Forfatter: Bobben

Av Ian Gjertz –

Gunnar Isachsen var en av Norges fremste polare oppdagere og kartleggere. Han ble senere i livet direktør for Sjøfartsmuseet. Isachsen var spesielt opptatt av ishavsferdene til de ulike norske fangstskutene. Han samlet opp alt han kom over av dagbøker og loggbøker og publiserte oversikter over hva disse skipperne hadde utrettet. I tidsskriftet Signal fra 2. mars 1912 skrev han om Fangst- og ishavsskippere.

Her beretter han om den finskfødte skipperen Johannes Persen med etternavn Kurø/Kyrö/Gurrho som skrives på flere måter avhengig av hvilket språk det oppgis på dvs. norsk/finsk/kvensk. Dersom vi kan tro på det som skrives så var Johannes Persen Kurø (1820-1873) ganske mye tøffere enn de fleste andre. 

Isachsen skriver:

Historien om da han han ble tatt av en sint hvalross og ført til bunns er velkjent. Skotten James Lamont nevner den i sin reiseskildring fra Svalbard «Seasons with the Seahorses» publisert i 1861, og det har jeg selv skrevet om før. Hvordan han dempet grov sjø ved hjelp av selspekk er derimot nytt, i hvert fall for meg. Kanskje litt av samme metoden som har vært benyttet frem til våre dager med å pumpe bunkersolje på sjøen for å dempe bølgene. Hva gjorde Kurø da han har mistet kompasset? Han laget seg en anordning der han navigerte ved hjelp av levende lus! Isachsen beskriver ikke dette i detalj, men viser til sjøforklaringen fra 1866. Jørgen Sivertsen (1973), i boken Hammerfest 1789-1914, gir imidlertid beskrivelse i detalj av hvordan lus-navigeringen foregikk, og det gjengir jeg nedenfor.

Utdrag av Jørgen Sivertsens bok fra 1973 (side 133) om navigering med lus er gjengitt her. Det gjelder overfart med sluppen Viktoria fra Spitsbergen til Fugløya, Troms 7. – 14. oktober 1866 (Isachsen skriver nok feilaktig at det var i november for Sivertsen baserer seg på sjøforklaringen), Sivertsen skriver:

«Mandag morgen 8. oktober fikk sluppen en svær brekksjø inn aktover. Brekksjøen skyllet over bord 3 av mannskapet, tok med seg natthus, kahyttskappe, skansekledning og rekke forut. Man måtte etter dette dreie på, og man ble liggende pådreidd i et par døgn. Da så været hadde gitt seg, og man skulle sette kurs for Norge, var gode råd dyre. Med natthuset var kompas og logglass gått over bord, og uret var ramponert. I hvilken retning skulle man styre for å komme hjem til Norge? Man erindret å ha hørt at når man setter en lus på et hvitt papir, skal lusen alltid være tilbøyelig til å krype mot nord. Etter skipsråd vedtok man å rådspørre et slikt ekstemporert kompas. Lusen krøp i en like retning. Papiret ble dreidd, lusen gikk baut og krøp i samme retning som før. Et annet og tredje forsøk ble gjort med å dreie papiret, men lusen gikk hver gang over stag eller kuvendte og krøp i sin gamle retning. Dette ble antatt som rettvisende nord, og etter dette kompas ble kursen satt og styrt for Norge. Den 14. oktober fikk man land i sikte, og skipperen fikk landkjenning av Fugløy»

Om denne typen navigering virker er uvisst, men Kurø har i henhold til rettspapirene forsøkt den. Basert på de ulike historiene nevnt ovenfor er det all grunn til å tro at Johannes Persen Kurø var en sann hardhaus!

av Ian Gjertz –

De fleste som er opptatt av Svalbard er gjerne også glade i gamle bøker og kunsttrykk fra arkipelet. En kunstner som sjelden trekkes frem er William Livesay, selv om enkelte av illustrasjonene hans kan være velkjente. Jeg skal nå forsøke å rette på det.

William Livesay (1846-1913) var engelsk, fra Isle of Wight. Han ble utdannet lege ved Universitetet i Edinburgh og praktiserte legeyrket i 40 år. I en periode var han en av presidentene i Royal Medical Society. Foruten å være lege var han også amatør-botaniker og kunstner. Det er sistnevnte som i ettertid har sikret ettermælet hans. Han ble i 1869 med skotten James Lamont på tokt til Novaja Semlja og Svalbard. Toktet er skildret i boken «Yachting in the Arctic Seas» som utkom i 1876. Livesay illustrerte toktet med tegninger og akvareller, foruten å være botaniker på turen og i tillegg å være redaktør for boken. Lamont skriver at han ønsket å ha med en som kunne illustrere turen med nøyaktige tegninger som så kunne brukes som basis til å lage tresnitt i ettertid.

Nedenfor finner du noen av illustrasjonene hans fra boken. Kanskje kjenner du igjen enkelte?

Boken finner du på Nasjonalbiblioteket (nb.no) søk på bokens navn og forfatter.

Tekst og  foto: Susan Barr     –    

I sommer kom jeg helt ufortjent over den avbildede minnetavlen til Sir John Franklin, lederen av kanskje den mest kjente ekspedisjonen til Nordvestpassasjen (Roald Amundsen får ha meg unnskyldt, men jeg mener Franklin er mer kjent ute i verden for sin Nordvestpassasje-tilknytning enn Amundsen er). Franklin ledet den britiske ekspedisjonen på 129 mann på de to skipene Erebus og Terror som dro mot vest i 1845 for å finne sjøveien fra Atlanterhavet til Stillehavet nord for kysten av Nord-Amerika. Hele ekspedisjonen forsvant, og dens skjebne ble bare langsomt avdekket etter som utallige leteekspedisjoner i årene etter oppdaget stadig flere biter av historien. Skipene var blitt sittende fast i isen i nærheten av King William-øya og ble etter hvert skrudd ned. Mennene sultet i hjel eller omkom av andre årsaker. Vrakene av de to skipene ble funnet i relativt bra stand i 2014 og 2016 (se Polarboken 2015-2016:64). Etter som det ble klart at ekspedisjonen ikke kom tilbake til England brukte Franklins andre kone Jane mange år og store ressurser på å inspirere andre til å lete etter det som måtte kunne finnes av ekspedisjonen. Hun er blant annet æret i stedsnavnene Lady Franklinfjorden på Nordaustlandet, Svalbard og Lady Franklin Bay på nordøstkysten av Ellesmereøya i Canada. Det var Lady Jane Franklin som sto for minnetavlen jeg omtaler her. 

Jeg var på en «road trip» rundt i England sammen med min sønn på leting etter gamle gravsteder m.v. som kunne assosieres med våre familieaner tilbake til 1700/1800-tallet. Vi startet på kirkegården i en liten landsby i Lincolnshire som heter Hundleby og gransket alle de gamle gravsteinene etter vår forfar som ble begravet der i 1749. Kanskje som ventet var de eldste gravsteinene blitt uleselige. Noen minutters gange nedover veien var man plutselig i Spilsby, som er en litt større småbynabo og jeg vandret rundt på kirkegården i tilfelle graven kunne ha havnet der. På grunn av pågående reparasjonsarbeid i kirken fikk jeg gå inn og der på veggen hang minnetavlen til Franklin – som ble født i Spilsby i 1786. Hvordan kunne jeg ha oversett det! 

Under Franklins minnetavle henger en plakett til minne om Franklins første kone, Eleanor Anne Porden (1795-1825). Hun var en kjent poet da hun giftet seg med John Franklin i 1823. De fikk datteren Eleanor Isabella året etter. Eleanor Anne Franklin døde av tuberkulose kort tid etter at Franklin dro på sin andre ekspedisjon for å kartlegge mer av Nord-Amerikas nordkyst i 1825-27. Etter Franklins retur til England giftet han seg i 1828 med Eleanors venninne Jane Griffin, som ble Lady Jane Franklin.

Altså sluttresultat 1-1. Minus for hovedmålet å finne graven etter en forfar og stort pluss for å få påfyll på de tydeligvis manglende polarkunnskapene!

Tekst og foto: Jonas Tveit Hinna –

Hvert år sender Norsk Polarinstitutt ned seks mennesker som skal overvintre på Troll Forskningsstasjon i 13 måneder. Sommersesongen 2023-2024 var preget av rekordstor gjennomstrømning av mennesker på stasjonen, mens den påfølgende vinteren bød på mørke, sørlys, kulde, storm og 8 måneder med isolasjon. Her følger en kort bildeserie fra min overvintring som forskningstekniker og teamleder for overvintringsteamet.

Den 14. august 2025 er det 100 år siden Svalbardtraktaten trådte i kraft. I den forbindelse gjengir vi her en artikkel fra Polarårboken 1950, der Adolf Hoel har noen betraktninger ved 25-årsjubileet for overtakelsen av suvereniteten over øygruppen.

Tekst og foto: Jørn Thomassen og Erik W. Born –

Tilfeldighetene ville at to isbjørnforskere fra Danmark og Norge fikk muligheten til å redde en liten isbjørnunge opp fra en bresprekk på nordøst Grønland og gjenforene den lille med moren og broren sin.

Kampen for livet

Historien vi nå vil fortelle handler ikke om helter og bragder, ei heller om menns mot og kamp overfor uovervinnelige naturkrefter, selv om den foregår på nordøst Grønland, i et land dekket av isbreer og snø. Den handler ganske enkelt om en liten isbjørnunge som fikk livet sitt tilbake fordi tilfeldighetene ville det slik.

Når isbjørnungene fødes i et snøhi ved nyttårstider veier de bare om lag en halv kilo og er blinde og nærmest uten pels. Overgangen fra en trygg og stabil tilværelse inne i binna til en verden i snøhiet med temperaturer omkring frysepunktet er kolossalt. I den første tiden lever de mer eller mindre på binnas kropp og særlig mellom forbeina der pattene sitter. Den svært så fettrike melka fører til rask vekst og snart tumler de rundt i hiet nysgjerrige som alle unger er.

Ungene vokser fort og etter noen måneder, når de veier om lag 10 kg, bryter binna ut av hiet og etter noen dager våger ungene seg etter. Temperaturovergangen er omtrent like stor som da de ble født, og i tillegg må de belage seg på lange, strabasiøse vandringer i isødet sammen med mor på leiting etter mat. Og mat trengs nå etter at binna har levd uten i seks til sju måneder, og i tillegg har født og fødd opp to unger. Men før vandringen etter mat starter holder familien seg i nærområdet til hiet for at ungene skal trene seg opp både motorisk og kognitivt.

Ungene er totalt avhengige av binna, for det er en hard hverdag som venter og mye som skal læres. Nærmere 70% av ungene dør i løpet av de drøye to årene de normalt holder i lag med mora. Temperaturer ned mot 40 minusgrader, stormer og havis i stadig bevegelse er sterkt medvirkende, men også voksne isbjørnhanner går ikke av veien for å ta unger. Skjebnesvangre uhell kan også inntreffe når f.eks. breer skal krysses.

Sammen med Erik Born fra Danmark er jeg på nordøst Grønland for å arbeide med isbjørn. Basen er det tyske forskningsfartøyet RV Polarstern på på 11.000 tonn som er spesialbygd for forskning i isfylte farvann. Vi har drevet med isbjørnforskning i mange år flere steder i Arktis. Denne gangen handler det om levendefangst med merking, prøvetaking og påsetting av satelittsendere.

Denne dagen, fredag 11. juni 1993, starter en ganske utrolig historie i området nord for Norske øer.

På vei tilbake til RV Polarstern, etter en dag for oss i nye og spennende områder, får helikopterpiloten Uwe melding om at to danske ornitologer som driver med forskning på havhest (en stormfugl) har observert ei isbjørnbinne med to små årsunger rett nord for Mallemuk-fjeldet (havhest-fjellet). Vel om bord i RV Polarstern får vi en ny melding: I et forsøk på å krysse en brefront på Mallemuk breen har binna mistet den ene ungen ned i en bresprekk. Danskene kan høre skriket fra ungen og kan se at binna ligger på kanten av sprekken og forsøker å nå ungen sin.

Vi tar straks av fra skipet for om mulig å bedøve binna og kanskje redde ungen opp fra bresprekken. Men tåka ligger tett da vi nærmer oss breen. Vi dukker ned i tåka, men det lar seg ikke gjøre å fly inn mot breen, og vi må vende tilbake til skipet med uforrettet sak.

Lørdag ligger tåka tett hele dagen og alle flyginger avlyses. Vi er urolige, fra Mallemuk-fjeldet får vi beskjed om at ungen ikke lenger gir lyd fra seg. Dessuten har binna forlatt området med den andre ungen!

Søndag er det ypperlige flyforhold. Vi tar av fra RV Polarstern klokken ni og lander ved bresprekken en halv time seinere. Godt forankret med tau festet i helikopteret nærmer vi oss hullet i bresprekken. Snøen omkring er hardtrampet etter binna, som tydeligvis har gjort gjentatte forsøk på å få ungen sin opp. Så hører vi snorkeliknende lyder som slike små isbjørnunger har. Ungen lever!

Forsiktig titter vi over kanten og ned i sprekken, og der – noen meter nede, med forlabbene opp langs den blankpolerte breveggen – står den lille ungen og ser undrende opp på oss. Antakelig har tyngden av binna med ungene tett inntil gjort at snøbrua over sprekken har bristet med den følge at den ene ungen ikke har greid å komme seg i sikkerhet og falt ned. Sprekken er ikke bred og snøbrua som falt ned har kilt seg fast og laget et lite golv der ungen står. En meter på hver side av ungen er det mørkt og umulig å se hvor dyp sprekken er.

Nå har vi to muligheter: Enten at en av oss fires ned til ungen og bedøver den der, eller at vi firer ned en lasso og forsøker å få den rundt hodet til ungen slik at vi raskt kan heise den opp fra sprekken og bedøve den. Samtidig er det selvsagt svært viktig at ungen ikke blir skremt vekk fra snø golvet den står på og faller videre ned i sprekken.

Vi bestemmer oss for lassometoden og firer ned et tau med en løkke på. Ungen blir ikke skremt, og nesten som den forstår at vi vil hjelpe, stikker den hodet inn i løkka, og kan raskt heises opp i sikkerhet, Selv små isbjørnunger er sterke, de har kraftige klør og sterke tenner, og mens to holder den sprelske kroppen setter vi bedøvelsen. Snart blir den lille isbjørnungen slapp og rolig. 

Vi føler en utrolig lettelse. Kanskje kan vi bringe henne, for det er ei lita jente, tilbake til familien og livet igjen. Det hadde vært fint, på en så direkte måte, å kunne gi isbjørnene noe igjen etter mange år med fantastiske opplevelser de har gitt oss!

Vi bærer den sovende ungen tilbake og plasserer den i baksetet på helikopteret. Nå gjelder det å finne binna med den andre ungen. Vi vet at hun ble sett dagen før på vei til sjøisen i Dijimpna Sund, en stor fjord noen kilometer lenger sør. Men isbjørner kan vandre over lange strekninger selv med små unger på slep.

Vi er også fullstendig klar over at vi sitter med et problem dersom vi ikke finner mora igjen. Eneste mulighet vil da være å lete opp en annen binne med unge fra i år, bedøve henne og håpe at hun vil akseptere vår sovende lille unge som sin egen når hun våkner.

På fjordisen finner vi sporene ganske lett. Binna har gått langs skrugarder på leting etter sel, men så langt vi kan se har hun ikke funnet noen. Etter 15-20 minutters sporing oppdager vi de to dyrene som umiddelbart begynner å haste vekk fra helikopteret. Mens Erik lader ei pil med 7 ml bedøvelsevæske til binna, gjør jeg meg klar med geværet. Piloten venter til han får klarsignal, og vi begynner jakten. Etter å ha merket mange isbjørner vet han nøyaktig hvordan han skal fly, så det blir ikke sagt mye de nærmeste minuttene.

Isbjørner reagerer ulikt på helikopter, noen springer som om fanden selv var i helene på dem, mens andre – særlig en del av de gamle dyrene – bare så vidt beveger seg vekk. Vår binne tilhører klart den første kategorien, så da vi nærmer oss løper hun fra ungen sin. I samme øyeblikk begynner ungen i baksetet å reise på seg og løfte hodet. Den får en liten ekstradose med bedøvelsesmiddel og sovner raskt.

Etter en stund sitter bedøvelsespila i skulderen på binna og vi drar umiddelbart av sted for å lete etter den andre ungen. Den er allerede kommet flere kilometer vekk fra moren da vi oppdager den. Erik klargjør en ny pil, piloten fører oss pent og rolig inn og jeg skyter pila i nakken på ungen. Etter en liten stund skjønner vi at ungen umulig kan ha fått noe særlig av bedøvelsesmiddelet, den løper fortsatt friskt av sted. En ny pil gjøres klar, og denne gangen sitter den i rumpa. Heller ikke denne pilen virker fullt, men ungen har tydelig fått en del av bedøvelsesmiddelet, og har betraktelig mindre fart nå.

For å få en rask avslutning på jakten, bestemmer vi oss for å forsøke å fange den fra helikopteret. Piloten nærmer seg forsiktig, og det går greit å kaste seg ut fra helikopteret og fange ungen. Erik er raskt på plass med mer bedøvelse, og kort tid etter kan vi bære unge nummer to, denne gang en hann, inn i helikopteret.

Med to sovende isbjørnunger i baksetet gjelder det å finne binna raskt. Vi søker i vel 10 minutter, men er i ferd med å gå tom for drivstoff. Nå kan vi fort havne i den situasjonen at vi må tilbake til RV Polarstern for å fylle tankene – og det med to sovende isbjørnunger som passasjerer. Dette er egentlig ikke noe problem og ville helt sikkert vært veldig populært for folka om bord, men vil sjølsagt prøve å unngå ekstra belastning for ungene.

Vi følger sporene ennå noen minutter, så ser Erik binna som har sovnet fint. Vi landet tett ved, tar ut ungene, gjennomgår de vanlige merkerutinene og gjenforener familien. Og for første gang får jeg lyst til å sette navn på isbjørnene vi arbeider med. Ungene får navn etter mine egne: Tiril og Vegard.

Alt gikk til slutt bra, satelittsenderen ble satt på, og vi har reddet et isbjørnliv. En ubeskrivelig følelse.

Via resultatene fra satelitthalsbåndet fulgte vi familiegruppa i mange måneder på deres vandringer og søken etter sel i fjordene på nordøst Grønland. Seint på høsten stilnet signalene fra senderen og vi antar at isbjørnfamilien slo seg mer eller mindre til ro i et midlertidig hi beskyttet mot den bitende kulden og vinden i polarmørket.

av Ian Gjertz

Å gi en hund, eller for den saks skyld et barn, navn kan være en utfordring. Skal man kalle opp etter en tidligere hund (for barns del et navn som går igjen i familien)? Eller skal man drive nybrottsarbeid og komme opp med et nytt navn. Jeg valgte det siste, men noen føringer hadde jeg jo!

Hundenavnet skulle være kort, lett å uttale og helst slutte med en oppløftende vokallyd. Derfor har mine tidligere hunder hatt navn som ender på -i og -a. To andre føringer skulle også oppfylles. Hundens navn burde begynne på C siden valpen stammet fra kennelens tredje valpekull (A-B-C-osv). Siste føring var at hunden skulle ha et navn med tilknytning til Svalbard. Dette for å speile mitt eget levde liv.

Nå er jeg ganske godt kjent over store deler av Svalbard, men noen god oversikt over alle stedsnavnene har jeg ikke. Heldigvis finnes det hjelpemidler til slikt. Under krigen 1940-1945 var norske polarforskere forhindret fra å reise i polarområdene. Da benyttet de anledningen til å lage et register over alle stedsnavnene på Svalbard. Dette registeret er blitt vedlikeholdt og oppdatert siden. I våre dager ligger det på nett ( https://stadnamn.npolar.no/?sort=-beginLifespanVersion  ), men det er flere ganger utgitt i bokform. Derfor kunne jeg i ro og mak sette meg ned med navneboken og gå gjennom alle navn på C. Etter å ha pløyd gjennom noen ganger og tygd litt på navn og uttale endte jeg opp med å gå for navnet på en isbre; Cissybreen. Cissy kunne egne seg godt som navn på den nye hunden. Her må jeg føye til at jeg også har en gammel hund med navn på C, nemlig Cilia. Både Cissy og Cilia er forkortelser for Cecilie så det nye navnet passet godt, selv om det skulle føre til litt komplikasjoner i familien! Jeg vil utdype dette lenger nede. 

Cissybreen er oppkalt etter Cecilie (Cissy) Marie Kiær (1872-1955) fra Fredrikstad. Hun var gift med Arthur Mathiesen, en velstående sagbruks- og skogeier som hadde bidratt med penger til Gunnar Isachsens Spitsbergen ekspedisjon i 1909-10. Som takk for støtten oppkalte de en bre etter kona hans. Slik navnsetting var tidligere ganske vanlig. Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig på hvem denne kvinnen egentlig var, og oppdaget fort at hun gjerne kunne fått en bre oppkalt etter seg uavhengig av om hun var gift med Arthur Mathiesen eller ei. Hun var livlig og meget sosialt engasjert, og var aktiv i kommunepolitikken i Fredrikstad. Cissy Mathiesen ble en av de første kvinnene som ble valgt inn i Fredrikstad bystyre.

Når navnet først var valgt så skulle man tro at alt så gikk på skinner, men det var dessverre noen skjær i sjøen. I heimen fikk jeg høre at Cissy (og Sissy) var et uegnet navn fordi det på engelsk betyr «pyse». Jeg var derfor ikke så høy i hatten da veterinæren min spurte hva valpen het. Jeg sa noe beskjemmet navnet og forklarte at jeg ble mobbet over valget. Da kunne veterinæren, som er østerriker, fortelle at Cissy var et perfekt navn på en vizsla valp. Vizslaen er en ungarsk hunderase og tidligere en hund som var forbeholdt adelen. Den siste keiserinnen av Østerrike og dermed også dronning av Ungarn het Elisabeth, men ble kalt for Sissi! Hun var svært populær, og det er i dag konfekt som er oppkalt etter henne. Så, om man ser bort fra stavemåten så var navnevalget mitt perfekt. Konklusjonene er at man må ha mot til å stå opp for de valgene man gjør, og at det lønner seg å velge rett veterinær!