Kappløpet mellom Amundsen og Byrd.

Av Fridtjof Mehlum –

Aftenposten hadde 30. april 1926 overskriften «Kappløpet mot Nordpolen begynner – Vil Byrd starte allerede neste uke?» Men var det egentlig et kappløp mellom Roald Amundsens ekspedisjon med luftskipet Norge over Nordpolen til Alaska og Richard Byrds flyekspedisjon til Nordpolen med Josephine Ford? Mye tyder på at dette kappløpet var iscenesatt av pressen og ikke aktørene selv. Mange aviser presenterte disse to ekspedisjonene som konkurrenter. I tillegg kom ekspedisjonen til Hubert Wilkins som samme år planla å fly fra Barrow i Alaska til Ny-Ålesund på Svalbard, men han kom seg ikke av gårde.  Det kan være interessant å se litt nærmere på denne saken nå i forbindelse med 100-årsjubileet for disse ekspedisjonene.

Ifølge amerikaneren Lincoln Ellsworth, som var med på Norge-ferden, møtte Amundsen Byrd i Washington D.C. i oktober 1925. Det var i forbindelse med at Amundsen holdt offentlig foredrag i byen, der marineflyveren Richard Byrd var ordstyrer. Amundsen og Byrd var også til stede under en middag samme kveld hos den norske ambassadøren Helmer Bryn. Ellsworth forteller i sin selvbiografi at Byrd betrodde dem sin plan om en egen ekspedisjon året etter for å lete efter Crocker Land som Robert Peary påsto å ha sett i det fjerne under sin mislykkede nordpolekspedisjon i 1906.  Peary oppkalte det nye landet etter en bankmann som hadde finansiert deler av hans ekspedisjon. Byrd kjente da til Amundsens planer om ekspedisjonen med luftskipet Norge, og han spurte Amundsen om han hadde noe imot at han brukte Ny-Ålesund som startplass for sitt fly, som først skulle etablere en base med drivstoff og utstyr nær Kapp Morris Jesup i Peary Land på nordøstsiden av Grønland. Derfra ville han fly til Nordpolen og underveis lete etter Crocker Land. Ellsworth sier videre at under samtalen svarte Amundsen hjertelig: «Vi skal ta mot Dem med åpne armer». Byrd hadde en rekke spørsmål om forholdene på Svalbard. Basert på sine erfaringer fra 1925 kunne Amundsen og Ellsworth si at det var gode isforhold til å kunne starte med fly fra Kongsfjorden inntil utgangen av mai.

Amundsen skrev også senere i sin selvbiografi at han hadde sagt til Byrd: «Vi regner ikke med Dem som konkurrent, da polen ikke interesserer oss». Han skrev videre: «Vårt mål var Alaska, og polen var for oss bare en interessant episode». Amundsen skrev videre: «Byrds tanke var helt forskjellig. Hans eneste hensikt med flyvningen var å nå polen, og vende tilbake uten mellemlanding. Aldri har der forekommet og heller ikke nu er der nogen som helst rivalisering mellem oss».

Amundsen traff igjen Byrd i New York i begynnelsen av mars 1926, da Amundsen hadde avsluttet sin foredragsturné og skulle reise tilbake til Europa. I New York benektet han det som var skrevet i avisene om et kappløp mellom ham og Byrd.  Han fortalte i et intervju i Sjøfartstidende at han hadde hatt en lengere samtale med Byrd, som la ut om sine planer. Amundsen var begeistret for Byrd og tilbød ham all den assistanse Norge-ekspedisjonen var i stand til å gi. 
 
Dagen da Byrd dro fra Amerika mot Svalbard ble han spurt av amerikanske aviser om hans syn på at det var tre ekspedisjoner, hans egen, Wilkins´ og Amundsens, som skulle til Polhavet.  Han uttalte da at han, Wilkins og Amundsen var venner, og at de ønsket hverandre lykke til. De hadde allerede gitt hverandre gjensidig hjelp her og der når det gjaldt mindre saker og vil også gjøre det hvis det skulle dukke opp større utfordringer. Han sa videre at han prøvde å holde ekspedisjonen sin på et sportslig og profesjonelt nivå.

Amundsen og Ellsworth var jo ikke med på ferden med Norge fra Roma til Ny-Ålesund, men de tok båt fra Tromsø til Ny-Ålesund sammen med en del av hjelpemannskapet til ekspedisjonen. Under oppholdet i Tromsø var Amundsen behjelpelig med å skaffe den erfarne islosen Isak Isaksen til å lose Byrds skip Chantier til Ny-Ålesund. 

Amundsens ankomst til Ny-Ålesund

Amundsen og Ellsworth kom med frakteskipet Knud Skaaluren til Ny-Ålesund den 21. april etter 3 ½ dagers seilas. Skuta var full av gods til ekspedisjonen som skulle losses. Den imponerende hangaren sto nesten ferdig etter å ha blitt bygget av tømmermester Ferdinand Arild og hans folk i løpet av vinteren. Det samme var fortøyningsmasten til Norge, som skulle brukes hvis vinden var for sterk til at luftskipet kunne føres rett inn i hangaren.  Det var full aktivitet i leiren og nå gjaldt det å få alt klart til luftskipet skulle ankomme. Den 25. april kom marineskipet Heimdal med resten av ekspedisjonsdeltakere og støttepersonell. Det ble folksomt i leiren, men det var plass til alle, siden det ikke var normal aktivitet i gruva denne vinteren, og mange av gruvearbeiderne var reist hjem. Driftsbestyreren, Bertel Sherdahl, var også på fastlandet denne vinteren for å prøve å sikre videre drift i gruva i en periode med dårlige kullpriser.

Det ble noe forsinkelse i ankomsten til Norge pga. værfoldholdene for flyvningen og fordi den ikke kunne tas imot i Ny-Ålesund før alt var klart med hangaren. Amundsen holdt på med sine forberedelser, men han fikk også tid til sin daglige skitur. Han gikk oftest inn til breen i bunnen av fjorden (Kongsvegen) eller ut til Kvadehuken, gjerne sammen med sin gode venn Fritz Zapffe, som var ansatt som material- og proviantforvalter for ekspedisjonen. Ellsworth holdt seg også i form, men foretrakk truger i stedet for ski. Han hadde oftest en 10 kg pakke med sardiner i en ryggsekk når han var på tur. Helmer Hanssen, Amundsens medarbeider på flere tidligere ekspedisjoner, var innom Ny-Ålesund et par ganger med en tysk filmekspedisjon med kutteren Vaaland. Hanssen hilste både på Amundsen og sin gamle venn fra Fram og Maud, seilmaker Martin Rønne. Han ble også noen dager senere invitert av Byrd ombord i Chantier og tilbudt å bli med ham på hans planlagte flyekspedisjon til Antarktis.

Byrds ekspedisjon ankommer

Den 29. april kom Byrds ekspedisjonsfartøy Chantier inn Kongsfjorden med omkring 50 personer. De hadde med seg det 3-motors Fokker-flyet Josephine Ford, som var mørkt blåfarget med oransje vinger.  Dessuten hadde de med et gult mindre Curtiss-fly som skulle benyttes til fotografering.  Det viste seg at isforholdene i fjorden var helt annerledes enn året før, og det var umulig å lage en startbane for et fly på den oppsprukne isen. Byrd var skuffet og gikk i land for å snakke med Amundsen og Ellsworth, og senere ble disse med ombord i Chantier. En ny plan måtte legges, og det ble bestemt at det skulle lages en startbane fra området nær hangaren og ned mot sjøen hvor flyet kunne ta av og lande. Amerikanerne kalte startbanen for “Byrd Boulevard”. Det ble gitt tillatelse fra Kings Bays fungerende driftsbestyrer Steinulf Smith-Meyer til at Byrd kunne landsette sine to fly, og Amundsen ga tillatelse til at han kunne benytte området opp mot hangaren som Amundsens ekspedisjon hadde leid. Været var varmere enn normalt, og Byrd ville komme av gårde før sommeren inntraff med mye tåke og dermed vanskeligere flyvær.

Ifølge Ellsworth var stemningen ikke helt god da Byrd dukket opp, og ryktene gikk om at han ikke skulle fly til Grønland, men direkte til Nordpolen. Amundsen og Ellsworth hadde ikke fått noen ny beskjed om at planene om å fly til Grønland og derfra lete etter Crocker Land var endret.

Byrd gjør seg klar til å fly

I løpet av noen dager hadde Byrd fått begge sine fly klare. Det ble holdt vakt rundt Josephine Ford døgnet rundt av frykt for at noen fremmede skulle tukle med det. Amundsen og hans folk syntes at Byrds ekspedisjon var dårlig utstyrt, hvis de skulle bli nødt til å nødlande på isen. Fottøyet var for dårlig, så Amundsen fikk laget tre par lerretsstøvler fóret med sennegress til dem. De hadde et par små, ubrukelige kjelker fra Alaska og kunne ikke gå på ski. Amundsen ba derfor sine folk om å lage en skikjelke med bredere ski som ble surret sammen med remmer, slik at den ble elastisk.

Den 2. mai var Byrd og tre av hans folk invitert til middag med Amundsen og Ellsworth. Byrd hadde sin kapteinsuniform på, mens Amundsen hadde rød skjorte og tettsittende dress og Ellsworth hadde på seg en sporty tweedjakke i stedet for sin vanlige anorakk. Diskusjonen rundt bordet dreide seg om forskjellige aspekter ved polflyvninger, og Amundsen gjentok at han ville gjøre alt for å hjelpe Byrd. Deretter dro de til Amundsens hus, hvor han ga Byrd informasjon om de nyeste kartdata om magnetiske variasjoner i Polhavet. Så dro de bort til Fokker-maskinen for å se nærmere på den og ekspedisjonens utstyr. Fotografier viser polfarerne i de nevnte penklær ved flyet, og kan dermed dateres. Ellsworth var særlig interessert i solkompassene og sekstanten til Byrd. Det sistnevnte var en såkalt boblesekstant konstruert av Byrd selv, hvor man kunne måle en kunstig horisont.  

Da Josephine Ford ble testet første gang den 3. mai, brakk den ene skien på understellet da flyet skulle svinge før den kom i luften. Understellet var alt for dårlig, og amerikanerne måtte ha hjelp. Amundsen og Riiser-Larsen bestemte at Bernt Balchen skulle hjelpe til. Balchen var en ung (26 år) dyktig marineflyver og flytekniker, som var en del av reservemannskapet for Norge-ekspedisjonen. Den praktisk anlagte Balchen ledet arbeidet med å forsterke understellet med det som var å oppdrive av materialer. Dagen etter var nye ski satt på, men i en sving brakk igjen en av skiene.  Det ble gjort enda et forsøk med å lage nye ski, og man tok i bruk noen årer av ask som man hadde ombord i Chantier. En vellykket to-timers prøveflyvning ble gjennomført den 5. mai, og dagen etter begynte man å laste opp maskinen for den endelige turen. Det var fortsatt skeptisk til om flyet var i stand til å lande på isen ved Grønland og kunne ta av igjen.

Luftskipet Norge ankommer

Kl. 6:30 om morgenen den 7. mai gled Norge majestetisk sakte, svakt duvende, inn mot Ny-Ålesund. Etter en runde rundt hangaren og ut over fjorden slapp det seg ned og kunne uten problemer ledes inn på sin plass i hangaren. Det var stor ståhei, med lykkeønskninger og Heimdals orkester som spilte de norske, amerikanske og italienske nasjonalsanger. Mannskapet på Norge var slitne, og det var stille og rolig resten av dagen mens folkene hvilte ut.

Endelig – Byrd drar av sted

Ellsworth fortalte at tidlig en kveld kom Byrd alene til Amundsen og Ellsworth mens de var på Heimdal og sa: «Mine herrer, imorgen starter jeg og flyr direkte til Nordpolen». Det kom overraskende, men det var all right for dem.  Ellsworth tilføyde at det ikke ville være ærlig av ham å påstå at Byrds nordpolsflyvning ikke ergret dem, til tross for at det kunne være oss nokså likegyldig om han kom først til polen. Han mente likevel, at siden Norge-ekspedisjon var planlagt før Byrds og de lot ham nyte godt av Kings Bays gjestfrihet, så fortjente Norge den første sjansen. Ellsworths største bekymring var at Byrds flyvning trakk oppmerksomheten bort fra Svalbard. Norge-ekspedisjonen kostet en formue og de trengte hvert øre de kunne få inn. Det gjaldt å holde folk interessert, så de senere ville kjøpe boken, se filmen og høre foredragene, for dermed skaffe de pengene som Luftseiladsforeningen skulle ha igjen. 

Men Nobile ble opphisset da han hørte om Byrds plan, og han ville at de skulle komme Byrd i forkjøpet. «Jeg kan ha Norge ferdig om seks timer» sa han. Dette var Amundsen imot og sa at de grundige forberedelsene skulle gå som planlagt. Det var også flere av Amundsens folk som mislikte konkurransen fra Byrd og som mente at Byrd fikk alt for mye hjelp.  Man stusset over at driftsbestyreren for Kings Bay hadde fått instruks fra Justisdepartementet om å gi Byrd all den assistanse han trengte.

Den 8. mai gjorde Byrd et mislykket forsøk på å starte, for flyet var for tungt lastet til at det ville lette fra bakken. Han valgte derfor å ta ut 44 bensinkanner og annet unødvendig utstyr for å gjøre flyet lettere. Endelig, kl. 01:00 på natten til 9. mai kom Byrd og hans pilot Floyd Bennett i luften og satte kursen mot Nordpolen. Byrd fortalte til New York Times ved avreisen at han hadde forandret planen i siste øyeblikk. Han ville fly direkte til Nordpolen og derfra over Peary Land uten å stoppe før han returnerte til Ny-Ålesund. Årsaken til endringen var erfaringen de hadde gjort mht. landing med sitt svake skiunderstell. Den opprinnelige plan ville kreve flere landinger i Peary Land og det var ikke fordelaktig med dette flyet. Han tilføyde at Amundsen og Ellsworth var enige i at det var best å ha så få landinger som mulig, og helst ikke i ukjente strøk.

Mens Amundsen og hans folk var i ferd med å avslutte sin kveldsmat i arbeidermessa kom det plutselig beskjed om at flyet med Byrd og Bennett var blitt observert i det fjerne og var på vei til å lande. Alle strømmet ut mot landingsbanen for å ta imot flyet som landet etter 15 timer og 57 minutters flukt. Byrd hadde fått en oljelekkasje og valgte derfor å fly rett tilbake fra Nordpolen til Svalbard uten å dra innom Peary Land. Den eneste som forholdt seg rolig var Nobile, som be sittende og gi sin lille hund Titina mat. Byrd hadde, for øvrig, også med seg en liten hund ved navn Igloo, men den fikk ikke bli med i flyet til Nordpolen. Byrds folk var ombord i Chantier og brukte lenger tid på å komme seg i land og opp til landingsplassen, og de fleste av dem rakk ikke opp før etter at flyet stanset. Flyverne ble båret på gullstol nedover landingsstripen. Amundsen og Ellsworth gratulerte dem med ferden og omfavnet dem begge hjertelig, hvoretter det ble utbrakt tre ganger tre hurra for Byrd og Bennett. Etter feiringen på flystripen gikk følget ned mot sjøen, slik at flyverne kunne komme seg ombord i Chantier og få seg en velfortjent hvil. Få tvilte da på at Byrd hadde vært på Nordpolen, i alle fall offentlig. Snart begynte mange likevel å tvile på om dette hadde vært mulig med så kort flytid. Men det skal vi la ligge her.

De siste forberedelser før avreisen med Norge

Dagen etter Byrds tilbakekomst var Amundsen, Ellsworth, Riiser-Larsen og Nobile invitert til lunsj med Byrd ombord i Chantier. De feiret både Byrds flyvning og deres egen tur med Norge, som var planlagt med avgang samme kveld. Byrd fortalte om kompassvariasjonene de hadde registrert ved Nordpolen og ga råd om navigasjon. De utvekslet gaver, og bl.a. ga Amundsen Byrd en fyrstikkeske som han hadde hatt med seg til Sydpolen og Bennett en jaktkniv med skaft av hvalross-elfenben. Ellsworth ga Byrd en kniv som han hadde hatt med seg i Europa i sin tjeneste der under WW1. De fortsatte selskapet i Amundsens hus, der Amundsen spilte amerikansk musikk på sin grammofon. Amundsen var glad i jazz og hadde de nyeste plater som ble spilt i New York. Han var også glad i gamle sanger som “Old Black Joe”, “Swanee River” og “Home, Sweet Home”, som sopranen Alma Gluck hadde sunget for ham tidligere.

Etter måltidet gikk de bort til Josephine Ford. Zapffe noterte seg at det var nesten rørende å se Amundsen og Byrd, da de gikk oppover mot Josephine Ford og gjentatte ganger stoppet opp og omfavnet hverandre. Ved flyet ga Byrd Amundsen og Ellsworth flere av sine instrumenter, bl.a. et solkompass og en avdriftsindikator. Ellsworth fikk også Byrds bukser av isbjørnskinn og et par skinnstøvler. Ellsworth var som tidligere nevnt spesielt interessert i Bumstead-solkompasset, som Byrd hadde fått spesiallaget i Amerika. Dette var så lite at det kunne holdes i hånden, mens det tyske Goerz-solkompasset til Norge var større og nøyaktigere, men mer komplisert å bruke. Det sistnevnte ble montert på utsiden ved et sidevindu på gondolen. På grunn av store variasjoner i misvisning er det umulig å navigere etter magnetkompass nær Nordpolen. Ombord i Norge hadde man nytt radioutstyr og kunne bruke både radiopeiling og solkompass for navigering. Det er ukjent om Byrds instrumenter ble brukt under ferden med Norge. Hele veien fra nordsiden av Svalbard til Nordpolen kunne Norge holde kursen rett mot nord ved å peile radiosignalet fra Svalbard Radio i Grønfjorden, som lå på 14 °Øst.

Norge var klar til avgang om kvelden den 10. mai, men starten ble utsatt pga. for mye vind.  Neste morgen, etter at den store, grønnfargede seilduken som var trukket over enden av hangaren var fjernet, ble luftskipet ført ut og klargjort for avreise. Kl. 09:55 løftet Norge seg fra bakken og beveget seg ut gjennom Kongsfjorden. Josephine Ford fulgte etter det et stykke og filmet luftskipet fra luften. Det var Byrds måte å ønske ekspedisjonen lykke til på reisen.

Som beskrevet ovenfor ser det ikke ut til å ha vært noe uvennskap mellom Amundsen og Byrd, selv om de begge skulle fra Ny-Ålesund til Nordpolen på omtrent samme tid. Et annet eksempel som illustrerer dette er, at da Amundsen kom fra Nome i Alaska til New York for å reise hjem til Norge i begynnelsen av juli 1926, møtte Byrd opp på jernbanestasjonen i New York for å ønske ham velkommen. Tre timer senere var Amundsen ombord i Bergensfjord og på vei hjem.