Tekst og foto Reidar Hindrum –
Som naturvernkonsulent hos Sysselmannen på Svalbard fra 1991-94 hadde jeg bl.a. ansvar for håndtering av isbjørn. Ett tilfelle var en bjørn på Nordenskiöldbreen som slepte begge bakbeina etter seg. Bjørnen ble avlivet og det oppstod mistanke om rabies. Heldigvis var det andre årsaker til bjørnens merkelige adferd. Bjørnen står i dag utstilt på Polarhotellet i utstoppet tilstand.
Jeg jobbet hos Sysselmannen på Svalbard som såkalt vilt- og naturvernkonsulent 1 i perioden 1991-94. Jobben innebar også ansvaret for å håndtere situasjoner med isbjørn, inkludert avliving, slakting og bedøving. Relevant erfaring fra før var et par-tre år med elgjakt i Trøndelag. Opplæring til å bedøve isbjørn fikk jeg fra daværende forskere i Norsk Polarinstitutt Øystein Wiig og Ian Gjertz.
I mars 1992 ble jeg varslet om en isbjørn som var observert på Nordenskiöldbreen med begge bakbeina slepende etter seg og som observatøren mente måtte være alvorlig syk. Neste dag kjørte jeg og en politikollega med snøskuter over til stedet bjørnen var blitt observert. Avtalen var at vi skulle kalle opp sysselmannskontoret med radio om vi måtte skyte bjørnen og trenge helikopter til å frakte den til byen. Det tok 2,5 time å kjøre dit og nedenunder Minkinfjellet fant vi slepesporene etter bjørnen.
Vi lette i hver vår retning siden det ikke var mulig å se hvilken vei den hadde beveget seg. Jeg kjørte i retning Minkinfjellet og fant bjørnen raskt. Det var en stor hannbjørn. Den ble nok litt stresset da jeg kom og begynte å gå sakte bort fra meg på alle fire. Siden jeg syntes den ikke så helt frisk ut bestemte jeg meg for å skyte den. Etter først å ha tint opp glidelåsen på geværetuiet, det var frosset fast etter den lange skuterturen i 30 minus, kom også min kollega opp dit jeg stod. Da var bjørnen allerede kommet seg et stykke opp i helningen til Minkinfjellet så kollegaen kjørte meg opp mot bjørnen slik at jeg kunne komme på et bedre skuddhold. Etter å ha skutt bjørnen og kunne inspisere den nærmere, viste det seg at den hadde en snøballstor isklump under hver bak-labb.
Det kunne umulig være særlig godt å trå på. Den hadde tydeligvis også hatt diaré hvorav løs avføring hadde rent nedover på baksida av bakbeina. Det kunne være årsaken til disse isklumpene.
Jeg fikk så vidt kontakt med sysselmannskontoret med VHF radioen når jeg stod på sadelen til skuteren og fikk bestilt helikopter som hentet bjørnen og fraktet den til byen.
Jeg og min naturforvalterkollega Sissel Aarvik slaktet bjørnen i sysselmannens sjøgarasje påfølgende dag. Ingen av oss hadde flådd en isbjørn før så det ble å prøve seg fram. Vi kunne ikke finne noen spesielle skader på bjørnen eller noe som kunne tyde på sykdom. Jeg ringte etterpå til Øystein Wiig og fortalte om hele episoden. Han ble først litt stille i telefonen før han fortalte at han nettopp hadde lest en publikasjon fra Canada om en isbjørn som hadde oppført seg på samme måte og som viste seg å ha rabies. Det ble derfor bestemt å sende inn både hode og mellomgulv til veterinærinstituttet og også å sende dem publikasjonen fra Canada. Heldigvis hadde vår bjørn ikke rabies. Det var en lettelse for Sissel og meg som på dette tidspunktet bare hadde fått en av tre vaksinedoser mot rabies.
Året etterpå hadde sysselmannen auksjon på isbjørnskinn i Longyearbyen. Skinnet fra bjørnen på Nordenskiöldbreen var ett av dem. Dette ville styreformannen for byggingen av det nye Polarhotellet i byen gjerne få fatt i, så etter først å ha gitt et bud på 27 000 kr økte han budet til 30 000 kr uten at noen andre hadde gitt høyere bud. I dag står bjørnen utstoppet i hotellets resepsjonsområde, riktignok med en feilaktig stedsangivelse av hvor bjørnen ble skutt.