Av Susan Barr
Den 20. februar 2008 feiret Norsk Polar- klubb sitt 75-års jubileum med en helaften i Gamle Logen, Oslo sammen med HM Dronning Sonja. Klubbens fødselsdag er egentlig dagen etter, den 21. februar, men det er også Kongens fødselsdag og det passet derfor ikke Dronningen å komme til oss da.
Når vi blar oss tilbake i klubbens historie får vi vite at det var to telegrafister på Finneset, Grønfjorden på Svalbard som startet det hele i 1928. Aftenposten av 6. januar 1933 forteller at de to, Dag nn Steinskog og Frithjof Bathen, luftet tanken seg imellom om det ikke burde være en slik klubb for polarinteresserte nord- menn. De var naturligvis sterkt involvert i det internasjonale oppstyret omkring Umberto Nobiles og Roald Amundsens forsvinninger i mai 1928 og merket så å si på kroppen den store interessen for denne polare begivenheten. Deres vei skiltes ad inntil de tilfeldigvis traff hverandre i Oslo høsten 1932 og tok opp igjen ideen om en polarklubb.
Polarinteressen i mediene var ikke blitt mindre i mellomtiden. Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup døde i 1930, samme året som restene etter Andrées ballongekspedisjon ble funnet på Kvitøya. De siste norske anneksjonene i polarområdene ble stadfestet i årene 1928-31: Bouvetøya, Peter I øy, Jan Mayen. Ikke minst var Norge tungt opptatt av Nordøst-Grønland – Eirik Raudes Land – som var blitt annektert i 1931 og hvor rettssaken i Haag gikk sin gang. Journalist i Aftenposten, Odd Arnesen dekket det meste av po- larsaker og det var til ham Steinskog og Bathen gikk med sin plan.
Odd Arnesen sørget for utstrakt dekning i avisene for at klubbplanene skulle bli kjent utover det ganske land. Ikke bare Aftenposten, men også bl.a. Tidens Tegn, Morgenbladet, Arbeiderbladet og andre mindre aviser kunne fortelle at det kom til å bli dannet en ”Norsk Polarklubb” – ”en klubb som omfatter både arktiske og antarktiske strøk og emner”, som Aftenposten bedyret 18. februar 1933 under overskriften ”Norsk Polarklubb skal dannes tirsdag”. Tidens Tegn av 20. februar kunne fortelle at klubbens formål ”er å samle alle som har opholdt sig i polartraktene i kortere eller lengere tid til sammenkomster, hvor man kan drøfte arktiske og antarktiske emner gjennem korte foredrag, innlegg og ordskifte. Klubben kan også holde offentlige møter med foredrag av almindelig interesse”. Eksklusiv skulle imidlertid ikke klubben bli. ”Medlemmer av klubben kan alle bli som har vært i Arktis eller Antarktis eller interesserer sig for disse strøk”.
Så ble Norsk Polarklubb dannet i den lille festsal i Ingeniørenes Hus i Oslo den 21. februar 1933. Det var mange historiske menn til stede: Mannskap fra Fram- og Gjøa-ekspedisjonene, fra De norske statsunderstøttede Spitsbergen-ekspeditionene, fra Universitetet i Oslo, ”– der var folk fra Svalbard, Frans Josefs Land, Grønland, fra Syd- og Nordpolen, folk fra Svalbards gruber o.s.v.” rapporterte Aftenposten dagen etter. Møtet ble ledet av major Gunnar Isachsen, grand old man for tiden i polarforskningen”, ifølge avisen og starten ble betegnet som vellykket.
Dosent Adolf Hoel ble den første formann – hvem ellers? kunne en nesten ha sagt. Hoel var involvert i så godt som alt som rørte seg av polaraktiviteter og -politikk på den tiden. Han ledet de viten- skapelige svalbardekspedisjonene årlig fra 1911, fikk etablert og ledet Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (som ble til Norsk Polarinstitutt i 1948), var med på å initiere anneksjonen av Eirik Raudes Land og satt p.t. i lange perioder som norsk sakkyndig i Den internasjonale domstolen i Haag under rettsaken med Danmark.
Morgenbladet kunne fortelle 23. februar at det hadde vært én kvinne tilstede under det konstituerende møtet. Klubbens første kvinnelige medlem var fru Magda Kaarsberg Foss, gift med ingeniør Foss, som hadde tilbrakt tre vintre i Longyear- byen. Hun ble portrettert i avisen og fortalte der om livet ”i de mørke vinter- måneder” på Spitsbergen.
Signaturen ’L-s’ i Tidens Tegn 23. februar, seks uker før grønlandsdommen falt i Haag, var ikke overrasket over at Hoel ble klubbens første formann, ”For det som dosent Hoel ikke kjenner til av fangst- og fangstfolk i arktiske og antarktiske strøk, det er egentlig ikke noget å bry sig om”. Artikkelens overskrift stilte spørsmålet om Norsk Polarklubb kom til å bli verdens største klubb? Med tanke på det pågående forholdet til Danmark for tiden kunne ’L-s’ referere at:
”En av våre medarbeidere overrumplet i går formannen for den nye og merkelige klubb og spurte ham om det ikke hadde vært rimeligere om polarklubben var blitt stiftet i Kjøbenhavn. – Jo, selvfølgelig, svarer hr. Hoel frimodig og åpenhjertet som alltid. Men jeg kan betro Dem, fort- setter han, at det var med ond hensikt vi gikk hen og dannet klubben for å komme danskene i forkjøpet.
– Er det egentlig nogen interesse for ark- tiske og antarktiske forhold i vårt land ? – Vi har jo nogen ti-tusen hvalfangere og selfangere og andre fangere som dann og vann fanger litt omkring de to poler for å kunne fø kjerring og unger.
– Er det da meningen at også disse fagfolk skal med i polarklubben ?
– Vi har tenkt det, ja.
– Men da blir det jo verdens største klubb ?
– Tendensen i den retning er der unektelig.
………..
– Det blev sagt i referater til den danske presse fra Haag at De, dr. Smedal og de andre satt der stive og forfrosne foran den høie rett. Så nogen hyggelig klubb blir vel ikke denne polarklubben ?
– De vet i Haag der blev vi både stive og stumme av forbauselse over det vi fikk høre, vi vil føle oss mer hjemme i polarklubben. Jeg håper vi allesammen i selskapelig samvær tøer op så å si.”
Klubbens formål ble avklart å være ”Å vekke interesse for, samt spre opp- lysning om polartraktene og norsk liv og virke i disse strøk”. Dette skulle skje gjennom foredrag, drøftelser, utstilling og en regelmessig publikasjon. Allerede samme høst startet klubben utgivelsen av Polar-Årboken, som senere ble til Polarboken. Den store utstillingen som klubben opprinnelig ble involvert i var Den internasjonale polarutstillingen som var planlagt avholdt i Bergen i 1940. Kong Haakon var til stede på et planleggingsmøte i klubben i 1937 og formann Hoel jobbet iherdig med saken i 1938-39, bl.a. ved å reise rundt i Europa for å samle deltakelse til utstillingen. Men krigen og okkupasjonen satte en stopper for planene. Hoel ble avsatt som formann i klubben i 1946, da hans aktiviteter under krigen fikk ham dømt for landsvik.
Den lengstværende formann for klubben har vært Helge Ingstad, som ga klubben stor prestige og anerkjennelse i årene 1948-50 og 1954-85. Han var formann under klubbens 50-års jubileum, da Kong Olav ble utnevnt til æresmedlem sammen med Tore Gjelsvik og Kaare Z. Lundquist, som begge arbeidet i mange år ved Norsk Polarinstitutt. Ingstad var blitt utnevnt til æresmedlem allerede i 1966. Tore Gjelsvik ble selv formann i 1987-93 og nåværende formann, Fridtjof Mehlum, overtok i 1993.
Det er mange menn og noen kvinner som har lagt ned et stort arbeid for Norsk Polarklubb både i og utenfor styret, og alle kan ikke nevnes her. Men det ville være urettferdig ikke å nevne Odd Lønø, som døde i 2007, og som var aktiv for klubben helt frem til sin død. Lønø ble klubbens sekretær i 1958 og i tiden deretter satt han også i redaksjonskomiteen for Polarboken og stort sett sto for alt det praktiske i forbindelse med medlemsmøtene. Sammen med Anne Stine Ingstad var Lønøs kone Gerd innbudt medlem, og i mange år bakte hun kakene som ble servert på møtene. Denne oppgaven overtok Odd etter at Gerd døde. Lønø ble utnevnt til æresmedlem av klubben i 1996.
Norsk Polarklubb har tatt opp mange historiske og dagsaktuelle temaer på sine møter. Fremme av naturvern i Arktis og Antarktis har alltid vært en viktig sak for klubben. I mange år var arbeid for sterkere norsk forskningsinnsats i Antarktis en fanesak, og klubbens årsmøte i 1988 vedtok enstemmig å sende et brev til den norske regjering med anmodning om å trappe opp norsk forskningsaktivitet i Antarktis. Det er blitt bevilget penger til byster av Roald Amundsen i Ny-Ålesund, Nome (Alaska) og Tromsø, til en minne- plakett på Ingstads ”sysselmannshytte” i Antarctichamn på Grønland, og for statuen av polarflyveren Hjalmar Riiser- Larsen som opprinnelig sto på Fornebu, men er nå flyttet til Gardermoen. Arbeid for bevaring av de norske fangsthyttene på Nordøst-Grønland har engasjert klub- ben i de senere årene og styret har bevilget økonomisk støtte til arbeidet.
De historiske røttene er viktige for klubben og Polarboken er en vesentlig kilde til dette. De este av klubbens medlemsmøter holdes i Fridtjof Nansens hjem Polhøgda utenfor Oslo og de ærverdige lokalene bidrar til følelsen av at klubben forvalter polare tradisjoner. I sitt 75. år har Norsk Polarklubb 719 medlemmer og ca. 150 medlemmer og gjester fylte den store salen i Gamle Logen den 20. februar for å bidra til fortsatt oppfyllelse av klubbens formål: Å samle polarinteresserte mennesker til hygge og nyttige drøftinger om arktiske og antarktiske emner.
