Av Ian Gjertz
Bakgrunn
I 1928 kom fangstmann og telegrafist Hallvard Devold tilbake fra Øst-Grønland og hadde store planer for hvordan man kunne bygge ut større deler av kysten der for norsk fangst. Han tok kontakt med Adolf Hoel og foreslo opprettelsen av et selskap som skulle stå for utbygging av norsk fangst på Øst-Grønland. De to nevnte herrene er ikke hvem som helst i norsk polarhistorie. Adolf Hoel var hovedpersonen i utviklingen av det norske ishavsimperiet. Han var geolog og var med på de tidlige norske Svalbard-ekspedisjonene. Han ble leder for Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU), omdøpt til Norsk Polarinstitutt i 1948. Hallvard Devold er i dag best kjent som mannen som ledet annekteringen av en del av Nordøst-Grønland (Eirik Raudes Land) for Norge og heiste det norske flagget der 27. juni 1931.
Hoel likte ideen til Devold og det førte i juni 1929 til opprettelsen av selskapet Arktisk Næringsdrift A/S (nedlagt 1981), som ble et slags underbruk av NSIU. De hadde delvis felles ekspedisjoner til Grønland, der NSIU stod for forskning og kartlegging og Arktisk Næringsdrift for utbygging av fangst og fiske.
I 1930 overtok Arktisk Næringsdrift de tidligere utbygde norske terrengene sentralt i området, inklusiv radiostasjonen i Myggbukta. Bygningsmassen her ble utviklet til radio- og meteorologistasjon og ble hovedsete for den norske virksomheten på Nordøst-Grønland. Myggbukta ble nedlagt i 1959, og i 1968 ble alle de norske bygninger tilhørende Arktisk Næringsdrift solgt til den danske stat.
Aktivitet i Eirik Raudes Land
Hovedformålet med den norske aktiviteten på Nordøst-Grønland var fangst og fiske. Spesielt viktig var pelsdyrfangsten. Dette gjaldt primært fjellrev, men også andre dyr som moskus, hare, hvalross og isbjørn. Det var fjellrev som ga best økonomisk uttelling. Den hvite fargevarianten av fjellrev var mest tallrik, mens den mørke fargevarianten (blårev) var best betalt. Det er vinterpelsen som er finest og følgelig gir høyest priser. Derfor begynte man med forsøk på levendefangst av fjellrev. Tanken var å avle på disse revene, eventuelt fø på de til pelsen var best mulig og deretter slakte de. Samtidig med levendefangsten fortsatte man med tradisjonell felle-fangst. I tillegg var det i perioder et utstrakt røyefiske (kalles laks). Disse ble hermetisert eller saltet ned i tønner for eksport til Norge.
Fangstfolket som jobbet for Arktisk Næringsdrift, fikk 60 % av utbyttet av bruttoverdien av skinnene og 75 % av røyefangsten. Fordelingen av skinnene skjedde stasjonsvis. Folkene betalte selv for proviant og holdt egne rifler, klær og personlige effekter. Selskapet holdt alt utstyr, inklusiv et nettverk av hytter og betalte alle omkostninger, transport til og fra Grønland og også reisekostnader i Norge.
Revehold
Det var to ulike måter å holde rev i fangenskap, man hadde revegårder og revefarm. Revegårder var ment for å samle opp levende rev i påvente av slakt eller overføring til farmen. Sistnevnte var mye større og hadde til formål å avle frem rev, spesielt blårev. I et revekull vil begge fargevarianter kunne forekomme, men sjansen for blårev-valper øker når foreldrene selv er blårev.
Å frakte rev fra revegårder til revefarmen var ikke nødvendigvis enkelt. Fangstmann Thor Halle, som hadde overvintret på to ulike stasjoner fra 1929-1930 beskriver dette i et avisintervju fra 1932 (Bergens Tidende 25/2 1932): «Vi drev to slags fangst, levende og død fangst. Ved den levende fangst ble reven fanget i et slags kassefelle. Dyrene ble derefter samlet i en liten samlegård på hver hovedstasjon og siden fraktet op til Myggbukta hvor vi hadde skikkelig revefarm. Vi for vår del måtte dra reven på en slede 42 km. Det kunde være en ganske strabasiøs jobb. En gang drog vi avsted i 43 kuldegrader, kledd i almindelig skidrakt. Kulden holdt sig hele tiden og vi kunde ikke ta mere enn 5 minutters hvil hvis vi vilde undgå forfrysninger. Turen tok 20½ time, men det var av de ting man måtte igjennem. I virkeligheten var påkjenningen ikke så sterk som man skulde tro, og man ble jo efterhvert trenet gjennem selve fangstlivet».
Det var en del problemer med å holde rev i fangenskap. Skinnene ble ofte av dårligere kvalitet enn hos ville rev. Den ensformige dietten som revene levde på, stort sett moskus, kunne føre til mangelsykdommer hos revene. I tillegg var revene mye plaget med parasitter (innvollsorm). Revene viste seg å være vanskelige å holde på og klarte ofte å rømme. Sist, og absolutt ikke minst, så medførte revehold mye ekstraarbeid for fangstfolket. Burene/gårdene måtte vedlikeholdes jevnlig og vinterstid snødde de ofte ned og måtte graves frem. Farmen var i 1932 blitt drevet i to år med magert resultat.
Arktisk Næringsdrift besluttet derfor ansette en reverøkter med erfaring fra pelsdyrhold i Norge. Røkteren skulle fungere som fangstmann i tillegg til å bygge opp og vedlikeholde revefarmen. For fangstsesongen 1932-1933 ble derfor Knut Hofgaard fra Halden ansatt. Familien hans drev pelsdyroppdrett i Norge. Foruten å bygge opp farmen skulle han også etablere et eget fôr-kjøkken og lage bedre revefôr.
Overvintringen 1932-1933
Det nye mannskapet bestod av ekspedisjonsleder Sverre Sørensen (utdannet skipstømrer), John Thorsteinsen (telegrafist) og Knut Hofgaard. De kom opp med MS Polarbjørn, som det avløste mannskapet i Myggbukta reiste ned med. Tilfeldighetene gjorde derfor at Hofgaard fikk snakket med tre av de som tidligere hadde betjent revefarmen: Gustav Lindquist,[1] Eilif Herdal og Hallvard Devold. Hofgaard noterte ned synspunktene deres om det å ha revefarm, noe som kanskje ble en vekker for ham!
«Fenomenet Lindquist: Slipp hele mannskiten ut. Lukk alle burene op – fang revene heller i fellene om vinteren!» (Dette uttalte han vel å merke i edru tilstand)»
«Herdal: Han mener omtrent det samme. At rever dør om våren her i farmen er nesten dagligdags ting. Orm og fandenskap. Trods alt arbeide som er nedlagt, går det dritt. Behold de som har fått unger i fangenskap, slå resten i hjel.»
«Devold: Orm, fôr, sne. Det er hovedinnholdet. Kan man komme over til koking av kjøtt vil det gå bedre. Han har hørt en dansk zoolog uttale at blåreven parrer seg ikke som 1 årig i vill tilstann. I fangenskap kunde han ikke uttale sig om. Om kvitreven mener Devold både det ene og det andre. Han har nedlagt meget arbeide, påstår han, men til liten nytte. o.s.v.»
Hofgaard skrev videre: «Det ser altså ikke lyst ut. Dessuten skal røkteren være fangstmann i vinter, og nu for øieblikket hjelpe til med arbeide både her og der, så med revene blir det liten tid til overs. Og mat til både de og hundene skal skaffes. Ja engang i nær fremtid blir det vel bedre ro og orden, så vi kan gå løs på litt forandring der borte —».
Det er verdt å nevne at Polarbjørn sommeren 1932 hadde med seg 7 sølvrev fra Norge til Myggbukta. Sølvrev er en fargevariant av rødrev som har svart pels med hvite hårspisser. Den er opprinnelig fra Nord-Amerika, men var første gang blitt innført til Norge som pelsdyr i 1913. Disse 7 revene skulle inngå i revefarmen i Myggbukta i et forsøk på å avle opp sølvrev på Grønland.
Fôrkjøkkenet:
Et kjøkken ble bygget og ny kvern og matkoker installert. Fra Norge hadde de med oppmalt tørrfisk med vitaminer, kalt vitafisk, og fôrtran og mineralnæring for småfe med jod og jern.
30. august skriver Hofgaard: «Den nye koker er tatt i bruk. Kjøtt, ben kokes. Kraften brukes delvis til opblanding av vitafisk (+ mineralnæring og tran.) Resten kokes videre med mel til grøt. Denne blandes nu sammen med fiskeopløsningen. Det kokte kjøtt males og blandes med innmat av moskus, fugl eller annet, som haes for hånden. Så blandes alt til sisst sammen. Dette burde bli god foring uten orm».
12. september: «Revene liker den nye delvis kokte mat, og de ser bra ut, vokser godt.»
Revefarmen
26. oktober er revefarmen helt ferdig. De 39 burene står på en rekke loddrett på den fremherskende vindretningen om vinteren. Rekken er omtrent 130 m lang. Burene står på bukker hevet godt opp fra bakken. Rekken og bukkene gjør at snøen ikke samler seg under burene, noe som var et stort problem med tidligere bur-løsninger.
Katastrofen
Alt virket å være på stell med revefarmen, men så begynte det å skjære seg. Enkelte rev rømte, noen døde, og de fikk store problemer med været. De begynte etter hvert å slakte hvitrevene som farmen jo ikke egentlig satset på. På det meste hadde de 41 rev i farmen, men tallet gikk gradvis nedover. Ved årsskiftet hadde de totalt 17 avlsdyr i farmen: 4 hvite, 6 sølvrev og 7 blårev.
Så fikk de Nyttårsorkan og revefarmen ble knust. Tre sølvrev og 7 blårev rømte. De satt igjen med fire hvitrev og tre sølvrev (en hann og to tisper). Hofgaard skrev i dagboken sin 2. januar 1933: «Det fortsetter med orkan, storm, sne, tåke o.s.v. Og så kom det store: Revegården har blåst ned og tatt med sig den ene radiomast. Det ser ut som på en slagmark, med nettingburene klistret i hverandre, og redekasser strødd utover. Av 13 rev var det tre sølvrev igjen. Gud vet hvorfor ikke de var stukket av også. Det var helt åpent hull, bare til å jumpe ut»
Sølvrevene formerte seg ikke og de resterende dyrene ble etter hvert slaktet hvilket ble slutten på revefarmen. Adolf Hoel oppsummerte i 1949 prosjektet slik: «En del rev er blitt holdt i farm på Grønland i tre år (1930-33), men med dårlig resultat. Sterke stormer og svære snefall ødela revegården».
Fangstfolket som hørte til Myggbukta-distriktet (hyttene Myggbukta, Hoelsbu og Kap Humboldt fangstet til sammen 196 hvitrev og 31 blårev den sesongen.
Referanser:
John Giæver: Den norske fangstvirksomheten på Østgrønland (1939) https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2018030107155
Hoel, A., 1949. Ishavsfangst – fangstnæring. i: Strøm, J. (Red.), Norsk fiskeri og fangst håndbok. Alb. Cammermeyers Forlag, Oslo, side 847.
Hofgaard, K.: Dagbok ført på Erik Raudes Land 1932-1933. Dagbok nr. 150, Norsk Polarinstitutt
Hofgaard, K.: Revefarmen i Mygg-bukta 1932. Loggbok for revefarmen. Norsk Polarklubb, Oslo
[1] Han omkom året etter på Svalbard. Se: Tragedien i Augusta Bay, Polarboken 1999-2000 side: 36-40.