Av Fridtjof Mehlum –
Da jeg nylig så gjennom brevarkivet til zoologiprofessor Robert Collett på Naturhistorisk museum i Oslo kom jeg over et brev sendt 20. april 1882 fra ingeniør Salomon August Andrée på Tekniske Høgskolan i Stockholm. Dette er samme Andrée som i 1897 forsvant nord for Svalbard under sin ballongferd som førte til hele mannskapets død.
Andrée holdt på med planleggingen av den Svenska Spetsbergenexpeditionen 1882-83 som skulle være deres del av det første internasjonale polaråret og skulle overvintre på Kapp Thordsen i Isfjorden. Andrée fortalte at det var kommet et forslag om at ekspedisjonen skulle ta med seg brevduer til Svalbard for å kunne sende meldinger tilbake til omverdenen. Han skrev at det var ønskelig at duene som ble tatt med hadde sitt hjemsted så langt nord som mulig, slik at flyavstanden ikke ble for lang. Han ba derfor om opplysninger om det fantes noen «anstalt» i Norge som kunne skaffe brevduer og hvordan han kunne komme i kontakt med dem. Andrée ville også gjerne ha informasjon om brevduenes utholdenhet, skjøtsel mm.
Om Andrée fikk svar fra Collett vites ikke, men det eksistere flere andre kilder som kaster lys over saken. Ved en henvendelse til direktør Håkan Jorikson ved Grenna Museum (Andrée-museet) har jeg fått opplyst at han ut fra Andrées dagbok og brev til Andrées søster finner opplysninger om at 14 brevduer kom til Kapp Thordsen og at Andrée hadde skaffet disse gjennom Hjalmar Öhrwall i Sverige. Seks av disse skal ha blitt drept av rev.
Geologen Alfred G. Nathorst var også en del av ekspedisjonen til Svalbard i 1882 men overvintret ikke. Han ledet den geologiske delen, som reiste nordover med et eget fartøy, nemlig jakten Bjona av Tromsø. Nathorst har skrevet en artikkel om bruken av brevduer i Arktis i det svenske tidsskriftet Ymer i 1897. Også Nathorst henvendte seg i brev til Robert Collett våren 1882 med forespørsel om tilgang på brevduer i Norge. Han ville kjøpe noen stykker mot en rimelig betaling. Hvis det ikke fantes brevduer ville han forsøke å slippe ut vanlige tamduer underveis, i alle fall nord til Bjørnøya. Han spurte derfor Collett om det var mulig å kjøpe tamduer i Tromsø. Nathorst forteller at de hadde med seg fire vanlige tamduer fra Tromsø om bord i Bjona. Tre av disse ble sluppet ut fra fartøyet: én på ca. 73o N, én ved Dunøyane og én ved Bellsund. Den fjerde rømte. Duene hadde med seg meldinger som var adressert til Stockholms Dagblad. Ingen av disse kom tilbake til Tromsø, ogi følge Nathorst var dette ikke uventet siden de ikke var trente brevduer.
Nathorst hadde skrevet i Stockholms Dagblad 21. april 1882 om hvordan brevduer kan være nyttige i polarforskningens og ishavsfangstens tjeneste. Han skriver at det mange ganger har forefalt ham at man i Tromsø, hvorfra det årlig går et stort antall fartøyer til de arktiske traktene burde etablere en koloni av brevduer. Når fartøyene ble innestengt av is, skulle man gjerne ha sendt meldinger sørover, og da kunne det vært interessant å teste ut om brevduer kunne gjøre jobben.
Artikkelen til Nathorst beskriver også tidligere forsøk med brevduer i Arktis. Brevduer ble brukt allerede på ekspedisjonen til John Ross i 1850 under leting etter John Franklin. Han skriver i et brev fra Baffin Bay at de har med seg fire brevduer fra Ayr i Skottland. Det gikk rykter om at en av fuglene, «Lady Ross» ble sluppet i Lancaster Sound og fløy helt til hjemstedet i Skottland. Det finnes imidlertid ikke dokumentasjon på at dette er korrekt. Under en ny leteekspedisjon etter Franklin i 1851 under ledelse av William Kennedy var det også med sju brevduer, men disse ville nødig fly vekk fra skipet, da de ble sluppet løs. «Lady Ross», som angivelig var med på forrige ekspedisjon var også var med denne gangen, ble ikke sluppet løs og skulle spares til de evt. fant spor etter Franklin. Nathorst tvilte på om historien om «Lady Ross» kunne være riktig.
I Morgenbladet 12 september 1883 gis det en fyldig beretning om overvintrings-ekspedisjonen på Kapp Thordsen 1882-83. Her står det at fangstmann Peder Ulrik Johnsen fra Tromsø var hyret med på ekspedisjonen og hadde ansvar for utrusningen av ekspedisjonen fra Tromsø. Han tok med tre levende reinsdyr simler med hver sin kalv og 10 duer som skulle brukes som brevduer. Fra Sverige hadde de også med seg tre levende griser. Duene ble ikke brukt som brevduer under ekspedisjonene. I hht. Morgenbladet ble seks drept, og det stemmer med opplysningene ovenfor gitt av Jorikson. Resten av duene, til dels med unger, hadde man med seg tilbake. Andrées dagbok er ganske detaljert med hensyn til de mange herskapelige måltider som ble nydt for å holde humøret oppe under overvintringen. Dagboken opplyser at det ble servert due til middag, så noen av brevduene kan ha blitt spist.
Lederen for overvintringsekspedisjonen Nils Gustaf Ekholm skrev en ekspedisjonsrapport på fransk. Her får vi litt mer informasjon om duene. Etter ankomsten til Kapp Thordsen ble de plassert i et dueslag. Sannsynligvis kunne de da fly fritt omkring. Et stykke ut på høsten holdt de seg bare nær dueslaget, og da det nye arbeidsrommet i hovedhuset ble ferdig, ble duene flyttet inn dit. Der så de ut til å trivdes godt og noen la til og med egg. Ekholm opplyste at to av duene var ekte brevduer fra Norrköping, mens at resten var vanlige tamduer som de hadde fått med seg fra Tromsø.
Bruk av brevduer i polarforskningen kom for alvor på agendaen igjen da Andrée skulle ut på sine ballongferder fra Danskøya i 1896 og 1897. Begge ganger hadde han brevduer med seg. Historien til disse duene er beskrevet av Jonas Stadling i samme årgang av Ymer som er nevnt tidligere. Han var med på reisen opp til Danskøya i både i 1896 og 1897 og fungerte som den svenske avisen Aftonbladets korrespondent. Duene ble innkjøpt på Aftonbladets regning og kom til Stockholm på slutten av året 1885. De ble sendt videre til Finnmark i løpet av vinteren. En del av dem havnet hos fyrmester Robert Horneman på verdens nordligste fyrstasjon Fruholmen mens andre ble tatt hånd om av handelsmannen Johan Bull i Hasvik. Omkring 80 duer ble med Andrées ekspedisjonsskip Virgo til Svalbard sommeren 1896. Noen få ble sluppet på båtreisen nordover. Ved ankomsten til Virgohamna på Danskøya ble det etablert et dueslag på loftet i Pikes hus. Etter ankomsten var duene i relativt dårlig forfatning, men de kom seg etter hvert. Fra Virgohamna ble det sluppet et 30-talls duer som hadde meldinger med til Aftonbladet. Ingen av disse kom tilbake til dueslagene i Finnmark, og det er tvilsomt om noen kom frem til fastlandet på egen hånd.
Likevel ble en av duene observert ved Bergviknes (nær Evenes) i Ofoten den 14. august og den ble fanget inn den 20. august. Opplysningene på depechen (meldingen) viste at dette var en due som var sluppet i Virgohamna den 24. juli. Tyskeren Georg Wegener har gitt opplysninger om denne duen i sin bok om hans to turer til Svalbard i 1896 (Zum ewigen Eise: eine Sommerfahrt ins nördliche Polarmeer und Begegnung mit Andrée und Nansen). Han var med turistskipet Erling Jarl til Svalbard som var innom Virgohamna flere ganger denne sommeren. Han forteller at duen kom ombord i Erling Jarl der og at de la ut mat til den. Da skipet forlot Virgohama ble duen med sørover til fastlandet. Den søkte skjul under noen kullsekker på akterdekket og ble gitt mat underveis. Wegener forlot skipet i Hammerfest, men han opplyser at duen ble med til Tromsø, der den fløy av gårde den 10. august. Det er bare 150 km til stedet i Ofoten hvor den ble funnet, så den kan godt ha fløyet den distansen. Det kan også tenkes at den har blitt med Erling Jarl litt lenger sørover før den fløy sin vei. Erling Jarl gikk sørover til Trondheim. Duen som ble funnet var blå og med samme farge som den som var ombord i Erling Jarl.
Da Wegener kom til Tromsø etter å ha vært en ny tur på Svalbard, tok han rutebåt sørover den 23. august. Om bord var det en liten kasse med en due som skulle sendes til Aftonbladet i Stockholm. Wegener var overbevist om at det var den samme duen. Den må ha blitt fraktet fra Ofoten tilbake til Tromsø. Den finnes i dag utstoppet i Andréeutstillingen i Grenna Museum.
Etter Andrées mislykkede ekspedisjon i 1896 ble ca. 50 duer tatt med tilbake til Tromsø, der de ble tatt hånd om til neste sommer av Markus Aagaard.
I 1897 tok Andrée-ekspedisjonen med seg omkring 30 duer til Svalbard, hvorav noen var unger av de som var med året før. Da han endelig kom av gårde med Ørnen den 11. juli 1897 hadde han flere kurver med brevduer som ble festet i et snøre umiddelbart under ballongen. Duene skulle slippes ut med jevne mellomrom, og den eneste som ble funnet igjen var et individ som ble sluppet den 13. juli og ble funnet og skutt av kaptein Ole Hansen på ishavsjakten Alken av Hammerfest mellom Nordkapp og Sjuøyane på nordsiden av Svalbard. Da meldingen ble skrevet var fortsatt alt vel om bord. Denne duen ble senere stoppet ut på Naturhistoriska Riksmuseet i Stockholm. Da Ørnen nødlandet på isen den 14. juli var det ifølge Andrées dagbok fortsatt noen duer igjen. De hadde klart seg, og først den 20. juli fløy de sin vei.
Det knytter seg en spesiell historie til hvordan denne duen som ble skutt av Ole Hansen kom tilbake til Sverige. Da Hansen kom tilbake til Hammerfest med duen, ville han ikke sende den fra seg uten en belønning. Dette har han beskrevet i et manuskript om sine erindringer. Han hadde fått tilbud fra et engelsk blad som ville betale 10000 kr for duen og depechen. Han fikk også henvendelse fra Stockholm om å reise dit med duen. Han svarte at han krevde 10000 kr pluss fri reise og fritt opphold, men dette ble avvist. Da han ikke ville gi fra seg duen, ble det tydeligvis tatt politisk affære i saken, og Olsen fikk telegram fra den norske regjeringen om at han måtte sende duen og depechen til Aftonbladet i Stockholm. Han gjorde selvfølgelig som befalt. Etter ankomsten til Stockholm ble duen vist frem på møtet i Sällskapet för antropologi och geografi den 15. oktober, der kong Oscar II var til stede.
Senere fikk Olsen som belønning en kikkert fra den svenske kongen og en annen kikkert fra Aftonbladet. Han så aldri mer til duen som han hadde bedt om å få tilbake.
Svenskene ga seg ikke med brevdueforsøk ved Svalbard. Da Nathorst skulle lede en ny svensk polarekspedisjon til Svalbard sommeren 1898 med ekspedisjonsskipet Antarctic ble det igjen planlagt å ha med brevduer. Helsingborg Dagblad hadde vært om bord i Antarctic mens den lå i Tromsø og skriver den 11. juni 1898 at de skulle ha med 14 brevduer av belgisk herkomst fra dueslaget til Gunnar Larsson i Norrköping. Noen av disse skulle utplasseres i dueslag innaskjærs i de nordligste strøkene av Nord-Norge for å danne grunnstammen til en fremtidig arktisk brevduestasjon. De øvrige duene skulle være med til Svalbard og slippes fra kortere utflukter på land med beskjeder tilbake til ekspedisjonsfartøyet. Larsson hadde studert brevduers atferd i lengre tid, og han mente at man måtte gjøre det så hyggelig som mulig for duene om bord i Antarctic, slik at de skulle føle hjemlengsel når de ble sluppet løs fra land.
Nathorst skriver om brevduene som var med på ekspedisjonen i 1898 i sin bok om ekspedisjonen (Två somrar i Norra Ishavet, bind 1). Han forteller at da de kom fra Sverige til Tromsø med Antarctic, fikk de fire duer av Markus Aagaard. Disse var etterkommere etter Andrées duer. Det ble gjort et forsøk med å slippe ut disse på veien nordover før Antarctic kom ut i åpent farvann. Tre av fuglene ble sluppet ut, og to av dem kom tilbake til dueslaget i Tromsø. Den fjerde var tenkt å bli sluppet ved Bjørnøya, men man ombestemte seg da det ble ansett at den som en utrent due sannsynligvis ikke ville finne veien hjem. I stedet ble den plassert sammen med de øvrige duene ombord, som trivdes bra og fikk både egg og unger. Nathorst forteller at han gjorde et forsøk med tre duer på Svenskøya. De ble tatt med inn til land og sluppet umiddelbart. De var først litt i villrede og kretset omkring, men var snart om bord igjen i god behold. Forsøket ble tatt som et bevis på at det var mulig å sende meldinger fra et båtparti tilbake til moderfartøyet med bruk av brevduer. Et nytt forsøk ble gjort ved Gråhuken på nordspissen av Spitsbergen. Igjen tok Nathorst med seg tre duer på land og slapp dem løs mens Antarctic drev medmarine undersøkelser et godt stykke ute til havs. Nathorst var fornøyd med forsøkene og konkluderte med at brevduer kan være anvendelige ikke bare i polarstrøkene, men kunne også benyttes til kommunikasjon mellom krigsfartøyer og mindre båter som ble sendt ut på rekognosering.