En liten kuriositet i Norsk Bergverksmuseums samling er åtte bergartsprøver med tilhørende etiketter hvor det står med trykte bokstaver: «Vogts Grønlandsekspedisjon 1931». Funnstedet av prøvene er påført med håndskrift – «Nansens leirplass», «Nordenskjölds nunatak» og «Torsukatak».
Bergartsprøver fra området i nærheten av Nansens leirplass, innsamlet under Vogts Grønlandsekspedisjon 1931. Foto: Kåre Kullerud/Norsk Bergverksmuseum, Samling: Norsk Bergverksmuseum
Fridtjof Nansen hadde nok mange leirplasser i løpet av livet, men leirplassen det er snakk om her ligger ved Umivik-bukta på Grønlands østkyst – startplassen for Nansens ekspedisjon på ski over Grønland i 1888. Nordenskiölds nunatak, som ble navngitt av Nansen etter den finsk-svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld (1832-1901), ligger like ved leirplassen. Torkusatak er et sund mellom to øyer i den nordlige delen av Umivik-bukta.
Thorolf Vogt (1888-1958) (https://no.wikipedia.org/wiki/Thorolf_Vogt) var professor i mineralogi og geologi ved NTH (i dag NTNU) fra 1929 til 1958. En artikkel om ekspedisjonen ble trykt i Norsk Geografisk Tidsskrift i 1933: «Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelsers ekspedisjon til Sydøst-Grønland med «Heimen» sommeren 1931».
Vogts ekspedisjon samlet på dekket på Heimen før avreise. Fra venstre; Eystein Lundbom (kartograf), Bjørn Bjørlykke (botaniker), Gunnar Wefring (kunstmaler), Thorolf Vogt (geolog). Ukjent fotograf, Norsk Polarinstitutt.
Vogts Grønlandsekspedisjon, som var en vitenskapelig ekspedisjon, satte ut fra Svolvær 23. juli 1931 i motorkutteren Heimen, med Lars Jakobsen som skipper. En fangstekspedisjon under ledelse av Finn Devold (1902-1977) (https://nbl.snl.no/Finn_Devold) skulle også bli med på seilasen til Grønland. Fangstekspedisjonen var utrustet for overvintring i to år, og hadde blant annet med materialer til bygging av omtrent 30 hus og en trådløs telegrafstasjon.
Skuta ankom Grønlandskysten omtrent ved 64° N den 31. juli og la kursen sørover langs kysten. Det første partiet av Devolds ekspedisjon ble satt av ved Dronning Maries dal, sør for øya Skjoldungen, mens det andre partiet ble satt i land på et sted som ble kalt Finnsbu, langs en fjord nord for Skjoldungen. Tredje og siste fangstparti ble satt av ved Umanakfjorden, et stykke sør for Skjoldungen. Fra 18. august hadde Vogts ekspedisjon skuta Heimen med mannskap for seg selv, og kursen ble satt mot Nansens leirplass ved Umivik-bukta.
Motorkutteren Heimen til ankers ved Nordenskiölds nunatak 19. august 1931. Foto: Thorolf Vogt/Norsk Polarinstitutt
Vogts artikkel beskriver breer og landformer, men er først og fremst en reisebeskrivelse. Bergartsprøvene som i dag befinner seg på Norsk Bergverksmuseum blir ikke nevnt, men i området ved Skjoldungen kom ekspedisjonen over mer interessante bergarter. Vogt forteller: «Alt under innseilingen gjennem Sørfjorden forekom det mig at fjellene til dels hadde et noe annet preg enn i Tingmiarmiut, og den første turen i Dronning Maries dal viste snart at der forekom eiendommelige og interessante bergarter sammen med den almindelige granitt. Det var bergarter som er sjeldne ellers, men som særskilt finnes i Lofoten og på Vestlandet i Norge. På Grønland er det vel tidligere bare funnet spor av lignende bergartstyper ved Angmagssalik. På motorbåtturen viste det sig at disse bergarter hadde en stor utbredelse herinne, og det blev samlet et rikelig materialer av dem.»
Moderne geologiske kart viser at berggrunnen i området ved Skjoldungen består av arkeiske smeltebergarter, mellom 2700 og 2660 millioner år gamle, som utgjør «Skjoldungen Alkaline Province». Thorolf Vogts bergartssamling fra Skjoldungen-området befinner seg kanskje i dag i et magasin på Vitenskapsmuseet i Trondheim?
Varde bygget ved Nansens leirplass 20. august 1931. Fra venstre: Thorolf Vogt, Guttorm Jakobsen (1. styrmann Heimen), Alfred Evensen (1. maskinist Heimen). Foto: Eystein Lundbom, Norsk Polarinstitutt.
Etter å ha besøkt Nansens leirplass fortsatte Vogt undersøkelsene sørover igjen før skuta satte kursen tilbake mot Norge den 30. august.
Kartet viser Heimens seilingsrute langs kysten av Sørøst-Grønland sommeren 1931. (Kilde: Vogt 1933)
Hemmelig oppdrag
Vi går tilbake til den 17. juli, noen dager før ekspedisjonens avreise fra Svolvær – Thorolf Vogt ble bedt om å uttale seg om ekspedisjonen til Dagsposten (Trondheim). «Dessverre er min munn lukket med syv segl,..», var svaret hans. Det var kanskje ikke merkelig at pressen var interessert i å høre om ekspedisjonens oppdrag, eller at Vogt ikke kunne uttale seg. Finn Devolds bror, Hallvard Devold (1898–1957) (https://no.wikipedia.org/wiki/Hallvard_Devold), var nemlig leder for ekspedisjonen som 27. juni 1931 heiste det norske flagg i Myggbukta og okkuperte den delen av Øst-Grønland som fikk navnet Eirik Raudes Land, mer enn 1000 km nord for området som var målet for ekspedisjonene til Thorolf Vogt og Finn Devold.
Etter at de hadde blitt satt i land på Sørøst-Grønland i juli 1931 jobbet Finn Devolds ekspedisjonsdeltagere effektivt og reiste flere fangsthytter. Den 12. juli 1932 var alt klart for at Finn Devold kunne sende et telegram til den norske regjeringen: «Jeg har idag heist det norske flagg i Finnsbu og i Kong Håkons navn tatt i besittelse Østgrønland fra 63 gr. 40 min. til 60 gr. 30 min. i nærvær av radiotelegrafist Sverre M. Jensen». Dette var et telegram som førte til førstesideoppslag i de fleste av Norges aviser de neste dagene.
Helge Ingstad, som allerede var sysselmann i Eirik Raudes land, ble konstituert som sysselmann i det nylig okkuperte landet, mens Finn Devold fikk politimyndighet. Okkupasjonen førte til en konflikt med Danmark, som brakte den inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Domstolen dømte i favør av Danmark, Norge aksepterte dommen og okkupasjonen tok slutt 5. april 1933.
I verdens sørligste større by, Punta Arenas i Chile, ligger en nordmann begravet under et imponerende gravmonument. Adolf Amandus Andresen (kjent i Chile som Adolfo), ble født i Sandefjord i 1872 (det er et mysterium at gravplaketten oppgir fødselsåret som 1863) og døde i Chile i 1940. Andresen emigrerte dit i 1894, ble naturalisert chilener og oppnådde såpass i livet at han til slutt ble hedret som nasjonalhelt, som gravminnet bevitner.
Adolf Andresen skal først ha livnært seg som kaptein på et bergingsfartøy i Magellanstredet utenfor Punta Arenas. Med bakgrunn fra Sandefjord var det kanskje ikke til å unngå at han festet seg ved de mange hvalene han observerte i stredet. I 1903 slo han seg sammen med en annen tidligere immigrant, den velstående forretningsmannen Mauricio Braun, og foretok en undersøkende hvalfangstekspedisjon til Kapp Horn-område. Sammen med en tredje kompanjong, Pedro de Bruyne, førte dette på slutten av 1904 til dannelsen av hvalfangstselskapet Sociedad De Bruyne, Andresen y Cía. og opprettelsen av en hvalfangststasjon i Bahía Águila, tre mil sør for Punta Arenas. Dette var det første forsøket på å utvikle hvalfangsten på alvor i Magellanstredet og havområdene utenfor sydenden av Sør-Amerika.
Andresen ble drivkraften i selskapet som ble såpass vellykket at det ble bestemt å oppløse det og danne et nytt og større selskap, Sociedad Ballenera de Magallanes, som ble dannet offisielt 7. juli 1906. Andresen ble omtalt både som direktør og «administrator», kanskje administrerende direktør i dagens terminologi, i selskapet som tiltrakk prominente forretningsmenn i regionen til styret. En vitenskapelig artikkel om Sociedad Ballenera de Magallanes[1], som denne artikkelen har brukt som en hovedkilde om selskapet, mener at Andresen antakelig ikke alltid var kapteinen på flåten under hvalfangsten, men hadde en styrende hånd i selskapets aktiviteter og deltok til tider under ekspedisjonene. Gjennomgående fikk Andresen de fineste skussmålene for sin dømmekraft og resultatene han oppnådde som den faktiske lederen av hvalfangstaktiviteten. Selskapets første fabrikkskip, Gobernador Bories, ble bygget spesielt for aktivitet i Sørishavet og Andresen foretok flere reiser tilbake til Norge for å tilegne seg kunnskap om de siste tekniske fremskritt innen moderne hvalfangst, samt å skaffe utstyr og rekruttere erfarne hvalfangere. Allerede i 1903 hadde Andresen reist på fangst i Barentshavet for å lære å bruke harpunkanoner og han fikk med seg en tilbake til bruk allerede samme året.
I sesongen november 1906 til april 1907 etablerte Andresen og selskapet en hvalfangstbase for flytende kokerier i bukten som ble hetende Whalers Bay på Deceptionøya ved Den antarktiske halvøya. I høst-, vinter- og vårmånedene opererte selskapet i Magellanstredet og ute ved både Atlanterhavs- og Stillehavskysten, med Bahía Águila-fabrikken som sentrum for aktiviteten. I fangstsesongen ved Syd-Shetlandøyene var Deceptionøya basen hvor fabrikkskipene kunne ankre i rolige farvann og prosessere hvalskrottene.
Allerede i 1909 hadde selskapet følgende flåte: Gobernador Bories, Almirante Montt, Almirante Valenzuela, Almirante Uribe og seilbåten Cornelia Jacoba. Senere kom Admiral Señoret og Admiral Goñi til. Imidlertid fikk selskapet økonomiske problemer i 1909 etter en dårlig fangstsesong og flere større uhell. Etter omorganisering tok selskapet seg opp igjen, men likevel besluttet Andresen i 1912 å trekke seg, delvis av helsemessige årsaker og delvis etter intern uenighet om organiseringen av virksomheten. Han etablerte i stedet et nytt selskap, Ballenera Adolfo Andresen. Målet var nå fangst langs vestkysten av Sør-Amerika, noe som ble vellykket en periode.
Privatliv
Detaljer omkring Adolf(o) Andresens privatliv er ikke helt sikre i og med at omtaler av ham stort sett er korte og gjengir mer eller mindre de samme opplysningene. Det sies at hans kone Betsie Mari (Rasmussen) var den første kvinnen som overvintret i Antarktis, da hun ble med sin mann til Deceptionøya, sammen med en papegøye og en Angora-katt. Fru Andresen (uten fornavn), fuglen og katten er beskrevet av den franske lege og polarforsker Jean-Baptiste Charcot som møtte Andresen på Deceptionøya julen 1908. I et hefte om antarktiske minner i Punta Arenas, utgitt av det chilenske antarktiske instituttet INACH, heter det imidlertid at «Nordmannen og hans ledsager Wilhelmine Schröder – antakelig den første kvinnen i Antarktis –…» fikk besøk av Charcot. De fleste andre kilder oppgir Betsie Mari som konas navn. Forvirringen bunner i at Andresen visstnok giftet seg to ganger, først i 1902 med Wilhelmine og senere med Betsie Mari. Når det gjelder antakelsen om at fru Andresen var den første kvinnen til å overvintre i Antarktis virker det lite sannsynlig at hvalfangstskipene overvintret i Antarktis. Det var ingen anlegg på land som eventuelt måtte passes på, da det meste av arbeidet med hvalene foregikk på fabrikkskipene. Med mørke og is gjennom en lang vinter hadde skipene intet å foreta seg og heller måtte se å få både hvalproduktene og mannskapet tilbake til fasilitetene i Punta Arenas. At en av kvinnene kan ha vært den første kvinnen som krysset den 60. sydlige breddegrad kan være riktig, men det er alltid et sjansespill å fremme «første-rekorder»!
INACH-heftet oppgir også at Andresen solgte seg ut av Sociedad Ballenera de Magallanesi 1912, med forklaringen at det var dårlige priser for hvalprodukter, og returnerte til Norge. Andre kilder sier at han opprettet et eget selskap og fortsatte en stund med hvalfangst ut fra Punta Arenas-området, som nevnt over. Websiden larship.no forteller at Andresen kjøpte en staslig eiendom ved navn Hauanslottet i Sandefjord i 1916 og skal tilsynelatende ha hatt en grei formue. Han solgte eiendommen i 1925, da han skal ha flyttet til utlandet igjen.
INUCH-heftet forteller at Andresen returnerte til Chile i 1933 hvor han etablerte Chilean-Norwegian Fishing Cooperative sammen med «52 landsmenn og en svenske». Forretningen gikk dårlig og Andresen måtte selge seg ut for å betale gjeld. Han skal ha dødd syk og temmelig fattig i Punta Arenas 12. januar 1940.
Andresen var norsk-chilener og seilte ut fra Chile og under chilensk flagg. På 1940-tallet ble hans pioner fangstaktivitet i Antarktis gjennom selskapet Sociedad Ballenera de Magallanestatt til inntekt for Chiles historiske tilknytning til Antarktis og ble en grunnstein for landets antarktiske krav. Dette gjorde Andresen til helt i Chile og derved berettiget til det flotte gravmonumentet i Punta Arenas. På plaketten på graven står det at minnet ble reist 1. november 1949, snaue ti år etter Andresens død, da Chiles antarktiske interesser var vekket for alvor. Den første offisielle chilenske ekspedisjonen til Antarktika hadde vært i 1947 og Andresens virksomhet i området mange år tidligere ble tatt frem da de hjemvendte ekspedisjonsmedlemmene la ned blomster på hans grav. Ni år etter sin død i fattige kår ble så Andresen offisielt utropt til nasjonal helt slik det står på tavlen på graven i dag.
[1] Lopeandía, Nancy Nicholls (2010): La Sociedad Ballenera de Magallanes: De Cazadores de Ballenas a “Héroes” que marcaron la Soberanía Nacional, 1906-1916
Hvis man er interessert i fangstmannshistorien på Svalbard finnes det tre sentrale oppslagsverk. Odd Lønø har laget en omfattende historikk som dekker hele fangstmannsperioden. Hans oversikt kom ut over en årrekke (1973-2010) i Polarboken, som er medlemsboken til Norsk Polarklubb.
I 2014 fikk Svalbard Museum tillatelse av Polarklubben til å utgi Lønøs delhistorier i en samlet bok (avbildet over til venstre). I 1993 ga Gustav Rossnes ut en samlet oversikt over norsk fangst frem til 1940. Den var delvis basert på Norsk Polarinstitutts fangstfelt arkiv og er avbildet over til høyre.
Det siste sentrale verket ble utgitt av Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen i 2015 og heter Fangsthytter på Svalbard 1794-2015. Det er en oversikt over alle Svalbards fangsthytter. Dersom man har alle tre oppslagsverk burde man føle seg trygg på at man har full oversikt over det historiske fangstlivet på Svalbard. Dessverre er dette ikke helt riktig, for disse oversiktene har enkelte mangler og feil. Det hender derfor at det kan komme supplerende, eller korrigerende, informasjon som gjør at de ovenfornevnte arbeidene bør oppdateres. Dette bidraget til Nytt og Gammelt fra Polartraktene er nettopp ment som en slik korreksjon.
Gunnar Isachsen (fotograf Anders B. Wilse 1924, kilde nb.no).
Denne myndige herren er major Gunnar Isachsen (1868-1939). Han var en av Norges fremste polare oppdagere og virket både i Arktis og Antarktis. https://snl.no/Gunnar_Isachsen Han kartla store områder i Canada og på Svalbard. Isachsen deltok i ekspedisjoner til Spitsbergen i årene 1906 og 1907 og ledet selv ekspedisjoner 1909 og 1910. De to siste ble i praksis forløperen til det som etter hvert ble Norsk Polarinstitutt. Han hadde stor tyngde i polare spørsmål og god kunnskap om fangstfolk, som han var spesielt opptatt av. Derfor er det interessant å lese at han i Aftenposten 6. september 1920 berømmer en engelsk lege som hadde overvintret i Calypsobyen i Bellsund. Legen, Dr. Penny, var en del av overvintringspartiet til det engelske Northern Exploration Company (NEC).
Isachsen skriver:
«Paa radiostationen traf jeg min bekjendt fra før, dr.Penny. Under overvintring ved Northern Exploration Co.s hovedstation i Calypso bay gikk denne over 65 aar gamle mand i vinter til en hytte ved Dunder bay, hvorfra der var kommet besked om, at en af de to der overvintrede norske fangstfolk havde skudt sig fordervet ved at gaa paa et selvskud, der var eslet til bjørn. Dr. Penny tog straks afsted paa den 10 timer lange marsch og amputerede benet midt på laaret. To gange til gjorde dr. P. turen op igjen for, at tilse manden, der nu er helbredet. Jeg nevner dette her som en beskeden tak fra to norske faangstfolk, Lind og Johansen, til den gamle opofrende læge».
Å skulle amputere et ben ovenfor kneet, i en primitiv fangsthytte på Svalbard, høres unektelig ut som dramatisk og en svært krevende jobb. Selv om vi ikke vet stort om dr. Penny annet enn at han var eldre enn 65 i 1919-1920, er det likevel grunn til å tro at dr. Penny kan ha hatt erfaring med amputasjoner. Dersom man antar at han var britisk, siden navnet lyder britisk og han jobbet for NEC, vil han kanskje kunne ha hatt krigserfaring fra Boerkrigen (1898-1902) og høyst sannsynlig fra Første verdenskrig. Forskning viser nemlig at halvparten av Storbritannias legestand, totalt 18 tusen leger, tjenestegjorde i Frankrike og Belgia under denne svært blodige krigen (1914-1918).
Dersom man kikker i Odd Lønøs opptegnelser over norske fangstfolks overvintringer så finner man de to fangstfolkene nevnt under overvintring i 1919-1920. De het henholdsvis Alfred Johansen og Osvald Lind. Det var sistnevnte som fikk et skudd i benet da han skulle rydde snø ut av en selvskuddkasse. Lønø forteller at Lind måtte amputere benet i Tromsø da han kom ned. Lønøs beretning avviker også fra Isachsens i det Lønø skriver at disse fangstfolkene overvintret sør for Hornsund som en del av et fangstparti sammen med Gustav Lindqvist og Ole Blomli. I og med at Isachsen kjente dr. Penny og faktisk traff ham på Svalbard så er det god grunn til å tro at Lønøs beskrivelse er feil og at Lind og Johansen ikke overvintret på Camp Erna sør for Hornsund. Hvis de ikke var der, hvor var de? Avisoppslaget i Aftenposten sier at de var i Dunderbukta. I boken «Fangsthytter på Svalbard 1794 – 2015» nevner Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen en fangsthytte i Dunderbukta, men viser til at den ble oppført i 1970. Her har sannsynligvis hytta i 1970 blitt bygget på restene av en gammel hyttetuft. Bohlmann og Fink var og målte opp hytta i Dunderbukta i 2010 og viser til at den kan ha stått der i mer enn 100 år og kaltes tidligere Camp Scoresby https://www.sysselmesteren.no/contentassets/fde0189c59d54c339294ad71fbeeb1e9/2010-dokumentasjon-fangsthytter-pa-svalbard.pdf
Alternativet er at Isachsen tar feil med tanke på geografien. Det siste ville være pussig for Isachsen var en av de som lagde kartene over Svalbard. De eneste hyttealternativene i området er Klokkefjellhytta sørvest for Kapp Lyell og Fløystua som ligger ved Fløyodden lenger sør enn Dunderbukta. Begge disse ble sannsynligvis oppført etter 1919, så det er lite trolig at de var i bruk i 1919.
Kart over strekningen fra Bellsund til Torellbreen med hyttene lagt inn (Kilde: Norsk Polarinstitutt)
Mest sannsynlig så er den nåværende hytta i Dunderbukta bygget på restene av en tidligere hytte som NEC hadde latt oppføre. Den var døpt Camp Scoresby, etter den kjente britiske hvalfangstskipperen og vitenskapsmannen William Scoresby (1789-1857). Trolig har de norske fangstfolkene hatt denne hytta som hovedstasjon. Dette bekreftes for så vidt av Adolf Hoel som i sitt trebindsverk verk om Svalbard på side 461 skriver at NECs ekspedisjonsfartøyet Ørnen II var i Davishamna i Storfjorden for å etterlate to mann og forsyninger for seks måneder. Hoel skriver videre: ««— 29 juni forlot resten av ekspedisjonen Davis Harbour for å returnere til hovedleiren ved Calypsostranda, men var på tilbaketuren innom Hornsund og Dunderbukta for å hente noen fangstfolk og deres fangst.» Dette tyder på atØrnen II hentet et parti i Hornsund og det andre i Dunderbukta. Da vet vi gjennom elementær eliminasjon at de hentet Lundquist og Blomli i Hornsund og Lind og Johansen i Dunderbukta.
Ørnen II fotografert som ny i 1917 (Kilde: Sør-Troms Museum)
Kartet over området tyder også på at Isachsen har rett, fordi en tur til fots fra Calypsobyen til Dunderbukta rundt kysten vil sannsynligvis ta ganske mange timer. Alternativet ville måtte være å krysse halvøya innerst i Recherchefjorden og følge Dunderdalen nordover til Dunderbukta. Dette er lengre enn kystruten. Selv om Klokkefjellhytta var i bruk på den tiden ligger den neppe 10 timer til fots fra Calypsobyen så den hytta er neppe aktuell.
Rossnes skriver i Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, som er basert på fangstfeltarkivet ved Norsk Polarinstitutt, at hytta på Kapp Klaveness er bygget for NEC i 1919 av Alfred Johansen og Osvald Lind som fangstet i området 1919-1920. Opplysningene stammer fra Ole Blomli som burde ha kunnskap om dette i og med at han var en del av samme fangstparti og de alle jobbet for NEC. Han og Lundquist hadde hovedstasjon på Camp Erna på sørsiden av Hornsund. Sørover fra Kapp Klaveness ned mot Torellbreen lå i 1919-1920 Petter Trondsen og Alf Frantzen også på fangst. De bodde på Kapp Berg og Kapp Borthen der de hadde bygget hytter. Skillet på fangstterrengene gikk sannsynligvis ved Storvika. Rossnes (1993) skriver at Gustav Lindquist og Ole Blomli lå på fangst sammen med Osvald Lind og Alfred Johansen på sørsiden av Hornsund, noe som ikke kan stemme, hvilket jeg har dokumentert ovenfor. Det som imidlertid er riktig, er at alle fire fangstet for samme utreder – NEC. De var delt i to partier, et sør for Hornsund og et i Dunderbukta.
Osvald Marius Lind (1892-1981) med amputert ben i Tromsø, årstall ukjent (Kilde: Norsk Polarinstitutt)
Roald Amundsen var gjennom hele sin karriere opptatt av hvordan tekniske nyvinninger kunne benyttes på hans polarekspedisjoner. Luftfartøyer, som fly og luftskip, var jo helt avgjørende for at hans senere ekspedisjoner skulle kunne gjennomføres. Hans mest kjente ekspedisjoner med luftfartøy er ekspedisjonen mot Nordpolen fra Svalbard med flybåtene N24 og N25 i 1925, og ikke minst, ferden over Polhavet med luftskipet Norge i 1926.
Amundsens første planer om bruk av luftfartøy på en polarekspedisjon startet imidlertid langt tidligere. Allerede i1909, i forbindelse med planene for nordpolekspedisjonen med Fram, ble bruk av fly diskutert med Einar Sem-Jacobsen, som var villig til å bli med som flyver. Han var en av Norges første flyentusiaster og var med på å starte Norsk Luftseiladsforening samme år. Dette var veldig tidlig i flyvningens historie, og bare seks år etter brødrene Wrights første flyvning med motordrevet fly. Amundsen avslo å bruke fly på den kommende ekspedisjonen av rent økonomiske grunner. Amundsen skriver i en artikkel i Adresseavisen 11. apr. 1925 at første gang han så et fly “hæve sig i luften ført av menneskehaand” var under en foredragsreise i Tyskland. Det må ha vært høsten 1912. Han skriver i brev til broren Leon at han den 16. okt. var på privat biltur i Frankfurt med arkeologen hertuginne Marie von Mecklenburg. De var innom flyplassen Rebstock og “så på flyverne” og “fikk se Zeppelins skip komme ut og dra av sted”. Det var en lokal flyoppvisning den dagen, og det nye luftskipet LZ11Viktoria Luise var på stedet.
Etter at Amundsen kom tilbake fra Sydpolen var planen å fortsette med Fram videre opp gjennom Beringstredet til Nordpolen. Høsten 1912 dro han på foredragsturné i Europa for å berette om sydpolekspedisjonen og å skaffe midler til finansiering av fortsettelsen av ekspedisjonen til Nordpolen. I november 1912 fikk en journalist i Daily Chronicle et intervju med Amundsen mens han var på reise mellom Belgia og England. I intervjuet, som ble slått opp i mange aviser, uttalte Amundsen at han ikke ville ta med seg verken telegraf/radio eller fly på ekspedisjonen med Fram. Når det gjelder telegrafen hevdet han at han foretrakk å være uten nyheter når han var så langt unna begivenhetene og heller foretrakk en god bok, som er den beste underholdningen. Han var bekymret for at dårlige nyheter hjemmefra under den 4-5 år lange ferden kunne gjøre medlemmer av ekspedisjonen melankolske og gi dem hjemlengsel.
Som så ofte med Amundsens ekspedisjonsplaner skjedde det stadige endringer med planene for ekspedisjonen med Fram. Det gjaldt også for bruken av fly på ekspedisjonen. På denne tiden skjedde det store forbedringer i flyenes konstruksjon og anvendelsesområde. Flybåter begynte å dukke opp. En annen norsk flyveteran, marineløytnant Hans Fleischer Dons, skrev en lengre artikkel om sjøfly og flybåter i slutten av november 1912. Det er grunn til å anta at Amundsen hadde fått med seg denne utviklingen.
I januar 1913 dro Amundsen til USA på en seks måneder lang foredragsturné. Nå hadde han likevel bestemt seg for å ta med seg en meget sterk trådløs telegraf, slik at han kunne ha kontakt med meteorologiske stasjoner rundt omkring Arktis. I Boston erklærte Amundsen at det kunne være mulig å utforske Nordpolen ved hjelp av fly. Under et foredrag i Chicago i februar 1913 siteres han (Daily Telegraph/ Aftenposten) å ha uttalt at han ville ta med seg et fly, slik at de kunne komme til Nordpolen selv om Fram ikke drev over polpunktet. Han hadde selv ingen erfaring i flyvekunsten og håpet at en dyktig flyver ville melde sin interesse i å delta. Dette var en stor nyhet og ryktene spredte seg etter hvert om hvem som skulle være med som flyver. Fridtjof Nansen ble intervjuet om planene. Han var ikke sikker på om ordlyden i telegrammet fra Chicago var korrekt. Han mente at det ville være en risikabel affære å forlate Fram og fly en lengere strekning med flyet. Han uttrykte derimot at Amundsen kunne ha god nytte av flyet og utvide sin observasjonsradius ved å bruke det over kortere distanser. Sem-Jacobsen ble også intervjuet i norsk presse, og han mente at bruk av fly var fullt mulig så lenge man klarte å holde motoren varm.
Ørebladet kunne melde (16. mars 1913) at Amundsen fullstendig avviste avisenes beretning om at han skulle ha med seg et fly på ekspedisjonen. Han hadde aldri uttalt seg til avisene om dette. Snart skulle saken likevel ta en ny vending. På sin foredragsturné kom Amundsen til Los Angeles i mars og der møtte han flyveren Glenn Martin, som inviterte ham på en flytur. Amundsen hadde aldri tidligere vært oppe i et fly. Den 19. mars kom Amundsen og Martin til flyplassen i Griffith Park hvor de skulle ut å fly med Martins fly. Værforholdene var ugunstige med mye vind, og etter at Martin hadde tatt en rask testflyvning ble de enige om at turen med Amundsen måtte kanselleres. Martin tilbød Amundsen, hvis været var brukbart, å fly ham til Santa Barbara noen dager senere, der han skulle holde sitt neste foredrag, men dette ble det ikke noe av.
Amundsen dro videre til San Francisco, og samme dag som han inspiserte sin gamle skute Gjøa fikk han endelig muligheten til å gjennomføre sin første flytur. Den dansk-amerikanske flyveren Silas Christofferson hadde et sjøfly som var tilgjengelig. Christofferson tok med seg Amundsen på en 45 minutters flytur den 25. mars, der han fikk vist frem alle sine kunster, som må ha vært noe nervepirrende for Amundsen, selv om han uttalte at turen hadde vært meget behagelig. Christofferson var også leder for firmaet Aerial Boat Company og hadde nylig startet med å produsere flybåter. Den første ville være ferdig til testing i løpet av et par måneder. Amundsen ble vist rundt på fabrikken og hadde en mengde spørsmål knyttet til hvordan han kunne bruke slike flybåter på sine ekspedisjoner. Han noterte flittig i sin notisbok om flybåtens egenskaper og var tydelig fornøyd med det han hadde opplevd og sett. Christofferson var temmelig sikker på at Amundsen ville bestille flybåter hos ham.
Amundsen og Christofferson under Amundsens første flytur i San Francisco den 25.mars 1913. (Kilde: https://mia.no/roaldamundsen).
Christofferson hadde rett, og to dager etterpå hadde Amundsen bestemt seg for å kjøpe to flybåter av ham. De kostet $ 5000 pr. stykk. Amerikanske aviser skrev at flyene skulle leveres i mars 1914, da Fram var forventet å komme til San Francisco, og at han selv, kaptein Thorvald Nilsen og Helmer Hanssen skulle gå på kurs hos Christofferson i tre måneder i San Francisco for å lære seg å fly. Maskinisten på Fram, Knut Sundbeck, skulle få opplæring i behandling og reparasjon av flyenes motorer. Senere opplyste Amundsen at også Oscar Wisting skulle lære seg å fly. Planen var å ta Fram gjennom Beringstredet og opp i Polhavet innen utløpet av september 1914.
Amundsen hevdet at flyene ville være til stor nytte for hans ekspedisjon, spesielt i forbindelse med å finne farbare råker. Uten fly kunne de fra tønna i mastetoppen bare skaffe seg oversikt i beste fall 12 nautiske mil unna. Med fly kunne de komme mye høyere opp og ved bruk av kikkert fra flyet få en mye bedre oversikt over isforholdene.
Flybåten, Christofferson modell D, var 7,5 m lang med et vingespenn på 15 m og bygget hovedsakelig av furu, men med sedertre som ytre lag i bunnen av båtskroget. Den var utstyrt med en 100 hk motor og kunne oppnå en hastighet på nær 100 km pr time. Cockpiten var plassert i selve båtskroget og hadde plass til pilot og to passasjerer. Flyet ble designet for å kunne fraktes i deler som kunne monteres raskt og effektivt. Det hadde skinner festet til bunnen av båtskroget slik at flyet kunne ta av og lande på både sjøis og åpen sjø. Det kaliforniske bladet Sunset kunne fortelle at en av flybåtene ville ha vanlige bekvemmeligheter, mens den andre ville ha polstrede seter og en «hette» av gjennomsiktig materiale over cockpiten, formet for å gi minst mulig motstand mot vinden. Dette skulle beskytte passasjerene mot vind og snø slik at de kunne fly over den frosne ødemarken med like mye komfort som om de kjørte i en limousin med vinger. Dette flyet kunne også gjøres om til soveplass for tre personer, trangt men komfortabelt, hvis behovet skulle melde seg.
Silas Christofferson prøveflyr en av flybåtene som ble bestilt av Amundsen i 1913. (Kilde:O. Arnesen og E. Sem-Jacobsen: Til veirs på norske vinger. Gyldendal 1930).
Da Amundsen kom tilbake til Norge etter oppholdet i Amerika fortsatte han med planleggingen av ekspedisjonen. Han var bl.a. i forhandlinger med den svenske baron Carl Cederström om mulig deltakelse som flyver. Cederström hadde bl.a. gjort seg bemerket i Norge ved å ha foretatt flere flyoppvisninger de siste årene. Amundsen mottok et brev fra Knud Rasmussen som ga Cederström sine beste anbefalinger. Cederström bestemte seg likevel for ikke å delta på ekspedisjonen. Han var neppe interessert i å være borte i minst 4-5 år. Amundsen uttalte deretter at det ikke ville bli med en profesjonell flyver på ekspedisjonen. I desember 1913 kunne man lese i avisene at kaptein Christian Doxrud var ansatt som ekspedisjonens flyvesjef. Han ble kaptein på Fram etter at Amundsens sydpolekspedisjon ankom Buenos Aires i 1912. Under den lange ventetiden der tok han internasjonalt flysertifikat.
Vinteren 1913-1914 var Amundsen på foredragsturné i Europa. Ved hjemkomsten midt i mars uttalte han til Aftenposten at flyvningen ikke lenger ville være en «bisak» men en «hovedsak» for ekspedisjonen. Det ble også meddelt til Morgenbladet at Amundsen hadde engasjert den amerikanske flyveren MacGregor Stephenson til ekspedisjonen. Han ville ta med seg sitt eget fly. I tillegg skulle den tyske forskeren Wilhelm Filchner, som hadde ledet den tyske antarktisekspedisjonen, være med på Fram som oseanograf og fotograf. Først skulle han utdanne seg som flyver.
I slutten av mars kom det beskjed fra Fram i Montevideo at de ikke vil kunne nå frem til San Francisco i tide for en ekspedisjon med start til sommeren. Ekspedisjonen måtte derfor utsettes ett år, og det ble bestemt å kalle Fram hjem til Norge for dokksetting og reparasjon i Horten.
Den 4. april hadde Amundsen sin første flytur med Sem-Jacobsen, da de fløy fra hærens flyplass på Kjeller til Lillehammer og tilbake. Snart bestemte han seg for å ta flysertifikat i Norge. Sem-Jacobsen fikk forsvarsdepartementets tillatelse til å gi Amundsen undervisning med hærens fly. Etter bare to uker med instruksjon og 20 flytimer tok han den 11. juni 1914 sitt internasjonale flysertifikat, som var det første som var utstedt i Norge. Han var den 11. nordmannen med flysertifikat. Den første var Chr. Lie og den andre Einar Sem-Jacobsen (begge i 1912).
Amundsen hadde i samråd med Sem-Jacobsen kommet frem til at de to flybåtene han hadde bestilt i San Francisco ikke var særlig egnet til formålet. Disse ble derfor avbestilt.
I alt bygde Christofferson tre eller fire av disse flybåtene. En ble trolig solgt til Japan, og minst en ble satt inn som «flyferge» på strekningen Oakland – San Francisco i mai 1914.
Amundsen og Sem-Jacobsen dro tidlig i mai 1914 til Berlin og Paris for å se på andre alternative fly og flymotorer til ekspedisjonen. Sem-Jacobsen hadde lenge ønsket å fly fra Paris til Norge. Det ordnet seg ved at han kjøpte et fransk militærfly av typen Maurice Farman (1914 MF.7 bis) (bis betyr oppgradert modell). I tillegg til landingshjul kunne det påmonteres både flottører og ski. Sem-Jacobsen kjøpte flyet på kreditt med Amundsen som garantist for kjøpesummen, mens Amundsen senere overtok flyet formelt. Sem-Jacobsen fikk flyet for 2/3 av normalpris, så det er grunn til å anta at en vellykket flyvning fra Paris til Norge ville være god reklame for Farmans fly. Planen var at Sem-Jacobsen, sammen med mekanikeren Johannes Nielsen, skulle fly det hjem til Kjeller. De fikk dårlig vær underveis, og de måtte avbryte flyvningen nær Liège. Sem-Jacobsen ble kalt hjem pga. utløpt permisjon, og flyet ble demontert og sendt i kasser med tog og deretter båt fra Antwerpen hjem til Norge, dit det ankom 17. juni. Det ble fraktet videre til Kjeller og ble liggende en stund før det ble montert. Det skulle testes ut neste vinter; og hvis det viste seg å være velegnet for ekspedisjonen, ville Amundsen vurdere å kjøpe ett eller to fly til.
Så startet første verdenskrig i månedsskiftet juli/august 1914, og dette endret fullstendig mulighetene for Amundsens ekspedisjon. Han utsatte hele ekspedisjonen inntil videre på grunn av krigen og forærte sitt nye fly til den norske hæren, samtidig som han meldte fra at han var tilgjengelig som flyver. Flyet hadde en verdi på 20 000 kr og ble straks utlånt til marinen. Det ble fløyet fra Kjeller til marinens base i Horten den 6. august og påsatt flottører. Det var med dette flyet Hjalmar Riiser-Larsen lærte å fly. Han tok sitt flysertifikat i 1915.
Det ble altså ingen flyekspedisjon denne gangen, og det var først i 1922 under Maud-ekspedisjonen Amundsen fikk muligheten til å ta med seg fly seg til Arktis. Dette ble ikke særlig vellykket, men det er en annen historie.
Roald Amundsens Farman-fly etter at det ble tatt i bruk av marinen. Det ble brukt til nøytralitetspatruljering langs kysten mellom Hvaler og Jomfruland. (Kilde: B. Hafsten og T. Arheim. Marinens flygevåpen 1912-1944. TankeStreken 2003).
Det er god grunn til å tro at de fleste av Polarklubbens medlemmer er opptatt av polarhistorie. Derfor er det gledelig å kunne informere om at Norsk Polarinstitutt nå har lansert sin nye nettbaserte satsing. Du finner den på https://polarhistorie.no/
Her finner du mye interessant, både biografier og relevante artikler. Vi anbefaler alle våre medlemmer om å ta en titt. Du bør imidlertid sette av god tid, for på denne nettsiden er det lett å bli oppslukt og glemme at du har en del annet skulle ha gjort!
Av og til kan man komme over tekster i avis- og tidsskriftoppslag som sier en lite, men vekker interessen. Derfor undersøker man bakgrunnen for avisoppslaget og oppdager skjulte skatter. Så også når det gjelder et lite oppslag i Norsk Tidsskrift for Haandverk og Industri fra 17. april 1916, side 128. Der står det at et nytt firma var stiftet. Det het Hollandsch-Noorsche Mijnbouw Maatschappij (HNMM). Navnet kan oversettes med Hollandsk-Norsk Gruvedrift Selskap.
(Kilde: Nasjonalbiblioteket)
Nærmere undersøkelser viste at dette firmaet var blitt etablert sent i 1915, men ble offentlig i Den Haag 2. februar 1916. Aksjekapitalen var på 100.000 Gylden (tilsvarer drøyt 6 millioner kroner i 2022) fordelt på 500 aksjer pålydende 200 Gylden. Det var fire deltagere, hvorav Anton G. Kröller (1862-1941) fra Holland var den dominerende. De norske var hvalfangstreder og industribygger (Jotun fabrikker) Johan Bryde (1858-1925) fra Sandefjord, cand. phil. i geologi Birger Jacobsen (1879 – 1942) som var lærer og oppdager. Broren hans, den forhenværende konsulen i Montreal, Arvid Jacobsen (1877 – 1926) var jurist og generalagent for Canadian Pacific Railway Co. i Skandinavia. Kröller var direktør for et stort selskapskonglomerat, Wm. H. Müller & Co. basert i Rotterdam, som blant annet innbefattet et stort rederi, gruver m.m., og de var store på frakt av jernmalm. Firmaet hadde en jerngruve, Blötberget Gruvor, i Dalerne i Sverige. Malmen ble sendt med tog til Økslesund litt sør for Stockholm og fraktet videre med selskapets skip derfra. Birger Jacobsen var geologisk utdannet og svært aktiv på Spitsbergen med prospektering og i å annektere områder med tanke på gruvedrift og videresalg. Han var spesielt opptatt av jernmalm (se Polarboken 2017-2018 sider 138-143). Han samarbeidet blant annet nært med det britiske Northern Exploration Company (NEC) og jobbet også i perioder for dette firmaet. Arvid Jacobsen jobbet i en periode i utenrikstjenesten og var både i Japan og konsul i Montreal, Canada i 1908-1911. Han gikk så over til å arbeide for private firma, men ble gjerne fortsatt titulert med konsul, og senere med forhenværende konsul.
Birger Jacobsen hadde i 1911 annektert et område i Recherchefjorden med tanke på å utvinne jern. Han inngikk så en avtale om å selge dette feltet til NEC, men verdenskrigen 1914-1918 hindret NEC å gjennomføre handelen. Derfor mente Jacobsen at NEC hadde brutt avtalen, og han inngikk derfor i 1915 ny avtale med Anton Kröller. Det ble starten på et kortvarig nederlandske gruveeventyr på Svalbard. Sommeren 1916 sendte HNMM egen ekspedisjon til Svalbard. Johan Bryde stilte motorkutteren Wilhelm til disposisjon. De jobbet i Bellsundområdet hele sommeren for å kartlegge mineralforekomstene der. De satte også opp anneksjonsskilt og hadde eget hus på østsiden av Recherchefjorden.
Anneksjonsskiltet fra Recherchefjorden befinner seg på Svalbard museum (Foto: Svalbard museum)
Etter at ekspedisjonen var kommet hjem til Nederland leverte de et eget anneksjonskrav til det nederlandske utenriksministeriet. Da begynte spetakkelet! NEC mente at det var deres område og at den nye handelen til Birger Jacobsen ikke var gyldig. Deretter ble det mange runder med korrespondanse mellom de to selskapene via de respektive landenes utenrikstjenester.
Kravkartet som HNMM sendte inn til det nederlandske utenriksdepartementet i 1918 (Kilde: de Haas, H. 2008. Spitsbergen’s resources, Dutch entrepreneurs and Geo-politics. Industrial partonomy, resources, practices, cultures 19: 25–35.
Anton Kröller hadde fått sendt opp egen geolog sommeren 1916. Det var svensken Nils Brandberg som kom fra Blötberget Gruvor. Den svenske geologens rapport viste at jernforekomstene i Recherchefjorden ikke var drivverdige. Siden det var strid om eiendomsretten til det annekterte området, og det heller ikke var økonomisk drivverdig trakk HNMM seg ut av disputten med NEC og HNMM ble avviklet i 1919. Et annet nederlandsk selskap, Nederlandsche Spitsbergen Compagnie (NeSpiCo) kom imidlertid også på banen og startet storstilt kullgruvedrift i Isfjorden. De bygget opp gruvesamfunnet Barentsburg.
Hvordan gikk det så med de ulike aktørene fra HNMM?
Arvid Jacobsen kom i hardt vær fordi han som konsul i Canada forsøkte å bremse på norsk utvandring til dette landet. Han fikk så et godt tilbud fra Canadian Pacific Railway om å bli generalagenten deres i Skandinavia mens han ennå var konsul og han sluttet derfor i utenrikstjenesten. Den nye jobben hans innebar at han skulle jobbe for at nordmenn emigrerte til Canada! Dette var like etter at Norge var blitt selvstendig og valget hans vekket oppsikt. Aftenposten skrev mye negativt om ham, og han saksøkte avisen. Det endte med en stor injurierettsak som Jacobsen tapte. Han døde i California i 1926.
Birger Jacobsen hadde vært aktiv med å annektere land på Svalbard. Denne muligheten ble det slutt på i 1920 med Svalbardtraktaten. Han emigrerte sammen med kona til USA i desember 1916, men var tilbake i Europa igjen i 1918 og jobbet for NEC på Svalbard i 1920. Han så nye muligheter på Jan Mayen, som på den tiden var herreløst land. Han dro til Jan Mayen og annekterte i 1921 et stort område av øya i et forsøk på å hindre norske værvarslere å gjøre det samme. Som en kan tenke seg ble det mye bråk av dette. Han ble skviset ut og staten og Norge overtok etter hvert hele øya. Jacobsen gikk til sak mot staten og krevde erstatning på 100.000 kr, noe staten avviste. Jacobsen vant imidlertid frem i Høyesterett i 1933. Det skjedde deretter lite, og Jacobsen døde i 1942. Først i 1952 betalte Staten familien hans en sum på 170.000 kr (tilsvarer drøyt 3 millioner i 2022) for å kjøpe ut alle eventuelle rettigheter familien måtte ha til Jan Mayen.
Over venstre: Anton G. Kröller (Kilde: Public domain), Over høyre: Johan Bryde (Kilde: Nasjonalbiblioteket). Under venstre: Arvid Jacobsen (Kilde: Aftenposten 20 april 1914), under høyre: Birger Jacobsen (Kilde: Dagbladet 25 november 1933).
Johan Bryde ble stor hvalfangstreder og utviklet hvalfangststasjoner i Sør-Afrika. Han fikk etter hvert store økonomiske problemer og måtte avvikle og avhende selskapene sine. Han døde i 1925. Best kjent av hans firmaer i dag er malingsfabrikken Jotun. Som følge av hvalfangstaktiviteten i Sør-Afrika har han fått en egen hvalart oppkalt etter seg. Den heter brydehval (Balaenoptera brydei) og er en tropisk hval av finnhvalfamilien.
Anton Kröller var involvert i mye. Han var blant annet med på å opprette flyselskapet Koninklijke Luchtvaart Maatschappij (KLM). I dag huskes han best for ekteskapet med tyske Helene Müller (1869 – 1939). Hun ble, ved hjelp av mannens penger, en ivrig kunstsamler. Hun oppdaget Vincent van Gogh og kjøpte blant annet 13 av maleriene hans og til sammen ca. 200 av hans verk. De utgjør verdens nest største samling av van Gogh, og er en viktig del av et av Europas største moderne kunst museer som ekteparet fikk opprettet. Det heter Kröller-Müller museet og ligger midt inne i De Hoge Veluwe, en 55 km² stor nasjonalpark nær Arnhem i Nederland. Nasjonalparken er en stiftelse, også opprettet av ekteparet. Se detaljer på linken:
I juni 1917 kunne man i mange norske aviser finne en innbydelse til å investere i et nyoppstartet aksjeselskap A/S Spitsbergen Guano Compani. Formålet med selskapet var kommersiell utnyttelse av guanoforekomster i Bellsund.
Guano er et viktig gjødsel i landbruket, og Norge hadde stort behov å importere dette selv om avfall fra torskefisket, slik som torskehodene, i Norge ble tørket og gjort om til gjødsel – fiskeguano. Man fikk også guano som biprodukt fra hvalfangsten, men den mest kjente guanoen er imidlertid fugleguano som ble utvunnet på Chincha-øyene i Peru. På disse øyene, som ligger i noen av verdens rikeste fiskefelt, hekker det enorme mengder sjøfugl. Disse hadde opp gjennom årene lagt igjen så mye fuglemøkk at det var rike leier av det på øyene. Det er verdt å merke seg at disse øyene ligger nær kysten av Peru, som nærmest er en ørken. Chincha-øyene ligger geografisk slik til at det alltid blåser fralandsvind der, det vil si tørr vind fra ørkenen. Det gjør at det aldri regner og at fuglemøkken ikke renner bort, men blir en tørr masse.
Illustrasjon av Chincha-øyene. Trykk basert på tegning av Oswald Younghusband (1864). I det året gikk Spania til krig mot Peru blant annet for å sikre seg øyene. Peru fikk hjelp av Chile, Equador og Bolivia og krigen varte til og fra i ca. 15 år.
Under verdenskrigen 1914-1918 ble skipstransport til Europa vanskelig og det oppstod mangel på guano, og dermed høye priser. Derfor fattet amtsagronom (amt er et gammelt navn for fylke) Gerhard Myklebust i Valldal på Sunnmøre interesse for å utvinne fugleguano på Svalbard. Der var det også store mengder sjøfugl og fisk. Han utrustet ekspedisjon til Svalbard og fant et område som virket lovende i Bellsund. Det var Midterhukfjellet, den vestligste delen av halvøya som skiller Van Mijenfjorden fra Van Keulenfjorden. Myklebust gjorde krav på området og leverte dette inn til Utenriksdepartementet, men han var for sent ute. Det skulle vise seg at det britiske selskapet Northern Exploration Company (NEC) alt hadde sikret seg området med tanke på kullgruvedrift. Det ble etter hvert inngått en avtale om at Spitsbergen Guano kunne få lov til å utvinne overflateguano på NECs område, men hadde ikke lov til å sette i gang gruvedrift. Fasit ble til slutt at det ikke ble noe guanodrift på Svalbard. Kanskje var guanoen av for dårlig kvalitet, det er tross alt ikke tørt på Svalbard slik som på Chincha-øyene. Prisen på guano falt nok når krigen var over, så guanoprosjektet var neppe så regningssvarende som Myklebust opprinnelig håpet på.
Det er verdt å merke seg hvem han fikk med seg på laget sitt i guanoselskapet. Finansene kom fra Ålesund og Peter S. Brandal og Trygve Klausen var med. Det er de samme som i samme periode startet opp kullgruvedrift i det vi i dag kjenner som Ny-Ålesund.
Midterhuken øverst til venstre. Hele fjellområdet i bildet var det som Myklebust prøvde å sikre seg – men forgjeves. (Luftfoto: Norsk Polarinstitutt)
Besetningen på den ombygde fiskekutteren Matador. I midten kapteinløytnant Oscar Bauendahl, ekspedisjonens leder. Til venstre styrmann Richard Dressler, mannskapet består av fem matroser. Legg merke til båtens navn på genserne deres og de fine luene. Bildet er tatt i Hamburg om bord i Matador før avreise 16. august 1900. (Foto: Willy Wilcke (1864-1945)).
Redaksjonen i Nytt & Gammelt fikk nylig tilsendt et svensk avisutklipp fra Norrköpings Tidningen fra 26. september 1901 (under). Innsenderen var polarklubbmedlem Burny Iversen, og han lurte på om det kunne ha interesse. Redaksjonen syntes absolutt at dette virket spennende. Vi begynte derfor å søke litt i norske aviser fra samme periode for å finne ut mer.
Et søk i Nasjonalbiblioteket ga 108 avisoppslag om Oskar Bauendahl. Vi valgte ut et par stykker som virket artige. Det viste seg at Bauendahl planla en tur til Nordpolen med båt uten å ha nevneverdige kvalifikasjoner eller kunnskap om Arktis. Det endte med at han måtte overvintre i Pikes hus på Danskøya. Der bygget han en slags båt, eller nærmest en flåte, av materialer av restene etter Andrées ballonghus. Planen var å seile med den til Grønland. Den planen lot seg heller ikke gjennomføre og han måtte gi opp og dra hjem til Tyskland.
Nordre Trondhjems Amtstidende, onsdag 2. oktober 1901 har en interessant artikkel om Bauendahl. Avisen er skrevet med gotisk skrift, hvilket er tungt å lese i dag. Vi har derfor skrevet av stykket, men beholdt gammelt språk og eventuelle skrivefeil. Dette for å bevare tidsånden og koloritten.
Bauendahl og hans polareventyr
Den forhenværende tyske sjøoffiser, kapteinløitnant Bauendahl er sluppet heldigere fra sit mildest talt dumdristige forsøg paa at løse det store arktiske problem, end det paa nogen maade lod sig vente. Uden at hverken han eller nogen av hans ledsagere havde den ringeste personlige erfaring om forholdene i Ishavet, reiste han, som det maaske vil erindres, fra Hamburg i fjor den 16de august, altsaa paa den tid av aaret, da ishavsfarerne ikke drager du, men søger hjemover. Dertil med et lidet seilfartøi, en forhenværende fiskekutter, ligesaa uskikket til at taale polarisens tryk som til at rumme nogen tilstrækkelig polarudrustning eller til at byde den rikgignok faatallige besætning nogenlunde bekvemmelighed og rimeligt ly. I «Petermanns mittheilungen», det bekjendte geografiske fagskrift, blev der ogsaa avsagt en fældende dom over foretagendet.
«Ene og alene som et umodent projekt kan man,» hed det i tidsskriftet «betegne den av fhv. kapteinløitnant Bauendahl nu iverksatte plan, der tilsigter at naa Nordpolen, eller et omkring denne beliggende land, med det ikke mere end 44 registertons drægtige seilfartøi «Matador», hvis besætning udgjør en styrmand og 5 matroser. Det er hans hensigt at søge op paa vestsiden av Spitsbergen, til han naar grænsen av pakisen, og saa at søge langs denne mod øst for at finde aabne render, der kan lade ham fortsætte seiladsen videre mod nord. Naar det da bliver stop med fartøiets yderligere fremtrængen, muligens ved Syvøerne overlades «Matador» der til sin skjæbne, og hr. Bauendahl og hans ledsagere tiltræder isvandringen mod polen» (hvorved en av B. udspekuleret maade at bringe slæderne frem over iskossene ved hjælp av en medført heisekran skulde komme til anvendelse.) «Tilbagereisen vil alt efter is- og strømforhold foregaa paa drivisen over Frans Josefs land, over Grønland eller efter hvilkensomhelst anden retning.
Efter den fremtredne aarstid og den langsomme fart, som den lille seiler formaar at gjøre, er det at vente og at haabe, at færden ender allerede paa Spitsbergen, – ellers er der altfor meget at frygte for en gjentagelse av den skjæbne, som blev de to svenske forskere Bjørling og Kallstenius tildel i Smith Sound 1892. Naar hr. kapteinløitnanten av uforstand og foragt for alle hidtil vundne erfaringer sætter sit eget liv paa spil, saa faar han jo avgjøre den ting med sig selv. Men at han med sin autoritet lokker ukyndige folk med sig i fordærvelsen kan ikke dømmes strengt nok».
Ikke destomindre er baade Bauendahl selv hans folk jo nu sluppet velberget fra avfæren. Polen har han vistnok ikke opdaget, men han er dog trængt frem til den efter omstændighederne noksaa respektable breddegrad 82 gr. 7’ og overvintrede paa Danskøerne. Fartøiet sendte han derfra hjemover med dets besætning; selv syntes han endnu ikke at have devoveret sig mot. Med en norsk (?) ledsager vilde han på en flaade, tømret sammen av det Andréeske ballonhus’s rester, komme seg over til Grønland for derfra paany at søge opover mod polen. Umuligheden av denne endnu vildere plan synes dog i tide at være gaaet op for hr. Bauendahl, saaledes at ogsaa han nu har slaaet koldt vand i blodet og befinder sig paa hjemveien.
Asker og Bærums Budstikke 2. oktober 1901 er også interessant lesestoff. Vi gjengir stykket her og tror de fleste av leserne klarer å gjøre seg opp sin egen oppfatning uten at redaksjonen kommenterer dette ytterligere.
Epilog En gjennomgang av noen tyske aviser utgitt etter hans hjemkomst til Tyskland viser at Bauendahl slett ikke var misfornøyd ekspedisjonen. Han hevdet at det var vanlig at folk som var ute på sin første polarekspedisjon mislyktes. Det gjaldt ifølge Bauendahl både Nansen, Nordenskiöld og Koldewey. Han hadde bestemt seg for å dra på en ny ekspedisjon året etter. Da skulle han bruke den samme båten, men han skulle sette inn en motor i den. Planen var å landsette ekspedisjonen på kysten av Øst-Grønland og reise nordover langs land. Han skulle ha med seg en matros og to samer, hundespann og sleder med 12 hunder og 24 reinsdyr. Vi vet i ettertid at det ikke ble noe av dette. Båten Matador ble solgt og ble igjen fiskebåt.
I norske aviser i 1938 var det en svalbardnyhet som gikk ofte igjen. Den gjaldt de varme kildene i Bockfjorden, nord på Spitsbergen, og muligheten for produksjon av mineralvann på flaske slik vi kjenner fra Farris i Vestfold. Det er flere slike kilder i Bockfjorden. De mest kjente kalles henholdsvis Jotunkjeldane og Trollkjeldane. Førstnevnte ligger ikke langt fra fjorden ca. 50 meter over havet. Sistnevnte er de største og ligger 8 km lengre inn i landet. Vanntemperaturen her er blitt målt til 28 ⁰C. Geologien i området er påvirket av Sverrefjellet, en gammel utdødd vulkan og vannet i kildene er grunnvann som er blitt varmet opp nede i bakken.
Kildevannet fra Bockfjorden skulle visstnok egne seg til bordvann, dvs. drikke til maten, men også ha helbredende egenskaper. Det siste gjaldt katarr – akutt betennelse i slimhinnene i fordøyelseskanalen. Tanken var å tappe dette vannet på flasker og selge det til turister i Ny-Ålesund.
Så vidt vites ble det aldri noen produksjon av flaskevann. Kildene er små og logistikken til dels vanskelig. I 1973 ble området der kildene ligger en del av Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark og således beskyttet mot inngrep slik som produksjon av mineralvann på flaske. Videre ble det fra og med 1. januar 2020 innført ferdselsforbud ved Trollkjeldane.
Et eksempel på en avis som tok opp temaet er Bergens Arbeiderblad 30. juli 1938 side 2
Fra Trollkjeldane i Bockfjorden september 2005. Det er ikke snakk om store kilder. Fra og med 2020 er det ferdselsforbud i området blant annet for å beskytte den unike vegetasjonen. (Foto: Ian Gjertz, bildet er tatt som et ledd i Sysselmesterens inspeksjon av området)
Per Kyrre Reymert, den kjente polarentusiasten fra Tromsø, har bedt Redaksjonen i Nytt & Gammelt fra Polartraktene om hjelp til å løse et mysterium. I sitt arbeid med å nøste opp i gammelt Svalbard arkivmateriale kom Per Kyrre over et spennende avisutklipp. Det er fra Aftenpostens aftennummer (avisen kom tidligere ut med to utgaver hver dag) 21. august 1937.
Avisartikkelen viser et bilde av Adolf Hoel sammen med en stein som har mange navn og årstall innrisset. Nederst kan man ane at det står årstallet 23 aug 1872 og fartøynavnet Samson. Dette var ekspedisjonen til engelskmannen Benjamin Leigh Smith, som kartla deler av Svalbard på den tiden. Artikkelen viser til at den første som har signert steinen er den engelske admiralen Constantine John Phipps som var på ekspedisjon i området i 1773 med to skip (ikke 1771 som avisen feilaktig skriver).
Denne graffiti-steinen er et viktig kulturminne som ble fjernet fra Svalbard og levert til Adolf Hoel og ble oppbevart i Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelsers (NSIU) kontor i Oslo. NSIU endret i 1948 navn til Norsk Polarinstitutt.
Hvis man slår opp i boken over geografiske navn på Svalbard «The Place-names of Svalbard» finner man under oppslaget «Velkomstvarden» henvisning til at det var en varde som står på Velkomstpynten på Reinsdyrflya. Varden hadde bløt stein som besøkende pleide å risse inn navnene sine på. Det er derfor god grunn til å anta at den omtalte steinen i avisartikkelen stammer fra den varden. Vi vet altså hvor graffiti-steinen kommer fra, men ikke hvor det ble av den.
Per Kyrre Reymert lurer derfor på om lesere av Nytt & Gammelt kan bidra med informasjon om hvor det ble av denne steinen. Send gjerne forslag og tips til Nytt & Gammelt. Det vanker en belønning til den som kan løse gåten.
