Av Leif Sandberg, Stavanger –
27. februar 1977 var jeg bosatt i Longyearbyen – brakke 104 i Nybyen for å være nøyaktig. Det var en søndag og dermed fridag. Sola hadde begynt å skinne på toppene rundt byen, og siden det var bursdagen min så hadde jeg bestemt meg for gi «gjensyn med sola» som en bursdagsgave til meg selv.
Målet var Nordenskiöldfjellet litt sørvest for Longyearbyen, og så tenkte jeg å gå derfra ned i Bjørndalen og stikke innom hytta til basen min Hjalmar Arnesen. Vi jobbet sammen i Gruve 3.
Relativt tidlig etter frokost på Stormessa pakket jeg sekken og fant fram skiene. Det var rundt 27-28 minusgrader, så smurning var ikke nødvendig. I hvert fall ikke for treski.
Det bar opp Tverrdalen i jevnt driv, formen var vel ikke så verst. I bakhodet kvernet Beatles-låta «Here comes the sun» på auto-repeat.
Vel oppe på Platåberget var det å ta til venstre mot Nordenskiöldfjellet. Det ble lysere og lysere, men fortsatt var det et blålig polarnatt-lys som dominerte.
Med ett var det som om Nordenskiöldfjellet begynte å vokse, samtidig som toppen ble farget rød. Det var jo et synsbedrag – men ualminnelig effektivt. Sola hadde begynt å skinne på toppen, og lyset krøp lenger nedover sidene etter hvert som sola steg. Virkningen var magisk; det var som om hele naturen ble levende foran meg.
Magien forsvant ganske fort, for plutselig begynte toppen av Nordenskiöldfjellet å krype tilbake i skyggene. Skulle det bli noe sol på meg så måtte jeg raska på! Jeg fortsatte i et ganske annet tempo. De siste 400 meterne tok jeg av meg skiene og sprang på beina, og slo solnedgangen med 7 minutter.
I 7 magiske minutter satt jeg med den mektige naturen helt for meg selv, i en stillhet som var nesten smertefull. Kulde, melkesyre – alle andre inntrykk var bedøvet av vill og urørt natur på nært hold. Det var som om det var mitt alt sammen.
Sola gikk ned igjen, og virkeligheten gjorde seg raskt gjeldende. Her kunne jeg ikke bli. På med skiene, ned på Platåberget og så vestover mot Bjørndalen. Jeg hadde tenkt å ta et av de mange skarene ned i dalen, men ble fort betenkt. Det var da mye brattere enn det så ut på kartet! Neste skar var ikke noe bedre, og ikke det neste heller. Og nå var det plutselig blitt ganske så mørkt igjen. For sent å snu, jeg får bare la det stå til. Av med skiene, forsøke å tråkke fotfeste i den beinharde snøen. Det måtte jo gå galt. Fotfestet glapp, og jeg rauste nedover. Ski og staver forsvant, alt jeg sanset var luftsuset rundt ørene som økte og økte.
Men så økte det ikke lenger. Tvert imot så avtok det, og ikke lenge etter så stoppet ferden min av seg selv. Litt fortumlet ble jeg liggende og kjenne etter. Jo, alt var visst like helt. Og der var det jo en ski! Og en stav, og enda en stav. Og til slutt fant jeg den andre skien også. Så var det jo bare å spenne på seg og gå videre. Og etter en liten halvtime fant jeg hytta til Hjalmar, der han og familien var. Godt og varmt, hyggelige folk og god mat.
Hjemturen rundt Hotellneset var lengre enn jeg hadde trodd, så det var en god og mør skrott som fant køya den kvelden. Etter det som på mange måter var mitt livs skitur, samtidig som den også lett kunne blitt min siste. Alene, i farlig terreng, ikke utstyrt for selvberging, ingen visste hvor jeg var eller når jeg skulle være tilbake. GPS, nødpeilesender og slike ting var ikke oppfunnet enda. Toskeskap er vel en grei betegnelse på slik framferd. Det hadde ikke vært store skaden som skulle til før jeg hadde frosset i hjel, lenge før det kunne vært håp om å bli reddet.
Det ble i hvert fall en bursdag jeg aldri kommer til å glemme.