Roald Amundsens første flyeventyr.

Av Fridtjof Mehlum –

Roald Amundsen var gjennom hele sin karriere opptatt av hvordan tekniske nyvinninger kunne benyttes på hans polarekspedisjoner. Luftfartøyer, som fly og luftskip, var jo helt avgjørende for at hans senere ekspedisjoner skulle kunne gjennomføres. Hans mest kjente ekspedisjoner med luftfartøy er ekspedisjonen mot Nordpolen fra Svalbard med flybåtene N24 og N25 i 1925, og ikke minst, ferden over Polhavet med luftskipet Norge i 1926.

Amundsens første planer om bruk av luftfartøy på en polarekspedisjon startet imidlertid langt tidligere. Allerede i1909, i forbindelse med planene for nordpolekspedisjonen med Fram, ble bruk av fly diskutert med Einar Sem-Jacobsen, som var villig til å bli med som flyver. Han var en av Norges første flyentusiaster og var med på å starte Norsk Luftseiladsforening samme år. Dette var veldig tidlig i flyvningens historie, og bare seks år etter brødrene Wrights første flyvning med motordrevet fly. Amundsen avslo å bruke fly på den kommende ekspedisjonen av rent økonomiske grunner. Amundsen skriver i en artikkel i Adresseavisen 11. apr. 1925 at første gang han  så et fly “hæve sig i luften ført av menneskehaand” var under en foredragsreise i Tyskland. Det må ha vært høsten 1912. Han skriver i brev til broren Leon at han den 16. okt. var på privat biltur i Frankfurt med arkeologen hertuginne Marie von Mecklenburg. De var innom flyplassen Rebstock og “så på flyverne” og “fikk se Zeppelins skip komme ut og dra av sted”.  Det var en lokal flyoppvisning den dagen, og det nye luftskipet LZ11 Viktoria Luise var på stedet.

Etter at Amundsen kom tilbake fra Sydpolen var planen å fortsette med Fram videre opp gjennom Beringstredet til Nordpolen. Høsten 1912 dro han på foredragsturné i Europa for å berette om sydpolekspedisjonen og å skaffe midler til finansiering av fortsettelsen av ekspedisjonen til Nordpolen. I november 1912 fikk en journalist i Daily Chronicle et intervju med Amundsen mens han var på reise mellom Belgia og England. I intervjuet, som ble slått opp i mange aviser, uttalte Amundsen at han ikke ville ta med seg verken telegraf/radio eller fly på ekspedisjonen med Fram. Når det gjelder telegrafen hevdet han at han foretrakk å være uten nyheter når han var så langt unna begivenhetene og heller foretrakk en god bok, som er den beste underholdningen. Han var bekymret for at dårlige nyheter hjemmefra under den 4-5 år lange ferden kunne gjøre medlemmer av ekspedisjonen melankolske og gi dem hjemlengsel.

Som så ofte med Amundsens ekspedisjonsplaner skjedde det stadige endringer med planene for ekspedisjonen med Fram. Det gjaldt også for bruken av fly på ekspedisjonen. På denne tiden skjedde det store forbedringer i flyenes konstruksjon og anvendelsesområde. Flybåter begynte å dukke opp. En annen norsk flyveteran, marineløytnant Hans Fleischer Dons, skrev en lengre artikkel om sjøfly og flybåter i slutten av november 1912. Det er grunn til å anta at Amundsen hadde fått med seg denne utviklingen.

I januar 1913 dro Amundsen til USA på en seks måneder lang foredragsturné. Nå hadde han likevel bestemt seg for å ta med seg en meget sterk trådløs telegraf, slik at han kunne ha kontakt med meteorologiske stasjoner rundt omkring Arktis. I Boston erklærte Amundsen at det kunne være mulig å utforske Nordpolen ved hjelp av fly. Under et foredrag i Chicago i februar 1913 siteres han (Daily Telegraph/ Aftenposten) å ha uttalt at han ville ta med seg et fly, slik at de kunne komme til Nordpolen selv om Fram ikke drev over polpunktet. Han hadde selv ingen erfaring i flyvekunsten og håpet at en dyktig flyver ville melde sin interesse i å delta. Dette var en stor nyhet og ryktene spredte seg etter hvert om hvem som skulle være med som flyver. Fridtjof Nansen ble intervjuet om planene. Han var ikke sikker på om ordlyden i telegrammet fra Chicago var korrekt. Han mente at det ville være en risikabel affære å forlate Fram og fly en lengere strekning med flyet. Han uttrykte derimot at Amundsen kunne ha god nytte av flyet og utvide sin observasjonsradius ved å bruke det over kortere distanser. Sem-Jacobsen ble også intervjuet i norsk presse, og han mente at bruk av fly var fullt mulig så lenge man klarte å holde motoren varm.

Ørebladet kunne melde (16. mars 1913) at Amundsen fullstendig avviste avisenes beretning om at han skulle ha med seg et fly på ekspedisjonen. Han hadde aldri uttalt seg til avisene om dette. Snart skulle saken likevel ta en ny vending. På sin foredragsturné kom Amundsen til Los Angeles i mars og der møtte han flyveren Glenn Martin, som inviterte ham på en flytur. Amundsen hadde aldri tidligere vært oppe i et fly. Den 19. mars kom Amundsen og Martin til flyplassen i Griffith Park hvor de skulle ut å fly med Martins fly. Værforholdene var ugunstige med mye vind, og etter at Martin hadde tatt en rask testflyvning ble de enige om at turen med Amundsen måtte kanselleres. Martin tilbød Amundsen, hvis været var brukbart, å fly ham til Santa Barbara noen dager senere, der han skulle holde sitt neste foredrag, men dette ble det ikke noe av.

Amundsen dro videre til San Francisco, og samme dag som han inspiserte sin gamle skute Gjøa fikk han endelig muligheten til å gjennomføre sin første flytur.  Den dansk-amerikanske flyveren Silas Christofferson hadde et sjøfly som var tilgjengelig. Christofferson tok med seg Amundsen på en 45 minutters flytur den 25. mars, der han fikk vist frem alle sine kunster, som må ha vært noe nervepirrende for Amundsen, selv om han uttalte at turen hadde vært meget behagelig. Christofferson var også leder for firmaet Aerial Boat Company og hadde nylig startet med å produsere flybåter. Den første ville være ferdig til testing i løpet av et par måneder. Amundsen ble vist rundt på fabrikken og hadde en mengde spørsmål knyttet til hvordan han kunne bruke slike flybåter på sine ekspedisjoner. Han noterte flittig i sin notisbok om flybåtens egenskaper og var tydelig fornøyd med det han hadde opplevd og sett. Christofferson var temmelig sikker på at Amundsen ville bestille flybåter hos ham.

Christofferson hadde rett, og to dager etterpå hadde Amundsen bestemt seg for å kjøpe to flybåter av ham. De kostet $ 5000 pr. stykk. Amerikanske aviser skrev at flyene skulle leveres i mars 1914, da Fram var forventet å komme til San Francisco, og at han selv, kaptein Thorvald Nilsen og Helmer Hanssen skulle gå på kurs hos Christofferson i tre måneder i San Francisco for å lære seg å fly. Maskinisten på Fram, Knut Sundbeck, skulle få opplæring i behandling og reparasjon av flyenes motorer. Senere opplyste Amundsen at også Oscar Wisting skulle lære seg å fly. Planen var å ta Fram gjennom Beringstredet og opp i Polhavet innen utløpet av september 1914.

Amundsen hevdet at flyene ville være til stor nytte for hans ekspedisjon, spesielt i forbindelse med å finne farbare råker. Uten fly kunne de fra tønna i mastetoppen bare skaffe seg oversikt i beste fall 12 nautiske mil unna. Med fly kunne de komme mye høyere opp og ved bruk av kikkert fra flyet få en mye bedre oversikt over isforholdene.

Flybåten, Christofferson modell D, var 7,5 m lang med et vingespenn på 15 m og bygget hovedsakelig av furu, men med sedertre som ytre lag i bunnen av båtskroget. Den var utstyrt med en 100 hk motor og kunne oppnå en hastighet på nær 100 km pr time. Cockpiten var plassert i selve båtskroget og hadde plass til pilot og to passasjerer. Flyet ble designet for å kunne fraktes i deler som kunne monteres raskt og effektivt. Det hadde skinner festet til bunnen av båtskroget slik at flyet kunne ta av og lande på både sjøis og åpen sjø. Det kaliforniske bladet Sunset kunne fortelle at en av flybåtene ville ha vanlige bekvemmeligheter, mens den andre ville ha polstrede seter og en «hette» av gjennomsiktig materiale over cockpiten, formet for å gi minst mulig motstand mot vinden. Dette skulle beskytte passasjerene mot vind og snø slik at de kunne fly over den frosne ødemarken med like mye komfort som om de kjørte i en limousin med vinger. Dette flyet kunne også gjøres om til soveplass for tre personer, trangt men komfortabelt, hvis behovet skulle melde seg.

Da Amundsen kom tilbake til Norge etter oppholdet i Amerika fortsatte han med planleggingen av ekspedisjonen. Han var bl.a. i forhandlinger med den svenske baron Carl Cederström om mulig deltakelse som flyver. Cederström hadde bl.a. gjort seg bemerket i Norge ved å ha foretatt flere flyoppvisninger de siste årene. Amundsen mottok et brev fra Knud Rasmussen som ga Cederström sine beste anbefalinger. Cederström bestemte seg likevel for ikke å delta på ekspedisjonen. Han var neppe interessert i å være borte i minst 4-5 år. Amundsen uttalte deretter at det ikke ville bli med en profesjonell flyver på ekspedisjonen. I desember 1913 kunne man lese i avisene at kaptein Christian Doxrud var ansatt som ekspedisjonens flyvesjef. Han ble kaptein på Fram etter at Amundsens sydpolekspedisjon ankom Buenos Aires i 1912. Under den lange ventetiden der tok han internasjonalt flysertifikat.

Vinteren 1913-1914 var Amundsen på foredragsturné i Europa.  Ved hjemkomsten midt i mars uttalte han til Aftenposten at flyvningen ikke lenger ville være en «bisak» men en «hovedsak» for ekspedisjonen.  Det ble også meddelt til Morgenbladet at Amundsen hadde engasjert den amerikanske flyveren MacGregor Stephenson til ekspedisjonen. Han ville ta med seg sitt eget fly. I tillegg skulle den tyske forskeren Wilhelm Filchner, som hadde ledet den tyske antarktisekspedisjonen, være med på Fram som oseanograf og fotograf. Først skulle han utdanne seg som flyver.

I slutten av mars kom det beskjed fra Fram i Montevideo at de ikke vil kunne nå frem til San Francisco i tide for en ekspedisjon med start til sommeren. Ekspedisjonen måtte derfor utsettes ett år, og det ble bestemt å kalle Fram hjem til Norge for dokksetting og reparasjon i Horten.

Den 4. april hadde Amundsen sin første flytur med Sem-Jacobsen, da de fløy fra hærens flyplass på Kjeller til Lillehammer og tilbake. Snart bestemte han seg for å ta flysertifikat i Norge. Sem-Jacobsen fikk forsvarsdepartementets tillatelse til å gi Amundsen undervisning med hærens fly. Etter bare to uker med instruksjon og 20 flytimer tok han den 11. juni 1914 sitt internasjonale flysertifikat, som var det første som var utstedt i Norge. Han var den 11. nordmannen med flysertifikat. Den første var Chr. Lie og den andre Einar Sem-Jacobsen (begge i 1912). 

Amundsen hadde i samråd med Sem-Jacobsen kommet frem til at de to flybåtene han hadde bestilt i San Francisco ikke var særlig egnet til formålet. Disse ble derfor avbestilt. 

I alt bygde Christofferson tre eller fire av disse flybåtene. En ble trolig solgt til Japan, og minst en ble satt inn som «flyferge» på strekningen Oakland – San Francisco i mai 1914.

Amundsen og Sem-Jacobsen dro tidlig i mai 1914 til Berlin og Paris for å se på andre alternative fly og flymotorer til ekspedisjonen. Sem-Jacobsen hadde lenge ønsket å fly fra Paris til Norge. Det ordnet seg ved at han kjøpte et fransk militærfly av typen Maurice Farman (1914 MF.7 bis) (bis betyr oppgradert modell). I tillegg til landingshjul kunne det påmonteres både flottører og ski. Sem-Jacobsen kjøpte flyet på kreditt med Amundsen som garantist for kjøpesummen, mens Amundsen senere overtok flyet formelt. Sem-Jacobsen fikk flyet for 2/3 av normalpris, så det er grunn til å anta at en vellykket flyvning fra Paris til Norge ville være god reklame for Farmans fly. Planen var at Sem-Jacobsen, sammen med mekanikeren Johannes Nielsen, skulle fly det hjem til Kjeller.  De fikk dårlig vær underveis, og de måtte avbryte flyvningen nær Liège. Sem-Jacobsen ble kalt hjem pga. utløpt permisjon, og flyet ble demontert og sendt i kasser med tog og deretter båt fra Antwerpen hjem til Norge, dit det ankom 17. juni. Det ble fraktet videre til Kjeller og ble liggende en stund før det ble montert. Det skulle testes ut neste vinter; og hvis det viste seg å være velegnet for ekspedisjonen, ville Amundsen vurdere å kjøpe ett eller to fly til.

Så startet første verdenskrig i månedsskiftet juli/august 1914, og dette endret fullstendig mulighetene for Amundsens ekspedisjon. Han utsatte hele ekspedisjonen inntil videre på grunn av krigen og forærte sitt nye fly til den norske hæren, samtidig som han meldte fra at han var tilgjengelig som flyver. Flyet hadde en verdi på 20 000 kr og ble straks utlånt til marinen. Det ble fløyet fra Kjeller til marinens base i Horten den 6. august og påsatt flottører. Det var med dette flyet Hjalmar Riiser-Larsen lærte å fly. Han tok sitt flysertifikat i 1915.

Det ble altså ingen flyekspedisjon denne gangen, og det var først i 1922 under Maud-ekspedisjonen Amundsen fikk muligheten til å ta med seg fly seg til Arktis.  Dette ble ikke særlig vellykket, men det er en annen historie.

Se også:

https://amundsen.mia.no/en/person/silas-christoffersen