av Jan M. Henriksen og Arne Andersen –
Den 14 februar 1992 omkom seks barn i en husbrann i det daværende Davis Inlet, Utshimassit på innbyggernes, innus, eget språk. Hjelpeløse sto innbyggerne og så på at huset brant ned til grunnen. Hvordan kunne dette skje?
Folk flest var ruset og det var intet vann tilgjengelig for å få slukket brannen. Hele samfunnet var berørt. I 1993 ble seks ungdommer videofilmet mens de var i ferd med å sniffe seg til døde. Denne videoen gikk verden rundt og gjorde Utshimassit til et symbol på den fattigdommen og håpløsheten som den gang hersket blant de innfødte i Canada. Canadiske myndigheter ble anklaget for, i stedet for å hjelpe, å prøve å knuse samfunnet på Labradorkysten. Alkoholisme, rusavhengighet, vold, spesielt familievold og kriminalitet var enorme. Innbyggerne levde i svært kummerlige kår og oppvekstvilkårene for barn var elendige.
Det var til dette folket, Helge Ingstad og Hans Hvide Bang kom en gang på tidlig 1960-tallet, mens innu enda levde i naturen, med naturen og av naturen. Stedet der disse hadde sin hovedleir var på fastlandet og ble kalt Natuashish. Her bodde de vesentlig i telt, her hadde de sitt liv, sine ritualer, sitt eget språk, sin kultur med sine egne seder og skikker, tradisjoner og legender, og sine egne verdier, og ikke minst sin egen justis. De virket lykkelige og relativt ubekymrede. Helge Ingstad beskriver samfunnet de kom til inngående i kapitlet Naskapi-indianerne i boken «Vesterveg til Vinland»
Helge Ingstad og Hans Hvide Bang levde sammen med innu i noen uker. Først var befolkningen temmelig reservert, men da fiskesesongen startet tødde de tydeligvis opp og de to hvite menn ble fullt ut akseptert, der de padlet oppover Sango Lake og Sango Brook.
Vi føler vi lever med når vi leser dette kapitlet. Vi er en gjeng friluftsglade, jaktivrige, og opplevelsesnyfikne, litt eldre gutter på Ringerike. Fra før hadde noen av oss bl.a. vært ved «Elgsjøen» i Nordvestterritoriet og hatt en jakttur og opplevelsestur på Newfoundland med besøk bl.a. på L’anse aux Meadows hvor vi besiktiget de norrøne tuftene der. Så hva nå? Hva kunne vi finne på som neste tur? Etter igjen å ha finlest «Vesterveg til Vinland» slo tanken oss. Hva med en tur til Naskapiindianerne? Kunne det la seg gjøre å besøke denne indianerstammen og finne ut hvordan de har det nå, ca. 45 år etter at Helge Ingstad og Hans Hvide Bang var der, kanskje kombinere det med litt bjørnejakt? Tanken var sådd og det var bare å begynne forberedelsene, som skulle vise seg å ta et par år.
I 1993 skrev William-Mathieu Mark: Det første navnet den hvite man ga oss beskrev et dyr og gjerne en hest, de kalte oss villmenn eller barbarer (savage). De kalte oss også indianere og dette er fremdeles i bruk i dag. Jeg selv liker ikke at de kaller oss ville eller indianer. Etter at vi ble kristnet ga de oss navnet «Montaignais», og det er andre som kaller oss «Amerindians». De gir oss disse navnene uten å ta hensyn til vårt egentlige navn som er «innu».
Davis Inlet er et «lunt sund med skogkledde høydedrag på begge sider». Slik beskriver Helge Ingstad området der de landet for å besøke Naskapiindianerne, eller innu som de altså ønsker å bli kalt og som vi bør respektere. Davis Inlet som handelsstasjon ble etablert allerede i 1869, hvor det ble handlet vesentlig med skinn fra pelsjegere og innfødte i bytte med utrustning og proviant. Først i 1967, altså etter at Ingstad og Hvide Bang hadde vært der, ble «byen» Davis Inlet etablert som et sted hvor det nomadiske folket innu skulle bosette seg. De ble av staten lovet komfortable hjem med innlagt vann og god infrastruktur. Myndighetene holdt imidlertid ikke sine løfter. Stedet ble anlagt på en øy, Ukasiksalik.
Innu hadde alltid bodd på fastlandet og hadde ingen erfaring med sjøliv. De ble frarøvet sitt tradisjonelle nomadiske liv og hadde store vansker med å tilpasse seg et nytt levesett. Alkoholismen skjøt i været. Innlagt vann fantes ikke og tilgangen på ferskvann var så å si fraværende, også de sanitære forholdene var elendige. De levde i urenslighet og med stadig økende sosiale problemer. Alkoholrelaterte dødsfall og selvmord var vanlige. Kriminaliteten skyhøy i forhold til innbyggertallet. Rettssystemet ble ivaretatt av de canadiske myndighetene selv om innu selv ønsket å utøve den justis de mente var nødvendig. Og i desember 1993 valgte befolkningen å kaste ut den canadiske retten og dommeren. De ønsket i langt større grad å styre seg selv. Dette resulterte i at det sommeren 1994 ble satt inn helikoptre med 100 av Canadas ridende politi (RCMP) og en del militære mannskaper. Det kom til store stridigheter som fikk en verdensomspennende mediedekning. Til dette samfunnet var det altså vi hadde tenkt oss!
Vi forsto fort at vi måtte skaffe oss noen gode kontakter i delstaten Newfoundland-Labrador. Og en rekke lokale turoperatører (outfittere) ble kontaktet, men ingen ville ta oss alvorlig og ingen ville risikere noe ved å sende fremmede, turister, samt sine guider til et sted som Natuashish, som nå var det nye stedet innu ble flyttet til og denne gang på fastlandet, omtrent der de tidligere hadde hatt sin hovedleir. Men så endelig, etter vår andre henvendelse, litt utpå vinteren 2008 fikk vi et oppløftende, positivt svar fra «Labrador Hunting Safari» ved Beth og Chuck Rawdings i Halifax. De forklarte at grunnen til at de ikke hadde svart på vår første henvendelse, var at de ikke tok oss alvorlig, ingen ved sine fulle fem ville finne på å dra til Natuashish uten en tvingende grunn. Men etter den andre gangen vi mailet de, begynte de å tenne på ideen og til slutt fikk de tak i to guider, Terry Chiwers og Alonzo Drover. Vi skulle få noen fantastiske dager sammen med disse to. Det må nevnes at for å utøve storviltjakt i Canada som utlending kreves det en godkjent guide pr. to jegere. Alonzo drev egentlig sitt eget outfitterfirma i Labrador City, men syntes det hele hørtes så spennende at han tok oppgaven selv, til tross for at han tidligere hadde hatt et par hjerteinfarkt og skrantet litt. Dog hans humør var det ingenting i veien med. Terry var også flyver og en ivrig jeger og meget kunnskapsrik. Bedre kunne det ikke bli.
Tidlig lørdag den 28. juni 2008 landet vi så i Goose Bay, etter en mellomlanding i Halifax hvor vi ble hjertelig mottatt av Beth og Chuck. Terry og Alonzo møtte oss så på flyplassen i Goose Bay. Resten av dagen gikk med til finpussing av våre planer, gjennomgang av kart og det å bli kjent med hverandre. Vi fire er: Stig Malvik, Arne Andersen, Rune Thorsen og Jan M. Henriksen.
Vi flyr over restene av Davis Inlet, over «nybyen» Natuashish og lander til slutt med Twin Otteren i øvre, vestre enden av Sango Lake. Etter å ha losset alt av utstyr, proviant og kanoer starter vi så padleturen oppover elven Sango Brook. Vi finner en fin leirplass og etablerer vår første leir og føler at vi er i skikkelig villmark med et historisk sus av Helge Ingstad og Hans Hvide Bang. Vi får besøk av et trepiggsvin (porcupine) også kalt reserveproviant da det er fredet, men lov å fange hvis sultedøden truer. Det skal visstnok smake fortreffelig. Men vi har proviant nok for hele turen. Ferske ulve- og bjørnespor mangler det heller ikke på. Leiren får navnet «Porcupine camp.»
I løpet av de neste dagene padler vi opp Sango Brook til innus gamle fiskeplasser, vi padler også en sideelv til Sango Brook. Det er rester og funn etter gamle leirplasser flere steder. Etter noen dager flytter vi leiren til enden av Sango Lake. Her finner vi restene av innus gamle leirplass, på en innbydende sandstrand beskrevet av Helge Ingstad. Om kvelden får vi besøk av en bjørn kloss inn på leiren, men den aner nok at den ikke er velkommen og stikker. Ca. klokken 0400 smeller det i leiren. Arne har hatt leirvakt og en bjørn nærmet seg faretruende teltene våre på jakt etter mat. Den hadde gått og snust en stund i skogkanten og rundt latrinen og nærmet seg leiren og da den kun var få meter fra teltet til Terry og Alonzo følte han det tryggest å avslutte det hele, før det ble for farlig. Det skal nevnes at hver av oss hadde lisens på felling av bjørn. Senere på dagen fikk vi også besøk av binne med unge, men heldigvis forsvant de. Terry, Stig og Jan tar en padletur tvers over sjøen og går i land for å utforske landet og der får vi øye på en temmelig stor bjørn på vei i sjøkanten rett mot oss. Stig feller denne med et velplassert skudd.
Vi fisker sjørøye. Har et gedigent måltid med fisk og bjørnestek, i det hele tatt føler vi oss som konger, hvis en konge kan føle det slik vi gjør. Været har hittil vært glimrende, men plutselig blir vi overrasket av et intenst regnvær med vind opp mot storm i kastene. Heldigvis klarer leiren seg noenlunde bra. Vi har lagt merke til at på morgenen er det som regel stille, mens det et stykke utpå dagen kan begynne å blåse opp ganske kraftig, noe som gjør det svært vanskelig og risikabelt å padle Sango Lake som er et par mil lang. Dette stemmer altså godt overens med hva Ingstad beskriver da det på deres retur blåste opp slik at de ble værfast i flere dager på en øy ute i sjøen. Det vil vi helst unngå og tar det ad notam med hensyn til vår egen padling ned mot Natuashish. Og dagen kommer da vi må begynne å tenke på returen.
Allerede i 6-tiden om morgenen legger vi av gårde fordelt på tre kanoer, målet er den østre enden av sjøen. Vannet er smult og været bra. Avtalen er å padle mest mulig langs land og sammen. Men de to «ungfolene», Terry og Stig, befinner seg plutselig midtfjords, hvilket påtales når vi til slutt samles på avtalt sted, en gammel leirplass beskrevet og fotografert av Ingstad og Bang. Kun en times tid etter vi har ankommet begynner det å blåse kraftig opp og padling hadde vært umulig. Det gir oss grunn til litt ettertanke. Vi etablerer leir nr. tre der hvor elva Sango Brook fortsetter ut av Sango Lake. Fotograferer og sammenlikner våre bilder med gamle fotoer. Jo her har også Ingstad hatt sin leir. Ingen tvil!
Også her får vi besøk av et trepiggsvin samt milliarder av mygg. På andre siden av elva står det et par telt og noen av de innfødte har vært oppom og tatt en kikk på oss mens vi forsøker fisket. Drar i løpet av et par timer 12 flotte ishavsrøyer som blir til et herremåltid og nok til frokost neste dag.
På andre siden av elva kommer det flere innu med firehjulsdrevne motorsykler, og skuer over til oss. Alonzo tar en kano og padler over for å snakke med dem, men da stikker de av gårde før han har kommet frem. Men senere kommer det enda flere og til slutt lykkes det Alonzo å få vekslet noen ord. De kan fortelle at vi er omtalt nede i Natuashish og de lurer svært på hvem vi er og hva vi bedriver. Og at «The Chief of the Council Band», høvding Prote Poker, vil avlegge oss et besøk neste dag.
Vi våkner til et mildt sagt jævlig regnvær og det blir leirliv. Benytter tiden til å lese oss opp på Mushuau innu, for å være best mulig forberedt på møtet. Mushuau innu betegner egentlig mennesket i naturen eller på tundraen. Utpå dagen letner det og snart ser vi en stor 4-hjulsdrevet pickup på andre siden. Tre menn stiger ut og Alonzo og Jan padler over. Det er nåværende høvding, Prote Poker, samt den forrige høvdingen Simon Pokue og stedets «kultursjef», Mark Nui, som vi får æren av å hilse på og å forklare vårt ærend. Ikke minst at vi har en del bilder vi gjerne vil vise dem, og gi dem. Prote Poker forteller oss at han er barnebarnet til Joe Rich som altså var høvding da Ingstad var der. Vi ønskes hjertelig velkommen dit ned neste dag. Det blir også i dag et gedigent måltid med bålkokt ishavsrøye innlagt med paprika og løk. Rune er en fremragende kokk. Utover ettermiddagen kommer det stadig flere innu på andre siden, der det altså er en slags vei, for å kikke på oss. Det har igjen blåst kraftig opp, og det begynner å minke på provianten og er nesten ikke øl igjen. Situasjonen nærmer seg det kritiske og vi ser frem til et «bybesøk» og handel i butikken. Vi er ikke lite spente på hva som venter oss.
Planleggingen av Natuashish, som betyr det lille vannet, ble påbegynt på sent 1990-tallet etter stort press fra ikke minst media som rapporterte om hvor elendig livet var i «innubyen» Davis Inlet. Omtrent ikke ferskvann, kun bøtter til toaletter og svært dårlig oppvarming, da det fantes lite fyringsved på øya. Endelig i 2002 sto den nye byen klar på fastlandet. Og i løpet av et års tid ble de flyttet over. Det hele skal ha kostet ca. 200 millioner canadiske dollar, og ytterligere ca. 70 millioner dollar ble brukt for å løse de enorme sosiale problemene. Har det hjulpet? Kanskje noe, men fortsatt henger det igjen mye av den sosiale elendigheten etter det ørkesløse livet i Davis Inlet. Alkoholsalget ble først forbudt 1. januar 2008; det resulterte i at prisen steg fra ca. 30 dollar flaska til ca. 300 dollar. Det illegale markedet var høyst oppegående. Men bedring er å spore, spesielt etter at man har skjønt at det ikke nytter bare å bruke penger, men at også tiltak må iverksettes for å aktivisere befolkningen.
Neste dag våkner vi til et kraftig vindvær. Padling i denne vinden kan vi bare glemme. Bølgene selv i elva er altfor høye, det ville være livsfarlig å legge utpå. Vi håper det etter hvert vil løye, men den gang ei. Vi tar da avgjørelsen om å dra kanoene langs land og padle der det går. Vi blir gjennomvåte fra navlen og ned. Lenger ned på elva smalner den og bølgene er mindre og vi padler gjennom stryk med skumle steiner, slik også Ingstad beskriver. Kommet ned på Little Sango Lake må vi ta sikte på et landingssted tidligere enn hva vi hadde tenkt siden sjøen er altfor hard. Rune og Alonzo holder på å tippe. Men vi kommer oss velberget på land, losser kanoene og får vridd det bløte tøyet. Lar så utstyret stå og finner veien til byen og følger denne. En liten lastebil med en del ungdommer på lasteplanet passerer oss, og ungdommene roper skjellsord og viser oss fingeren der vi trasker. Skal vi like godt oppsøke RCMP med en gang når vi ankommer byen eller ta sjansen på rådhuset? Etter litt diskusjon velger vi det siste. Og her i rådhuset møter vi igjen Prote Poker og Mark Nui. Verdens blideste og hyggeligste mennesker. De stiller opp med et par pickuper for å få utstyr og kanoer hentet. Dette blir fraktet direkte til havna og låst ned i en container. (Vi skal ta lokalbåten tilbake til Goose Bay.) De fikser også rom til oss på «hotellet», en tidligere brakkebygning etter byggeperioden. Alle vinduene er dekket med påskrudde finerplater, da hvit manns hus ikke er særlig populært blant stedets ungdom og det er nok av stener å kaste. En etterlengtet dusj og et måltid mat og en øl (kun for hotellets gjester) smaker utrolig godt.
Samtidig med oss bor også en dommer, en aktor, en forsvarer og en rettsbetjent på hotellet, da de har justisdager der oppe nettopp nå. Dette finner sted en gang i måneden og av en befolkning på ca. 750 er det fra 50 til 150 saker hver gang. Dommen lyder på ca. 50 dollar uansett forbrytelse hvis det da ikke dreier seg om grov vold eller drap. Vi lurer på hvorfor dette, og svaret er at de betaler ikke uansett så det hele er som symbolsk å betrakte. Men noen må ta turen til Goose Bay og til nærmeste fengsel, noe de fleste betrakter nærmest som en status. Dette er altså dommerens opplysninger. Og han får stå for det. Han kan også informere oss om at vi snart vil få besøk av RCMP og en viltoppsynsmann. Og de kommer!
Alt vi har av papirer og utstyr blir gransket og finkjemmet. De er spesielt interessert i om vi har ulovlig fisk, alkohol eller narkotika. Bjørneskinnene er de ikke interessert i. Alonzo må ta viltoppsynsmannen med til kaia og vise alt vi har der. Det kan virke som han er litt slukøret da han intet mistenkelig finner. RCMPen blir etter hvert noe mer imøtekommende og hyggelig. Han kan fortelle oss at ved å ta tjeneste i Natuashish får han beregnet dobbelt ansenitet når han er ferdig med sin kontrakt der. Dødstrette etter en svært slitsom dag stuper vi i seng.
Neste dag er vi oppe grytidlig. Det er avtalt møte i rådhuset og ryktene om dette har gått rundt i hele byen. Vi skal vise bilder, fortelle litt om oss selv og ikke minst få høre mer om Mushuau innu og deres tidligere og nåværende liv. Vi gleder oss storligen!
Det er allerede en del mennesker når vi ankommer storsalen. Prote Poker, Mark Nui og flere fra «kommunestyret», The Council Band, er der. Vi presenterer oss, og de forteller om seg og om sin historie og om hvordan de har det i dag. Alkoholproblemet er i ferd med å bedres betraktelig etter forbudet, de har et bedret skolesystem, helsestasjon med lege og tannlege og et bedret sosialvesen, de har idrettshall med ishockey og volleyball som populære aktiviteter for ungdommen. Friluftslivet med fiske, jakt og pelsdyrfangst har igjen fått et oppsving. Private næringsdrivende i mindre målestokk er i ferd med å etablere seg. Men det legges heller ikke skjul på at det fortsatt er relativ stor grad av sosiale problemer med vold og kriminalitet. Samt illegal alkoholomsetning. Det har i mellomtiden strømmet på med innfødte. Det er tid for å legge frem bildene.
Arne har fått i oppgave å notere ned navn på en del personer som vises på bildene og lage litt system på det hele. Og som hjelp sitter han ved siden av en kraftig kar i femtiårene. Han spør om de tre guttene Ingstad skriver om, Machin, Patni og Achetai fortsatt er der. Og får til svar: «Machin og Patni er døde, Achetai det er meg»! Han kunne huske Helge Ingstad og Hans Hvide Bang godt. Det er latter og gråt i salen etter hvert som folk får se sine forfedre og også seg selv som barn og unge. Achetai spør en kar litt yngre enn seg selv om han vet hvem han ser bilde av, svaret er nei, jo det er din far forteller Achetai. Mannen begynner å gråte. Hans far døde før han var stor nok til å lære ham å kjenne og noe bilde ble aldri tatt den gangen. Det var altså første gang han så bilde av sin egen far. En annen hadde aldri før sett bilde av sin bror, også hos ham spretter tårene.
De fleste har en eller annen slektning vi har bilde av. «Den viltre og yndige piken Maniata» som Ingstad beskriver lever fortsatt og er her, men kanskje ikke like vilter og yndig som tidligere.
En eldre kar, Joachim Nui, kommer bort til meg og forteller at han husker Ingstad godt. Det er til dels ganske gripende scener. Alonzo forlater lokalet da det hele blir for sterkt for ham, Terry sitter i bakgrunnen og bivåner det hele med åpen munn. Vi får overlevert hver av oss en bok, redigert av Kiti Rich med tittelen «Gathering Voices», skrevet både på deres eget språk og på engelsk, om deres historie og spesielt problemene de hadde i Davis Inlet. Etter flere timer dabber så det hele av og vi skal til å forlate rådhuset da Prote Poker kommer bort til oss og takker og angir at disse bildene skal tilhøre hele samfunnet og få sin egen vegg i rådhuset.
Vi har tidligere blitt frarådet å gå i gatene i byen, men dette gir vi blaffen i og vandrer litt rundt omkring og beser oss. Overalt blir vi møtt av blide fjes som vinker og hilser på oss. Og vi slår av en prat. Kanskje har vi bidratt til ytterligere litt glede til våre nye venner, Mushuau innu i Natuashish.
Vi sitter på trammen utenfor hotellet da det plutselig dukker opp en køl svart kar, helt klart ingen innu. Hei, er det dere som har hatt bildefremvisning på rådhuset? Jo det var da det. Han kan fortelle oss at hans sekretær brått forlot hans kontor på formiddagen fordi hun skulle på et møte, nå forstår han hva det var. Selv heter han Ruben Pillay, er opprinnelig sør-afrikaner, flyktet fra apartheid til Canada, utdannet sosialarbeider og har tjeneste i Natuashish et par måneder ad gangen i løpet av året. Han lurer på om vi ønsker å se bjørner, svaret er ja. Han henter oss senere og kjører oss til søppelfyllinga, hvor det til sammen rusler ni svartbjørner, bl.a. binne med tre unger. Folk tømmer søppel bare 5-6 meter fra de og for både bjørner og folk synes dette å være en helt naturlig ting. Ingen bryr seg. Ruben kan fortelle at selv om det nå er noen som har etablert sin egen virksomhet så lever fortsatt de fleste på sosial stønad fra den canadiske stat.
Vi får også besøk av en ti år gammel trivelig, nysgjerrig gutt og kommer i prat med ham. Vi spør ham om hva han skal bli når han blir voksen og svaret er ganske kort og greit: Ingenting!
Tiden i Natuashish går fort og plutselig befinner vi oss på kaia og venter på «Northern Ranger», Labradorkystens svar på hurtigruta, som skal ta oss tilbake til Goose Bay. Mens vi venter kommer Prote Poker med et par håndsydde mokasiner, sydd av en kvinne i Natuashish. Han ønsker at disse skal overbringes Benedicte Ingstad. Vi kan ikke annet enn å bli kraftig rørt og tar en verdig avskjed med både Prote, Mark og flere som har hjulpet oss og laget en uforglemmelig tid og opplevelse.
Turen tilbake tar tre dager m. to overnattinger på båten. Standarden er nok ikke den samme som på hurtigruta, men vi får et godt inntrykk av Labradorkysten. Isfjell passeres, og tankene går til Titanics forlis i disse traktene. Første anløp er Hopedale kl. 0730 om morgenen. Allerede står det flere rusede personer på kaia og venter på mulige forsyninger. Trist syn. Neste stopp er Postville som er fullstendig tørrlagt og et ganske ekstremt religiøst sted. I Makkovik får vi noen timer i land. Dette er et sted med stort sett inuitter, og med en stor krabbebedrift, snøkrabbe. Det er stor aktivitet i dette samfunnet og folk virker glade og fornøyde og velfungerende, det er rent og ryddig og ordentlig. Det er lett å komme i snakk med folk. Det samme gjelder Rigolet, det siste stedet før vi er tilbake i Goose Bay. Det blir en bedre avskjedsmiddag med Terry og Alonzo. Vi gjenopplever hele turen og har noen felles opplevelser for resten av livet.
Turen hjem går via Halifax og et nytt besøk hjemme hos Beth og Chuck, de disker opp med et gedigent hummermåltid. Mens vi har vært på tur har deres datter som er kunstner laget et maleri av Helge Ingstad i kano etter et bilde de har fått. Dette blir overrakt oss med taler og kyss og klem. En verdig avslutning på en uforglemmelig tur.
