Av Ian Gjertz –
I juni 1917 kunne man i mange norske aviser finne en innbydelse til å investere i et nyoppstartet aksjeselskap A/S Spitsbergen Guano Compani. Formålet med selskapet var kommersiell utnyttelse av guanoforekomster i Bellsund.
Guano er et viktig gjødsel i landbruket, og Norge hadde stort behov å importere dette selv om avfall fra torskefisket, slik som torskehodene, i Norge ble tørket og gjort om til gjødsel – fiskeguano. Man fikk også guano som biprodukt fra hvalfangsten, men den mest kjente guanoen er imidlertid fugleguano som ble utvunnet på Chincha-øyene i Peru. På disse øyene, som ligger i noen av verdens rikeste fiskefelt, hekker det enorme mengder sjøfugl. Disse hadde opp gjennom årene lagt igjen så mye fuglemøkk at det var rike leier av det på øyene. Det er verdt å merke seg at disse øyene ligger nær kysten av Peru, som nærmest er en ørken. Chincha-øyene ligger geografisk slik til at det alltid blåser fralandsvind der, det vil si tørr vind fra ørkenen. Det gjør at det aldri regner og at fuglemøkken ikke renner bort, men blir en tørr masse.
Under verdenskrigen 1914-1918 ble skipstransport til Europa vanskelig og det oppstod mangel på guano, og dermed høye priser. Derfor fattet amtsagronom (amt er et gammelt navn for fylke) Gerhard Myklebust i Valldal på Sunnmøre interesse for å utvinne fugleguano på Svalbard. Der var det også store mengder sjøfugl og fisk. Han utrustet ekspedisjon til Svalbard og fant et område som virket lovende i Bellsund. Det var Midterhukfjellet, den vestligste delen av halvøya som skiller Van Mijenfjorden fra Van Keulenfjorden. Myklebust gjorde krav på området og leverte dette inn til Utenriksdepartementet, men han var for sent ute. Det skulle vise seg at det britiske selskapet Northern Exploration Company (NEC) alt hadde sikret seg området med tanke på kullgruvedrift. Det ble etter hvert inngått en avtale om at Spitsbergen Guano kunne få lov til å utvinne overflateguano på NECs område, men hadde ikke lov til å sette i gang gruvedrift. Fasit ble til slutt at det ikke ble noe guanodrift på Svalbard. Kanskje var guanoen av for dårlig kvalitet, det er tross alt ikke tørt på Svalbard slik som på Chincha-øyene. Prisen på guano falt nok når krigen var over, så guanoprosjektet var neppe så regningssvarende som Myklebust opprinnelig håpet på.
Det er verdt å merke seg hvem han fikk med seg på laget sitt i guanoselskapet. Finansene kom fra Ålesund og Peter S. Brandal og Trygve Klausen var med. Det er de samme som i samme periode startet opp kullgruvedrift i det vi i dag kjenner som Ny-Ålesund.
