Av Fridtjof Mehlum –
USS Nautilus gikk fra Beringstredet til Nordpolen og derfra videre sørover gjennom Framstredet mellom Svalbard og Grønland. Den første store utfordringen under dette toktet var å forsere de islagte områdene i Tsjuktsjerhavet nord for Beringstredet. Dette havområdet er mange steder svært grunne, og skrugarder og isfjell kan stikke nesten ned til havbunnen. Det var derfor en krevende oppgave å navigere seg rundt (eller under) isen her. Det eneste hjelpemiddelet mannskapet hadde var sonar som de brukte for å se oppover, fremover og nedover til bunnen, og den var ikke alltid til å stole på. Sonaren kunne gi unøyaktige målinger hvis det var ulike temperatursjikt i vannet, og virket best når vannmassene var mer homogene. USS Nautilus gjorde et første forsøk på å komme seg gjennom disse islagte grunne områdene i juni 1958, men mannskapet måtte gi opp og gjøre vendereis. Andre forsøk, litt senere på sommeren, lyktes derimot da de fant en forholdsvis dyp kanal i Beauforthavet nord for Alaska som de kunne følge mot polen. De hadde et spesialbygget gyrokompass om bord som gjorde at de kunne bestemme posisjonen ganske nøyaktig i neddykket tilstand. Da de kom til Nordpolen fant de ingen åpne råker store nok til at de kunne gå i overflatestilling og fortsatte derfor videre mot iskanten i retning Grønlandshavet.
Bare en uke senere (11. august 1958) kom en annen amerikansk atomdreven ubåt USS Skate til Nordpolen. Den kom inn i Polhavet fra Grønlandshavet/Framstredet og dro ut igjen samme vei. Framstredet er dypt (over 2500 m), så USS Skate hadde ikke samme problemer som USS Nautilus med fare for kollisjon med dyptgående isfjell og skrugarder. Da ubåten ankom Nordpolen var det tykk is rundt til alle kanter, så de klarte liksom USS Nautilus ikke å komme opp til overflaten. Mannskapet klarte likevel, etter noen dager med leting, å finne en liten råk ca. 30 nautiske mil fra polen hvor de kunne komme så nær overflaten at de kunne sende en teleskopantenne opp i friluft og få sendt radiomeldinger. I mars året etter var USS Skate igjen på Nordpolen, og denne gangen klarte de å komme seg opp til overflaten ved å presse seg gjennom en tilfrossen råk, slik at mannskapet kunne komme seg ut på isen og fotografere.
Mange husker kanskje at det også var en tidligere amerikansk ubåt med navnet Nautilus. Det var en gammel utrangert, diesel-elektrisk ubåt (O-12, bygget 1918) som polarflyveren Sir George Hubert Wilkins fikk leie. Han utrustet en ekspedisjon med ubåt til Polhavet med bidrag fra bl.a. Lincoln Ellsworth. Wilkins planla en transarktisk ferd i 1931 for å gjøre naturvitenskapelige undersøkelser med et fullt utstyrt laboratorium om bord. Den norske oseanografen Harald Ulrik Sverdrup (som hadde vært med på Maud-ekspedisjonen, 1918–1925) skulle lede det vitenskapelige arbeidet. Han antok at havisen var flat på undersiden, og tanken var at ubåten skulle kunne gli på undersiden av havisen på meier som var påmontert toppen av skroget. Videre hadde den påmontert et isbor som skulle brukes til å bore hull i havisen. Derved kunne man få byttet luft, kjørt dieselmotorene for å lade batterier og etablert radioforbindelse med omverdenen selv om man ikke fant egnete råker hvor ubåten kunne komme opp til overflaten.
Som kjent så gikk ikke ekspedisjonen helt etter planen. Dette kan man lese mer om i Sverdrups bok fra 1931 «Hvorledes og hvorfor med ´Nautilus´». De hadde mange tekniske problemer med forsinkelser før ekspedisjonen kom i gang. På grunn av forsinkelsene ble det bestemt at man bare skulle gjennomføre et kortere tokt nord for Svalbard. De hadde en rekke uhell underveis. Noe av det mest dramatiske var at de mistet høyderoret, som gjorde at de ikke kunne dykke under isen. Da var det bare å avslutte toktet. Det ble spekulert på om årsaken kunne være sabotasje. Likevel fikk Sverdrup samlet en god del oseanografiske data under den tiden de var nord for Svalbard. På tilbaketuren stoppet ekspedisjonen i Bergen. Her ble ubåten tømt for verdier, og deretter ble den senket på dypt vann i Byfjorden. Wilkins døde i 1958, og hans aske ble spredt utover isen på Nordpolen av tidligere nevnte USS Skate i mars 1959.
Det kanskje mest spektakulære toktet med en atomdrevet ubåt i Polhavet var amerikanernes kartlegging av den sibirske kontinentalsokkelen i 1970. Dette ble gjort med ubåten USS Queenfish under ledelse av kaptein Alfred Scott McLaren. På den tiden var mesteparten av undervannstopografien i Polhavet fortsatt ukjent. Dette var en periode under den kalde krigen, og de grunne havområdene nord for Sibir var av strategisk interesse for Vesten. Tilgjengelige kart fra dette område var høyst mangelfulle og ukorrekte. Å operere i disse farvannene var politisk risikabelt. Amerikanerne tolket gjeldene havrett til at Sovjetunionen hadde en 12 nautisk mil territorialgrense utenfor kysten, men det forelå på den tiden ingen internasjonal traktat som regulerte grensene for kontinentalsokkelen i Polhavet. Sovjeterne hadde i 1968 kunngjort at de gjorde krav på sokkelen ut til 200 meters dyp. Derfor var det viktig for amerikanerne at de ikke ble oppdaget når de drev kartlegging nord for sibirkysten.
Toktet med USS Queenfish i 1970 var ikke McLarens første tur med ubåt i polarområdene. Han hadde tidligere deltatt på et tokt i 1960 med USS Seadragon, som da var den første ubåten som gikk fra Atlanterhavet til Stillehavet via Nordpolen. Under oppholdet på Nordpolen spilte mannskapet den første baseball-kampen som var gjennomført der. Han var også med på et tokt med USS Queenfish i Davisstredet vinteren 1967.
USS Queenfish var i 1970 stasjonert på marinebasen Pearl Harbor på Hawaii, og da den skulle inn i Polhavet var det naturlig å legge ruten nordover via Beringstredet. Ubåten kom inn i det grunne Tsjuktsjerhavet den 30. juli. På denne ferden, liksom andre ferder med ubåter under den kalde krigen, var man opptatt av ikke å bli oppdaget verken av fiendtlige eller amerikanske fly eller skip. Man unngikk mest mulig å være i overflatestilling, regelen var at når ubåten var i periskophøyde, så skulle periskopet og radioantennene ikke være over havoverflaten i mer enn åtte minutter. Liksom tilfellet med USS Nautilus møtte også USS Queenfish betydelige hindringer i form av dyptgående isfjell og isrygger. Noen ganger måtte de plassere seg bare noen meter over bunnen for å komme under dyptgående is. Dette kalte de for «hug the bottom». Etter mye om og men kom USS Queenfish inn på kursen som USS Nautilus hadde fulgt nordover gjennom Beauforthavet og mot Nordpolen. McLaren har på en spennende måte fortalt i detalj om de til dels dramatiske problemene de kom opp i både på denne delen og de senere deler av ekspedisjonen i sine to bøker «Unknown Waters» fra 2008 og «Emergency Deep» fra 2021.
Ubåten nådde Nordpolen den 5. august 1970 og var da den syvende ubåten som til da hadde vært på overflaten på Nordpolen. Etter et opphold på Nordpolen med behørig feiring bega ubåten seg sørover på samme kurs som tidligere, og det ble foretatt en del akustiske målinger av Gakkelryggen før kursen ble satt i retning nordspissen av øygruppen Severnaja Semlja. Her begynte mannskapets viktigste oppdrag på toktet, nemlig en deltaljkartlegging av dybdeforholdene i Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet nord for sibirkysten. Amerikanerne ønsket å finne en rute så langt sør som mulig hvor ubåter kunne navigere sikkert under isen på tvers av disse tre havområdene, så de måtte måle både tykkelsen av isen og havdybden.
Oppdraget var problemfylt. Dybdeforholdene var ukjente, og på denne tiden av året (sensommeren) var det betydelig sjiktning i vannmassene. Overflatevannet var mye ferskere enn vannet nær bunnen pga. den store mengden av ferskvann som strømmet ut fra munningen av de store sibirske elvene og fra smeltende isbreer. Ubåten måtte med jevne mellomrom opp til periskophøyde for å gjøre observasjoner over havoverflaten, samt oppdatere posisjonsbestemmelsen gjennom satellittnavigasjon og Omega-systemet og for å opprettholde radiokontakt. Med den store sjiktningen i vannmassene krevde det at man pumpet ut store mengde vann fra ballasttankene når man skulle heve ubåten. Denne aktiviteten skapte mye støy og gjorde ubåten sårbar for å bli oppdaget av eventuelle sovjetiske ubåter eller kjeder med akustiske sensorer.
Den eneste gangen ekspedisjonen hadde kontakt med andre skip eller fly i Polhavet var en episode i Laptevhavet, hvor de registrerte noen skip på sonaren. De gikk opp i periskophøyde og fikk se en konvoi på fire transportskip og et tankskip som ble hjulpet av en isbryter med helikopter om bord. Konvoien skulle trolig langs den nordlige sjørute til Tiksi eller helt øst til Pevek i Øst-Sibirhavet. Ingenting tydet på at USS Queenfish ble oppdaget.
Laptevhavet viste seg å være betydelig dypere enn de hadde trodd på forhånd. Dette gjorde at de kunne kartlegge sokkelen lenger sør enn forventet. I den vestlige delen møtte de mange dyptgående isfjell som hadde kalvet fra breene på øygruppen Severnaja Semlja. Den østlige delen var utfordrende på grunn av de ujevne bunnforholdene og store områder med tykk havis. De hadde håpet å kunne komme inn i Øst-Sibirhavet ved å gå sør for De nysibirske øyene. Det viste seg ikke å la seg gjøre, siden havet var for grunt og havisen for tykk tid at de trygt kunne komme gjennom. De gikk derfor nord om øygruppen.
Øst-Sibirhavet viste seg å være enda mer krevende å kartlegge enn Laptevhavet. Havisen var tykk og bunnen svært uregelmessig, og stadig møtte de pingoer (formasjoner av permafrost som stikker opp fra havbunnen) som de hadde vanskelig med å detektere før det var for sent. Noen steder gikk havisen helt ned til bunnen. I blant måtte de legge ubåten nesten helt ned til havbunnen for å komme seg gjennom dyptgående is. Her opplevde mannskapet en av de mest kritiske episodene på toktet. Plutselig var de omringet av dyptgående is på alle kanter, og isen var så tykk at den trolig gikk helt ned til bunnen. De var fanget i noe de kalte en «ice garage». Fra ubåtens tårn var det bare omkring tre til fire meter opp til isen, og ubåten lå bare ca. en meter over havbunnen. Det eneste som kunne gjøres var å prøve å bakke ut samme vei som de kom inn. Det var lettere sagt enn gjort. For det første måtte man finjustere ubåtens vekt ved å regulere vannmengden i ballasttankene, slik at båten holdt seg horisontal og ikke støtte på bunnen. I motsetning til USS Nautilus som hadde to propeller, hadde USS Queenfish bare én. Å bakke en ubåt med bare én stor sjubladet propell er litt komplisert, for båten har da en tendens til å bøye seg ned og styre mot siden. Men det gikk bra, selv om ubåten ikke hadde sonar som kunne oppdage evt. is bak akterenden. Etter en halv times tid var situasjonen avverget.
Etter at oppdraget i Øst-Sibirhavet var avsluttet gikk ferden videre nord for Wrangeløya og inn i den dårlig kartlagte nordvestlige delen av Tsjuktsjerhavet. Man hadde antatt at når ekspedisjonen var kommet så langt, så var det forholdsvis enkelt å komme seg sørover og ut gjennom Beringstredet. Det viste seg, derimot, at isen var for tykk i forhold til havdypet, slik at det ville være risikabelt for ubåten å ta denne veien. Man visste imidlertid at det skulle finnes en nord-sørgående undervannsdal (canyon) på østsiden av Heraldøya. Den sørlige inngangen til denne canyon var kjent, men ingen hadde kartlagt hvor den nordlige inngangen var lokalisert. Ved å gå sørover på en kurs i sikksakk mellom øst og vest var de så heldige å finne inngangen. Det viste seg at dalen var såvidt dyp nok til at ubåten kunne slippe gjennom. Det var derfor en stor lettelse for alle om bord da de endelig kom seg ut av isen og kunne krysse Beringstredet og sette kursen for basen på Hawaii. Totalt hadde de da kartlagt 5200 km av den sibirske kontinentalsokkelen.
(Foto: F. Mehlum).
Alfred S. McLaren sluttet som ubåtkaptein i 1973 og ble senere forsker med havis som spesialfelt. Han tok sin doktorgrad på ved University of Colorado, Boulder og fikk tilgang til istykkelsesmålingene fra alle toktene med amerikanske ubåter i Polhavet.