Tekst og foto Ian Gjertz –
Skipet Pomor hadde en fin badstu, men fordi det hadde små ferskvannstanker og ingen måte å avsalte sjøvann om bord, var det bare anledning til å ta badstu og dusje én gang på turen. 19. august 1991 stod badstu for tur og jeg gledet meg. Jeg var tidlig ute og satte meg godt til rette i varmen. Litt etter kom Rasmus inn. Han spurt om jeg hadde hørt siste nytt. Jeg ante ikke hva han siktet til, og det ble til en liten gjettekonkurranse. Nyheten var at det hadde vært kupp i Russland og at de konservative kreftene igjen var kommet til makten. Det betydde i praksis at vi fra NATO-landet Norge befant oss i det som konservative russere oppfattet som stengt militært område, og vi var sluppet inn av Pomors mannskap. Det er ingen overdrivelse å si at det var en trykket stemning om bord i Pomor de neste to dagene. Det russiske mannskapet var livredde, og vi utlendinger nervøse. I ettertid fikk jeg vite at direktøren i Polarinstituttet hadde ringt hjem til familiene til både Rasmus og meg for å trøste og forsikre at norske myndigheter skulle gjøre alt for å få oss hjem igjen i god behold! Gode nyheter kom imidlertid 21. august da kuppet ble slått ned og de liberale igjen kom til makten.
Nå har jeg imidlertid foregrepet handlingen litt og jeg får gjøre som i spillet Monopol «Gå tilbake til start»!
Øygruppen Frans Josef Land ligger omtrent 600 km øst for Svalbard. Den er oppkalt etter den østerisk-ungarske keiseren Frans Josef I og ble annektert av Sovjetunionen i 1929. Polarboken 1997-1998 side 70-75 beskriver hva som skjedde da. Etter den tid ble Frans Josef Land stengt for utlendinger og under den kalde krigen ble det et militært område. Få utlendinger slapp inn der før Sovjetunionen gikk i oppløsning på slutten av 1980 tallet og de liberale kreftene kom til makten. Blant de første til å slippe inn var Polarklubbens medlem Susan Barr. Dette skjedde i 1990 og hun har beskrevet dette i Polarboken 1991-1992 side 72-83. Året etter skulle nok et medlem av Polarklubben slippe inn, nemlig undertegnete.
En norsk-polsk-russisk biologisk sommerekspedisjon (august-september) skulle til Frans Josef Land, nærmere bestemt Tikayabukta på Hookerøya. Det er samme sted som Sovjetunionen heiste flagget og annekterte øygruppen i 1929. Ekspedisjonen skulle dra fra Longyearbyen med det russiske skipet Pomor, og seile til Tikayabukta for å sette i land biologene der. Vi skulle innkvarteres i en nedlagt sovjetisk meteorologisk stasjon, som hadde vært i bruk fra 1929-1958, og bo der til skipet returnerte tre uker etterpå. Foruten meg var Rasmus Hansson den andre norske biologene på toktet. Vi skulle merke hvalross, mens polakkene og russerne skulle studere marinbiologi og sjøfugl.
Vi hadde lang erfaring med å samarbeide med de polske forskerne, og hadde tidligere bodd i den polske forskningsstasjonen på Svalbard. Samarbeidet med russerne var derimot helt nytt. Vi visste ikke helt hva vi gikk til. Vi regnet med at polakkene ikke bare kunne tolke for oss, men også sette oss inn i den russiske tenkemåten. Sovjetisk tankegods og russisk språk var noe polakkene kjente godt til etter fire tiår med sovjetisk okkupasjon. Disse polske ferdighetene viste seg avgjort nyttige under toktet.
Første gang vi hadde behov for polsk kompetanse var da kapteinen krevde at alle utlendinger måtte levere fra seg passene sine. Han skulle ha de innelåst på lugaren sin. Det var for så vidt greit, bortsett fra at jeg ikke hadde med meg pass. Jeg så for meg problemer og spurte polakkene til råds. Den polske lederen sa at dette var en sak han kunne ta seg av. Han spurte om jeg hadde noe annen legitimasjon enn pass. Det eneste jeg hadde var et bankkort, og i henhold til polakken var det perfekt. Han tok det med til skipperen, hisset seg opp og sa med streng mine og høy røst at kortet mitt var et norsk diplomatisk sjømannspass. Han overleverte det og lovet at det ble bråk fra høyeste hold i Norge om jeg ikke fikk kortet igjen når toktet var over. Dermed hadde jeg ingen problemer!
Sovjetunionen hadde lenge hatt verdens største handelsflåte, og erfaring med seilas i arktiske strøk hadde de til gangs. Pomor var ikke en isbryter, men solid bygget og tålte å gå i løs is. Den fikk oss dit vi skulle uten store problemer. Standarden om bord var imidlertid noe annerledes enn den vi var vant til fra norske fartøy. Toalett hadde de ikke om bord, derimot hull i dørken der man spylte sitt fornødne over bord med sjøvann. Messa var grei nok, men infisert med kakerlakker. Vi benyttet gjerne anledningen til å rydde bordet før vi satte oss til for å spise. Maten om bord var god, godt brød og mye gode supper. De hadde en hel storfe-skrott hengende nede i lasterommet som kokken var nede og skar deler av ved behov.
Når man tilbringer noen uker i felt, kan det være lurt å ha med litt tidtrøyte. Jeg foretrekker gjerne noen gode bøker. På turen til Frans Josef Land ble jeg anbefalt å ta med dokumentar-romanen Isens og mørkets redsler av Cristoph Ransmayr. Den ble første gang publisert i 1984, og på norsk pussig nok i 1991. Ransmayr er østerriker og boken handler om en som er besatt av dagbøkene til østerrikerne som oppdaget Frans Josef Land i 1873. Den besatte kommer seg til Longyearbyen og ønsker så å komme seg videre til nabo arkipelet i øst. Handlingen var jo nesten overlappende med min egen!
De gamle bygningene i Tikayabukta var solid bygget, og hadde tålt å stå tomme i tretti år. Problemet var imidlertid at de hadde tretti-år gamle innomhus «isbreer». De fleste av husene kunne man knapt komme inn i. Russerne hadde møysommelig gravd ut isen fra et par av husene, og disse var så i bruk. Ett ble brukt til kombinert messe og soverom, et annet til laboratorium og arbeidsrom. Rasmus og jeg okkuperte en liten arbeidsbrakke som stod plassert i vannkanten. Den var litt kald, men i hvert fall isfri. Vi oppdaget ulempene etter hvert som landkallen smeltet. Landkall er den foten med is som bygger seg opp i tidevannssonen gjennom vinteren. Den kan være flere meter bred og høy. Bua vår stod etter en stund ute i sjøen og vi måtte bruke mye tid og innsats på å jekke den inn på tørt land.
Det var et polsk filmteam med på toktet. De skulle lage en dokumentar om toktsamarbeidet og forskning i Arktis. De spurte meg om jeg var villig til å bli intervjuet som et innslag i filmen. Jeg var selvsagt villig, men slang med leppa at jeg forventet en Oscar for beste bi-rolle som takk for innsatsen. Jeg ble intervjuet og feltarbeidet gikk sin gang. På slutten av oppholdet hadde vi en avskjedsmiddag i Tikayabukta. Jeg ble ganske så overrasket da det under middagen ble Oscar utdeling. Jeg fikk Oscar statuett og fjongt diplom for beste birolle. De driftige polakkene hadde smeltet ned blyet i et gammelt bilbatteri og laget egen Oscar statuett der hodet var erstattet av et hvalrosshode. Ingen mangel på fantasi der i gården! Statuetten prydet i mange år stuen min hjemme.
