Kategori: Polartraktene

Av Berit Mørkved

I 1994 bodde og arbeidet jeg i Longyearbyen. En godværsdag i mai fikk jeg over Svalbard Radio en telefon fra en bekjent som befant seg på Grønland. Han jobbet med logistikk for et gruveselskap ved navn Platinova som drev prospektering etter sink og bly i Citronen Fjord helt nord på Grønland. Store deler av året i områdene ved Citronen Fjord er hav og fjord dekket av is, så skipstransport er svært vanskelig. Stedet er så øde at nærmeste flyplass faktisk er i Longyearbyen.  Platinova hadde ved hjelp av bulldoser anlagt en stor flystripe på den to meter tykke fjordisen. Her kunne selv store jetfly lande trygt. Derfor fløy selskapet skytteltrafikk mellom deres flyplass på isen og Longyearbyen. Dette startet 18. mai og varte til utpå sommeren.  

Telefonen fra Grønland gjaldt innkjøp av noen ting som Platinova trengte på Svalbardbutikken. Flyet ville snart være på vei til Longyearbyen, turen tar bare en time, så spørsmålet var om jeg kunne handle inn de nødvendige varene og ha de klar til flyet landet om en drøy time. Det hastet fordi flyet ikke ble stående, de skulle bare bunkre, laste og straks dra tilbake til Grønland. Arbeidsdagen var slutt om litt så jeg sa meg villig til å hjelpe til, og med medbrakt handleliste kom jeg meg til butikken. Da jeg etter hvert kom ut til flyplassen var flyet i ferd med å lande, så jeg rakk det med god margin.

Da jeg overrakte varene fikk jeg en hyggelig forespørsel om jeg hadde lyst til å bli med til Grønland en tur? De skulle fly enda en rundtur litt senere på dagen, så jeg kunne returnere til Longyearbyen med den flygningen. De inviterte attpåtil på middag på verdens største øy, kokken skulle servere lasagne. Tatt i betraktning av at jeg aldri hadde vært på Grønland, neppe ville få tilbud om å lande på fjordis med et jetfly igjen, og dessuten var glad i lasagne, var svaret på invitasjonen enkel. For å få plass til all frakten var det ikke egne seterekker til passasjerer i flyet, og jeg skulle derfor sitte sammen med flygerne i cockpit. 

Jetflyet, en Boing 727, fra First Air på fjordisen i Citronen Fjord. (Foto: Berit Mørkved)

Etter en time landet flyet på isen i Citronen Fjord. Herfra var det et godt stykke inn til prospekteringsbasen, så vi ble fraktet inn dit med et Twin Otter fly. Maken til service! Leiren var kanskje ikke billedskjønn, men hva gjorde vel det når maten var god og folket greie.

Prospekteringsbasen innerst i Citronen Fjord (Foto: Berit Mørkved)

Mens vi spiste og pratet hadde flyet vært en ny tur i Longyearbyen. Nå hadde det igjen landet på isen og var klar for dagens siste tur til Longyearbyen. Denne gangen ble vi fraktet med taxi-helikopter tilbake til flyplassen på isen. Så var det bare å nyte turen, og glede seg til å fortelle kollegene hva jeg hadde brukt fritiden til. Det sier seg selv at beretningen om turen vakte oppsikt, og konklusjonen ble at jeg er villig til å reise langt for lasagne!

Av Fridtjof Mehlum –

Aftenposten hadde 30. april 1926 overskriften «Kappløpet mot Nordpolen begynner – Vil Byrd starte allerede neste uke?» Men var det egentlig et kappløp mellom Roald Amundsens ekspedisjon med luftskipet Norge over Nordpolen til Alaska og Richard Byrds flyekspedisjon til Nordpolen med Josephine Ford? Mye tyder på at dette kappløpet var iscenesatt av pressen og ikke aktørene selv. Mange aviser presenterte disse to ekspedisjonene som konkurrenter. I tillegg kom ekspedisjonen til Hubert Wilkins som samme år planla å fly fra Barrow i Alaska til Ny-Ålesund på Svalbard, men han kom seg ikke av gårde.  Det kan være interessant å se litt nærmere på denne saken nå i forbindelse med 100-årsjubileet for disse ekspedisjonene.

Ifølge amerikaneren Lincoln Ellsworth, som var med på Norge-ferden, møtte Amundsen Byrd i Washington D.C. i oktober 1925. Det var i forbindelse med at Amundsen holdt offentlig foredrag i byen, der marineflyveren Richard Byrd var ordstyrer. Amundsen og Byrd var også til stede under en middag samme kveld hos den norske ambassadøren Helmer Bryn. Ellsworth forteller i sin selvbiografi at Byrd betrodde dem sin plan om en egen ekspedisjon året etter for å lete efter Crocker Land som Robert Peary påsto å ha sett i det fjerne under sin mislykkede nordpolekspedisjon i 1906.  Peary oppkalte det nye landet etter en bankmann som hadde finansiert deler av hans ekspedisjon. Byrd kjente da til Amundsens planer om ekspedisjonen med luftskipet Norge, og han spurte Amundsen om han hadde noe imot at han brukte Ny-Ålesund som startplass for sitt fly, som først skulle etablere en base med drivstoff og utstyr nær Kapp Morris Jesup i Peary Land på nordøstsiden av Grønland. Derfra ville han fly til Nordpolen og underveis lete etter Crocker Land. Ellsworth sier videre at under samtalen svarte Amundsen hjertelig: «Vi skal ta mot Dem med åpne armer». Byrd hadde en rekke spørsmål om forholdene på Svalbard. Basert på sine erfaringer fra 1925 kunne Amundsen og Ellsworth si at det var gode isforhold til å kunne starte med fly fra Kongsfjorden inntil utgangen av mai.

Amundsen skrev også senere i sin selvbiografi at han hadde sagt til Byrd: «Vi regner ikke med Dem som konkurrent, da polen ikke interesserer oss». Han skrev videre: «Vårt mål var Alaska, og polen var for oss bare en interessant episode». Amundsen skrev videre: «Byrds tanke var helt forskjellig. Hans eneste hensikt med flyvningen var å nå polen, og vende tilbake uten mellemlanding. Aldri har der forekommet og heller ikke nu er der nogen som helst rivalisering mellem oss».

Amundsen traff igjen Byrd i New York i begynnelsen av mars 1926, da Amundsen hadde avsluttet sin foredragsturné og skulle reise tilbake til Europa. I New York benektet han det som var skrevet i avisene om et kappløp mellom ham og Byrd.  Han fortalte i et intervju i Sjøfartstidende at han hadde hatt en lengere samtale med Byrd, som la ut om sine planer. Amundsen var begeistret for Byrd og tilbød ham all den assistanse Norge-ekspedisjonen var i stand til å gi. 
 
Dagen da Byrd dro fra Amerika mot Svalbard ble han spurt av amerikanske aviser om hans syn på at det var tre ekspedisjoner, hans egen, Wilkins´ og Amundsens, som skulle til Polhavet.  Han uttalte da at han, Wilkins og Amundsen var venner, og at de ønsket hverandre lykke til. De hadde allerede gitt hverandre gjensidig hjelp her og der når det gjaldt mindre saker og vil også gjøre det hvis det skulle dukke opp større utfordringer. Han sa videre at han prøvde å holde ekspedisjonen sin på et sportslig og profesjonelt nivå.

Amundsen og Ellsworth var jo ikke med på ferden med Norge fra Roma til Ny-Ålesund, men de tok båt fra Tromsø til Ny-Ålesund sammen med en del av hjelpemannskapet til ekspedisjonen. Under oppholdet i Tromsø var Amundsen behjelpelig med å skaffe den erfarne islosen Isak Isaksen til å lose Byrds skip Chantier til Ny-Ålesund. 

Amundsens ankomst til Ny-Ålesund

Amundsen og Ellsworth kom med frakteskipet Knud Skaaluren til Ny-Ålesund den 21. april etter 3 ½ dagers seilas. Skuta var full av gods til ekspedisjonen som skulle losses. Den imponerende hangaren sto nesten ferdig etter å ha blitt bygget av tømmermester Ferdinand Arild og hans folk i løpet av vinteren. Det samme var fortøyningsmasten til Norge, som skulle brukes hvis vinden var for sterk til at luftskipet kunne føres rett inn i hangaren.  Det var full aktivitet i leiren og nå gjaldt det å få alt klart til luftskipet skulle ankomme. Den 25. april kom marineskipet Heimdal med resten av ekspedisjonsdeltakere og støttepersonell. Det ble folksomt i leiren, men det var plass til alle, siden det ikke var normal aktivitet i gruva denne vinteren, og mange av gruvearbeiderne var reist hjem. Driftsbestyreren, Bertel Sherdahl, var også på fastlandet denne vinteren for å prøve å sikre videre drift i gruva i en periode med dårlige kullpriser.

Det ble noe forsinkelse i ankomsten til Norge pga. værfoldholdene for flyvningen og fordi den ikke kunne tas imot i Ny-Ålesund før alt var klart med hangaren. Amundsen holdt på med sine forberedelser, men han fikk også tid til sin daglige skitur. Han gikk oftest inn til breen i bunnen av fjorden (Kongsvegen) eller ut til Kvadehuken, gjerne sammen med sin gode venn Fritz Zapffe, som var ansatt som material- og proviantforvalter for ekspedisjonen. Ellsworth holdt seg også i form, men foretrakk truger i stedet for ski. Han hadde oftest en 10 kg pakke med sardiner i en ryggsekk når han var på tur. Helmer Hanssen, Amundsens medarbeider på flere tidligere ekspedisjoner, var innom Ny-Ålesund et par ganger med en tysk filmekspedisjon med kutteren Vaaland. Hanssen hilste både på Amundsen og sin gamle venn fra Fram og Maud, seilmaker Martin Rønne. Han ble også noen dager senere invitert av Byrd ombord i Chantier og tilbudt å bli med ham på hans planlagte flyekspedisjon til Antarktis.

Byrds ekspedisjon ankommer

Den 29. april kom Byrds ekspedisjonsfartøy Chantier inn Kongsfjorden med omkring 50 personer. De hadde med seg det 3-motors Fokker-flyet Josephine Ford, som var mørkt blåfarget med oransje vinger.  Dessuten hadde de med et gult mindre Curtiss-fly som skulle benyttes til fotografering.  Det viste seg at isforholdene i fjorden var helt annerledes enn året før, og det var umulig å lage en startbane for et fly på den oppsprukne isen. Byrd var skuffet og gikk i land for å snakke med Amundsen og Ellsworth, og senere ble disse med ombord i Chantier. En ny plan måtte legges, og det ble bestemt at det skulle lages en startbane fra området nær hangaren og ned mot sjøen hvor flyet kunne ta av og lande. Amerikanerne kalte startbanen for “Byrd Boulevard”. Det ble gitt tillatelse fra Kings Bays fungerende driftsbestyrer Steinulf Smith-Meyer til at Byrd kunne landsette sine to fly, og Amundsen ga tillatelse til at han kunne benytte området opp mot hangaren som Amundsens ekspedisjon hadde leid. Været var varmere enn normalt, og Byrd ville komme av gårde før sommeren inntraff med mye tåke og dermed vanskeligere flyvær.

Ifølge Ellsworth var stemningen ikke helt god da Byrd dukket opp, og ryktene gikk om at han ikke skulle fly til Grønland, men direkte til Nordpolen. Amundsen og Ellsworth hadde ikke fått noen ny beskjed om at planene om å fly til Grønland og derfra lete etter Crocker Land var endret.

Byrd gjør seg klar til å fly

I løpet av noen dager hadde Byrd fått begge sine fly klare. Det ble holdt vakt rundt Josephine Ford døgnet rundt av frykt for at noen fremmede skulle tukle med det. Amundsen og hans folk syntes at Byrds ekspedisjon var dårlig utstyrt, hvis de skulle bli nødt til å nødlande på isen. Fottøyet var for dårlig, så Amundsen fikk laget tre par lerretsstøvler fóret med sennegress til dem. De hadde et par små, ubrukelige kjelker fra Alaska og kunne ikke gå på ski. Amundsen ba derfor sine folk om å lage en skikjelke med bredere ski som ble surret sammen med remmer, slik at den ble elastisk.

Den 2. mai var Byrd og tre av hans folk invitert til middag med Amundsen og Ellsworth. Byrd hadde sin kapteinsuniform på, mens Amundsen hadde rød skjorte og tettsittende dress og Ellsworth hadde på seg en sporty tweedjakke i stedet for sin vanlige anorakk. Diskusjonen rundt bordet dreide seg om forskjellige aspekter ved polflyvninger, og Amundsen gjentok at han ville gjøre alt for å hjelpe Byrd. Deretter dro de til Amundsens hus, hvor han ga Byrd informasjon om de nyeste kartdata om magnetiske variasjoner i Polhavet. Så dro de bort til Fokker-maskinen for å se nærmere på den og ekspedisjonens utstyr. Fotografier viser polfarerne i de nevnte penklær ved flyet, og kan dermed dateres. Ellsworth var særlig interessert i solkompassene og sekstanten til Byrd. Det sistnevnte var en såkalt boblesekstant konstruert av Byrd selv, hvor man kunne måle en kunstig horisont.  

Da Josephine Ford ble testet første gang den 3. mai, brakk den ene skien på understellet da flyet skulle svinge før den kom i luften. Understellet var alt for dårlig, og amerikanerne måtte ha hjelp. Amundsen og Riiser-Larsen bestemte at Bernt Balchen skulle hjelpe til. Balchen var en ung (26 år) dyktig marineflyver og flytekniker, som var en del av reservemannskapet for Norge-ekspedisjonen. Den praktisk anlagte Balchen ledet arbeidet med å forsterke understellet med det som var å oppdrive av materialer. Dagen etter var nye ski satt på, men i en sving brakk igjen en av skiene.  Det ble gjort enda et forsøk med å lage nye ski, og man tok i bruk noen årer av ask som man hadde ombord i Chantier. En vellykket to-timers prøveflyvning ble gjennomført den 5. mai, og dagen etter begynte man å laste opp maskinen for den endelige turen. Det var fortsatt skeptisk til om flyet var i stand til å lande på isen ved Grønland og kunne ta av igjen.

Luftskipet Norge ankommer

Kl. 6:30 om morgenen den 7. mai gled Norge majestetisk sakte, svakt duvende, inn mot Ny-Ålesund. Etter en runde rundt hangaren og ut over fjorden slapp det seg ned og kunne uten problemer ledes inn på sin plass i hangaren. Det var stor ståhei, med lykkeønskninger og Heimdals orkester som spilte de norske, amerikanske og italienske nasjonalsanger. Mannskapet på Norge var slitne, og det var stille og rolig resten av dagen mens folkene hvilte ut.

Endelig – Byrd drar av sted

Ellsworth fortalte at tidlig en kveld kom Byrd alene til Amundsen og Ellsworth mens de var på Heimdal og sa: «Mine herrer, imorgen starter jeg og flyr direkte til Nordpolen». Det kom overraskende, men det var all right for dem.  Ellsworth tilføyde at det ikke ville være ærlig av ham å påstå at Byrds nordpolsflyvning ikke ergret dem, til tross for at det kunne være oss nokså likegyldig om han kom først til polen. Han mente likevel, at siden Norge-ekspedisjon var planlagt før Byrds og de lot ham nyte godt av Kings Bays gjestfrihet, så fortjente Norge den første sjansen. Ellsworths største bekymring var at Byrds flyvning trakk oppmerksomheten bort fra Svalbard. Norge-ekspedisjonen kostet en formue og de trengte hvert øre de kunne få inn. Det gjaldt å holde folk interessert, så de senere ville kjøpe boken, se filmen og høre foredragene, for dermed skaffe de pengene som Luftseiladsforeningen skulle ha igjen. 

Men Nobile ble opphisset da han hørte om Byrds plan, og han ville at de skulle komme Byrd i forkjøpet. «Jeg kan ha Norge ferdig om seks timer» sa han. Dette var Amundsen imot og sa at de grundige forberedelsene skulle gå som planlagt. Det var også flere av Amundsens folk som mislikte konkurransen fra Byrd og som mente at Byrd fikk alt for mye hjelp.  Man stusset over at driftsbestyreren for Kings Bay hadde fått instruks fra Justisdepartementet om å gi Byrd all den assistanse han trengte.

Den 8. mai gjorde Byrd et mislykket forsøk på å starte, for flyet var for tungt lastet til at det ville lette fra bakken. Han valgte derfor å ta ut 44 bensinkanner og annet unødvendig utstyr for å gjøre flyet lettere. Endelig, kl. 01:00 på natten til 9. mai kom Byrd og hans pilot Floyd Bennett i luften og satte kursen mot Nordpolen. Byrd fortalte til New York Times ved avreisen at han hadde forandret planen i siste øyeblikk. Han ville fly direkte til Nordpolen og derfra over Peary Land uten å stoppe før han returnerte til Ny-Ålesund. Årsaken til endringen var erfaringen de hadde gjort mht. landing med sitt svake skiunderstell. Den opprinnelige plan ville kreve flere landinger i Peary Land og det var ikke fordelaktig med dette flyet. Han tilføyde at Amundsen og Ellsworth var enige i at det var best å ha så få landinger som mulig, og helst ikke i ukjente strøk.

Mens Amundsen og hans folk var i ferd med å avslutte sin kveldsmat i arbeidermessa kom det plutselig beskjed om at flyet med Byrd og Bennett var blitt observert i det fjerne og var på vei til å lande. Alle strømmet ut mot landingsbanen for å ta imot flyet som landet etter 15 timer og 57 minutters flukt. Byrd hadde fått en oljelekkasje og valgte derfor å fly rett tilbake fra Nordpolen til Svalbard uten å dra innom Peary Land. Den eneste som forholdt seg rolig var Nobile, som be sittende og gi sin lille hund Titina mat. Byrd hadde, for øvrig, også med seg en liten hund ved navn Igloo, men den fikk ikke bli med i flyet til Nordpolen. Byrds folk var ombord i Chantier og brukte lenger tid på å komme seg i land og opp til landingsplassen, og de fleste av dem rakk ikke opp før etter at flyet stanset. Flyverne ble båret på gullstol nedover landingsstripen. Amundsen og Ellsworth gratulerte dem med ferden og omfavnet dem begge hjertelig, hvoretter det ble utbrakt tre ganger tre hurra for Byrd og Bennett. Etter feiringen på flystripen gikk følget ned mot sjøen, slik at flyverne kunne komme seg ombord i Chantier og få seg en velfortjent hvil. Få tvilte da på at Byrd hadde vært på Nordpolen, i alle fall offentlig. Snart begynte mange likevel å tvile på om dette hadde vært mulig med så kort flytid. Men det skal vi la ligge her.

De siste forberedelser før avreisen med Norge

Dagen etter Byrds tilbakekomst var Amundsen, Ellsworth, Riiser-Larsen og Nobile invitert til lunsj med Byrd ombord i Chantier. De feiret både Byrds flyvning og deres egen tur med Norge, som var planlagt med avgang samme kveld. Byrd fortalte om kompassvariasjonene de hadde registrert ved Nordpolen og ga råd om navigasjon. De utvekslet gaver, og bl.a. ga Amundsen Byrd en fyrstikkeske som han hadde hatt med seg til Sydpolen og Bennett en jaktkniv med skaft av hvalross-elfenben. Ellsworth ga Byrd en kniv som han hadde hatt med seg i Europa i sin tjeneste der under WW1. De fortsatte selskapet i Amundsens hus, der Amundsen spilte amerikansk musikk på sin grammofon. Amundsen var glad i jazz og hadde de nyeste plater som ble spilt i New York. Han var også glad i gamle sanger som “Old Black Joe”, “Swanee River” og “Home, Sweet Home”, som sopranen Alma Gluck hadde sunget for ham tidligere.

Etter måltidet gikk de bort til Josephine Ford. Zapffe noterte seg at det var nesten rørende å se Amundsen og Byrd, da de gikk oppover mot Josephine Ford og gjentatte ganger stoppet opp og omfavnet hverandre. Ved flyet ga Byrd Amundsen og Ellsworth flere av sine instrumenter, bl.a. et solkompass og en avdriftsindikator. Ellsworth fikk også Byrds bukser av isbjørnskinn og et par skinnstøvler. Ellsworth var som tidligere nevnt spesielt interessert i Bumstead-solkompasset, som Byrd hadde fått spesiallaget i Amerika. Dette var så lite at det kunne holdes i hånden, mens det tyske Goerz-solkompasset til Norge var større og nøyaktigere, men mer komplisert å bruke. Det sistnevnte ble montert på utsiden ved et sidevindu på gondolen. På grunn av store variasjoner i misvisning er det umulig å navigere etter magnetkompass nær Nordpolen. Ombord i Norge hadde man nytt radioutstyr og kunne bruke både radiopeiling og solkompass for navigering. Det er ukjent om Byrds instrumenter ble brukt under ferden med Norge. Hele veien fra nordsiden av Svalbard til Nordpolen kunne Norge holde kursen rett mot nord ved å peile radiosignalet fra Svalbard Radio i Grønfjorden, som lå på 14 °Øst.

Norge var klar til avgang om kvelden den 10. mai, men starten ble utsatt pga. for mye vind.  Neste morgen, etter at den store, grønnfargede seilduken som var trukket over enden av hangaren var fjernet, ble luftskipet ført ut og klargjort for avreise. Kl. 09:55 løftet Norge seg fra bakken og beveget seg ut gjennom Kongsfjorden. Josephine Ford fulgte etter det et stykke og filmet luftskipet fra luften. Det var Byrds måte å ønske ekspedisjonen lykke til på reisen.

Som beskrevet ovenfor ser det ikke ut til å ha vært noe uvennskap mellom Amundsen og Byrd, selv om de begge skulle fra Ny-Ålesund til Nordpolen på omtrent samme tid. Et annet eksempel som illustrerer dette er, at da Amundsen kom fra Nome i Alaska til New York for å reise hjem til Norge i begynnelsen av juli 1926, møtte Byrd opp på jernbanestasjonen i New York for å ønske ham velkommen. Tre timer senere var Amundsen ombord i Bergensfjord og på vei hjem.

Tekst og foto: Ola Heensåsen –

Bakgrunn

I 1924 kjøpte Schjelderup Sælfangstrederi i Nordland polarskuta Quest, Ernest Shackleton sitt siste ekspedisjonsskip i Antarktis. Shackleton døydde om bord i Quest i 1922. Ludolf Schjelderup var ishavsskippar og etter kvart eigar av Schjelderup Sælfangstrederi, og rederiet sette skuta inn som fangst-, turist- og ekspedisjonsskip i Arktis. Quest hadde eit langt og interessant liv inntil ho gjekk ned utanfor Newfoundland i 1962.

Tore W. Topp frå Hamar er svigerson til Ludolf Schjelderup. Tore ga i 2023 ut boka Schjelderup Sælfangstrederi – En historie om risiko og pågangsmot. I den tida han arbeidde med boka, arrangerte han mange historiske ekspedisjonar i Arktis i kjølvatnet av Quest. Den fyrste ekspedisjonen gjekk til Nordaust-Grønland i 2001. I dette området dreiv nordmenn og danskar fangst av rev og bjørn på fyrste halvdel av 1900-talet, og det finst fortsatt mange fangsthytter der. Ein del av hyttene blir haldne vedlike gjennom frivillig innsats organisert av danske NANOK.

Vi vitja mange av hyttene i dette flotte området. Norge kalla det Eirik Raudes Land og prøvde å annektere denne delen av Grønland i 1931. Danmark vann den følgjande rettssaka ved domstolen i Haag i 1933, men nordmenn fekk fortsatt lov å drive fangst der.

Vinteren 1936-37 overvintra Quest i botnen av Loch Fyne fjorden. Skuta var leigd av den eksentriske franske greven Gaston Micard. Han ynskte å oppleva ein vinter i Arktis, men heldt seg stort sett på og rundt skuta. Mannskapet dreiv fangst. Vi måtte sjølvsagt inn til staden der Quest låg den vinteren, og det var på ein fottur vi fekk eit dramatisk møte med ein moskus.

Moskusen

Støvskya står der kulene slår ned i bakken framfor dyret. Moskusen ensar det ikkje, han kjem rett mot oss. Og han kjem fort. Eg knipsar eit bilde idet Hans tek eit nytt ladegrep. No skyt han for å drepa.

Vi er på fottur frå Loch Fyne til Myggbukta på Nordaust-Grønland. Vi har delt oss i fleire grupper, kvar gruppe er på fire personar. Ein person i kvar gruppe har våpen og har sikringsansvaret for gruppa. Mi gruppe går fyrst, og vi har etter kvart fått avstand til dei andre.

Det er moskus i området, som regel i små familiegrupper. Vi held god avstand, og dyra ser ikkje ut til å bli uroa av at vi passerer. Vi går over ei vid slette, og ei stund har vi lagt merke til eit einsleg dyr på ein åsrygg fleire hundre meter unna. Så ser vi at moskusen kjem ned åssida mot sletta. Han stoppar like før han er nede. Vi går roleg vidare for å få større avstand til dyret.

Så skjer det. Moskusen kjem i full fart mot oss. Hans sender avgarde to varselskot, utan virkning. Situasjonen er veldig spent, dyret må stoppast før det når fram til oss. Hans skyt to skot mot moskusen, men det er det tredje skotet som råkar godt nok til at dyret stoppar. Oksen dett over på sida. Han er tredve meter frå oss.

Sikringsmannen i neste gruppe har no nådd fram og avlivar dyret med eit nakkeskot. Vi er alle prega av det som har skjedd. Vi er glade for at ingen er skadd, men leie oss for at det flotte dyret måtte bøte med livet.

Vi er i verdas største nasjonalpark. Dyrelivet er freda, det er berre inuittane som har løyve til å drive jakt her. Via satellittelefon får vi kontakt med styresmaktene i Nuuk og fortel kva som har hendt. Vi får beskjed om å la moskusen ligge. Det er ulv i området, så dyret vil snart vera borte. Ein skriftleg rapport om hendinga må leverast straks vi er attende på båten.

Naturen på Nordaust-Grønland er storslått, dette er villmark. Helst skulle vi ha vore her utan å sette merke etter oss, men slik vart det dessverre ikkje denne gongen.

Av Ian Gjertz

Mange av Polarklubbens medlemmer samler på polarlitteratur, derfor kan det være en ide å minne om to flotte gamle bøker fra Svalbard. De kom ut på engelsk i henholdsvis 1861 og 1876 og forfatter av begge var James Lamont. Som en kuriositet kan nevnes at etternavnet hans uttales «Læment». Bøkene det er snakk om er Seasons with the Seahorses og Yachting in the Arctic Seas, førstnevnte er eldst. Hvis dette gjør deg litt nysgjerrig så kan du kikke på bøkene ved å gå inn på Nasjonalbiblioteket og slå opp (du finner lenker nederst i denne artikkelen). Førstnevnte finnes også oversatt til norsk på Polarklubbens sider under fanen Bøker og hefter online: https://polarklubben.org/boker-av-interesse

James Robert Lamont (1828-1913) (foto fra 1861, Wikipedia Library) var en interessant mann som det kan være lurt for polare bokelskere å vite litt mer om. Han var skotte, sønn av en velstående laird (godseier). Godset Knockdow ligger i dag en times biltur utenfor Glasgow. Godset var på totalt 24000 dekar da han døde.

Som mange sønner av overklassen gikk James Lamont på fin skole (Rugby School) og gjorde deretter militær karriere (Edinburgh Military Academy). Den militære karrieren ble ikke så lang, bare to år, og han tjenestegjorde blant annet i Sør-Afrika. Onkelen hans, halvbroren til faren, oppdaget raskt at nevøen ikke var en blivende offiser og fikk ham ut av tjenesten i 1848. Deretter inviterte onkelen ham med til Trinidad. Der hadde onkelen bygd seg opp på sukkerplantasjer og var svært velstående. En av grunnene til velstanden var at plantasjene opprinnelig var basert på slaver. Storbritannia avskaffet formelt slaveriet i 1833, men først i 1838 ble slavene virkelig satt fri. Det første stedet som avskaffet slaveriet helt var Trinidad, og den britiske regjeringen betalte kompensasjon til slave-eierne. Slike kompensasjoner utgjorde enorme beløp.  James Lamont og onkelen ble gode venner, og siden sistnevnte døde barnløs i 1849 arvet James det meste av formuen. Det gjorde ham i stand til å reise hvor han ville for å jakte og fiske. Han var i Nord- og Sør-Amerika, Egypt, Middelhavet, Norge (laksefiske i Namsen) og Arktis. Han bygget seg en egen seilyacht Ginevra som han blant annet dro til Svalbard med to ganger (1858 & 1859). Senere bygget han en større dampdrevet yacht Diana som han seilte med til Novaja Semlja og Svalbard, også dette flere ganger (1869, 1870, 1871). 

I 1861 døde faren og James arvet ham og ble den nye laird av godset Knockdow. Samme år kom boken Seasons with the Seahorses ut. Boken om turene til Novaja Semlja og Svalbard kom ut i 1876 – Yachting in the Arctic Seas. Det er verdt å merke seg at Lamont alt i 1858 fotograferte på Svalbard, han nevner spesielt at han tok bilde av pomorhyttene i Ekrollhamna på Edgeøya. Seasons with the Seahorses inneholder mange illustrasjoner, men disse er mer som kunstverk å regne og er sannsynligvis laget i ettertid. Senere, med dampyachten Diana tok han med kunstner på toktet, denne illustrerte boken slik at bildene fra turene ble riktige. Denne kunstneren, William Livesay, var også lege, amatør botaniker og dessuten redaktør for boken.

James Lamont var ikke en typisk overklasse snobb av typen som P.G. Wodehouse beskriver i bøkene sine (lystig lesning). Han var en ganske reflektert person. Han var opptatt av geologi og medlem av det Geologiske Selskap (Fellow of the Geological Society). I 1858, altså før Lamonts tur til Svalbard i 1859, publiserte Darwin og Wallace teorien om hvordan dyreartene utviklet seg. Året etter, i 1859 utkom Darwins revolusjonerende bok om Artenes Opprinnelse. Lamont ble en ivrig darwinist og hadde teorier om hvordan både isbjørn og hvalross hadde utviklet seg. Han brevvekslet med Charles Darwin om dette. Boken Seasons with the Seahorses vier mye plass til Darwins teorier i tillegg geologi og landhevning.

De britiske oppdagelsesreisende i polare strøk var vanligvis basert på streng disiplin og offiserer og mannskap fra marinen. Lamont var liberal og hadde en helt annen tilnærming til ekspedisjoner. Han skriver i boken sin Yachting in the Arctic Seas at man oppnår mye mer ved å ha gode personlige kvalifikasjoner og god planlegging enn ved ekspedisjoner basert på streng militær-disiplin som historisk ofte mislyktes. Så selv om Lamont oppnådde mer i Arktis enn mange briter før ham ble han uglesett, frosset ut og bevisst oversett av eliten i Storbritannia (les Royal Geographical Society).

James Lamont hadde en kort politisk karriere. Han stilte flere ganger som kandidat til Parlamentsvalg, og ble valgt inn en gang uten å gjøre mye av seg. Mest kjent er han vel for hvordan han beskrev valgnederlaget sitt i 1859 like før han skulle til Svalbard på hvalross jakt: «Valgresultatet viste seg, med svært liten margin, å være uheldig for hvalrossene. Den kyniske leseren vil, kan hende, gjerne tilføye at valgresultatet var heldig for valgkretsen!» 

James Lamont giftet seg i 1868 og fikk tre barn, to sønner og en datter. Eldste sønn Norman arvet tittel og gods i 1913. Nest eldste sønn Alexander var offiser og ble drept i 1897 i Boerkrigen i Sør-Afrika. Datteren Augusta ble biolog, forble ugift og jobbet ved universitetet i Edinburgh. Da Norman, også han barnløs, ble stanget i hjel av en okse i 1949 på plantasjen i Trinidad arvet Augusta alt. Da hun døde i 1958 testamenterte hun alt til kirken. I nyere tid (2023) har dette ført til diskusjoner innad i kirken siden formuen opprinnelig delvis var basert på slaveri.

James Lamont har satt spor etter seg på Svalbard. En rekke stedsnavn vitner om reisene hans i øygruppen. I Storfjorden ligger både Lamontøya og Lamontbukta og øverste delen av Storfjorden, Ginevrabotnen, er oppkalt etter jakten hans Ginevra. På sørøstsiden av Edgeøya finner man Skotteneset og Knockdowodden, som er oppkalt etter godset hans Knockdow i Skottland. Dianabukta og Dianadalen på Edgeøya og Dianahamna på Halvmåneøya er alle oppkalt etter Diana, Lamonts store dampdrevne yacht.

Lamont var en av de første vi kjenner til som utvant kull i Adventfjorden (1871) like ved dagens flyplass. Dette fordi han trengte bunkers til dampyachten Diana.

Se også det tidliges innlegget om: Den anonyme Svalbard illustratør    –    William Livesay

Begge reiseskildringene til James Lamont finnes digitalt i Nasjonalbiblioteket:

Seasons with the Seahorses: https://www.nb.no/items/d67ecf6620017d2f7349e5ce08245c86?page=0

Yachting in the Arctic Seas:https://www.nb.no/items/99cebd9867da3f4a310f00e3b594ed86?page=0

Av Fridtjof Mehlum –

Turistcruise til Arktis var blitt populære omkring år 1900, og til Svalbard gikk det cruise med skip fra flere europeiske nasjoner, der turistene kunne oppleve midnattssolen og den storslåtte naturen.

Turister hadde fortsatt ikke mulighet til å dra på cruise til Antarktis, men det ville Henrik Johan Bull gjøre noe med. Bull var norsk og opprinnelig fra Tønsberg, men han bodde i Melbourne en del år på 1880 og 1890- tallet. Denne idérike mannen hadde i 1895 vært leder på Antarctic-ekspedisjonen hvor blant annet både Bull og Carsten Borchgrevink hevdet å ha vært den første til å sette fot på det antarktiske kontinentet.

Bull var senere involvert i en rekke initiativer knyttet til oppstart av sel- og hvalfangst i antarktiske og subantarktiske strøk. I mars 1909 var han på New Zealand i forbindelse med planer om å opprette en hvalfangststasjon på New Zealand for fangst primært av sørlig retthval omkring Campbelløya. Under oppholdet ble han intervjuet av lokale aviser angående mulighetene for å drive cruiseturisme til Antarktis. Bull hadde noen uker tidligere skrevet en lengre artikkel i det australske ukemagasinet The Leader om dette temaet.

Bull hevdet i intervjuet at det ikke var noen naturgitte hindringer knyttet til å kunne arrangere sommerturer til Antarktis med turister tilsvarende turer som gikk til Svalbard. Mest aktuelt var et fire-ukers cruise til Victoria Land med start fra New Zealand midt i januar. Han hevdet at det var viktig å velge egnete fartøyer for denne type cruise. Det måtte være større treskip tilsvarende det britiske Discovery eller det tyske Gauss, som hadde vist seg velegnete på tidligere forskningsekspedisjoner. Dampskip av stål var lite egnet. Bull mente at man kunne anskaffe og utruste et passende skip for omkring £ 20 000 (tilsvarer i dag ca. NOK 41 mill.). Videre mente han at en billettpris på £100 til £150 (i dag NOK 200 000 – 300 000) ikke ville være avskrekkende for en slik reise. I tillegg til turister kunne skipet også ta med seg forskere som kunne landsettes og evt. overvintre og hentes inn neste sommer. Dette ville også kunne gi betydelige inntekter, siden det var stor mangel på transport for forskere til Antarktis.

H.J. Bulls artikkel i The Leader (Melbourne) 20. februar 1909 ga en meget lyrisk beskrivelse av de opplevelsene turister ville få hvis de reiste til Antarktis. Noen særlig bedre reklame for cruiseturisme i Antarktis kunne vel neppe skrives. Her følger den i norsk oversettelse:

Midnattssolens land
Av kaptein H.J. Bull

Når man snakker om “midnattssolens land”, tenker man vanligvis på land på den nordlige halvkule, som Spitsbergen eller Norge, hvor tusenvis av turister fra Europa og Amerika årlig møtes, for å beundre det praktfulle synet av midnattssolen. Veldig få er det, til nå, som sender tankene sine til midnattssolen i det fjerne sør, hvor de imponerende omgivelsene ved Victoria Land fremviser et skue av enda større prakt enn i nord. De få som har vært så heldige å se på landskapene i sør, farget av midnattssolen, vil aldri glemme det praktfulle panoramaet. Natt og dag smelter sammen uten merkbar forandring.  Klokken 23.30 står solen høyt over horisonten og maler til betrakteren et merkelig fortryllende antarktisk bilde. Det er umulig å gjengi selv en moderat tilstrekkelig beskrivelse av den vidunderlige skjønnheten og perfeksjonen til landskapet. De spisse fjellene rager høyt utenfor rekkevidde, i majestetisk storhet, presenterer en uovertruffen hvithet; det glitrende og funklende gull og sølv av solskinnet brytes eller reflekteres gjennom krystallene av is og snø, og himmelen er av det klareste blått og dypeste gull når solen er på sitt laveste. Alt dette er praktfullt og uten sidestykke, men det mest imponerende trekk ved helheten er følelsen av fullstendig ensomhet. En fantastisk, overjordisk stillhet ser ut til å gjennomsyre scenen. Synet er verdt mange ofre, men å bo alene i slike omgivelser over lengre tid ville utvilsomt ende i rask galskap. For dem som ikke tror på en “stillhet som kan føles” vil jeg anbefale et besøk til Victoria Land. Når man reflekterer over stillheten i en viss tid i disse vidder etter vidder med hvit ødemark, får man en bemerkelsesverdig følelse der monotone, lave og gjennomtrengende akkorder i molltonearter ser ut til å fylle hjernen — en følelse som utvilsomt er godt kjent for dem som har tilbragt en dag alene i et øde fjelllandskap med enorme vidder. 

Vender man seg fra fjellene til havet, er endringen veldig stor. De flytende isfjell og isflak, og krusninger eller brytende bølger gir en følelse av bevegelse og uro til scenen, i skarp kontrast til den store roen og ubevegeligheten på land. Kontrasten forsterkes når blåsende hvaler, padlende seler og pingviner, eller virvlende petreller og måker, introduserer liv  såvel som bevegelse inn i omgivelsene. Kontrastene mellom land og hav bringer frem, på en fantastisk måte, uendeligheten av fjellkjedene, som her når en høyde på14 000 fot.  De strandede isfjellene ser fargerike ut når man passerer dem, og fargen deres virker som det reneste hvite. Men når man ser på dem på nytt fra havet, med Sør-Victoria-Alpene i bakgrunnen, virker de som fyrstikkesker, med en grå og matt overflate. De hyppige snøbygene som passerer gjennom hele året forklarer den ideelle hvitheten i fjellene.

Når man tenker på de tusenvis som årlig besøker nord for å oppleve midnattssolen virker det nesten merkelig at man lett kan telle antallet av menn som noen gang har sett solen ved midnatt i de sørlige regionene.

Skotten, kaptein Weddell, med hans to små fartøy, var sannsynligvis den første som i 1820 fikk se midnattssolen i sør. Deretter fulgte Sir James Clark Ross, med Erebus og Terror, i 1841. Så tok det mer enn femti år, før vi med den lille kommersielle ekspedisjonen med damphvalbåten Antarctic kastet vår undrende øyne på alle de praktfulle og fascinerende landskap rundt Kapp Adare; og i rask rekkefølge fulgte Southern Cross, Discovery og hennes to hjelpeskip, Terra Nova og Morning; og til slutt den tyske polardamperen Gauss. Denne sesongen er det bare løytnant Shacketon og hans følgesvenner ombord på Nimrod som vil ha glede av det vidunderlige lyset fra midnattssolen på det antarktiske kontinentet. 

Med omtrent 40 menn til hvert av de nevnte fartøyene, vil antallet mennesker som har hatt privilegiet av å oppleve midnattssolen i sør være knapt 300. Ingen kvinne har noen gang satt sine fortryllende øyne på den sørlige storslåtthet. Men, med tanke på at avstanden fra Australia til Victoria Land kan tilbakelegges på omtrent en uke med en god, solid bygget dampbåt, og at det i våre spenningsdager alltid kreves noe nytt, kan tiden snart komme da australiere kjøper billettene sine på Cook’s reisebyrå for en juletur til deres “midnattssolens land“. Hvem vet? 

Det skulle gå nesten 50 år før det første turistcruiset til Antarktis ble gjennomført. Den argentinske regjeringen arrangerte to cruise med skipet  Les Eclaireurs  i januar – februar 1958 med til sammen i underkant av 200 turister. Det første cruiset startet i Ushuaia på Ildlandet 14-15 januar og ble avsluttet samme sted den 24. januar. Cruiset var innom flere forskningsbaser på Sør-Shetlandøyene og Antarktishalvøya. Det andre cruiset gikk til samme område ut fra Ushuaia den 31. januar. 

Av Ian Gjertz

Det var mildvær og mørketid på Edgeøya. Det den ensomme fangstmannen ønsket seg mest til jul var en bunt med nye aviser.

Alfred Svendsen (1898-1993) hadde fire overvintringer på Svalbard. Den siste, var på Svarttangen på Edgeøya 1929-1930. På denne overvintringen bestod partiet av fire mann. Foruten Alfred var det Einar og Eldor Svendsen, som var Alfreds halvbrødre. Sistemann var Georg Bjørnnes, som i dag er en av de mest kjente av Svalbards fangstfolk. Han lå på Villa Disko i nord. De to andre overvintret sammen på Villa Negro helt i sør. Alfred og Georg lå alene mesteparten av vinteren, men slo seg av og til sammen. Alfred var en god fotograf og tok mye bilder under overvintringen. Teksten er utdrag av dagboken til Alfred Svendsen.

Mandag 23 Dec.

Frisk bris av S.O. klar himmel, B.M. 767, Temperaturen -4°

Var nødt till å snu på min tur till villa Disko og er nu hjemme igjen. Søndag prøvet jeg å gå till Gourmand, men slap ikke lenger enn till kap Svar da jeg var nødt till å vende om. Ved kap Svar var der åpent vand helt till fjellvæggen og dertill store snefonner som skrånet rett i sjøen. Enkelte steder var der også store snedynger efter vældige sneskred som var kommet fra fjell lierne 300 meter ovom. De skredene hadde antakelig gået i det sidste mild veir. Da jeg var kommet till Kløftehytta igjen røk det op en svær kuling av Syd. Temperaturen steg også omtrent till 3° + samtidig. Der kom så nogle svære regnskyll som tinte sneen bort rundt hytten i et nu. I alle forsenkninger og huller dannet det sig store vanddammer og en liten bæk begyndte å rinne. Det er første gang i de år jeg har været på Svalbard at jeg har set rindende vand på denne årstid.

Mandag morgen begyndte det å fryse på igjen. Jeg besluttet da å gå tilbake till Ekroll igjen. Jeg fandt drikke vand på flere steder på turen tillbake. Så får jeg da feire Julen alene her i Ekrollhytten. Det blir nok en langsom Jul – men, men. Engang kommer man vel till Tromsø og da får man vel ta igjen det man forlorer nu. Idag var der en bra lysning i syd såpas at himlen hadde rødme, og da Solen jo nu er i lengst sydlig Deklination er det bevis på at det blir ikke helt mørkt døgnet rundt her.

Alt vel

Tirsdag 24 Dec.

Frisk bris S.W. delvis klar, Barometst 765, Termometret: 0°

Kulden vil ikke holde sig. Idag også en bra dagrand. Det kan jo være at det er månen som hjelper på dagranden, den går nemlig under horisonten i S.W. midt på dagen. Det har dannet sig en stor vanddam utenfor hyttevæggen. Det jeg mest ønsker mig nu Julaften, er en bundt nye aviser.

Alt Vel

Onsdag 25 Dec.

Frisk vind av S.O. overskyet. B.M. 761, Termometerstand: -2°

Jeg har været å gået ute en tur for å slå ihjel tiden. Det er mildt som en sommerdag så jeg behøver ikke engang vanter på henderne. En fin daglysing i syd idag også. Jeg leser i H.U. Sverdrup bok: 3 år i isen med Maud om hvordan de feiret Julen der langt ute i Isødet. Først så var de 8 mand og hadde en god sikker skute. Fuldt op av alle slags underholdning, masse vis av Julepakker, fra de Amerikans ke aviser, som de åpnet og moret sig over. Godt Julebrændevin og gode Cigarer. Dernæst og ikke mindst: trådløst nyt, så de vidst alt som foregik ute i verden. Det forekommer mig at de hadde det som i en storby, imot mig her i Ekrollhavn. – Det skulde været morro og vist hvordan Rudolf^[1] og hans kammerater har det på Frantz Josefsland. De har iallfall trådløs underretninger fra utenværdenen.

Alt vel

---

^[1] Rudolf Svendsen er broren til Alfred. Han har tidligere overvintret 1924 -1926 i Wijdefjorden. Han var i 1929 skipper på M/C Thorsnes I, en av båtene i Lars Christensens ekspedisjon til Frans Josef Land. Formålet var å sette opp en radiostasjon og drive værvarsling og fangst. Dette som et ledd i å annektere Frans Josef Land. Rudolf Svendsen skulle være leder for fangstpartiet på 4 mann. Se også Norsk Polarinstitutt Polarhåndbok No.8 (1995): Franz Josef Land, sider 95-96

Av Ian Gjertz –

Gunnar Isachsen var en av Norges fremste polare oppdagere og kartleggere. Han ble senere i livet direktør for Sjøfartsmuseet. Isachsen var spesielt opptatt av ishavsferdene til de ulike norske fangstskutene. Han samlet opp alt han kom over av dagbøker og loggbøker og publiserte oversikter over hva disse skipperne hadde utrettet. I tidsskriftet Signal fra 2. mars 1912 skrev han om Fangst- og ishavsskippere.

Her beretter han om den finskfødte skipperen Johannes Persen med etternavn Kurø/Kyrö/Gurrho som skrives på flere måter avhengig av hvilket språk det oppgis på dvs. norsk/finsk/kvensk. Dersom vi kan tro på det som skrives så var Johannes Persen Kurø (1820-1873) ganske mye tøffere enn de fleste andre. 

Isachsen skriver:

Historien om da han han ble tatt av en sint hvalross og ført til bunns er velkjent. Skotten James Lamont nevner den i sin reiseskildring fra Svalbard «Seasons with the Seahorses» publisert i 1861, og det har jeg selv skrevet om før. Hvordan han dempet grov sjø ved hjelp av selspekk er derimot nytt, i hvert fall for meg. Kanskje litt av samme metoden som har vært benyttet frem til våre dager med å pumpe bunkersolje på sjøen for å dempe bølgene. Hva gjorde Kurø da han har mistet kompasset? Han laget seg en anordning der han navigerte ved hjelp av levende lus! Isachsen beskriver ikke dette i detalj, men viser til sjøforklaringen fra 1866. Jørgen Sivertsen (1973), i boken Hammerfest 1789-1914, gir imidlertid beskrivelse i detalj av hvordan lus-navigeringen foregikk, og det gjengir jeg nedenfor.

Utdrag av Jørgen Sivertsens bok fra 1973 (side 133) om navigering med lus er gjengitt her. Det gjelder overfart med sluppen Viktoria fra Spitsbergen til Fugløya, Troms 7. – 14. oktober 1866 (Isachsen skriver nok feilaktig at det var i november for Sivertsen baserer seg på sjøforklaringen), Sivertsen skriver:

«Mandag morgen 8. oktober fikk sluppen en svær brekksjø inn aktover. Brekksjøen skyllet over bord 3 av mannskapet, tok med seg natthus, kahyttskappe, skansekledning og rekke forut. Man måtte etter dette dreie på, og man ble liggende pådreidd i et par døgn. Da så været hadde gitt seg, og man skulle sette kurs for Norge, var gode råd dyre. Med natthuset var kompas og logglass gått over bord, og uret var ramponert. I hvilken retning skulle man styre for å komme hjem til Norge? Man erindret å ha hørt at når man setter en lus på et hvitt papir, skal lusen alltid være tilbøyelig til å krype mot nord. Etter skipsråd vedtok man å rådspørre et slikt ekstemporert kompas. Lusen krøp i en like retning. Papiret ble dreidd, lusen gikk baut og krøp i samme retning som før. Et annet og tredje forsøk ble gjort med å dreie papiret, men lusen gikk hver gang over stag eller kuvendte og krøp i sin gamle retning. Dette ble antatt som rettvisende nord, og etter dette kompas ble kursen satt og styrt for Norge. Den 14. oktober fikk man land i sikte, og skipperen fikk landkjenning av Fugløy»

Om denne typen navigering virker er uvisst, men Kurø har i henhold til rettspapirene forsøkt den. Basert på de ulike historiene nevnt ovenfor er det all grunn til å tro at Johannes Persen Kurø var en sann hardhaus!

av Ian Gjertz –

De fleste som er opptatt av Svalbard er gjerne også glade i gamle bøker og kunsttrykk fra arkipelet. En kunstner som sjelden trekkes frem er William Livesay, selv om enkelte av illustrasjonene hans kan være velkjente. Jeg skal nå forsøke å rette på det.

William Livesay (1846-1913) var engelsk, fra Isle of Wight. Han ble utdannet lege ved Universitetet i Edinburgh og praktiserte legeyrket i 40 år. I en periode var han en av presidentene i Royal Medical Society. Foruten å være lege var han også amatør-botaniker og kunstner. Det er sistnevnte som i ettertid har sikret ettermælet hans. Han ble i 1869 med skotten James Lamont på tokt til Novaja Semlja og Svalbard. Toktet er skildret i boken «Yachting in the Arctic Seas» som utkom i 1876. Livesay illustrerte toktet med tegninger og akvareller, foruten å være botaniker på turen og i tillegg å være redaktør for boken. Lamont skriver at han ønsket å ha med en som kunne illustrere turen med nøyaktige tegninger som så kunne brukes som basis til å lage tresnitt i ettertid.

Nedenfor finner du noen av illustrasjonene hans fra boken. Kanskje kjenner du igjen enkelte?

Boken finner du på Nasjonalbiblioteket (nb.no) søk på bokens navn og forfatter.

Tekst og  foto: Susan Barr     –    

I sommer kom jeg helt ufortjent over den avbildede minnetavlen til Sir John Franklin, lederen av kanskje den mest kjente ekspedisjonen til Nordvestpassasjen (Roald Amundsen får ha meg unnskyldt, men jeg mener Franklin er mer kjent ute i verden for sin Nordvestpassasje-tilknytning enn Amundsen er). Franklin ledet den britiske ekspedisjonen på 129 mann på de to skipene Erebus og Terror som dro mot vest i 1845 for å finne sjøveien fra Atlanterhavet til Stillehavet nord for kysten av Nord-Amerika. Hele ekspedisjonen forsvant, og dens skjebne ble bare langsomt avdekket etter som utallige leteekspedisjoner i årene etter oppdaget stadig flere biter av historien. Skipene var blitt sittende fast i isen i nærheten av King William-øya og ble etter hvert skrudd ned. Mennene sultet i hjel eller omkom av andre årsaker. Vrakene av de to skipene ble funnet i relativt bra stand i 2014 og 2016 (se Polarboken 2015-2016:64). Etter som det ble klart at ekspedisjonen ikke kom tilbake til England brukte Franklins andre kone Jane mange år og store ressurser på å inspirere andre til å lete etter det som måtte kunne finnes av ekspedisjonen. Hun er blant annet æret i stedsnavnene Lady Franklinfjorden på Nordaustlandet, Svalbard og Lady Franklin Bay på nordøstkysten av Ellesmereøya i Canada. Det var Lady Jane Franklin som sto for minnetavlen jeg omtaler her. 

Jeg var på en «road trip» rundt i England sammen med min sønn på leting etter gamle gravsteder m.v. som kunne assosieres med våre familieaner tilbake til 1700/1800-tallet. Vi startet på kirkegården i en liten landsby i Lincolnshire som heter Hundleby og gransket alle de gamle gravsteinene etter vår forfar som ble begravet der i 1749. Kanskje som ventet var de eldste gravsteinene blitt uleselige. Noen minutters gange nedover veien var man plutselig i Spilsby, som er en litt større småbynabo og jeg vandret rundt på kirkegården i tilfelle graven kunne ha havnet der. På grunn av pågående reparasjonsarbeid i kirken fikk jeg gå inn og der på veggen hang minnetavlen til Franklin – som ble født i Spilsby i 1786. Hvordan kunne jeg ha oversett det! 

Under Franklins minnetavle henger en plakett til minne om Franklins første kone, Eleanor Anne Porden (1795-1825). Hun var en kjent poet da hun giftet seg med John Franklin i 1823. De fikk datteren Eleanor Isabella året etter. Eleanor Anne Franklin døde av tuberkulose kort tid etter at Franklin dro på sin andre ekspedisjon for å kartlegge mer av Nord-Amerikas nordkyst i 1825-27. Etter Franklins retur til England giftet han seg i 1828 med Eleanors venninne Jane Griffin, som ble Lady Jane Franklin.

Altså sluttresultat 1-1. Minus for hovedmålet å finne graven etter en forfar og stort pluss for å få påfyll på de tydeligvis manglende polarkunnskapene!