere de fire bukkene fra i går. Prosedyren var fortsatt å provosere med vinden helst rett mot, men til nød noe skrått fra dyrene. Avstandsmålingen kunne ikke «isbjørnen» håndtere han hadde mer enn nok med å lunte fremoverlent i passgang mot reinen, av og til stoppe opp for å stå på to (den letteste delen av øvelsen), heve forlabbene, stirre mot dyrene og fortsette fremrykkingen. Lasermålingene ble foretatt av Mikkel og Kristin mens Sindre var backup rifle hvis bjørnen fra i går skulle dukke opp. Til sammen denne dagen gjennomførte vi og jeg som isbjørn 5 vellykkede og en mislykket provokasjon av forskjellige små grupper av rein.

Den mislykkede ble dramatisk. På vei tilbake til teltet oppdaget vi en enslig bukk som beitet i bakkant av et grunt bekkesig. Jeg iførte meg isbjørnforkledningen og la i veg ned mot bukken i det svakt hellende terrenget. Startavstanden var snaue 450 m og bukken ble oppmerksom på meg da jeg var 320 m fra den. Noen få sekunder senere gjorde den et byks fremover og forsvant ut av syne. Etter forsøksprotokollen skulle jeg gå helt frem til stedet bukken beitet og derfra måle hvor langt den hadde flyktet. Jeg var nådd ned til ca. 100 m fra kanten. Da skar Sindres opphissete stemme på radioene (som vi alltid hadde på): «Eigil, kom tilbake, det kommer en isbjørn rett mot deg». Isbjørn var ikke noe som kunne inngå i noen form for «practical jokes» blant deltagerne. Jeg fikk av meg isbjørnforkledningen og løp det jeg var kar om tilbake der Sindre lå klar med rifla. Isbjørnen og jeg hadde åpenbart siktet oss inn på samme bukken uten å vite om hverandre. Hvor bjørnen kom fra var et mysterium. Vi hadde jo full kontroll over de flate områdene mellom oss og elven Plura et par km unna, før jeg la i veg.

Jeg ble ikke oppdaget av isbjørnen som etter at bukken forsvant ut av rekkevidde, fortsatte innover dalen. Vi klatret høyere opp i fjellsiden for å få bedre oversikt og så en liten gruppe med fire bukker en til to km lenger nord. Isbjørnen hadde åpenbart sett dyrene og utnyttet en liten bekkedal som fremrykningsvei som var i skjul for reinen. Da bjørnen ikke lenger kunne holde seg skjult i bekkedalen ble den synlig for den nærmeste bukken, som på denne avstanden, ca. 1500 m, ikke reagerte. Bjørnen gjorde seg lav i ganglaget og fortsatt fremover i jevn luntende gangfart. Med sin hvite kontrastfylte fremtoning lot bukkene den aldri komme nærmere enn ca. 350 m. (Avstandene målte/beregnet vi med laseravstandsmåleren). På tross av at isbjørn er rovdyr som for korte spurtdistanser kan sette opp en formidabel hastighet, målt til maks 40 km/time, foregikk Svalbardreinens flukt i et meget behersket tempo.

Bjørnen stoppet opp og iakttok bukkene, men fortsatte straks etter på sin opprinnelige kurs inn dalen. Vi fulgte sakte etter den og fant et nytt utsiktspunkt. Derfra så vi at den hadde sett seg ut et nytt mål med noen få simler med kalv lenger inn i dalen. Også her rykket bjørnen frem tilsynelatende i skjul frem til et punkt der den la seg ned med front mot reinen som foreløpig ikke viste tegn til at de hadde oppdaget den. Etter å ha ligget og observert bjørn og rein et par timer uten noen utvikling i det vi oppfattet som en jaktsituasjon, brøt vi opp og returnerte til basen som neste dag ble ryddet og klargjort for helikopterløft tilbake til Longyearbyen.

To år etter publisering internasjonalt av våre feltdata fikk jeg en telefon fra en hollandsk forsker som refererte til dette arbeidet og kunne fortelle at det hadde oppnådd en pris i kategorien Arctic Science. Overrasket, men etter hvert lattermild. Prisen var en Ig Nobel pris som jeg kjente til og som jeg mange ganger tidligere hadde moret meg over. Ig Nobelprisen er en parodi på Nobelprisen og utdeles hvert år på samme tid som de ekte Nobelprisene offentliggjøres. I Ig -sammenheng dreier det seg om 10 vitenskapelige bragder som «først får folk til å le, deretter til å tenke». Prisen som ofte omtales som en alternativ Nobelpris og blir organisert av det vitenskapelige, humoristiske tidsskriftet Annals of Improbable Research, og utdeles av en gruppe som inkluderer ekte Nobelprisvinnere ved en seremoni i Harvard universitetets Sanders Hall. Navnet er et ordspill på det engelske ordet «ignoble» som står for uedel nobelpris. På spørsmål om jeg ville motta prisen var svaret ubetinget ja. Det følger ingen prispenger med ei heller reisepenger til Massachusetts, Boston og Harvard for å motta prisen. Det forventes full diskresjon for samtlige vinnere inntil dagen prisen deles ut.

UiO honorerte prisen med et reisestipend på 15 000 kr som Sindre og jeg delte.  Sammen mottok vi prisen i Sanders Hall i det tradisjonelle sirkuset rundt prisutdelingen med mye latter og ablegøyer iscenesatt ved prisens kreative skaper Marc Abrahams. Vinnerne får ett minutt til å presentere sitt vinnerprosjekt og blir avbrutt av en liten pike som med mikrofon før ett minutt er passert dukker opp ved talerstolen og avbryter gjentagende ganger med «I am bored» inntil man gir opp og stiger ned fra talerstolen. Sindre og jeg fikk utsatt nedstigningen med et halvt minutt ved at vi hver gang hun uttrykte «I am bored» fikk i gave en isbjørnbamse i stadig større format; til sammen 3 stykk og med favnen full lot oss stige ned. Dagen etter Forestillingen i Sanders Hall var det foredrag i et av auditoriene ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) der prisvinnerne fikk 10 min til å presentere sine forskningsresultater i popularisert form. Senere ble det innslag i «Abels tårn», «Schrødingers katt» fjernsyns- og radioprogrammer, festforestilling i matematikkauditoriet ved UiO i regi av Institutt for Matematikk og etter hvert diverse presseoppslag. Avslutningsvis også for meg en betalt opptreden med prisutdelingens isbjørntema ved Universitetene i Århus og København. Som oppsummering må jeg vel trygt kunne fastslå at en slik spontan isbjørnforkledning har skapt mye ironi, latter og underholdning.

Et ubehagelig tokt til Frans Josef Land

 Tekst og foto Ian Gjertz 

 Skipet Pomor hadde en fin badstu, men fordi det hadde små ferskvannstanker og ingen måte å avsalte sjøvann om bord, var det bare anledning til å ta badstu og dusje én gang på turen. 19. august 1991 stod badstu for tur og jeg gledet meg. Jeg var tidlig ute og satte meg godt til rette i varmen. Litt etter kom Rasmus inn. Han spurt om jeg hadde hørt siste nytt. Jeg ante ikke hva han siktet til, og det ble til en liten gjettekonkurranse. Nyheten var at det hadde vært kupp i Russland og at de konservative kreftene igjen var kommet til makten. Det betydde i praksis at vi fra NATO-landet Norge befant oss i det som konservative russere oppfattet som stengt militært område, og vi var sluppet inn av Pomors mannskap. Det er ingen overdrivelse å si at det var en trykket stemning om bord i Pomor de neste to dagene. Det russiske mannskapet var livredde, og vi utlendinger nervøse. I ettertid fikk jeg vite at direktøren i Polarinstituttet hadde ringt hjem til familiene til både Rasmus og meg for å trøste og forsikre at norske myndigheter skulle gjøre alt for å få oss hjem igjen i god behold! Gode nyheter kom imidlertid 21. august da kuppet ble slått ned og de liberale igjen kom til makten. 

 Nå har jeg imidlertid foregrepet handlingen litt og jeg får gjøre som i spillet Monopol «Gå tilbake til start»! 

 Øygruppen Frans Josef Land ligger omtrent 600 km øst for Svalbard. Den er oppkalt etter den østerisk-ungarske keiseren Frans Josef I og ble annektert av Sovjetunionen i 1929. Polarboken 1997-1998 side 70-75 beskriver hva som skjedde da. Etter den tid ble Frans Josef Land stengt for utlendinger og under den kalde krigen ble det et militært område. Få utlendinger slapp inn der før Sovjetunionen gikk i oppløsning på slutten av 1980 tallet og de liberale kreftene kom til makten. Blant de første til å slippe inn var Polarklubbens medlem Susan Barr. Dette skjedde i 1990 og hun har beskrevet dette i Polarboken 1991-1992 side 72-83. Året etter skulle nok et medlem av Polarklubben slippe inn, nemlig undertegnete. 

 Den nedlagte meteorologiske stasjonen i Tikayabukta på Frans Josef Land.  

En norsk-polsk-russisk biologisk sommerekspedisjon (august-september) skulle til Frans Josef Land, nærmere bestemt Tikayabukta på Hookerøya. Det er samme sted som Sovjetunionen heiste flagget og annekterte øygruppen i 1929. Ekspedisjonen skulle dra fra Longyearbyen med det russiske skipet Pomor, og seile til Tikayabukta for å sette i land biologene der. Vi skulle innkvarteres i en nedlagt sovjetisk meteorologisk stasjon, som hadde vært i bruk fra 1929-1958, og bo der til skipet returnerte tre uker etterpå. Foruten meg var Rasmus Hansson den andre norske biologene på toktet. Vi skulle merke hvalross, mens polakkene og russerne skulle studere marinbiologi og sjøfugl. 

Det russiske ekspedisjonsfartøyet Pomor for anker i Tikayabukta. 

Vi hadde lang erfaring med å samarbeide med de polske forskerne, og hadde tidligere bodd i den polske forskningsstasjonen på Svalbard. Samarbeidet med russerne var derimot helt nytt. Vi visste ikke helt hva vi gikk til. Vi regnet med at polakkene ikke bare kunne tolke for oss, men også sette oss inn i den russiske tenkemåten. Sovjetisk tankegods og russisk språk var noe polakkene kjente godt til etter fire tiår med sovjetisk okkupasjon. Disse polske ferdighetene viste seg avgjort nyttige under toktet. 

Første gang vi hadde behov for polsk kompetanse var da kapteinen krevde at alle utlendinger måtte levere fra seg passene sine. Han skulle ha de innelåst på lugaren sin. Det var for så vidt greit, bortsett fra at jeg ikke hadde med meg pass. Jeg så for meg problemer og spurte polakkene til råds. Den polske lederen sa at dette var en sak han kunne ta seg av. Han spurte om jeg hadde noe annen legitimasjon enn pass. Det eneste jeg hadde var et bankkort, og i henhold til polakken var det perfekt. Han tok det med til skipperen, hisset seg opp og sa med streng mine og høy røst at kortet mitt var et norsk diplomatisk sjømannspass. Han overleverte det og lovet at det ble bråk fra høyeste hold i Norge om jeg ikke fikk kortet igjen når toktet var over. Dermed hadde jeg ingen problemer! 

Sovjetunionen hadde lenge hatt verdens største handelsflåte, og erfaring med seilas i arktiske strøk hadde de til gangs. Pomor var ikke en isbryter, men solid bygget og tålte å gå i løs is. Den fikk oss dit vi skulle uten store problemer. Standarden om bord var imidlertid noe annerledes enn den vi var vant til fra norske fartøy. Toalett hadde de ikke om bord, derimot hull i dørken der man spylte sitt fornødne over bord med sjøvann. Messa var grei nok, men infisert med kakerlakker. Vi benyttet gjerne anledningen til å rydde bordet før vi satte oss til for å spise. Maten om bord var god, godt brød og mye gode supper. De hadde en hel storfe-skrott hengende nede i lasterommet som kokken var nede og skar deler av ved behov. 

Når man tilbringer noen uker i felt, kan det være lurt å ha med litt tidtrøyte. Jeg foretrekker gjerne noen gode bøker. På turen til Frans Josef Land ble jeg anbefalt å ta med dokumentar-romanen Isens og mørkets redsler av Cristoph Ransmayr. Den ble første gang publisert i 1984, og på norsk pussig nok i 1991. Ransmayr er østerriker og boken handler om en som er besatt av dagbøkene til østerrikerne som oppdaget Frans Josef Land i 1873. Den besatte kommer seg til Longyearbyen og ønsker så å komme seg videre til nabo arkipelet i øst. Handlingen var jo nesten overlappende med min egen! 

Utsnitt av den øvre del av stasjonen med breen i bakgrunnen. 

De gamle bygningene i Tikayabukta var solid bygget, og hadde tålt å stå tomme i tretti år. Problemet var imidlertid at de hadde tretti-år gamle innomhus «isbreer». De fleste av husene kunne man knapt komme inn i. Russerne hadde møysommelig gravd ut isen fra et par av husene, og disse var så i bruk. Ett ble brukt til kombinert messe og soverom, et annet til laboratorium og arbeidsrom. Rasmus og jeg okkuperte en liten arbeidsbrakke som stod plassert i vannkanten. Den var litt kald, men i hvert fall isfri. Vi oppdaget ulempene etter hvert som landkallen smeltet. Landkall er den foten med is som bygger seg opp i tidevannssonen gjennom vinteren. Den kan være flere meter bred og høy. Bua vår stod etter en stund ute i sjøen og vi måtte bruke mye tid og innsats på å jekke den inn på tørt land. 

Litt av den nedlagte stasjonen. Bua til høyre i strandkanten var vår ringe bolig. 
Rasmus Hansson holder på å jekke bua vår opp på tørt land.

Det var et polsk filmteam med på toktet. De skulle lage en dokumentar om toktsamarbeidet og forskning i Arktis. De spurte meg om jeg var villig til å bli intervjuet som et innslag i filmen. Jeg var selvsagt villig, men slang med leppa at jeg forventet en Oscar for beste bi-rolle som takk for innsatsen. Jeg ble intervjuet og feltarbeidet gikk sin gang. På slutten av oppholdet hadde vi en avskjedsmiddag i Tikayabukta. Jeg ble ganske så overrasket da det under middagen ble Oscar utdeling. Jeg fikk Oscar statuett og fjongt diplom for beste birolle. De driftige polakkene hadde smeltet ned blyet i et gammelt bilbatteri og laget egen Oscar statuett der hodet var erstattet av et hvalrosshode. Ingen mangel på fantasi der i gården! Statuetten prydet i mange år stuen min hjemme. 

Forfatteren med Oscar statuett med tilhørende panne-anheng og diplom.