Forfatter: Bobben

Tekst og foto: Ola Heensåsen –

Bakgrunn

I 1924 kjøpte Schjelderup Sælfangstrederi i Nordland polarskuta Quest, Ernest Shackleton sitt siste ekspedisjonsskip i Antarktis. Shackleton døydde om bord i Quest i 1922. Ludolf Schjelderup var ishavsskippar og etter kvart eigar av Schjelderup Sælfangstrederi, og rederiet sette skuta inn som fangst-, turist- og ekspedisjonsskip i Arktis. Quest hadde eit langt og interessant liv inntil ho gjekk ned utanfor Newfoundland i 1962.

Tore W. Topp frå Hamar er svigerson til Ludolf Schjelderup. Tore ga i 2023 ut boka Schjelderup Sælfangstrederi – En historie om risiko og pågangsmot. I den tida han arbeidde med boka, arrangerte han mange historiske ekspedisjonar i Arktis i kjølvatnet av Quest. Den fyrste ekspedisjonen gjekk til Nordaust-Grønland i 2001. I dette området dreiv nordmenn og danskar fangst av rev og bjørn på fyrste halvdel av 1900-talet, og det finst fortsatt mange fangsthytter der. Ein del av hyttene blir haldne vedlike gjennom frivillig innsats organisert av danske NANOK.

Vi vitja mange av hyttene i dette flotte området. Norge kalla det Eirik Raudes Land og prøvde å annektere denne delen av Grønland i 1931. Danmark vann den følgjande rettssaka ved domstolen i Haag i 1933, men nordmenn fekk fortsatt lov å drive fangst der.

Vinteren 1936-37 overvintra Quest i botnen av Loch Fyne fjorden. Skuta var leigd av den eksentriske franske greven Gaston Micard. Han ynskte å oppleva ein vinter i Arktis, men heldt seg stort sett på og rundt skuta. Mannskapet dreiv fangst. Vi måtte sjølvsagt inn til staden der Quest låg den vinteren, og det var på ein fottur vi fekk eit dramatisk møte med ein moskus.

Moskusen

Støvskya står der kulene slår ned i bakken framfor dyret. Moskusen ensar det ikkje, han kjem rett mot oss. Og han kjem fort. Eg knipsar eit bilde idet Hans tek eit nytt ladegrep. No skyt han for å drepa.

Vi er på fottur frå Loch Fyne til Myggbukta på Nordaust-Grønland. Vi har delt oss i fleire grupper, kvar gruppe er på fire personar. Ein person i kvar gruppe har våpen og har sikringsansvaret for gruppa. Mi gruppe går fyrst, og vi har etter kvart fått avstand til dei andre.

Det er moskus i området, som regel i små familiegrupper. Vi held god avstand, og dyra ser ikkje ut til å bli uroa av at vi passerer. Vi går over ei vid slette, og ei stund har vi lagt merke til eit einsleg dyr på ein åsrygg fleire hundre meter unna. Så ser vi at moskusen kjem ned åssida mot sletta. Han stoppar like før han er nede. Vi går roleg vidare for å få større avstand til dyret.

Så skjer det. Moskusen kjem i full fart mot oss. Hans sender avgarde to varselskot, utan virkning. Situasjonen er veldig spent, dyret må stoppast før det når fram til oss. Hans skyt to skot mot moskusen, men det er det tredje skotet som råkar godt nok til at dyret stoppar. Oksen dett over på sida. Han er tredve meter frå oss.

Sikringsmannen i neste gruppe har no nådd fram og avlivar dyret med eit nakkeskot. Vi er alle prega av det som har skjedd. Vi er glade for at ingen er skadd, men leie oss for at det flotte dyret måtte bøte med livet.

Vi er i verdas største nasjonalpark. Dyrelivet er freda, det er berre inuittane som har løyve til å drive jakt her. Via satellittelefon får vi kontakt med styresmaktene i Nuuk og fortel kva som har hendt. Vi får beskjed om å la moskusen ligge. Det er ulv i området, så dyret vil snart vera borte. Ein skriftleg rapport om hendinga må leverast straks vi er attende på båten.

Naturen på Nordaust-Grønland er storslått, dette er villmark. Helst skulle vi ha vore her utan å sette merke etter oss, men slik vart det dessverre ikkje denne gongen.

Av Ian Gjertz

Mange av Polarklubbens medlemmer samler på polarlitteratur, derfor kan det være en ide å minne om to flotte gamle bøker fra Svalbard. De kom ut på engelsk i henholdsvis 1861 og 1876 og forfatter av begge var James Lamont. Som en kuriositet kan nevnes at etternavnet hans uttales «Læment». Bøkene det er snakk om er Seasons with the Seahorses og Yachting in the Arctic Seas, førstnevnte er eldst. Hvis dette gjør deg litt nysgjerrig så kan du kikke på bøkene ved å gå inn på Nasjonalbiblioteket og slå opp (du finner lenker nederst i denne artikkelen). Førstnevnte finnes også oversatt til norsk på Polarklubbens sider under fanen Bøker og hefter online: https://polarklubben.org/boker-av-interesse

James Robert Lamont (1828-1913) (foto fra 1861, Wikipedia Library) var en interessant mann som det kan være lurt for polare bokelskere å vite litt mer om. Han var skotte, sønn av en velstående laird (godseier). Godset Knockdow ligger i dag en times biltur utenfor Glasgow. Godset var på totalt 24000 dekar da han døde.

Som mange sønner av overklassen gikk James Lamont på fin skole (Rugby School) og gjorde deretter militær karriere (Edinburgh Military Academy). Den militære karrieren ble ikke så lang, bare to år, og han tjenestegjorde blant annet i Sør-Afrika. Onkelen hans, halvbroren til faren, oppdaget raskt at nevøen ikke var en blivende offiser og fikk ham ut av tjenesten i 1848. Deretter inviterte onkelen ham med til Trinidad. Der hadde onkelen bygd seg opp på sukkerplantasjer og var svært velstående. En av grunnene til velstanden var at plantasjene opprinnelig var basert på slaver. Storbritannia avskaffet formelt slaveriet i 1833, men først i 1838 ble slavene virkelig satt fri. Det første stedet som avskaffet slaveriet helt var Trinidad, og den britiske regjeringen betalte kompensasjon til slave-eierne. Slike kompensasjoner utgjorde enorme beløp.  James Lamont og onkelen ble gode venner, og siden sistnevnte døde barnløs i 1849 arvet James det meste av formuen. Det gjorde ham i stand til å reise hvor han ville for å jakte og fiske. Han var i Nord- og Sør-Amerika, Egypt, Middelhavet, Norge (laksefiske i Namsen) og Arktis. Han bygget seg en egen seilyacht Ginevra som han blant annet dro til Svalbard med to ganger (1858 & 1859). Senere bygget han en større dampdrevet yacht Diana som han seilte med til Novaja Semlja og Svalbard, også dette flere ganger (1869, 1870, 1871). 

I 1861 døde faren og James arvet ham og ble den nye laird av godset Knockdow. Samme år kom boken Seasons with the Seahorses ut. Boken om turene til Novaja Semlja og Svalbard kom ut i 1876 – Yachting in the Arctic Seas. Det er verdt å merke seg at Lamont alt i 1858 fotograferte på Svalbard, han nevner spesielt at han tok bilde av pomorhyttene i Ekrollhamna på Edgeøya. Seasons with the Seahorses inneholder mange illustrasjoner, men disse er mer som kunstverk å regne og er sannsynligvis laget i ettertid. Senere, med dampyachten Diana tok han med kunstner på toktet, denne illustrerte boken slik at bildene fra turene ble riktige. Denne kunstneren, William Livesay, var også lege, amatør botaniker og dessuten redaktør for boken.

James Lamont var ikke en typisk overklasse snobb av typen som P.G. Wodehouse beskriver i bøkene sine (lystig lesning). Han var en ganske reflektert person. Han var opptatt av geologi og medlem av det Geologiske Selskap (Fellow of the Geological Society). I 1858, altså før Lamonts tur til Svalbard i 1859, publiserte Darwin og Wallace teorien om hvordan dyreartene utviklet seg. Året etter, i 1859 utkom Darwins revolusjonerende bok om Artenes Opprinnelse. Lamont ble en ivrig darwinist og hadde teorier om hvordan både isbjørn og hvalross hadde utviklet seg. Han brevvekslet med Charles Darwin om dette. Boken Seasons with the Seahorses vier mye plass til Darwins teorier i tillegg geologi og landhevning.

De britiske oppdagelsesreisende i polare strøk var vanligvis basert på streng disiplin og offiserer og mannskap fra marinen. Lamont var liberal og hadde en helt annen tilnærming til ekspedisjoner. Han skriver i boken sin Yachting in the Arctic Seas at man oppnår mye mer ved å ha gode personlige kvalifikasjoner og god planlegging enn ved ekspedisjoner basert på streng militær-disiplin som historisk ofte mislyktes. Så selv om Lamont oppnådde mer i Arktis enn mange briter før ham ble han uglesett, frosset ut og bevisst oversett av eliten i Storbritannia (les Royal Geographical Society).

James Lamont hadde en kort politisk karriere. Han stilte flere ganger som kandidat til Parlamentsvalg, og ble valgt inn en gang uten å gjøre mye av seg. Mest kjent er han vel for hvordan han beskrev valgnederlaget sitt i 1859 like før han skulle til Svalbard på hvalross jakt: «Valgresultatet viste seg, med svært liten margin, å være uheldig for hvalrossene. Den kyniske leseren vil, kan hende, gjerne tilføye at valgresultatet var heldig for valgkretsen!» 

James Lamont giftet seg i 1868 og fikk tre barn, to sønner og en datter. Eldste sønn Norman arvet tittel og gods i 1913. Nest eldste sønn Alexander var offiser og ble drept i 1897 i Boerkrigen i Sør-Afrika. Datteren Augusta ble biolog, forble ugift og jobbet ved universitetet i Edinburgh. Da Norman, også han barnløs, ble stanget i hjel av en okse i 1949 på plantasjen i Trinidad arvet Augusta alt. Da hun døde i 1958 testamenterte hun alt til kirken. I nyere tid (2023) har dette ført til diskusjoner innad i kirken siden formuen opprinnelig delvis var basert på slaveri.

James Lamont har satt spor etter seg på Svalbard. En rekke stedsnavn vitner om reisene hans i øygruppen. I Storfjorden ligger både Lamontøya og Lamontbukta og øverste delen av Storfjorden, Ginevrabotnen, er oppkalt etter jakten hans Ginevra. På sørøstsiden av Edgeøya finner man Skotteneset og Knockdowodden, som er oppkalt etter godset hans Knockdow i Skottland. Dianabukta og Dianadalen på Edgeøya og Dianahamna på Halvmåneøya er alle oppkalt etter Diana, Lamonts store dampdrevne yacht.

Lamont var en av de første vi kjenner til som utvant kull i Adventfjorden (1871) like ved dagens flyplass. Dette fordi han trengte bunkers til dampyachten Diana.

Se også det tidliges innlegget om: Den anonyme Svalbard illustratør    –    William Livesay

Begge reiseskildringene til James Lamont finnes digitalt i Nasjonalbiblioteket:

Seasons with the Seahorses: https://www.nb.no/items/d67ecf6620017d2f7349e5ce08245c86?page=0

Yachting in the Arctic Seas:https://www.nb.no/items/99cebd9867da3f4a310f00e3b594ed86?page=0

Av Fridtjof Mehlum –

Turistcruise til Arktis var blitt populære omkring år 1900, og til Svalbard gikk det cruise med skip fra flere europeiske nasjoner, der turistene kunne oppleve midnattssolen og den storslåtte naturen.

Turister hadde fortsatt ikke mulighet til å dra på cruise til Antarktis, men det ville Henrik Johan Bull gjøre noe med. Bull var norsk og opprinnelig fra Tønsberg, men han bodde i Melbourne en del år på 1880 og 1890- tallet. Denne idérike mannen hadde i 1895 vært leder på Antarctic-ekspedisjonen hvor blant annet både Bull og Carsten Borchgrevink hevdet å ha vært den første til å sette fot på det antarktiske kontinentet.

Bull var senere involvert i en rekke initiativer knyttet til oppstart av sel- og hvalfangst i antarktiske og subantarktiske strøk. I mars 1909 var han på New Zealand i forbindelse med planer om å opprette en hvalfangststasjon på New Zealand for fangst primært av sørlig retthval omkring Campbelløya. Under oppholdet ble han intervjuet av lokale aviser angående mulighetene for å drive cruiseturisme til Antarktis. Bull hadde noen uker tidligere skrevet en lengre artikkel i det australske ukemagasinet The Leader om dette temaet.

Bull hevdet i intervjuet at det ikke var noen naturgitte hindringer knyttet til å kunne arrangere sommerturer til Antarktis med turister tilsvarende turer som gikk til Svalbard. Mest aktuelt var et fire-ukers cruise til Victoria Land med start fra New Zealand midt i januar. Han hevdet at det var viktig å velge egnete fartøyer for denne type cruise. Det måtte være større treskip tilsvarende det britiske Discovery eller det tyske Gauss, som hadde vist seg velegnete på tidligere forskningsekspedisjoner. Dampskip av stål var lite egnet. Bull mente at man kunne anskaffe og utruste et passende skip for omkring £ 20 000 (tilsvarer i dag ca. NOK 41 mill.). Videre mente han at en billettpris på £100 til £150 (i dag NOK 200 000 – 300 000) ikke ville være avskrekkende for en slik reise. I tillegg til turister kunne skipet også ta med seg forskere som kunne landsettes og evt. overvintre og hentes inn neste sommer. Dette ville også kunne gi betydelige inntekter, siden det var stor mangel på transport for forskere til Antarktis.

H.J. Bulls artikkel i The Leader (Melbourne) 20. februar 1909 ga en meget lyrisk beskrivelse av de opplevelsene turister ville få hvis de reiste til Antarktis. Noen særlig bedre reklame for cruiseturisme i Antarktis kunne vel neppe skrives. Her følger den i norsk oversettelse:

Midnattssolens land
Av kaptein H.J. Bull

Når man snakker om “midnattssolens land”, tenker man vanligvis på land på den nordlige halvkule, som Spitsbergen eller Norge, hvor tusenvis av turister fra Europa og Amerika årlig møtes, for å beundre det praktfulle synet av midnattssolen. Veldig få er det, til nå, som sender tankene sine til midnattssolen i det fjerne sør, hvor de imponerende omgivelsene ved Victoria Land fremviser et skue av enda større prakt enn i nord. De få som har vært så heldige å se på landskapene i sør, farget av midnattssolen, vil aldri glemme det praktfulle panoramaet. Natt og dag smelter sammen uten merkbar forandring.  Klokken 23.30 står solen høyt over horisonten og maler til betrakteren et merkelig fortryllende antarktisk bilde. Det er umulig å gjengi selv en moderat tilstrekkelig beskrivelse av den vidunderlige skjønnheten og perfeksjonen til landskapet. De spisse fjellene rager høyt utenfor rekkevidde, i majestetisk storhet, presenterer en uovertruffen hvithet; det glitrende og funklende gull og sølv av solskinnet brytes eller reflekteres gjennom krystallene av is og snø, og himmelen er av det klareste blått og dypeste gull når solen er på sitt laveste. Alt dette er praktfullt og uten sidestykke, men det mest imponerende trekk ved helheten er følelsen av fullstendig ensomhet. En fantastisk, overjordisk stillhet ser ut til å gjennomsyre scenen. Synet er verdt mange ofre, men å bo alene i slike omgivelser over lengre tid ville utvilsomt ende i rask galskap. For dem som ikke tror på en “stillhet som kan føles” vil jeg anbefale et besøk til Victoria Land. Når man reflekterer over stillheten i en viss tid i disse vidder etter vidder med hvit ødemark, får man en bemerkelsesverdig følelse der monotone, lave og gjennomtrengende akkorder i molltonearter ser ut til å fylle hjernen — en følelse som utvilsomt er godt kjent for dem som har tilbragt en dag alene i et øde fjelllandskap med enorme vidder. 

Vender man seg fra fjellene til havet, er endringen veldig stor. De flytende isfjell og isflak, og krusninger eller brytende bølger gir en følelse av bevegelse og uro til scenen, i skarp kontrast til den store roen og ubevegeligheten på land. Kontrasten forsterkes når blåsende hvaler, padlende seler og pingviner, eller virvlende petreller og måker, introduserer liv  såvel som bevegelse inn i omgivelsene. Kontrastene mellom land og hav bringer frem, på en fantastisk måte, uendeligheten av fjellkjedene, som her når en høyde på14 000 fot.  De strandede isfjellene ser fargerike ut når man passerer dem, og fargen deres virker som det reneste hvite. Men når man ser på dem på nytt fra havet, med Sør-Victoria-Alpene i bakgrunnen, virker de som fyrstikkesker, med en grå og matt overflate. De hyppige snøbygene som passerer gjennom hele året forklarer den ideelle hvitheten i fjellene.

Når man tenker på de tusenvis som årlig besøker nord for å oppleve midnattssolen virker det nesten merkelig at man lett kan telle antallet av menn som noen gang har sett solen ved midnatt i de sørlige regionene.

Skotten, kaptein Weddell, med hans to små fartøy, var sannsynligvis den første som i 1820 fikk se midnattssolen i sør. Deretter fulgte Sir James Clark Ross, med Erebus og Terror, i 1841. Så tok det mer enn femti år, før vi med den lille kommersielle ekspedisjonen med damphvalbåten Antarctic kastet vår undrende øyne på alle de praktfulle og fascinerende landskap rundt Kapp Adare; og i rask rekkefølge fulgte Southern Cross, Discovery og hennes to hjelpeskip, Terra Nova og Morning; og til slutt den tyske polardamperen Gauss. Denne sesongen er det bare løytnant Shacketon og hans følgesvenner ombord på Nimrod som vil ha glede av det vidunderlige lyset fra midnattssolen på det antarktiske kontinentet. 

Med omtrent 40 menn til hvert av de nevnte fartøyene, vil antallet mennesker som har hatt privilegiet av å oppleve midnattssolen i sør være knapt 300. Ingen kvinne har noen gang satt sine fortryllende øyne på den sørlige storslåtthet. Men, med tanke på at avstanden fra Australia til Victoria Land kan tilbakelegges på omtrent en uke med en god, solid bygget dampbåt, og at det i våre spenningsdager alltid kreves noe nytt, kan tiden snart komme da australiere kjøper billettene sine på Cook’s reisebyrå for en juletur til deres “midnattssolens land“. Hvem vet? 

Det skulle gå nesten 50 år før det første turistcruiset til Antarktis ble gjennomført. Den argentinske regjeringen arrangerte to cruise med skipet  Les Eclaireurs  i januar – februar 1958 med til sammen i underkant av 200 turister. Det første cruiset startet i Ushuaia på Ildlandet 14-15 januar og ble avsluttet samme sted den 24. januar. Cruiset var innom flere forskningsbaser på Sør-Shetlandøyene og Antarktishalvøya. Det andre cruiset gikk til samme område ut fra Ushuaia den 31. januar. 

Av Ian Gjertz

Det var mildvær og mørketid på Edgeøya. Det den ensomme fangstmannen ønsket seg mest til jul var en bunt med nye aviser.

Alfred Svendsen (1898-1993) hadde fire overvintringer på Svalbard. Den siste, var på Svarttangen på Edgeøya 1929-1930. På denne overvintringen bestod partiet av fire mann. Foruten Alfred var det Einar og Eldor Svendsen, som var Alfreds halvbrødre. Sistemann var Georg Bjørnnes, som i dag er en av de mest kjente av Svalbards fangstfolk. Han lå på Villa Disko i nord. De to andre overvintret sammen på Villa Negro helt i sør. Alfred og Georg lå alene mesteparten av vinteren, men slo seg av og til sammen. Alfred var en god fotograf og tok mye bilder under overvintringen. Teksten er utdrag av dagboken til Alfred Svendsen.

Mandag 23 Dec.

Frisk bris av S.O. klar himmel, B.M. 767, Temperaturen -4°

Var nødt till å snu på min tur till villa Disko og er nu hjemme igjen. Søndag prøvet jeg å gå till Gourmand, men slap ikke lenger enn till kap Svar da jeg var nødt till å vende om. Ved kap Svar var der åpent vand helt till fjellvæggen og dertill store snefonner som skrånet rett i sjøen. Enkelte steder var der også store snedynger efter vældige sneskred som var kommet fra fjell lierne 300 meter ovom. De skredene hadde antakelig gået i det sidste mild veir. Da jeg var kommet till Kløftehytta igjen røk det op en svær kuling av Syd. Temperaturen steg også omtrent till 3° + samtidig. Der kom så nogle svære regnskyll som tinte sneen bort rundt hytten i et nu. I alle forsenkninger og huller dannet det sig store vanddammer og en liten bæk begyndte å rinne. Det er første gang i de år jeg har været på Svalbard at jeg har set rindende vand på denne årstid.

Mandag morgen begyndte det å fryse på igjen. Jeg besluttet da å gå tilbake till Ekroll igjen. Jeg fandt drikke vand på flere steder på turen tillbake. Så får jeg da feire Julen alene her i Ekrollhytten. Det blir nok en langsom Jul – men, men. Engang kommer man vel till Tromsø og da får man vel ta igjen det man forlorer nu. Idag var der en bra lysning i syd såpas at himlen hadde rødme, og da Solen jo nu er i lengst sydlig Deklination er det bevis på at det blir ikke helt mørkt døgnet rundt her.

Alt vel

Tirsdag 24 Dec.

Frisk bris S.W. delvis klar, Barometst 765, Termometret: 0°

Kulden vil ikke holde sig. Idag også en bra dagrand. Det kan jo være at det er månen som hjelper på dagranden, den går nemlig under horisonten i S.W. midt på dagen. Det har dannet sig en stor vanddam utenfor hyttevæggen. Det jeg mest ønsker mig nu Julaften, er en bundt nye aviser.

Alt Vel

Onsdag 25 Dec.

Frisk vind av S.O. overskyet. B.M. 761, Termometerstand: -2°

Jeg har været å gået ute en tur for å slå ihjel tiden. Det er mildt som en sommerdag så jeg behøver ikke engang vanter på henderne. En fin daglysing i syd idag også. Jeg leser i H.U. Sverdrup bok: 3 år i isen med Maud om hvordan de feiret Julen der langt ute i Isødet. Først så var de 8 mand og hadde en god sikker skute. Fuldt op av alle slags underholdning, masse vis av Julepakker, fra de Amerikans ke aviser, som de åpnet og moret sig over. Godt Julebrændevin og gode Cigarer. Dernæst og ikke mindst: trådløst nyt, så de vidst alt som foregik ute i verden. Det forekommer mig at de hadde det som i en storby, imot mig her i Ekrollhavn. – Det skulde været morro og vist hvordan Rudolf^[1] og hans kammerater har det på Frantz Josefsland. De har iallfall trådløs underretninger fra utenværdenen.

Alt vel

---

^[1] Rudolf Svendsen er broren til Alfred. Han har tidligere overvintret 1924 -1926 i Wijdefjorden. Han var i 1929 skipper på M/C Thorsnes I, en av båtene i Lars Christensens ekspedisjon til Frans Josef Land. Formålet var å sette opp en radiostasjon og drive værvarsling og fangst. Dette som et ledd i å annektere Frans Josef Land. Rudolf Svendsen skulle være leder for fangstpartiet på 4 mann. Se også Norsk Polarinstitutt Polarhåndbok No.8 (1995): Franz Josef Land, sider 95-96

Av Ian Gjertz –

Gunnar Isachsen var en av Norges fremste polare oppdagere og kartleggere. Han ble senere i livet direktør for Sjøfartsmuseet. Isachsen var spesielt opptatt av ishavsferdene til de ulike norske fangstskutene. Han samlet opp alt han kom over av dagbøker og loggbøker og publiserte oversikter over hva disse skipperne hadde utrettet. I tidsskriftet Signal fra 2. mars 1912 skrev han om Fangst- og ishavsskippere.

Her beretter han om den finskfødte skipperen Johannes Persen med etternavn Kurø/Kyrö/Gurrho som skrives på flere måter avhengig av hvilket språk det oppgis på dvs. norsk/finsk/kvensk. Dersom vi kan tro på det som skrives så var Johannes Persen Kurø (1820-1873) ganske mye tøffere enn de fleste andre. 

Isachsen skriver:

Historien om da han han ble tatt av en sint hvalross og ført til bunns er velkjent. Skotten James Lamont nevner den i sin reiseskildring fra Svalbard «Seasons with the Seahorses» publisert i 1861, og det har jeg selv skrevet om før. Hvordan han dempet grov sjø ved hjelp av selspekk er derimot nytt, i hvert fall for meg. Kanskje litt av samme metoden som har vært benyttet frem til våre dager med å pumpe bunkersolje på sjøen for å dempe bølgene. Hva gjorde Kurø da han har mistet kompasset? Han laget seg en anordning der han navigerte ved hjelp av levende lus! Isachsen beskriver ikke dette i detalj, men viser til sjøforklaringen fra 1866. Jørgen Sivertsen (1973), i boken Hammerfest 1789-1914, gir imidlertid beskrivelse i detalj av hvordan lus-navigeringen foregikk, og det gjengir jeg nedenfor.

Utdrag av Jørgen Sivertsens bok fra 1973 (side 133) om navigering med lus er gjengitt her. Det gjelder overfart med sluppen Viktoria fra Spitsbergen til Fugløya, Troms 7. – 14. oktober 1866 (Isachsen skriver nok feilaktig at det var i november for Sivertsen baserer seg på sjøforklaringen), Sivertsen skriver:

«Mandag morgen 8. oktober fikk sluppen en svær brekksjø inn aktover. Brekksjøen skyllet over bord 3 av mannskapet, tok med seg natthus, kahyttskappe, skansekledning og rekke forut. Man måtte etter dette dreie på, og man ble liggende pådreidd i et par døgn. Da så været hadde gitt seg, og man skulle sette kurs for Norge, var gode råd dyre. Med natthuset var kompas og logglass gått over bord, og uret var ramponert. I hvilken retning skulle man styre for å komme hjem til Norge? Man erindret å ha hørt at når man setter en lus på et hvitt papir, skal lusen alltid være tilbøyelig til å krype mot nord. Etter skipsråd vedtok man å rådspørre et slikt ekstemporert kompas. Lusen krøp i en like retning. Papiret ble dreidd, lusen gikk baut og krøp i samme retning som før. Et annet og tredje forsøk ble gjort med å dreie papiret, men lusen gikk hver gang over stag eller kuvendte og krøp i sin gamle retning. Dette ble antatt som rettvisende nord, og etter dette kompas ble kursen satt og styrt for Norge. Den 14. oktober fikk man land i sikte, og skipperen fikk landkjenning av Fugløy»

Om denne typen navigering virker er uvisst, men Kurø har i henhold til rettspapirene forsøkt den. Basert på de ulike historiene nevnt ovenfor er det all grunn til å tro at Johannes Persen Kurø var en sann hardhaus!