Kategori: Polartraktene

Av Fridtjof Mehlum –

Turistcruise til Arktis var blitt populære omkring år 1900, og til Svalbard gikk det cruise med skip fra flere europeiske nasjoner, der turistene kunne oppleve midnattssolen og den storslåtte naturen.

Turister hadde fortsatt ikke mulighet til å dra på cruise til Antarktis, men det ville Henrik Johan Bull gjøre noe med. Bull var norsk og opprinnelig fra Tønsberg, men han bodde i Melbourne en del år på 1880 og 1890- tallet. Denne idérike mannen hadde i 1895 vært leder på Antarctic-ekspedisjonen hvor blant annet både Bull og Carsten Borchgrevink hevdet å ha vært den første til å sette fot på det antarktiske kontinentet.

Bull var senere involvert i en rekke initiativer knyttet til oppstart av sel- og hvalfangst i antarktiske og subantarktiske strøk. I mars 1909 var han på New Zealand i forbindelse med planer om å opprette en hvalfangststasjon på New Zealand for fangst primært av sørlig retthval omkring Campbelløya. Under oppholdet ble han intervjuet av lokale aviser angående mulighetene for å drive cruiseturisme til Antarktis. Bull hadde noen uker tidligere skrevet en lengre artikkel i det australske ukemagasinet The Leader om dette temaet.

Bull hevdet i intervjuet at det ikke var noen naturgitte hindringer knyttet til å kunne arrangere sommerturer til Antarktis med turister tilsvarende turer som gikk til Svalbard. Mest aktuelt var et fire-ukers cruise til Victoria Land med start fra New Zealand midt i januar. Han hevdet at det var viktig å velge egnete fartøyer for denne type cruise. Det måtte være større treskip tilsvarende det britiske Discovery eller det tyske Gauss, som hadde vist seg velegnete på tidligere forskningsekspedisjoner. Dampskip av stål var lite egnet. Bull mente at man kunne anskaffe og utruste et passende skip for omkring £ 20 000 (tilsvarer i dag ca. NOK 41 mill.). Videre mente han at en billettpris på £100 til £150 (i dag NOK 200 000 – 300 000) ikke ville være avskrekkende for en slik reise. I tillegg til turister kunne skipet også ta med seg forskere som kunne landsettes og evt. overvintre og hentes inn neste sommer. Dette ville også kunne gi betydelige inntekter, siden det var stor mangel på transport for forskere til Antarktis.

H.J. Bulls artikkel i The Leader (Melbourne) 20. februar 1909 ga en meget lyrisk beskrivelse av de opplevelsene turister ville få hvis de reiste til Antarktis. Noen særlig bedre reklame for cruiseturisme i Antarktis kunne vel neppe skrives. Her følger den i norsk oversettelse:

Midnattssolens land
Av kaptein H.J. Bull

Når man snakker om “midnattssolens land”, tenker man vanligvis på land på den nordlige halvkule, som Spitsbergen eller Norge, hvor tusenvis av turister fra Europa og Amerika årlig møtes, for å beundre det praktfulle synet av midnattssolen. Veldig få er det, til nå, som sender tankene sine til midnattssolen i det fjerne sør, hvor de imponerende omgivelsene ved Victoria Land fremviser et skue av enda større prakt enn i nord. De få som har vært så heldige å se på landskapene i sør, farget av midnattssolen, vil aldri glemme det praktfulle panoramaet. Natt og dag smelter sammen uten merkbar forandring.  Klokken 23.30 står solen høyt over horisonten og maler til betrakteren et merkelig fortryllende antarktisk bilde. Det er umulig å gjengi selv en moderat tilstrekkelig beskrivelse av den vidunderlige skjønnheten og perfeksjonen til landskapet. De spisse fjellene rager høyt utenfor rekkevidde, i majestetisk storhet, presenterer en uovertruffen hvithet; det glitrende og funklende gull og sølv av solskinnet brytes eller reflekteres gjennom krystallene av is og snø, og himmelen er av det klareste blått og dypeste gull når solen er på sitt laveste. Alt dette er praktfullt og uten sidestykke, men det mest imponerende trekk ved helheten er følelsen av fullstendig ensomhet. En fantastisk, overjordisk stillhet ser ut til å gjennomsyre scenen. Synet er verdt mange ofre, men å bo alene i slike omgivelser over lengre tid ville utvilsomt ende i rask galskap. For dem som ikke tror på en “stillhet som kan føles” vil jeg anbefale et besøk til Victoria Land. Når man reflekterer over stillheten i en viss tid i disse vidder etter vidder med hvit ødemark, får man en bemerkelsesverdig følelse der monotone, lave og gjennomtrengende akkorder i molltonearter ser ut til å fylle hjernen — en følelse som utvilsomt er godt kjent for dem som har tilbragt en dag alene i et øde fjelllandskap med enorme vidder. 

Vender man seg fra fjellene til havet, er endringen veldig stor. De flytende isfjell og isflak, og krusninger eller brytende bølger gir en følelse av bevegelse og uro til scenen, i skarp kontrast til den store roen og ubevegeligheten på land. Kontrasten forsterkes når blåsende hvaler, padlende seler og pingviner, eller virvlende petreller og måker, introduserer liv  såvel som bevegelse inn i omgivelsene. Kontrastene mellom land og hav bringer frem, på en fantastisk måte, uendeligheten av fjellkjedene, som her når en høyde på14 000 fot.  De strandede isfjellene ser fargerike ut når man passerer dem, og fargen deres virker som det reneste hvite. Men når man ser på dem på nytt fra havet, med Sør-Victoria-Alpene i bakgrunnen, virker de som fyrstikkesker, med en grå og matt overflate. De hyppige snøbygene som passerer gjennom hele året forklarer den ideelle hvitheten i fjellene.

Når man tenker på de tusenvis som årlig besøker nord for å oppleve midnattssolen virker det nesten merkelig at man lett kan telle antallet av menn som noen gang har sett solen ved midnatt i de sørlige regionene.

Skotten, kaptein Weddell, med hans to små fartøy, var sannsynligvis den første som i 1820 fikk se midnattssolen i sør. Deretter fulgte Sir James Clark Ross, med Erebus og Terror, i 1841. Så tok det mer enn femti år, før vi med den lille kommersielle ekspedisjonen med damphvalbåten Antarctic kastet vår undrende øyne på alle de praktfulle og fascinerende landskap rundt Kapp Adare; og i rask rekkefølge fulgte Southern Cross, Discovery og hennes to hjelpeskip, Terra Nova og Morning; og til slutt den tyske polardamperen Gauss. Denne sesongen er det bare løytnant Shacketon og hans følgesvenner ombord på Nimrod som vil ha glede av det vidunderlige lyset fra midnattssolen på det antarktiske kontinentet. 

Med omtrent 40 menn til hvert av de nevnte fartøyene, vil antallet mennesker som har hatt privilegiet av å oppleve midnattssolen i sør være knapt 300. Ingen kvinne har noen gang satt sine fortryllende øyne på den sørlige storslåtthet. Men, med tanke på at avstanden fra Australia til Victoria Land kan tilbakelegges på omtrent en uke med en god, solid bygget dampbåt, og at det i våre spenningsdager alltid kreves noe nytt, kan tiden snart komme da australiere kjøper billettene sine på Cook’s reisebyrå for en juletur til deres “midnattssolens land“. Hvem vet? 

Det skulle gå nesten 50 år før det første turistcruiset til Antarktis ble gjennomført. Den argentinske regjeringen arrangerte to cruise med skipet  Les Eclaireurs  i januar – februar 1958 med til sammen i underkant av 200 turister. Det første cruiset startet i Ushuaia på Ildlandet 14-15 januar og ble avsluttet samme sted den 24. januar. Cruiset var innom flere forskningsbaser på Sør-Shetlandøyene og Antarktishalvøya. Det andre cruiset gikk til samme område ut fra Ushuaia den 31. januar. 

Av Ian Gjertz

Det var mildvær og mørketid på Edgeøya. Det den ensomme fangstmannen ønsket seg mest til jul var en bunt med nye aviser.

Alfred Svendsen (1898-1993) hadde fire overvintringer på Svalbard. Den siste, var på Svarttangen på Edgeøya 1929-1930. På denne overvintringen bestod partiet av fire mann. Foruten Alfred var det Einar og Eldor Svendsen, som var Alfreds halvbrødre. Sistemann var Georg Bjørnnes, som i dag er en av de mest kjente av Svalbards fangstfolk. Han lå på Villa Disko i nord. De to andre overvintret sammen på Villa Negro helt i sør. Alfred og Georg lå alene mesteparten av vinteren, men slo seg av og til sammen. Alfred var en god fotograf og tok mye bilder under overvintringen. Teksten er utdrag av dagboken til Alfred Svendsen.

Mandag 23 Dec.

Frisk bris av S.O. klar himmel, B.M. 767, Temperaturen -4°

Var nødt till å snu på min tur till villa Disko og er nu hjemme igjen. Søndag prøvet jeg å gå till Gourmand, men slap ikke lenger enn till kap Svar da jeg var nødt till å vende om. Ved kap Svar var der åpent vand helt till fjellvæggen og dertill store snefonner som skrånet rett i sjøen. Enkelte steder var der også store snedynger efter vældige sneskred som var kommet fra fjell lierne 300 meter ovom. De skredene hadde antakelig gået i det sidste mild veir. Da jeg var kommet till Kløftehytta igjen røk det op en svær kuling av Syd. Temperaturen steg også omtrent till 3° + samtidig. Der kom så nogle svære regnskyll som tinte sneen bort rundt hytten i et nu. I alle forsenkninger og huller dannet det sig store vanddammer og en liten bæk begyndte å rinne. Det er første gang i de år jeg har været på Svalbard at jeg har set rindende vand på denne årstid.

Mandag morgen begyndte det å fryse på igjen. Jeg besluttet da å gå tilbake till Ekroll igjen. Jeg fandt drikke vand på flere steder på turen tillbake. Så får jeg da feire Julen alene her i Ekrollhytten. Det blir nok en langsom Jul – men, men. Engang kommer man vel till Tromsø og da får man vel ta igjen det man forlorer nu. Idag var der en bra lysning i syd såpas at himlen hadde rødme, og da Solen jo nu er i lengst sydlig Deklination er det bevis på at det blir ikke helt mørkt døgnet rundt her.

Alt vel

Tirsdag 24 Dec.

Frisk bris S.W. delvis klar, Barometst 765, Termometret: 0°

Kulden vil ikke holde sig. Idag også en bra dagrand. Det kan jo være at det er månen som hjelper på dagranden, den går nemlig under horisonten i S.W. midt på dagen. Det har dannet sig en stor vanddam utenfor hyttevæggen. Det jeg mest ønsker mig nu Julaften, er en bundt nye aviser.

Alt Vel

Onsdag 25 Dec.

Frisk vind av S.O. overskyet. B.M. 761, Termometerstand: -2°

Jeg har været å gået ute en tur for å slå ihjel tiden. Det er mildt som en sommerdag så jeg behøver ikke engang vanter på henderne. En fin daglysing i syd idag også. Jeg leser i H.U. Sverdrup bok: 3 år i isen med Maud om hvordan de feiret Julen der langt ute i Isødet. Først så var de 8 mand og hadde en god sikker skute. Fuldt op av alle slags underholdning, masse vis av Julepakker, fra de Amerikans ke aviser, som de åpnet og moret sig over. Godt Julebrændevin og gode Cigarer. Dernæst og ikke mindst: trådløst nyt, så de vidst alt som foregik ute i verden. Det forekommer mig at de hadde det som i en storby, imot mig her i Ekrollhavn. – Det skulde været morro og vist hvordan Rudolf^[1] og hans kammerater har det på Frantz Josefsland. De har iallfall trådløs underretninger fra utenværdenen.

Alt vel

---

^[1] Rudolf Svendsen er broren til Alfred. Han har tidligere overvintret 1924 -1926 i Wijdefjorden. Han var i 1929 skipper på M/C Thorsnes I, en av båtene i Lars Christensens ekspedisjon til Frans Josef Land. Formålet var å sette opp en radiostasjon og drive værvarsling og fangst. Dette som et ledd i å annektere Frans Josef Land. Rudolf Svendsen skulle være leder for fangstpartiet på 4 mann. Se også Norsk Polarinstitutt Polarhåndbok No.8 (1995): Franz Josef Land, sider 95-96

Av Ian Gjertz –

Gunnar Isachsen var en av Norges fremste polare oppdagere og kartleggere. Han ble senere i livet direktør for Sjøfartsmuseet. Isachsen var spesielt opptatt av ishavsferdene til de ulike norske fangstskutene. Han samlet opp alt han kom over av dagbøker og loggbøker og publiserte oversikter over hva disse skipperne hadde utrettet. I tidsskriftet Signal fra 2. mars 1912 skrev han om Fangst- og ishavsskippere.

Her beretter han om den finskfødte skipperen Johannes Persen med etternavn Kurø/Kyrö/Gurrho som skrives på flere måter avhengig av hvilket språk det oppgis på dvs. norsk/finsk/kvensk. Dersom vi kan tro på det som skrives så var Johannes Persen Kurø (1820-1873) ganske mye tøffere enn de fleste andre. 

Isachsen skriver:

Historien om da han han ble tatt av en sint hvalross og ført til bunns er velkjent. Skotten James Lamont nevner den i sin reiseskildring fra Svalbard «Seasons with the Seahorses» publisert i 1861, og det har jeg selv skrevet om før. Hvordan han dempet grov sjø ved hjelp av selspekk er derimot nytt, i hvert fall for meg. Kanskje litt av samme metoden som har vært benyttet frem til våre dager med å pumpe bunkersolje på sjøen for å dempe bølgene. Hva gjorde Kurø da han har mistet kompasset? Han laget seg en anordning der han navigerte ved hjelp av levende lus! Isachsen beskriver ikke dette i detalj, men viser til sjøforklaringen fra 1866. Jørgen Sivertsen (1973), i boken Hammerfest 1789-1914, gir imidlertid beskrivelse i detalj av hvordan lus-navigeringen foregikk, og det gjengir jeg nedenfor.

Utdrag av Jørgen Sivertsens bok fra 1973 (side 133) om navigering med lus er gjengitt her. Det gjelder overfart med sluppen Viktoria fra Spitsbergen til Fugløya, Troms 7. – 14. oktober 1866 (Isachsen skriver nok feilaktig at det var i november for Sivertsen baserer seg på sjøforklaringen), Sivertsen skriver:

«Mandag morgen 8. oktober fikk sluppen en svær brekksjø inn aktover. Brekksjøen skyllet over bord 3 av mannskapet, tok med seg natthus, kahyttskappe, skansekledning og rekke forut. Man måtte etter dette dreie på, og man ble liggende pådreidd i et par døgn. Da så været hadde gitt seg, og man skulle sette kurs for Norge, var gode råd dyre. Med natthuset var kompas og logglass gått over bord, og uret var ramponert. I hvilken retning skulle man styre for å komme hjem til Norge? Man erindret å ha hørt at når man setter en lus på et hvitt papir, skal lusen alltid være tilbøyelig til å krype mot nord. Etter skipsråd vedtok man å rådspørre et slikt ekstemporert kompas. Lusen krøp i en like retning. Papiret ble dreidd, lusen gikk baut og krøp i samme retning som før. Et annet og tredje forsøk ble gjort med å dreie papiret, men lusen gikk hver gang over stag eller kuvendte og krøp i sin gamle retning. Dette ble antatt som rettvisende nord, og etter dette kompas ble kursen satt og styrt for Norge. Den 14. oktober fikk man land i sikte, og skipperen fikk landkjenning av Fugløy»

Om denne typen navigering virker er uvisst, men Kurø har i henhold til rettspapirene forsøkt den. Basert på de ulike historiene nevnt ovenfor er det all grunn til å tro at Johannes Persen Kurø var en sann hardhaus!

av Ian Gjertz –

De fleste som er opptatt av Svalbard er gjerne også glade i gamle bøker og kunsttrykk fra arkipelet. En kunstner som sjelden trekkes frem er William Livesay, selv om enkelte av illustrasjonene hans kan være velkjente. Jeg skal nå forsøke å rette på det.

William Livesay (1846-1913) var engelsk, fra Isle of Wight. Han ble utdannet lege ved Universitetet i Edinburgh og praktiserte legeyrket i 40 år. I en periode var han en av presidentene i Royal Medical Society. Foruten å være lege var han også amatør-botaniker og kunstner. Det er sistnevnte som i ettertid har sikret ettermælet hans. Han ble i 1869 med skotten James Lamont på tokt til Novaja Semlja og Svalbard. Toktet er skildret i boken «Yachting in the Arctic Seas» som utkom i 1876. Livesay illustrerte toktet med tegninger og akvareller, foruten å være botaniker på turen og i tillegg å være redaktør for boken. Lamont skriver at han ønsket å ha med en som kunne illustrere turen med nøyaktige tegninger som så kunne brukes som basis til å lage tresnitt i ettertid.

Nedenfor finner du noen av illustrasjonene hans fra boken. Kanskje kjenner du igjen enkelte?

Boken finner du på Nasjonalbiblioteket (nb.no) søk på bokens navn og forfatter.

Tekst og  foto: Susan Barr     –    

I sommer kom jeg helt ufortjent over den avbildede minnetavlen til Sir John Franklin, lederen av kanskje den mest kjente ekspedisjonen til Nordvestpassasjen (Roald Amundsen får ha meg unnskyldt, men jeg mener Franklin er mer kjent ute i verden for sin Nordvestpassasje-tilknytning enn Amundsen er). Franklin ledet den britiske ekspedisjonen på 129 mann på de to skipene Erebus og Terror som dro mot vest i 1845 for å finne sjøveien fra Atlanterhavet til Stillehavet nord for kysten av Nord-Amerika. Hele ekspedisjonen forsvant, og dens skjebne ble bare langsomt avdekket etter som utallige leteekspedisjoner i årene etter oppdaget stadig flere biter av historien. Skipene var blitt sittende fast i isen i nærheten av King William-øya og ble etter hvert skrudd ned. Mennene sultet i hjel eller omkom av andre årsaker. Vrakene av de to skipene ble funnet i relativt bra stand i 2014 og 2016 (se Polarboken 2015-2016:64). Etter som det ble klart at ekspedisjonen ikke kom tilbake til England brukte Franklins andre kone Jane mange år og store ressurser på å inspirere andre til å lete etter det som måtte kunne finnes av ekspedisjonen. Hun er blant annet æret i stedsnavnene Lady Franklinfjorden på Nordaustlandet, Svalbard og Lady Franklin Bay på nordøstkysten av Ellesmereøya i Canada. Det var Lady Jane Franklin som sto for minnetavlen jeg omtaler her. 

Jeg var på en «road trip» rundt i England sammen med min sønn på leting etter gamle gravsteder m.v. som kunne assosieres med våre familieaner tilbake til 1700/1800-tallet. Vi startet på kirkegården i en liten landsby i Lincolnshire som heter Hundleby og gransket alle de gamle gravsteinene etter vår forfar som ble begravet der i 1749. Kanskje som ventet var de eldste gravsteinene blitt uleselige. Noen minutters gange nedover veien var man plutselig i Spilsby, som er en litt større småbynabo og jeg vandret rundt på kirkegården i tilfelle graven kunne ha havnet der. På grunn av pågående reparasjonsarbeid i kirken fikk jeg gå inn og der på veggen hang minnetavlen til Franklin – som ble født i Spilsby i 1786. Hvordan kunne jeg ha oversett det! 

Under Franklins minnetavle henger en plakett til minne om Franklins første kone, Eleanor Anne Porden (1795-1825). Hun var en kjent poet da hun giftet seg med John Franklin i 1823. De fikk datteren Eleanor Isabella året etter. Eleanor Anne Franklin døde av tuberkulose kort tid etter at Franklin dro på sin andre ekspedisjon for å kartlegge mer av Nord-Amerikas nordkyst i 1825-27. Etter Franklins retur til England giftet han seg i 1828 med Eleanors venninne Jane Griffin, som ble Lady Jane Franklin.

Altså sluttresultat 1-1. Minus for hovedmålet å finne graven etter en forfar og stort pluss for å få påfyll på de tydeligvis manglende polarkunnskapene!

Tekst og foto: Jonas Tveit Hinna –

Hvert år sender Norsk Polarinstitutt ned seks mennesker som skal overvintre på Troll Forskningsstasjon i 13 måneder. Sommersesongen 2023-2024 var preget av rekordstor gjennomstrømning av mennesker på stasjonen, mens den påfølgende vinteren bød på mørke, sørlys, kulde, storm og 8 måneder med isolasjon. Her følger en kort bildeserie fra min overvintring som forskningstekniker og teamleder for overvintringsteamet.

Den 14. august 2025 er det 100 år siden Svalbardtraktaten trådte i kraft. I den forbindelse gjengir vi her en artikkel fra Polarårboken 1950, der Adolf Hoel har noen betraktninger ved 25-årsjubileet for overtakelsen av suvereniteten over øygruppen.

Tekst og foto: Jørn Thomassen og Erik W. Born –

Tilfeldighetene ville at to isbjørnforskere fra Danmark og Norge fikk muligheten til å redde en liten isbjørnunge opp fra en bresprekk på nordøst Grønland og gjenforene den lille med moren og broren sin.

Kampen for livet

Historien vi nå vil fortelle handler ikke om helter og bragder, ei heller om menns mot og kamp overfor uovervinnelige naturkrefter, selv om den foregår på nordøst Grønland, i et land dekket av isbreer og snø. Den handler ganske enkelt om en liten isbjørnunge som fikk livet sitt tilbake fordi tilfeldighetene ville det slik.

Når isbjørnungene fødes i et snøhi ved nyttårstider veier de bare om lag en halv kilo og er blinde og nærmest uten pels. Overgangen fra en trygg og stabil tilværelse inne i binna til en verden i snøhiet med temperaturer omkring frysepunktet er kolossalt. I den første tiden lever de mer eller mindre på binnas kropp og særlig mellom forbeina der pattene sitter. Den svært så fettrike melka fører til rask vekst og snart tumler de rundt i hiet nysgjerrige som alle unger er.

Ungene vokser fort og etter noen måneder, når de veier om lag 10 kg, bryter binna ut av hiet og etter noen dager våger ungene seg etter. Temperaturovergangen er omtrent like stor som da de ble født, og i tillegg må de belage seg på lange, strabasiøse vandringer i isødet sammen med mor på leiting etter mat. Og mat trengs nå etter at binna har levd uten i seks til sju måneder, og i tillegg har født og fødd opp to unger. Men før vandringen etter mat starter holder familien seg i nærområdet til hiet for at ungene skal trene seg opp både motorisk og kognitivt.

Ungene er totalt avhengige av binna, for det er en hard hverdag som venter og mye som skal læres. Nærmere 70% av ungene dør i løpet av de drøye to årene de normalt holder i lag med mora. Temperaturer ned mot 40 minusgrader, stormer og havis i stadig bevegelse er sterkt medvirkende, men også voksne isbjørnhanner går ikke av veien for å ta unger. Skjebnesvangre uhell kan også inntreffe når f.eks. breer skal krysses.

Sammen med Erik Born fra Danmark er jeg på nordøst Grønland for å arbeide med isbjørn. Basen er det tyske forskningsfartøyet RV Polarstern på på 11.000 tonn som er spesialbygd for forskning i isfylte farvann. Vi har drevet med isbjørnforskning i mange år flere steder i Arktis. Denne gangen handler det om levendefangst med merking, prøvetaking og påsetting av satelittsendere.

Denne dagen, fredag 11. juni 1993, starter en ganske utrolig historie i området nord for Norske øer.

På vei tilbake til RV Polarstern, etter en dag for oss i nye og spennende områder, får helikopterpiloten Uwe melding om at to danske ornitologer som driver med forskning på havhest (en stormfugl) har observert ei isbjørnbinne med to små årsunger rett nord for Mallemuk-fjeldet (havhest-fjellet). Vel om bord i RV Polarstern får vi en ny melding: I et forsøk på å krysse en brefront på Mallemuk breen har binna mistet den ene ungen ned i en bresprekk. Danskene kan høre skriket fra ungen og kan se at binna ligger på kanten av sprekken og forsøker å nå ungen sin.

Vi tar straks av fra skipet for om mulig å bedøve binna og kanskje redde ungen opp fra bresprekken. Men tåka ligger tett da vi nærmer oss breen. Vi dukker ned i tåka, men det lar seg ikke gjøre å fly inn mot breen, og vi må vende tilbake til skipet med uforrettet sak.

Lørdag ligger tåka tett hele dagen og alle flyginger avlyses. Vi er urolige, fra Mallemuk-fjeldet får vi beskjed om at ungen ikke lenger gir lyd fra seg. Dessuten har binna forlatt området med den andre ungen!

Søndag er det ypperlige flyforhold. Vi tar av fra RV Polarstern klokken ni og lander ved bresprekken en halv time seinere. Godt forankret med tau festet i helikopteret nærmer vi oss hullet i bresprekken. Snøen omkring er hardtrampet etter binna, som tydeligvis har gjort gjentatte forsøk på å få ungen sin opp. Så hører vi snorkeliknende lyder som slike små isbjørnunger har. Ungen lever!

Forsiktig titter vi over kanten og ned i sprekken, og der – noen meter nede, med forlabbene opp langs den blankpolerte breveggen – står den lille ungen og ser undrende opp på oss. Antakelig har tyngden av binna med ungene tett inntil gjort at snøbrua over sprekken har bristet med den følge at den ene ungen ikke har greid å komme seg i sikkerhet og falt ned. Sprekken er ikke bred og snøbrua som falt ned har kilt seg fast og laget et lite golv der ungen står. En meter på hver side av ungen er det mørkt og umulig å se hvor dyp sprekken er.

Nå har vi to muligheter: Enten at en av oss fires ned til ungen og bedøver den der, eller at vi firer ned en lasso og forsøker å få den rundt hodet til ungen slik at vi raskt kan heise den opp fra sprekken og bedøve den. Samtidig er det selvsagt svært viktig at ungen ikke blir skremt vekk fra snø golvet den står på og faller videre ned i sprekken.

Vi bestemmer oss for lassometoden og firer ned et tau med en løkke på. Ungen blir ikke skremt, og nesten som den forstår at vi vil hjelpe, stikker den hodet inn i løkka, og kan raskt heises opp i sikkerhet, Selv små isbjørnunger er sterke, de har kraftige klør og sterke tenner, og mens to holder den sprelske kroppen setter vi bedøvelsen. Snart blir den lille isbjørnungen slapp og rolig. 

Vi føler en utrolig lettelse. Kanskje kan vi bringe henne, for det er ei lita jente, tilbake til familien og livet igjen. Det hadde vært fint, på en så direkte måte, å kunne gi isbjørnene noe igjen etter mange år med fantastiske opplevelser de har gitt oss!

Vi bærer den sovende ungen tilbake og plasserer den i baksetet på helikopteret. Nå gjelder det å finne binna med den andre ungen. Vi vet at hun ble sett dagen før på vei til sjøisen i Dijimpna Sund, en stor fjord noen kilometer lenger sør. Men isbjørner kan vandre over lange strekninger selv med små unger på slep.

Vi er også fullstendig klar over at vi sitter med et problem dersom vi ikke finner mora igjen. Eneste mulighet vil da være å lete opp en annen binne med unge fra i år, bedøve henne og håpe at hun vil akseptere vår sovende lille unge som sin egen når hun våkner.

På fjordisen finner vi sporene ganske lett. Binna har gått langs skrugarder på leting etter sel, men så langt vi kan se har hun ikke funnet noen. Etter 15-20 minutters sporing oppdager vi de to dyrene som umiddelbart begynner å haste vekk fra helikopteret. Mens Erik lader ei pil med 7 ml bedøvelsevæske til binna, gjør jeg meg klar med geværet. Piloten venter til han får klarsignal, og vi begynner jakten. Etter å ha merket mange isbjørner vet han nøyaktig hvordan han skal fly, så det blir ikke sagt mye de nærmeste minuttene.

Isbjørner reagerer ulikt på helikopter, noen springer som om fanden selv var i helene på dem, mens andre – særlig en del av de gamle dyrene – bare så vidt beveger seg vekk. Vår binne tilhører klart den første kategorien, så da vi nærmer oss løper hun fra ungen sin. I samme øyeblikk begynner ungen i baksetet å reise på seg og løfte hodet. Den får en liten ekstradose med bedøvelsesmiddel og sovner raskt.

Etter en stund sitter bedøvelsespila i skulderen på binna og vi drar umiddelbart av sted for å lete etter den andre ungen. Den er allerede kommet flere kilometer vekk fra moren da vi oppdager den. Erik klargjør en ny pil, piloten fører oss pent og rolig inn og jeg skyter pila i nakken på ungen. Etter en liten stund skjønner vi at ungen umulig kan ha fått noe særlig av bedøvelsesmiddelet, den løper fortsatt friskt av sted. En ny pil gjøres klar, og denne gangen sitter den i rumpa. Heller ikke denne pilen virker fullt, men ungen har tydelig fått en del av bedøvelsesmiddelet, og har betraktelig mindre fart nå.

For å få en rask avslutning på jakten, bestemmer vi oss for å forsøke å fange den fra helikopteret. Piloten nærmer seg forsiktig, og det går greit å kaste seg ut fra helikopteret og fange ungen. Erik er raskt på plass med mer bedøvelse, og kort tid etter kan vi bære unge nummer to, denne gang en hann, inn i helikopteret.

Med to sovende isbjørnunger i baksetet gjelder det å finne binna raskt. Vi søker i vel 10 minutter, men er i ferd med å gå tom for drivstoff. Nå kan vi fort havne i den situasjonen at vi må tilbake til RV Polarstern for å fylle tankene – og det med to sovende isbjørnunger som passasjerer. Dette er egentlig ikke noe problem og ville helt sikkert vært veldig populært for folka om bord, men vil sjølsagt prøve å unngå ekstra belastning for ungene.

Vi følger sporene ennå noen minutter, så ser Erik binna som har sovnet fint. Vi landet tett ved, tar ut ungene, gjennomgår de vanlige merkerutinene og gjenforener familien. Og for første gang får jeg lyst til å sette navn på isbjørnene vi arbeider med. Ungene får navn etter mine egne: Tiril og Vegard.

Alt gikk til slutt bra, satelittsenderen ble satt på, og vi har reddet et isbjørnliv. En ubeskrivelig følelse.

Via resultatene fra satelitthalsbåndet fulgte vi familiegruppa i mange måneder på deres vandringer og søken etter sel i fjordene på nordøst Grønland. Seint på høsten stilnet signalene fra senderen og vi antar at isbjørnfamilien slo seg mer eller mindre til ro i et midlertidig hi beskyttet mot den bitende kulden og vinden i polarmørket.

av Ian Gjertz

Å gi en hund, eller for den saks skyld et barn, navn kan være en utfordring. Skal man kalle opp etter en tidligere hund (for barns del et navn som går igjen i familien)? Eller skal man drive nybrottsarbeid og komme opp med et nytt navn. Jeg valgte det siste, men noen føringer hadde jeg jo!

Hundenavnet skulle være kort, lett å uttale og helst slutte med en oppløftende vokallyd. Derfor har mine tidligere hunder hatt navn som ender på -i og -a. To andre føringer skulle også oppfylles. Hundens navn burde begynne på C siden valpen stammet fra kennelens tredje valpekull (A-B-C-osv). Siste føring var at hunden skulle ha et navn med tilknytning til Svalbard. Dette for å speile mitt eget levde liv.

Nå er jeg ganske godt kjent over store deler av Svalbard, men noen god oversikt over alle stedsnavnene har jeg ikke. Heldigvis finnes det hjelpemidler til slikt. Under krigen 1940-1945 var norske polarforskere forhindret fra å reise i polarområdene. Da benyttet de anledningen til å lage et register over alle stedsnavnene på Svalbard. Dette registeret er blitt vedlikeholdt og oppdatert siden. I våre dager ligger det på nett ( https://stadnamn.npolar.no/?sort=-beginLifespanVersion  ), men det er flere ganger utgitt i bokform. Derfor kunne jeg i ro og mak sette meg ned med navneboken og gå gjennom alle navn på C. Etter å ha pløyd gjennom noen ganger og tygd litt på navn og uttale endte jeg opp med å gå for navnet på en isbre; Cissybreen. Cissy kunne egne seg godt som navn på den nye hunden. Her må jeg føye til at jeg også har en gammel hund med navn på C, nemlig Cilia. Både Cissy og Cilia er forkortelser for Cecilie så det nye navnet passet godt, selv om det skulle føre til litt komplikasjoner i familien! Jeg vil utdype dette lenger nede. 

Cissybreen er oppkalt etter Cecilie (Cissy) Marie Kiær (1872-1955) fra Fredrikstad. Hun var gift med Arthur Mathiesen, en velstående sagbruks- og skogeier som hadde bidratt med penger til Gunnar Isachsens Spitsbergen ekspedisjon i 1909-10. Som takk for støtten oppkalte de en bre etter kona hans. Slik navnsetting var tidligere ganske vanlig. Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig på hvem denne kvinnen egentlig var, og oppdaget fort at hun gjerne kunne fått en bre oppkalt etter seg uavhengig av om hun var gift med Arthur Mathiesen eller ei. Hun var livlig og meget sosialt engasjert, og var aktiv i kommunepolitikken i Fredrikstad. Cissy Mathiesen ble en av de første kvinnene som ble valgt inn i Fredrikstad bystyre.

Når navnet først var valgt så skulle man tro at alt så gikk på skinner, men det var dessverre noen skjær i sjøen. I heimen fikk jeg høre at Cissy (og Sissy) var et uegnet navn fordi det på engelsk betyr «pyse». Jeg var derfor ikke så høy i hatten da veterinæren min spurte hva valpen het. Jeg sa noe beskjemmet navnet og forklarte at jeg ble mobbet over valget. Da kunne veterinæren, som er østerriker, fortelle at Cissy var et perfekt navn på en vizsla valp. Vizslaen er en ungarsk hunderase og tidligere en hund som var forbeholdt adelen. Den siste keiserinnen av Østerrike og dermed også dronning av Ungarn het Elisabeth, men ble kalt for Sissi! Hun var svært populær, og det er i dag konfekt som er oppkalt etter henne. Så, om man ser bort fra stavemåten så var navnevalget mitt perfekt. Konklusjonene er at man må ha mot til å stå opp for de valgene man gjør, og at det lønner seg å velge rett veterinær!

Tekst og foto: Ian Gjertz 

Da jeg i januar 2002 vansmektet på mitt kontor og svarte på et telefonanrop visste jeg lite om at det ville gjøre meg til nordøst-grønlandsk mester i Trivial Pursuit. Sammenhengen her er ikke helt innlysende så jeg skal utdype dette nedenfor. 

Nordøst-Grønland har en spesiell interesse for nordmenn som lider under polarbasillen. I mange år var det norsk tilstedeværelse i dette isolerte området. Det var bygget ut et nettverk av fangststasjoner langs kysten her, både danske og norske. Norsk hovedsete var Myggbukta som i årene 1922-1959 i tillegg til å være fangststasjon også var norsk radiostasjon som sendte værmeldinger fra området. 

Etter å ha jobbet med det polare i mange år var jeg svært lysten på å komme meg til Nordøst-Grønland og Myggbukta. Jeg kan illustrere dette med at om noen hadde gitt meg en gratisbillett til et hvilket som helst sted på kloden så ville jeg valgt en tur til Nordøst-Grønland. Som vi alle vet er det langt mellom slike gylne billetter, men jeg fikk faktisk en dalende i fanget! Det skjedde i form av det ovenfor nevnte telefonanropet. 

En dansk forskningsekspedisjon var planlagt til Nordøst-Grønland sommeren 2002. Det var den danske ekspedisjonslederen som ringte meg. Han forklarte at de skulle ha fire forskere i felt den sommeren. De manglet imidlertid penger og lurte på om jeg kunne tenke meg å delta i feltarbeidet, men uten lønn. Danskene skulle imidlertid dekke alle utgifter og det er ikke billig å reise til dette, for meg, forjettete land. I tillegg skulle jeg som ulønnet deltager på ekspedisjonen kunne ta meg fri, når det passet med arbeidet, og leke turist. Jeg trengte ikke betenkningstid, og arbeidsgiveren min var velvillig. Så det ble tur på meg. 

Feltarbeidet skulle bestå i å nær-fotografere hvalross med tanke på å lage et fotoarkiv over alle individene, som teller noen hundre dyr, i den lille isolerte bestanden på Nordøst-Grønland. Det finnes kun noen få faste hvalrossliggeplasser i denne delen av Grønland. En av disse er Sandøen ytterst i Young Sund, passasjen mellom Clavering Ø og Wollaston Forland. To feltpartier skulle veksle om å bo i telt på Sandøen og kartlegge hvalrossene gjennom ettersommeren. Jeg skulle delta i det siste to-manns partiet fra sent august til ut i september. 

Ikke bare er Sandøen sentralt plassert i de gamle norske fangstområdene, men det ligger i nærheten av den danske marines base Daneborg på Wollaston Forland. Det er her den verdenskjente sledepatruljen Sirus holder til. Seks tomannslag herfra patruljerer et enormt område av Nordøst-Grønland, med hundeslede om vinteren og småbåt om sommeren. 

For å komme seg til Sandøen med fly må man via Island, først Reykjavik og deretter Akureyri. Så flyr man til Minebyen ved Mestersvig, en stor militær flyplass i en nedlagt gruveby sør på Nordøst-Grønland. Herfra flyr man så med Twin Otter, et lite to-motors fly, til Daneborg. Så kan siste etappe gå med gummibåt. 

Daneborg er en moderne militærstasjon, men den er beregnet på en liten besetning og har ikke plass til å innkvartere forskere. Like utenfor den militære stasjonen ligger imidlertid en nedlagt værstasjon, Daneborg Vejrstation. Den var sommerstid i bruk som innkvartering for forskere. Værstasjonen ble oppført under krigen og nedlagt i 1975. Den var gammel, muggen og dårlig vedlikeholdt. Telt på Sandøen var egentlig å foretrekke! 

Hvalrossene er sosiale dyr og vil gjerne være sammen med sine artsfrender. En enslig hvalross legger seg sjelden opp på land alene. Den svømmer heller en runde og kommer tilbake på et senere tidspunkt. Dersom det da ligger en liten flokk på land, legger nykommeren seg sammen med disse. De ligger gjerne et par døgns tid før de igjen legger på svøm for å finne mat. Det gjør at hvalrossflokken på land sakte bygger seg opp for så å minske igjen. Så kan det, avhengig av været og andre forhold, være noen dager uten hvalross på land før hele prosessen gjentar seg på nytt. Det gjør at man som biolog ikke må holde kontinuerlig vakt, men kan ta seg noen fotturer med passende mellomrom. 

Å gå turer på Wollaston Forland og Clavering Ø var spennende. Ikke bare var det historiske fangststasjoner i området, men også gamle inuitt-boplasser der arkeologiske flint-pilspisser fortsatt lå oppe i dagen. Clavering Ø var det siste stedet europeere, i 1823, hadde sett de nordøst-grønlandske inuittene. Det er uklart hvorfor, men inuittene døde ut etter dette. For folk som meg, med erfaring fra Svalbard, er det nok all moskusen og polarharene som er mest slående. På en av turene møtte jeg over 100 moskus, og harene opptrer nærmest som små kenguruer der de hopper rundt bare på bakbeina. 

Sommeren var på hell og Daneborg ble sakte tømt for forskere og andre tilreisende. Hvalross feltpartiet skulle være med det siste oppsatte flyet. Den islandske Twin Otteren skulle hente oss på militærstasjonen og deretter fly til Zackenberg forskningsstasjon 30 km vest for Daneborg. 

Zackenberg var kun en sommerstasjon, og var nå nedstengt. De to gjenværende danske stasjonsansvarlige skulle bli med flyet vårt. Det ble til at de to islandske flygerne, min danske hvalrosskollega og jeg skulle overnatte, og at alle seks skulle fly sørover direkte til Mestersvig påfølgende morgen. Før flyet vårt kunne lande på Zackenberg måtte de stasjonsansvarlige rydde rullebanen for moskus! Slikt setter jo unektelig en spiss på flyturen. 

Vårt danske vertskap på Zackenberg serverte middag, øl og selvfølgelig Gammel Dansk. De bestemte videre at vi som underholdning skulle spille Trivial Persuit. Det var alle med på, og det ble delt inn i to lag. Ett bestod av de tre danskene, mens de tre utlendingene ble satt på samme lag. Vi utlendinger måtte snakke engelsk, for yngre islendinger er ikke alltid så gode på å snakke dansk eller norsk. Vi ante ugler i mosen da danskene dro frem en dansk versjon av Trivial Persuit! Det innebærer at alle spørsmålskortene er på dansk og ofte omhandler danske tema! 

Danskene ble etter hvert overrasket over at utlendingene kunne så mye dansk historie. Vi måtte minne om at både Island og Norge hadde vært under dansk styre og dermed hadde vi til dels felles historie. Det endte med en knepen utenlandsk seier og dermed var vi blitt Trivial Persuit mestre for Nordøst-Grønland. Det ble ikke bare med æren. Islendingene var så kry over seieren, og ville gjøre stas på sin norske lag-kompis, at de neste morgen fløy sporenstreks en omvei til Myggbukta. Vi var for tungt lastet til å lande på tundraen der, men de sirklet den gamle fangststasjonen seks ganger i lav høyde for at alle skulle få se den og ta bilder. En flott premie, som jeg levde på lenge etter at vi hadde forlatt Grønland!