Av Hans Torgersrud –
Faren min, som hadde samme navn som meg, var med på å starte flyklubben i Longyearbyen i 1961 og et ivrig medlem. Jeg var derfor ikke gamle krabaten da jeg stod i Adventdalen og så på seilflygingen for mer enn 60 år siden. Jeg synes det er på sin plass at historien om verdens nordligste seilflyklubb blir tatt vare på for fremtidige generasjoner. Jeg håper at noen Svalbard-veteraner, og andre som leser dette, kan kaste mere lys over denne historien, samt korrigere feil i dette notatet om verdens nordligste seilflyklubb.
Den første tiden
Opprinnelsen til flyklubben beskrives best i Svalbardposten nr. 15 – 1977-78/10 desember 1977
«I 1961 gikk 5-6 interesserte sammen om å anskaffe glidefly (seilfly) her i Longyearbyen. Blant dem var Torgersrud og Tiefenthal. Slik ble Svalbard Flyklubb stiftet.
Torgersrud og Tiefenthal spleiset på et glidefly som Tiefenthal hadde kjøpt i Tyskland da han var på ferie. Flyet ble fraktet på tilhenger med båt fra Kiel og hit opp. I august 1961 begynte de så med prøve flygning. Tiefenthal hadde allerede da 30-40 timer på glidefly og kunne fungere som instruktør. De brukte Land-Rover som slepekjøretøy som sammen med wire fikk flyene opp fra plassen i Adventdalen. Fornøyelsen med dette flyet varte ikke lenge! Adventdalen var bløt og vanskelig å bruke, så de måtte ta vegen til hjelp.
Etter vel 14 dagers flygning fôr flyet utfor veien og knakk den ene vingen. Reparasjonen av vingen er i og for seg ganske morsom. Fru Torgersrud var på ferie på fastlandet, og Torgersrud tok like godt vingen med seg hjem. Fjernet midtstokken på et av vinduene i huset, vingen inn av vinduet og slik foregikk reparasjonen. Etter en uke var de på vingene igjen.
Etter hvert økte interessen for seilflyving mer og mer. Det ble innkjøpt ytterligere to glidefly og hadde nå i alt tre stykker. Slepingen var blitt forbedret med winch, men foregikk framdeles i Adventdalen. De kjørte opp med instruksjon 20-30 timer før soloflyvingen begynte. Da en av elevene hadde sin annen solotur, forvekslet han balanseroret og sideroret med det resultat at flyet skar ut, veltet og ble totalvrak. Føreren kom heldigvis uskadd fra ulykken.»
Flyklubben i Longyearbyen hadde i mars 1962 totalt 26 medlemmer. (Svalbardposten nr.14 -1961-62 /3. mars 1962). Flyklubben hadde da to seilfly og en hangar. Toseteren LN-GAT var et skolefly av modell Raab Doppelraab (https://en.wikipedia.org/wiki/Raab_Doppelraab#/media/File:Doppelraab.jpg), som ble omregistrert fra tyske D-1484 til norske LN-GAT. Enseteren var LN-GAB av merke Spatz (https://en.wikipedia.org/wiki/Scheibe_Spatz ). Senere kjøpte de inn et fly til, LN-GAF en Schneider Grunau Baby https://en.wikipedia.org/wiki/Schneider_Grunau_Baby .
Det ble fløyet fra den gamle flystripen på tundraen i Adventdalen. For å få flyene i luften ble det laget en vinsj på det mekaniske verkstedet til Store Norske. Ansvarlig for byggingen var Barry Andersen. Det var fantastiske seilfly-forhold på Svalbard og med den riktige vindretningen kunne man fly hele dagen uten å lande. Når flyene hadde kommet i luften dro alle de andre seilflygerne tilbake til Longyearbyen. Avtalen var at når de som var i luften ville ned skulle de først fly en tur over Longyearbyen slik at folkene rakk å dra tilbake til flyplassen og hjelpe til med å ta imot og få flyene inn i hangarene.
På Svalbard var det bare Alfred Tiefenthal som hadde sertifikat for seilfly, og ingen hadde seilflyinstruktør-papirer. Det ble gjort en avtale med flyger Odd Haabet på postflyet til Svalbard som skulle opp fra fastlandet slik at Harald Høimyr fra Norsk Aeroklubb, som hadde instruktør-sertifikat IK1 på seilfly, fikk bli med til Longyearbyen (se Svalbardposten nr. 19 – 1961-62/7. april 1962). Alfred Tiefenthal (1928-2021) i Longyearbyen var en stor fly entusiast og bygget senere sitt eget motorfly, en Jodel D.11 (LN-AED) som han fløy med på Svalbard. Harald Høimyr fløy noen starter med vinsj på Doppelraaben sammen med Tiefenthal, og deretter hadde Tiefenthal seilflyinstruktør-papirer.
Hva hendte med de tre seilflyene?
LN-GAF havarerte på Svalbard i slutten av august 1962 og ble totalvrak. Svalbardposten 10 desember 1977 (sitert ovenfor) beskriver hendelsen. Avisen Nordlys (29 august 1962) utfyller informasjonen om dette seilflyets endelikt i en artikkel om to ulike flyhavari på Svalbard i august 1962: «Det andre flychrachet gjaldt et av de tre seilflyene til Longyearbyen Flyklubb. Uhellet skjedde under start da flyet var kommet opp i en fart på 70-80 km. på startbanen i Longyearbyen. Flyet kom ut av balanse og tippet med den følge at vingene ble brukket.»
LN-GAT og LN-GAB ble begge solgt til Mo Flyklubb (Mo i Rana). Kanskje hadde muligheten for rimelig frakt med kullbåt fra Longyearbyen til koksverket i Mo en viss betydning for salget.
LN-GAB var opprinnelig bygget i 1955 og ble registrert på Svalbard i 1962. I 1967 ble flyet solgt til Mo Flyklubb. Flyet ble sterkt skadet under båttransporten til fastlandet. Det ble i mars 1969 solgt videre til Frank Norum med fler i Mo i Rana. Flyet ble ikke bygget opp igjen og slettet av registeret i juni 1969.
LN-GAT ble registrert i Mo i 1968 og ble siden kjøpt av Tønsberg Flyveklubb i 1976 og overhalt, ferdig i 1977. Den ble og fløyet fra Jarlsberg flyplass, men skadet en vinge samme år og lagret. På et tidspunkt ble dette flyet solgt/overlatt til Petter Lindberg, Moss. Han var primus motor i Seilflyhistorisk Forening. LN-GAT ble senere gjennomgått av Bjarne Reier, en kjent seilflytekniker på Jeløy. Han fant at en av “luffene” som festet vingen til kroppen var nærmes gjennomrustet, flyet ble ikke brukt etter det.
