Av Leif Sandberg –
Jeg hadde kommet opp til Longyearbyen som fersk gruvearbeider 21. juli 1976 (noen datoer sitter som spikret i minnet), og etter tre spennende uker med opplæring i gruva så var det lite som skjedde. Kulldrifta var ikke kommet i gang for fullt etter sommerferien, så det ble en del daksing – altså diverse arbeide. Ikke godt likt blant gruvearbeiderne, siden lønna var dårlig og arbeidet av og til bar preg av sysselsetting. Men for meg var det jo uansett nytt og spennende å være nede i ei gruve, så jeg klaget ikke.
Så kom formannen bort til meg etter et skift og lurte på om jeg ville være med på en spesiell jobb. Ung og ivrig som jeg var så ble jo svaret et stort ja! Og jobben var virkelig noe helt annet enn å krype inne på ei strosse. I hovedtrekk så var situasjonen at det var påvist utløpet av en kullfløts (altså et lag av kull) oppe i en fjellskråning i Reindalen. Mektigheten skulle være ca. 2,5 m, og dette skulle være rundt 20 km fra Sveagruva. Jeg tror dette må ha vært på nordøstsida av Lunckefjellet, men jeg er ikke sikker. På denne tiden pågikk det mye arbeide med å kartlegge omfanget av kullreservene i Sveagruva, og en egen kommisjon skulle ta stilling til videre satsing i dette området. Jeg mener den ble kalt for «Gøthe-kommisjonen”, etter lederen Odd Christian Gøthe. Kommisjonen skulle komme oppover på sensommeren for å ta forholdene i øyensyn, og nå kommer vi til poenget: Det ville ta seg imponerende ut om de kunne henge i helikopter og se på en kullmektighet på 2,5 meter, hele 20 km fra Svea der mektigheten var på opptil 5 meter. Med andre ord, en indikator på et 20 km langt kull-lag med nærmere 4 meter mektighet! Men da måtte mektigheten i Reindalen blottlegges først. Og der kom altså jeg inn, sammen med en annen kar. Oppdraget var enkelt; avdekke 2,5 meter kullmektighet et par hundre meter oppe i en fjellskråning. Til dette hadde vi hakke, spade, krafse, trillebår, et håndbor og en kasse dynamitt.
Hvordan ble jeg valgt ut til denne jobben? Jeg antar det var fordi jeg, i likhet med den andre karen (som jeg ikke husker navnet på) begge var kommende bergingeniører. Det vil si, jeg hadde ikke begynt å studere enda mens kompisen var godt i gang. Det hjalp vel også at pappas gode venn gruveingeniør Olav Martin Limyr jobbet i Store Norske på den tida. Det kan vel være at han trakk i en tråd eller to.
Hvordan det var eller ikke var, vi fikk beskjed om å pakke litt arbeidsklær før vi ble kjørt til flyplassen tidlig om morgenen. Der ventet det et godt lastet helikopter, av typen 3-manns glassboble. Det var mitt livs første helikoptertur, og til denne dag også den mest spennende. Med orkesterplass til en fantastisk natur, piloten lekte seg med å følge elveleier og å hoppe over steiner og andre hindre. Bakken under oss ble plutselig levende da en enorm mengde gjess lettet samtidig. Ja den flyturen glemmer jeg aldri.
Så vidt jeg vet er helikopterflyging på Svalbard ikke ulikt snøskuterkjøring; følge daler (og fjorder) og ta av på rett sted. Så vi sikk-sakket oss innover mot målet. Etter alt for kort tid bredte Reindalen seg ut foran oss, og like etter så vi en Moelven-brakke ved foten av en fjellskråning. Den var slept inn en eller annen gang tidligere, sannsynligvis mens det enda var snø. Losse av proviant og andre ting som ikke trengtes til avdekkingen, og så ble vi fløyet opp på platået som bare var en 20-30 meter over kullstripa. Der ble dynamitt, verktøy og vi satt av før helikopteret satte kursen tilbake mot Longyearbyen.
Vi var alene.
Jeg tror man må ha vært på Svalbard for å forstå det berusende inntrykket av å være alene i en så mektig natur og så langt fra folk. Her var det ikke bare å få Foodora til å komme med mat, det vi ikke hadde med oss fikk vi klare oss uten. Om det oppsto problemer så måtte vi klare oss selv, samband fantes ikke. Vi var kanskje for unge og for naive til å tenke over dette, denne jobben var jo enkel og grei? Helikopteret skulle uansett komme og hente oss dagen etter.
Vi tok oss ned til der kullfløtsen stakk fram i dagen. Noen hadde avdekket litt av den tidligere, men det var mye igjen. Kollegaen min var sleggekaster og litt av en kraftkar, selv hadde jeg ikke like mye muskler å dra på, men var likevel mer veltrent enn de fleste på den tida. Så vi satte i gang med friskt mot. Hakke, spade og håndbor fikk røynt seg, men det fikk sannelig vi også. Til tross for nyslipte borskjær føltes oppgaven som å bore hull i isen med ei vedskie. Svetten haglet og melkesyra steg i skrotten, til svært lite resultat. Vi var enige om at det var bra vi ikke hadde akkord på dette her! Etter et par timers arbeid med mye banning var borehullet ca. 10 cm dypt. Det fikk holde, fram med dynamitten. Jeg hadde rykende ferskt sprengningssertifikat for Svalbard, så jeg ble skytebas. Det var knapt plass til en halv gubbe i hullet, men den måtte da lage litt vei i vellinga? Inn med fenghette, rulle ut skyteledningen over brinken til platået og sveive opp spenningen.
Smellet var imponerende, men det var ikke hullet. Det var faktisk ikke blitt noe særlig større. Et nytt forsøk med en ny halv gubbe ga like magert resultat. Var det granitt vi holdt på med? Vi så på hverandre – dette var tull! En halv dags arbeide, og vi hadde i beste fall fått avdekket 10 cm. Det ville altså ta nærmere to uker å få avdekket alt sammen og helikopteret ville hente oss neste dag. Regnestykket var enkelt, så uten videre begynte vi å pakke sammen. Sakene måtte jo
(Foto: F. Hagemann/Norsk Polarinstitutt)
ned til brakka. Men dynamitten hadde vi ikke noe ønske om å slepe ned den bratte skråningen. De som har gått på tur sommerstid på Svalbard vet at fjellskråningene for det meste består av løse steiner. Det å bakse med en 25 kg dynamittkasse på ryggen i bratt utforbakke og løst underlag ble i overkant med risikosport, selv for en “udødelig” 20-åring. Så jeg tok kassen på skuldra og fikk den opp på platået. Der fant vi en fordypning som var perfekt for vårt formål – nedi med kassa, koble på fenghetter, rulle ut skyteledningen (så langt den gikk denne gangen) og varsko her! Smellet var enormt, gutter er gutter selv om de er et godt stykke forbi konfirmasjonsalderen.
Det var den enkle delen, hvordan få resten av sakene ned fjellskråningen? Det gikk ei snørenne nesten ned til der skråningen flatet ut. Vi kunne vel sende utstyret ned denne snørenna? Veien fra tanke til handling var kort. Kompisen min bukserte seg ut på snøen, jeg rakte ham tingene en etter en og han lempa dem nedover.
Det gikk ikke så bra, sakene hadde en lei tendens til å stanse opp etter få meter selv om det var bratt. Spesielt trillebåra var lite samarbeidsvillig, så det ble flere forsøk på å gi den fart, men uten hell. I tillegg så var underlaget både bratt og glatt, og gummistøvler gir ikke det aller beste fotfestet. Det gikk som det måtte gå – han mista fotfestet og rauste nedover. Jeg rakk å skrike «ta fatt i trillebåra” men for sent, han suste forbi den uten å få tak. Jeg ble en hjelpeløs tilskuer til at farten hans økte nedover snørenna som sluttet før bakken flata helt ut. Jeg husker ikke om jeg tenkte noe, eller hva jeg tenkte, jeg ble vel helst stående som forsteinet med åpen munn og se på at han suste rett ned i steinura nedenfor snøen. Det gnistret av stein som slo mot stein, et lite sekund senere kom smellet og så et kort skrik.
Så ble det helt stille, og han ble liggende urørlig i ura et par-tre hundre meter nedenfor meg.
Jeg vet ikke hvor lenge han lå der, men det kan ikke ha vært så veldig mange sekundene. Alt man rekker å tenke på så kort tid! «Han er hardt skadet, kanskje død. Jeg er alene. Det kommer ingen før i morgen. Jeg kan ikke førstehjelp. Hva skal jeg gjøre?”
Så beveget han seg. Først litt, så litt mer. Så kom det et stønn, før han møysommelig stavret seg på beina. På mitt kauk med spørsmål om det gikk bra så svarte han noe uforståelig, men det var i hvert fall et svar. Så haltet han sakte de ca. hundre meterne bort til Moelven-brakka og forsvant inn. Igjen var jeg alene, men i en helt annen sinnsstemning. Jeg slapp å være alene om situasjonen – lettelsen var enorm.
Det gjensto litt arbeide; all redskapen måtte fraktes ned. Ved hjelp av krafsa fikk jeg tak i det som lå ute på snøen, og så ble alt sammen unntatt skyteapparatet (det stappet jeg inn forbi kjeledressen) lempa nedover i ura. Møysommelig var det, og noen skrammer ble det her og der på utstyret – men det virka helt uvesentlig opp mot det som nettopp hadde skjedd, for ikke å si kunne ha skjedd.
Da jeg kom ned til der snøen slutta hadde noen av steinene spor av å ha blitt slått mot hverandre. Det var også blodspor! Heldigvis ikke mye, men blod har det nå med å gjøre mye utav seg. Blodsporet gikk i retning brakka, og det ble heldigvis mindre blod etter hvert som jeg kom nærmere. Inne i brakka lå det en forslått og lemster kar i den ene køya. Ikke akkurat munter, men likevel ved rimelig godt mot. Han hadde vel gjerne fått tenkt litt over hvor heldig han hadde vært – ingenting var brukket, ingen hodeskader, ingen indre skader. Kun blåmerker og noen mindre kutt.
Jeg fikk fyr i ovnen, og ivaretok også den edle kokekunsten. Som besto i å åpne hermetikkbokser og varme opp innholdet, men vi klaget definitivt ikke. Livet er faktisk ikke det verste man har, spesielt ikke når man har stått overfor en høyst reell mulighet på at det kunne ha tatt slutt for en av oss like i forveien.
Jeg tror ikke kompisen min sov veldig godt den natta. Dagen etter bar han tydelig preg av å være forslått. Så det ble jeg som fikk tatt all redskapen inn til hytta, slik at vi skulle være klare til helikopteret kom.
Men helikopteret kom ikke som avtalt. Været var for dårlig, så vi ventet i time etter time uten at noe skjedde. Vi måtte jo være klare til å dra på kort varsel, så det ble å holde seg i hytta og vente. Noe som for mitt vedkommende ga god tid til å tenke over hva som kunne ha skjedd. Ikke minst over hvor alene og overlatt til oss selv vi faktisk var.
Ingen nødpeilesender eller satellitt-telefon, ingen transportmuligheter, ingen førstehjelpssaker og for den saks skyld heller ingen førstehjelpskunnskaper. Det fikk meg til å tenke på de gamle fangstmennene, som levde på dette viset i sesong etter sesong, kun med seg selv å stole på. Hva slags materiale var de laget av? Stein P. Åsheim får ha meg unnskyldt, han og familien hadde et fantastisk år på fangstmanns vis, men hjelpen var aldri mer enn et nød anrop og en helikoptertur unna. Selv for dem kunne det ha vært for sent, ulykker har det ikke med å skje når flyværet er bra og isbjørnen kommer når den selv vil. Videre; man kan fort bli isolert over lengre tid.
Hvor vil jeg med dette? Jeg tror det som har fascinert meg med Svalbard er nettopp det at man lever mye mer på kanten av sivilisasjonen enn hva vi gjør på fastlandet. Klimaet, naturen, mangelen på infrastruktur, du kan fort bli overlatt til deg selv. Jeg fikk et «kræsj-kurs» i Svalbard-naturens DNA denne dagen. Det får meg til å tenke på en vakker kjøttetende plante, du kan nyte synet av den, men du skal vite hva du gjør om du trør den for nær. Eller sagt på en annen måte, du må alltid ha en plan B når du går utenfor allfarvei – fordi det ikke er gitt at noen andre har det for deg. Vi ble sendt av gårde på et spennende oppdrag med nok av mat, tak over hodet, brensel og det hele. Vi var derimot ikke spesielt godt rustet for det uventede. Litt naivt tenkte vi vel at man ikke ville sende oss ut på noe som kunne være farlig?
Noe av det første jeg gjorde da jeg kom tilbake var å melde meg inn i Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps. Jeg ville ikke oppleve å igjen bli stående uten den ringeste anelse om førstehjelp. Dette var starten på en interesse som ble så altoppslukende at jeg skiftet fra gruveingeniøryrket og til å jobbe med HMS i olja, som jeg fortsatt gjør. Jeg traff kona mi Hege i Røde Kors, så denne opplevelsen fikk ringvirkninger langt utover noen skrekkslagne sekunder i Reindalen.
Og Gøthe-kommisjonen? Joda, de kom oppover og de kom seg til Sveagruva, men helikopterturen til Reindalen for å se på de sørgelige fruktene av arbeidet vårt ble kansellert på grunn av dårlig vær.