Av Fridtjof Mehlum –
Etter at Otto Sverdrup kom hjem fra Fram II-ekspedisjonen i september 1902 hadde han vært nesten sammenhengende i ni år i polarområdene. Han dro ut som skipper på Nansens ekspedisjon med Fram sommeren 1893 og kom hjem sommeren 1896. Sommeren 1897 tok han hyre som skipper på Vesteraalske Dampskibsselskabs Lofoten som gikk med turister fra Hammerfest til Svalbard. Sommeren 1898 dro han igjen av gårde med Fram, denne gangen som ekspedisjonsleder for Fram II-ekspedisjonen til Nordvest-Grønland og arktisk Canada. Denne ekspedisjonen varte i fire år. Sverdrup, som nå høsten 1902 var blitt 48 år gammel, hadde kone og to mindreårige barn som han ikke hadde sett så mye til siden han hadde vært på reise mesteparten av tiden. Han bestemte seg derfor til å ta med seg familien på en lengre reise til varmere strøk, og han valgte seg Kanariøyene.
Først måtte han skrive ferdig ekspedisjonsboken. Den kunne gi betydelige inntekter. Allerede en måned etter hjemkomsten skrev han kontrakt med Aschehougs forlag og begynte på manuskriptet til boken. Han hadde allerede startet å skrive mens han var om bord i Fram. Arbeidet gikk raskt og midt i desember 1902 kom det første heftet (av 33 stk.) ut på markedet. Da alle heftene var trykket i 1903 kunne man kjøpe hele verket i to bind. Boken «Nyt land» ble populær og fantes i mange hjem. Den fikk forbausende god kritikk for å være svært interessant og velskrevet. Sverdrup var ikke kjent for å ha ordet i sin makt, men han fikk nok god hjelp av sin kollega fra ekspedisjonen, Ivar Fosheim, til å fylle inn med stoff og den profesjonelle forfatteren Jacob Breda Bull til å få språket og stilen perfekt. Sistnevnte var en velkjent forfatter og formann i Forfatterforeningen. Etter hvert ble boken også gitt ut i en rekke andre land. Sverdrup ble en holden mann etter å ha solgt sin bok i store opplag. I ligningsprotokollen for året 1905 står han oppført med en formue på 150 000 kr (omkring 13 mill. i dagens verdi).
Noen større internasjonal foredragsturné ble det ikke for Sverdrup. Å holde foredrag var ikke hans sterkeste side, og han var heller ikke så språkmektig som f.eks. Nansen. Hans foredrag i Royal Geographical Society i London våren 1904, ble lest opp av selskapets formann Clements Markham, da Sverdrup var ukomfortabel med å snakke engelsk. Den danske avisen Politiken skrev etter Sverdrups foredrag i København at det egentlig var synd at han skulle på turné for å fortelle om sine bedrifter. Hans stillferdige beskjedenhet gjorde at hans beretning om ekspedisjonen hørtes ut som om det dreide seg om en tur fra Kristiania til Bergen. Nasjonal-tidende skrev at Sverdrup ikke var noen taler. Han leste monotont opp av et manuskript og talte ikke særlig distinkt. Men bak ordene lå det likevel en egen hjertevarm bevegelse. Han syntes heller ikke å befinne seg vel stivpyntet i kjole og hvitt, selv om den var smykket med de fornemste dekorasjoner.
I begynnelsen av oktober 1903 reiste Otto Sverdrup med sine kone Gretha og de to barna Audhild (10) og Otto (6) til Tenerife. Omtaler i norske og spanske aviser gir oss litt innsikt i denne reisen. Sverdrup uttalte at han trolig ble borte i et års tid. Han reiste med det helt nybygde dampskipet Galveston, som rederiet G.M. Bryde skulle benytte til fraktefart på Vestindia. Skipet hadde komfortable lugarer, så det burde bli en relativt behagelig reise. Med på turen var også Sverdrups svigerinne Thora og svoger Johan Sørlye. Reisen startet i Drammen og gikk til Las Palmas etter et kort stopp i Newcastle. Galveston hadde med seg en last av kassebord og sekker med sagmugg til Kanariøyene. Kassebordene av gran (eller furu) var lette og velegnet til å snekre åpne kasser av, som ble brukt til skipstransport av bananer til England, mens sagmuggen ble brukt til beskyttelse av druer og annen frukt som skulle eksporteres. Norge var stor leverandør av kassebord til Kanariøyene og leverte i 1904 over 9000 tonn trelast til øyene.
Sverdrup ankom Las Palmas 20. oktober 1903 og kom seg ganske raskt over til Santa Cruz på Tenerife, der de to familiene sjekket inn på Alexandra hotel (også kalt Olsen´s hotel etter den danske eieren H.P. Olsen). Hotellet var kjent i Norge, og annonser angående hotellet sto i norske aviser. De bodde delvis på dette hotellet, men tilbrakte også mye tid i Puerto de la Cruz (også kalt Puerto Orotava) på nordvestsiden av øya som var et velkjent kursted for velstående europeiske turister. Orotavadalen hadde det beste klimaet på Tenerife og var også det viktigste området for dyrkning bl.a. av bananer. Det største og mest kjente hotellet i Puerto de la Cruz var Taoro Grand Hotel. Det var der de fleste europeiske turistene bodde. Hotellet var omkranset av et stort hage- og parkanlegg. Sannsynligvis bodde Sverdrup på dette hotellet, selv om det ikke er funnet dokumentasjon på dette.
I slutten av november kom det norske kadettskipet Ellida til Santa Cruz. Skipet var på treningstokt med kadetter og ble liggende en ukes tid før det dro videre til Middelhavet. Sverdrup var på besøk ombord flere ganger. Dette kommer frem av dagboken til den senere kjente skipsrederen Svend Foyn Bruun, som var kadett under toktet. Sigurd Scott-Hansen var nestkommanderende på Ellida, så det må ha vært en hyggelig overraskelse for Sverdrup å treffe sin gamle kollega fra Fram I – ekspedisjonen. Det kan for øvrig nevnes at Scott-Hansen, som til vanlig var adjutant hos kong Oscar, senere på toktet var i audiens hos sultanen i Konstantinopel og overleverte to prektige isbjørnskinn i gave fra kongen til sultanen.
Meldingene som ble sendt hjem tydet på at familien Sverdrup koste seg i det deilige klimaet. I Puerto de la Cruz badet de i sjøen og drev med ulike aktiviteter som bl.a. å plukke modne appelsiner i hotellets hage og å samle sommerfugler. Sverdrup hadde på forhånd avtalt med professor Robert Collett på Zoologisk museum i Kristiania å samle inn noe zoologisk materiale på Kanariøyene. Han hadde fått med seg kasser og glass for å samle fisk på sprit. Det ser ikke ut som om han sendte hjem noen fisk, men museet mottok i alle fall en del sommerfugler fra Sverdrup.
Før Sverdrup dro til Tenerife hadde han begynt å tenke på om det var muligheter for å drive fiskerivirksomhet der nede. Han hadde jo penger nå til å kunne investere i nye prosjekter for å finne seg en ny levevei. Spania og dets kolonier kjøpte mye fisk fra Norge, men det ville vært fordelaktig for det spanske markedet hvis det var mulig å produsere klippfisk og andre fiskeprodukter på Kanariøyene. Sverdrup var også interessert i å benytte Johan Fredrik Backers nye metode for kunstig tørking av klippfisk for transport til markedene. Sverdrup var i kontakt med skipsreder Johan Bryde i Sandefjord og fikk lese rapporter om fiskeriene ved Kanariøyene. Under oppholdet på Tenerife ble Sverdrup ikke imponert over måten fiskeriene ble drevet på, og det var for varmt til å tørke klippfisk. Sverdrup konkluderte at det ikke var aktuelt for ham å engasjere seg i noen fiskerivirksomhet der nede.
Etter at Sverdrup kom hjem fra Kanariøyene dro han på en sju ukers rundtur på Cuba våren 1905 for å undersøke mulighetene for å starte opp plantasje- og skogdrift på øya. Dyrking av bananer var noe som kunne settes i gang raskt, og senere kunne man produsere bl.a. kaffe, kakao og gummi. Under oppholdet på Tenerife hadde Sverdrup god anledning til å bli kjent med arbeidet knyttet til banandyrkning. Det er derfor ikke utenkelig at han fikk ideen der til å satse på plantasjevirksomhet.
I Orotavadalen ble det drevet bananproduksjon i stor stil, bl.a. av det kjente firmaet Elders & Fyffes. Eksporten gikk hovedsakelig til England. Engelskmannen Edward Fyffe kom første gang til Tenerife i 1887 rom rekonvalesent etter å ha hatt tuberkulose og fikk sansen for øyas velsmakende bananer. Dalen hadde i tillegg til godt jordsmonn også god tilgang på vann som kom fra de omkringliggende høye fjell. Man hadde utviklet et effektivt system for å få bananene raskest mulig til markedet. Ved høstingen ble hele stokker (klaser) plassert i trekasser og transportert med kameler, esler, muldyr eller oksekjerrer til havnen for å skipes til England. For å unngå skade under transporten ble bananklasene pakket inn i bomull og papir og støttet opp med planterester, slik at bananene ble liggende helt i ro i kassen.
Etterspørsel etter bananer på det europeiske markedet økte sterkt, og på begynnelsen av 1900-tallet ble det etablert regulær dampskipsforbindelse over Atlanteren som fraktet bananer fra Jamaica og andre vestindiske øyer til Europa og som førte til at eksporten fra Kanariøyene ble mindre viktig.
Selv på Kanariøyene vakte Sverdrup oppsikt, og han ble flere ganger omtalt i lokalavisene. Man ville gjerne ha ham til å holde et foredrag om sine polarferder, men det er tvilsomt om han var villig til dette.
Sverdrup reiste hjem fra Tenerife omkring 1. april. Hans kone var ikke sjøsterk og gruet seg til den lange reisen direkte hjem til Norge. Hun var også gravid og ikke helt i form. De valgte derfor å ta båt til Genova og videre derfra nordover med tog. Hans sønn Otto ble syk under reisen, og de måtte derfor stoppe opp flere uker i Luzern i Sveits før de endelig kom tilbake til Kristiania den 28. mai 1904 med jernbanen fra København.