Av Ian Gjertz –
Hvis man er interessert i fangstmannshistorien på Svalbard finnes det tre sentrale oppslagsverk. Odd Lønø har laget en omfattende historikk som dekker hele fangstmannsperioden. Hans oversikt kom ut over en årrekke (1973-2010) i Polarboken, som er medlemsboken til Norsk Polarklubb.
I 2014 fikk Svalbard Museum tillatelse av Polarklubben til å utgi Lønøs delhistorier i en samlet bok (avbildet over til venstre). I 1993 ga Gustav Rossnes ut en samlet oversikt over norsk fangst frem til 1940. Den var delvis basert på Norsk Polarinstitutts fangstfelt arkiv og er avbildet over til høyre.
Det siste sentrale verket ble utgitt av Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen i 2015 og heter Fangsthytter på Svalbard 1794-2015. Det er en oversikt over alle Svalbards fangsthytter. Dersom man har alle tre oppslagsverk burde man føle seg trygg på at man har full oversikt over det historiske fangstlivet på Svalbard. Dessverre er dette ikke helt riktig, for disse oversiktene har enkelte mangler og feil. Det hender derfor at det kan komme supplerende, eller korrigerende, informasjon som gjør at de ovenfornevnte arbeidene bør oppdateres. Dette bidraget til Nytt og Gammelt fra Polartraktene er nettopp ment som en slik korreksjon.
kilde nb.no).
Denne myndige herren er major Gunnar Isachsen (1868-1939). Han var en av Norges fremste polare oppdagere og virket både i Arktis og Antarktis. https://snl.no/Gunnar_Isachsen Han kartla store områder i Canada og på Svalbard. Isachsen deltok i ekspedisjoner til Spitsbergen i årene 1906 og 1907 og ledet selv ekspedisjoner 1909 og 1910. De to siste ble i praksis forløperen til det som etter hvert ble Norsk Polarinstitutt. Han hadde stor tyngde i polare spørsmål og god kunnskap om fangstfolk, som han var spesielt opptatt av. Derfor er det interessant å lese at han i Aftenposten 6. september 1920 berømmer en engelsk lege som hadde overvintret i Calypsobyen i Bellsund. Legen, Dr. Penny, var en del av overvintringspartiet til det engelske Northern Exploration Company (NEC).
Isachsen skriver:
«Paa radiostationen traf jeg min bekjendt fra før, dr.Penny. Under overvintring ved Northern Exploration Co.s hovedstation i Calypso bay gikk denne over 65 aar gamle mand i vinter til en hytte ved Dunder bay, hvorfra der var kommet besked om, at en af de to der overvintrede norske fangstfolk havde skudt sig fordervet ved at gaa paa et selvskud, der var eslet til bjørn. Dr. Penny tog straks afsted paa den 10 timer lange marsch og amputerede benet midt på laaret. To gange til gjorde dr. P. turen op igjen for, at tilse manden, der nu er helbredet. Jeg nevner dette her som en beskeden tak fra to norske faangstfolk, Lind og Johansen, til den gamle opofrende læge».
Å skulle amputere et ben ovenfor kneet, i en primitiv fangsthytte på Svalbard, høres unektelig ut som dramatisk og en svært krevende jobb. Selv om vi ikke vet stort om dr. Penny annet enn at han var eldre enn 65 i 1919-1920, er det likevel grunn til å tro at dr. Penny kan ha hatt erfaring med amputasjoner. Dersom man antar at han var britisk, siden navnet lyder britisk og han jobbet for NEC, vil han kanskje kunne ha hatt krigserfaring fra Boerkrigen (1898-1902) og høyst sannsynlig fra Første verdenskrig. Forskning viser nemlig at halvparten av Storbritannias legestand, totalt 18 tusen leger, tjenestegjorde i Frankrike og Belgia under denne svært blodige krigen (1914-1918).
Dersom man kikker i Odd Lønøs opptegnelser over norske fangstfolks overvintringer så finner man de to fangstfolkene nevnt under overvintring i 1919-1920. De het henholdsvis Alfred Johansen og Osvald Lind. Det var sistnevnte som fikk et skudd i benet da han skulle rydde snø ut av en selvskuddkasse. Lønø forteller at Lind måtte amputere benet i Tromsø da han kom ned. Lønøs beretning avviker også fra Isachsens i det Lønø skriver at disse fangstfolkene overvintret sør for Hornsund som en del av et fangstparti sammen med Gustav Lindqvist og Ole Blomli. I og med at Isachsen kjente dr. Penny og faktisk traff ham på Svalbard så er det god grunn til å tro at Lønøs beskrivelse er feil og at Lind og Johansen ikke overvintret på Camp Erna sør for Hornsund. Hvis de ikke var der, hvor var de? Avisoppslaget i Aftenposten sier at de var i Dunderbukta. I boken «Fangsthytter på Svalbard 1794 – 2015» nevner Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen en fangsthytte i Dunderbukta, men viser til at den ble oppført i 1970. Her har sannsynligvis hytta i 1970 blitt bygget på restene av en gammel hyttetuft. Bohlmann og Fink var og målte opp hytta i Dunderbukta i 2010 og viser til at den kan ha stått der i mer enn 100 år og kaltes tidligere Camp Scoresby https://www.sysselmesteren.no/contentassets/fde0189c59d54c339294ad71fbeeb1e9/2010-dokumentasjon-fangsthytter-pa-svalbard.pdf
Alternativet er at Isachsen tar feil med tanke på geografien. Det siste ville være pussig for Isachsen var en av de som lagde kartene over Svalbard. De eneste hyttealternativene i området er Klokkefjellhytta sørvest for Kapp Lyell og Fløystua som ligger ved Fløyodden lenger sør enn Dunderbukta. Begge disse ble sannsynligvis oppført etter 1919, så det er lite trolig at de var i bruk i 1919.
1. Calypsobyen
2. Klokkefjellshytta
3. Camp Scoresby
4. Fløystua
5. Kapp Klaveness
6. Kapp Berg
7. Kapp Borthen
Kart over strekningen fra Bellsund til Torellbreen med hyttene lagt inn (Kilde: Norsk Polarinstitutt)
Mest sannsynlig så er den nåværende hytta i Dunderbukta bygget på restene av en tidligere hytte som NEC hadde latt oppføre. Den var døpt Camp Scoresby, etter den kjente britiske hvalfangstskipperen og vitenskapsmannen William Scoresby (1789-1857). Trolig har de norske fangstfolkene hatt denne hytta som hovedstasjon. Dette bekreftes for så vidt av Adolf Hoel som i sitt trebindsverk verk om Svalbard på side 461 skriver at NECs ekspedisjonsfartøyet Ørnen II var i Davishamna i Storfjorden for å etterlate to mann og forsyninger for seks måneder. Hoel skriver videre: ««— 29 juni forlot resten av ekspedisjonen Davis Harbour for å returnere til hovedleiren ved Calypsostranda, men var på tilbaketuren innom Hornsund og Dunderbukta for å hente noen fangstfolk og deres fangst.» Dette tyder på atØrnen II hentet et parti i Hornsund og det andre i Dunderbukta. Da vet vi gjennom elementær eliminasjon at de hentet Lundquist og Blomli i Hornsund og Lind og Johansen i Dunderbukta.
Kartet over området tyder også på at Isachsen har rett, fordi en tur til fots fra Calypsobyen til Dunderbukta rundt kysten vil sannsynligvis ta ganske mange timer. Alternativet ville måtte være å krysse halvøya innerst i Recherchefjorden og følge Dunderdalen nordover til Dunderbukta. Dette er lengre enn kystruten. Selv om Klokkefjellhytta var i bruk på den tiden ligger den neppe 10 timer til fots fra Calypsobyen så den hytta er neppe aktuell.
Rossnes skriver i Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, som er basert på fangstfeltarkivet ved Norsk Polarinstitutt, at hytta på Kapp Klaveness er bygget for NEC i 1919 av Alfred Johansen og Osvald Lind som fangstet i området 1919-1920. Opplysningene stammer fra Ole Blomli som burde ha kunnskap om dette i og med at han var en del av samme fangstparti og de alle jobbet for NEC. Han og Lundquist hadde hovedstasjon på Camp Erna på sørsiden av Hornsund. Sørover fra Kapp Klaveness ned mot Torellbreen lå i 1919-1920 Petter Trondsen og Alf Frantzen også på fangst. De bodde på Kapp Berg og Kapp Borthen der de hadde bygget hytter. Skillet på fangstterrengene gikk sannsynligvis ved Storvika. Rossnes (1993) skriver at Gustav Lindquist og Ole Blomli lå på fangst sammen med Osvald Lind og Alfred Johansen på sørsiden av Hornsund, noe som ikke kan stemme, hvilket jeg har dokumentert ovenfor. Det som imidlertid er riktig, er at alle fire fangstet for samme utreder – NEC. De var delt i to partier, et sør for Hornsund og et i Dunderbukta.
