av Johan Leon Amundsen –
Hva er en Bikkje
Sydpolekspedisjonen 1911:
For sydpolkappløpet hadde Roald Amundsen valgt i utgangspunktet grønlandshunder istedenfor Alaska-huskies, for deres spesielle egenskaper som ingen andre besitter, iallefall i samme grad: De er kannibaler og spiser alt. Absolutt alt: Ingenting er igjen i leiren etter deres avgang: søppel, all avføring (hunders og menneskers), slinter og bein. Seletøyet måtte bestå av stålwire for ikke å bli gnagd bort. Alle disse hundene gikk under fellesbetegnelsen bikkje. Alle andre hunder var hunder, underforstått uspiselige og opptil noenlunde siviliserte. Altså, etter å ha slitt seg 3000 meter opp på sydpolplatået, stoppet de opp på stedet som ble kalt Slakter’n. Der ble bortimot halvparten av hundene slaktet og spist opp av mannskap og hunder. Alt gikk med. Absolutt alt.
NB: “Fram” dro med 97 bikkjer. De formerte seg til 116 i løpet av reise og overvintring. 52 dro til Sydpolen, ca. halvparten strøk med på Slakter’n, og videre strøk ytterligere ca. 15 med underveis hjem igjen, slik at 11 kom tilbake, sånn passe for to sleder. Totalt 40 kom tilbake om bord for avreise. De aller fleste ble solgt videre før ankomst Norge.
Nordpolekspedisjonen 1926:
Før avgang fra Ny-Ålesund med luftskipet “Norge”, hadde nordmennene forberedt seg på muligheten for nødlanding ved å ta med et par ski hver med litt utstyr og litt nødproviant. Italienerne, i motsetning til nordmennene, fant ikke dette nødvendig. Ved avgang viste det seg at Umberto Nobile hadde med seg i armene sin lille hund Titina, stikk i strid med avtalen for deltakelsen på ekspedisjonen. Men istedenfor å ta basketaket med Nobile, ble Roald og Oscar Wisting stående småflirende og kikket vekselvis på hverandre og på “blindpassasjeren”. Begge hadde ennå i minne sydpolekspedisjonen, og det var opplagt at de hadde samme tanker i hodet, de behøvde egentlig ikke å si så mye, men følgende utveksling kom: Den ene sa, litt overveiende, “bikkje?”, hvorpå den andre, etter litt tenking og vurdering av blindpassasjeren, svarte “hm, 5 kg?”.
Siden, i familien Amundsen, er “bikkje” blitt synonym med løpende mat, en grei og utvetydig definisjon, der andre må ty til gråsoner.
