Tekst og foto: Susan Barr –
I verdens sørligste større by, Punta Arenas i Chile, ligger en nordmann begravet under et imponerende gravmonument. Adolf Amandus Andresen (kjent i Chile som Adolfo), ble født i Sandefjord i 1872 (det er et mysterium at gravplaketten oppgir fødselsåret som 1863) og døde i Chile i 1940. Andresen emigrerte dit i 1894, ble naturalisert chilener og oppnådde såpass i livet at han til slutt ble hedret som nasjonalhelt, som gravminnet bevitner.
Adolf Andresen skal først ha livnært seg som kaptein på et bergingsfartøy i Magellanstredet utenfor Punta Arenas. Med bakgrunn fra Sandefjord var det kanskje ikke til å unngå at han festet seg ved de mange hvalene han observerte i stredet. I 1903 slo han seg sammen med en annen tidligere immigrant, den velstående forretningsmannen Mauricio Braun, og foretok en undersøkende hvalfangstekspedisjon til Kapp Horn-område. Sammen med en tredje kompanjong, Pedro de Bruyne, førte dette på slutten av 1904 til dannelsen av hvalfangstselskapet Sociedad De Bruyne, Andresen y Cía. og opprettelsen av en hvalfangststasjon i Bahía Águila, tre mil sør for Punta Arenas. Dette var det første forsøket på å utvikle hvalfangsten på alvor i Magellanstredet og havområdene utenfor sydenden av Sør-Amerika.
Andresen ble drivkraften i selskapet som ble såpass vellykket at det ble bestemt å oppløse det og danne et nytt og større selskap, Sociedad Ballenera de Magallanes, som ble dannet offisielt 7. juli 1906. Andresen ble omtalt både som direktør og «administrator», kanskje administrerende direktør i dagens terminologi, i selskapet som tiltrakk prominente forretningsmenn i regionen til styret. En vitenskapelig artikkel om Sociedad Ballenera de Magallanes[1], som denne artikkelen har brukt som en hovedkilde om selskapet, mener at Andresen antakelig ikke alltid var kapteinen på flåten under hvalfangsten, men hadde en styrende hånd i selskapets aktiviteter og deltok til tider under ekspedisjonene. Gjennomgående fikk Andresen de fineste skussmålene for sin dømmekraft og resultatene han oppnådde som den faktiske lederen av hvalfangstaktiviteten. Selskapets første fabrikkskip, Gobernador Bories, ble bygget spesielt for aktivitet i Sørishavet og Andresen foretok flere reiser tilbake til Norge for å tilegne seg kunnskap om de siste tekniske fremskritt innen moderne hvalfangst, samt å skaffe utstyr og rekruttere erfarne hvalfangere. Allerede i 1903 hadde Andresen reist på fangst i Barentshavet for å lære å bruke harpunkanoner og han fikk med seg en tilbake til bruk allerede samme året.
I sesongen november 1906 til april 1907 etablerte Andresen og selskapet en hvalfangstbase for flytende kokerier i bukten som ble hetende Whalers Bay på Deceptionøya ved Den antarktiske halvøya. I høst-, vinter- og vårmånedene opererte selskapet i Magellanstredet og ute ved både Atlanterhavs- og Stillehavskysten, med Bahía Águila-fabrikken som sentrum for aktiviteten. I fangstsesongen ved Syd-Shetlandøyene var Deceptionøya basen hvor fabrikkskipene kunne ankre i rolige farvann og prosessere hvalskrottene.
Allerede i 1909 hadde selskapet følgende flåte: Gobernador Bories, Almirante Montt, Almirante Valenzuela, Almirante Uribe og seilbåten Cornelia Jacoba. Senere kom Admiral Señoret og Admiral Goñi til. Imidlertid fikk selskapet økonomiske problemer i 1909 etter en dårlig fangstsesong og flere større uhell. Etter omorganisering tok selskapet seg opp igjen, men likevel besluttet Andresen i 1912 å trekke seg, delvis av helsemessige årsaker og delvis etter intern uenighet om organiseringen av virksomheten. Han etablerte i stedet et nytt selskap, Ballenera Adolfo Andresen. Målet var nå fangst langs vestkysten av Sør-Amerika, noe som ble vellykket en periode.
Privatliv
Detaljer omkring Adolf(o) Andresens privatliv er ikke helt sikre i og med at omtaler av ham stort sett er korte og gjengir mer eller mindre de samme opplysningene. Det sies at hans kone Betsie Mari (Rasmussen) var den første kvinnen som overvintret i Antarktis, da hun ble med sin mann til Deceptionøya, sammen med en papegøye og en Angora-katt. Fru Andresen (uten fornavn), fuglen og katten er beskrevet av den franske lege og polarforsker Jean-Baptiste Charcot som møtte Andresen på Deceptionøya julen 1908. I et hefte om antarktiske minner i Punta Arenas, utgitt av det chilenske antarktiske instituttet INACH, heter det imidlertid at «Nordmannen og hans ledsager Wilhelmine Schröder – antakelig den første kvinnen i Antarktis –…» fikk besøk av Charcot. De fleste andre kilder oppgir Betsie Mari som konas navn. Forvirringen bunner i at Andresen visstnok giftet seg to ganger, først i 1902 med Wilhelmine og senere med Betsie Mari. Når det gjelder antakelsen om at fru Andresen var den første kvinnen til å overvintre i Antarktis virker det lite sannsynlig at hvalfangstskipene overvintret i Antarktis. Det var ingen anlegg på land som eventuelt måtte passes på, da det meste av arbeidet med hvalene foregikk på fabrikkskipene. Med mørke og is gjennom en lang vinter hadde skipene intet å foreta seg og heller måtte se å få både hvalproduktene og mannskapet tilbake til fasilitetene i Punta Arenas. At en av kvinnene kan ha vært den første kvinnen som krysset den 60. sydlige breddegrad kan være riktig, men det er alltid et sjansespill å fremme «første-rekorder»!
INACH-heftet oppgir også at Andresen solgte seg ut av Sociedad Ballenera de Magallanes i 1912, med forklaringen at det var dårlige priser for hvalprodukter, og returnerte til Norge. Andre kilder sier at han opprettet et eget selskap og fortsatte en stund med hvalfangst ut fra Punta Arenas-området, som nevnt over. Websiden larship.no forteller at Andresen kjøpte en staslig eiendom ved navn Hauanslottet i Sandefjord i 1916 og skal tilsynelatende ha hatt en grei formue. Han solgte eiendommen i 1925, da han skal ha flyttet til utlandet igjen.
INUCH-heftet forteller at Andresen returnerte til Chile i 1933 hvor han etablerte Chilean-Norwegian Fishing Cooperative sammen med «52 landsmenn og en svenske». Forretningen gikk dårlig og Andresen måtte selge seg ut for å betale gjeld. Han skal ha dødd syk og temmelig fattig i Punta Arenas 12. januar 1940.
Andresen var norsk-chilener og seilte ut fra Chile og under chilensk flagg. På 1940-tallet ble hans pioner fangstaktivitet i Antarktis gjennom selskapet Sociedad Ballenera de Magallanes tatt til inntekt for Chiles historiske tilknytning til Antarktis og ble en grunnstein for landets antarktiske krav. Dette gjorde Andresen til helt i Chile og derved berettiget til det flotte gravmonumentet i Punta Arenas. På plaketten på graven står det at minnet ble reist 1. november 1949, snaue ti år etter Andresens død, da Chiles antarktiske interesser var vekket for alvor. Den første offisielle chilenske ekspedisjonen til Antarktika hadde vært i 1947 og Andresens virksomhet i området mange år tidligere ble tatt frem da de hjemvendte ekspedisjonsmedlemmene la ned blomster på hans grav. Ni år etter sin død i fattige kår ble så Andresen offisielt utropt til nasjonal helt slik det står på tavlen på graven i dag.
[1] Lopeandía, Nancy Nicholls (2010): La Sociedad Ballenera de Magallanes: De Cazadores de Ballenas a “Héroes” que marcaron la Soberanía Nacional, 1906-1916