Kategori: Polartraktene

Tekst og foto: Ian Gjertz 

Da jeg i januar 2002 vansmektet på mitt kontor og svarte på et telefonanrop visste jeg lite om at det ville gjøre meg til nordøst-grønlandsk mester i Trivial Pursuit. Sammenhengen her er ikke helt innlysende så jeg skal utdype dette nedenfor. 

Nordøst-Grønland har en spesiell interesse for nordmenn som lider under polarbasillen. I mange år var det norsk tilstedeværelse i dette isolerte området. Det var bygget ut et nettverk av fangststasjoner langs kysten her, både danske og norske. Norsk hovedsete var Myggbukta som i årene 1922-1959 i tillegg til å være fangststasjon også var norsk radiostasjon som sendte værmeldinger fra området. 

Etter å ha jobbet med det polare i mange år var jeg svært lysten på å komme meg til Nordøst-Grønland og Myggbukta. Jeg kan illustrere dette med at om noen hadde gitt meg en gratisbillett til et hvilket som helst sted på kloden så ville jeg valgt en tur til Nordøst-Grønland. Som vi alle vet er det langt mellom slike gylne billetter, men jeg fikk faktisk en dalende i fanget! Det skjedde i form av det ovenfor nevnte telefonanropet. 

En dansk forskningsekspedisjon var planlagt til Nordøst-Grønland sommeren 2002. Det var den danske ekspedisjonslederen som ringte meg. Han forklarte at de skulle ha fire forskere i felt den sommeren. De manglet imidlertid penger og lurte på om jeg kunne tenke meg å delta i feltarbeidet, men uten lønn. Danskene skulle imidlertid dekke alle utgifter og det er ikke billig å reise til dette, for meg, forjettete land. I tillegg skulle jeg som ulønnet deltager på ekspedisjonen kunne ta meg fri, når det passet med arbeidet, og leke turist. Jeg trengte ikke betenkningstid, og arbeidsgiveren min var velvillig. Så det ble tur på meg. 

Feltarbeidet skulle bestå i å nær-fotografere hvalross med tanke på å lage et fotoarkiv over alle individene, som teller noen hundre dyr, i den lille isolerte bestanden på Nordøst-Grønland. Det finnes kun noen få faste hvalrossliggeplasser i denne delen av Grønland. En av disse er Sandøen ytterst i Young Sund, passasjen mellom Clavering Ø og Wollaston Forland. To feltpartier skulle veksle om å bo i telt på Sandøen og kartlegge hvalrossene gjennom ettersommeren. Jeg skulle delta i det siste to-manns partiet fra sent august til ut i september. 

Ikke bare er Sandøen sentralt plassert i de gamle norske fangstområdene, men det ligger i nærheten av den danske marines base Daneborg på Wollaston Forland. Det er her den verdenskjente sledepatruljen Sirus holder til. Seks tomannslag herfra patruljerer et enormt område av Nordøst-Grønland, med hundeslede om vinteren og småbåt om sommeren. 

For å komme seg til Sandøen med fly må man via Island, først Reykjavik og deretter Akureyri. Så flyr man til Minebyen ved Mestersvig, en stor militær flyplass i en nedlagt gruveby sør på Nordøst-Grønland. Herfra flyr man så med Twin Otter, et lite to-motors fly, til Daneborg. Så kan siste etappe gå med gummibåt. 

Daneborg er en moderne militærstasjon, men den er beregnet på en liten besetning og har ikke plass til å innkvartere forskere. Like utenfor den militære stasjonen ligger imidlertid en nedlagt værstasjon, Daneborg Vejrstation. Den var sommerstid i bruk som innkvartering for forskere. Værstasjonen ble oppført under krigen og nedlagt i 1975. Den var gammel, muggen og dårlig vedlikeholdt. Telt på Sandøen var egentlig å foretrekke! 

Hvalrossene er sosiale dyr og vil gjerne være sammen med sine artsfrender. En enslig hvalross legger seg sjelden opp på land alene. Den svømmer heller en runde og kommer tilbake på et senere tidspunkt. Dersom det da ligger en liten flokk på land, legger nykommeren seg sammen med disse. De ligger gjerne et par døgns tid før de igjen legger på svøm for å finne mat. Det gjør at hvalrossflokken på land sakte bygger seg opp for så å minske igjen. Så kan det, avhengig av været og andre forhold, være noen dager uten hvalross på land før hele prosessen gjentar seg på nytt. Det gjør at man som biolog ikke må holde kontinuerlig vakt, men kan ta seg noen fotturer med passende mellomrom. 

Å gå turer på Wollaston Forland og Clavering Ø var spennende. Ikke bare var det historiske fangststasjoner i området, men også gamle inuitt-boplasser der arkeologiske flint-pilspisser fortsatt lå oppe i dagen. Clavering Ø var det siste stedet europeere, i 1823, hadde sett de nordøst-grønlandske inuittene. Det er uklart hvorfor, men inuittene døde ut etter dette. For folk som meg, med erfaring fra Svalbard, er det nok all moskusen og polarharene som er mest slående. På en av turene møtte jeg over 100 moskus, og harene opptrer nærmest som små kenguruer der de hopper rundt bare på bakbeina. 

Sommeren var på hell og Daneborg ble sakte tømt for forskere og andre tilreisende. Hvalross feltpartiet skulle være med det siste oppsatte flyet. Den islandske Twin Otteren skulle hente oss på militærstasjonen og deretter fly til Zackenberg forskningsstasjon 30 km vest for Daneborg. 

Zackenberg var kun en sommerstasjon, og var nå nedstengt. De to gjenværende danske stasjonsansvarlige skulle bli med flyet vårt. Det ble til at de to islandske flygerne, min danske hvalrosskollega og jeg skulle overnatte, og at alle seks skulle fly sørover direkte til Mestersvig påfølgende morgen. Før flyet vårt kunne lande på Zackenberg måtte de stasjonsansvarlige rydde rullebanen for moskus! Slikt setter jo unektelig en spiss på flyturen. 

Vårt danske vertskap på Zackenberg serverte middag, øl og selvfølgelig Gammel Dansk. De bestemte videre at vi som underholdning skulle spille Trivial Persuit. Det var alle med på, og det ble delt inn i to lag. Ett bestod av de tre danskene, mens de tre utlendingene ble satt på samme lag. Vi utlendinger måtte snakke engelsk, for yngre islendinger er ikke alltid så gode på å snakke dansk eller norsk. Vi ante ugler i mosen da danskene dro frem en dansk versjon av Trivial Persuit! Det innebærer at alle spørsmålskortene er på dansk og ofte omhandler danske tema! 

Danskene ble etter hvert overrasket over at utlendingene kunne så mye dansk historie. Vi måtte minne om at både Island og Norge hadde vært under dansk styre og dermed hadde vi til dels felles historie. Det endte med en knepen utenlandsk seier og dermed var vi blitt Trivial Persuit mestre for Nordøst-Grønland. Det ble ikke bare med æren. Islendingene var så kry over seieren, og ville gjøre stas på sin norske lag-kompis, at de neste morgen fløy sporenstreks en omvei til Myggbukta. Vi var for tungt lastet til å lande på tundraen der, men de sirklet den gamle fangststasjonen seks ganger i lav høyde for at alle skulle få se den og ta bilder. En flott premie, som jeg levde på lenge etter at vi hadde forlatt Grønland! 

Tekst og foto: Ian Gjertz

Tirsdag 11. mars var det boklansering i Gyldendalhuset i Oslo sentrum. Det var polarhistoriker Harald Dag Jølle som presenterte sin nyeste bok Ytterst i verden – på jakt etter en polarkultur. Jølle er for mange kanskje kjent fra dokumentarfilmer vist på NRK, for eksempel om kite-ekspedisjoner på Grønland, bl.a. sammen med Vegard Ulvang og Kronprins Haakon Magnus. Frammøtet var godt, og salen var full.

Selve lanseringen fulgte en standard mal. Innledningsvis var det de obligatoriske korte talene.  Musikkunderholdningen var det så Odd Nordstoga som stod for. Deretter fulgte en samtale mellom Anders Bache og forfatteren. Bache er polarentusiast og leder til daglig forsknings- og forvaltningsarbeidet ved Roald Amundsens hjem Uranienborg på Svartskog. Når to glimrende formidlere, begge glødene opptatt av det polare, har en samtale for åpen mikrofon blir resultatet underholdene for tilhørerne. Deretter ble panelet utvidet med Vegard Ulvang, som har deltatt på mange polare ferder sammen med forfatteren. Dette førte til litt mimring og mange muntre historier. Så var det fritt fram for tilhørerne å kjøpe bøker og få de signert.

Trenger verden flere polarbøker

Samlere, og lesere av polarlitteratur har nok å velge i. De fleste av oss har hyllemetere fulle av slike bøker. Så er spørsmålet om vi trenger flere? Det avhenger selvfølgelig av kvaliteten på boken og folks smak og preferanser. Jeg har i hvert fall satt av plass til denne boken. Den har blandingen av forfatterens egne opplevelser lenket opp mot det polarhistoriske som jeg er glad i. I tillegg har boken drøyt 100 illustrasjoner, en god blanding av historiske fotografier og nyere private bilder. Jeg har fått lest litt i boken som er på 359 sider, og Jølle er flink til å skrive. Det er artig lesning, og ikke minst så er det omfattende kildehenvisninger bakerst. Det siste er kan hende ikke så viktig for en vanlig leser, men polarentusiaster elsker slikt!

Tekst og foto: Johan Leon Amundsen

Da polarskipet ‘’Maud’’ ble bygget (1918), kostet hun vel tre ganger det planlagte og langt overgikk det Roald Amundsens (RA) økonomi tålte. Dette var destruktivt for RA som ikke innså sin begrensning og fortsatte som før sine dyre anskaffelser, som f.eks. tre fly han overhodet ikke hadde råd til (1924). Dette aksepterte ikke RAs bror, forretningsfører og største bidragsyter Leon, og RA brøt tvert med ham.

Derfor kalte Leons hustru Aline polarskipet ‘’Maud’’ for ‘’le maudit bateau’’ på fransk. Dette kan bety ‘’den forbaskede båten’’ eller ‘’den forbannede båten’’. Hun mente nok begge deler, men spesielt sistnevnte, altså at det lå en forbannelse over båten. Se bare listen over ulykker under ferden gjennom nord-øst-passasjen, i isen nord for Russland:

• RA falt ned landgangen og brakk armen
• Han ble angrepet av en binne, og fikk dype spor i ryggen
• Han ble utsatt for en kullosforgiftning som lungene bar spor av resten av livet
• Peter Tessem og Paul Knutsen forlot båten, de ville ikke mer
… og de kom aldri frem (til Port Dickson)
• Det ble skader på ror og propell som måtte repareres i Seattle, langt borte
• RAs økonomi ble katastrofal, og det endte med konkurs. Og familiebrudd
• Når båten ble liggende i Cambridge Bay, lot de lokale kanadierne den synke
… og de hugget all ved over vann for å bruke det som brensel

80 år senere ble hun brakt hjem til Norge, der hun nå ligger, fortsatt som vrak, på en flåte ved Tofte. Den videre tilværelsen er usikker, i beste fall treg.

Vil hun, som sine forgjengere ‘’Fram’’ og ‘’Gjøa’’ etter hvert komme i hus?
Eller ligger det fortsatt en forbannelse over henne?

av Kåre Kullerud, Norsk Bergverksmuseum –

Oskar N. Lindås ble født 31. juli 1883 i Evje i Setesdal. Faren, Nils Lindaas, var fra Sandsvær herred – i dag en del av Kongsberg kommune. Nils Lindaas fullførte Bergskolen på Kongsberg i 1880. Bergskolen var en stigerskole, dvs. en skole som utdannet arbeidsledere eller formenn for gruvedrift. Som ferdig utdannet stiger fikk Nils jobb som bestyrer for en gruve i Evje, noe som forklarer hvorfor Oskar ble født der. Folketellingen fra 1900 forteller at en yngre bror av Oskar ble født i Sandsvær i 1888, så oppholdet for familien i Setesdal varte ikke så mange årene. Året 1900 var Oskar registrert som sølvverksarbeider, mens faren var stiger ved Kongsberg Sølvverk.

Oskar skulle på flere måter gå i sin fars fotspor og i 1907 var han ferdig utdannet stiger fra Bergskolen på Kongsberg. Da var han allerede ansatt av selskapet Grønlandsk Minedrift A/S for å jobbe ved Josva kobbergruve i Sør-Grønland. Selskapet hadde nettopp blitt etablert av dansken Marius Ib Nyeboe (1867-1946). Nyeboe har satt flere spor etter seg i dansk polarhistorie – han blir blant annet omtalt som Knud Rasmussens «business manager» i forbindelse med Rasmussens 5. Thule ekspedisjon. Historien om den danske polarhelten Knud Rasmussen kan interesserte lese andre steder.

Grønlandsk Minedrift A/S drev Josva kobbergruve fra 1907 til 1914. De første årene ble malmen sendt med skip til kunder i Danmark og Tyskland, men i 1911 sto en smeltehytte klar til bruk, noe som gjorde at malmen kunne videreforedles på stedet. Gruven ble lagt ned i 1914, da malmforekomsten tilsynelatende var tom.

Utpå høsten 1909 sluttet Oskar i jobben ved Josva kobbergruve. Med seg i bagasjen hjem til Norge hadde han med seg fotografier i form av negativer på glassplater. Kongsberg Historielag fikk nylig Oskars fotografier i gave fra etterkommerne.

Når man begynner å gå gjennom fotografiene som Oskar N. Lindås tok, forstår man fort at man har en fotoskatt foran seg – fotografier som bør deles med andre. Noen av fotografiene blir vist her.

Kilder:

Bergverks-nytt 1957, Nr. 12, side 32-33: Oskar N. Lindås. Gjengitt i Langs Lågen 2017, side 182-183 (https://www.nb.no/items/2fcb5273480a66753a31b8b465b9353c?page=185&searchText=langs%20l%C3%A5gen).

Dansk Nationalleksikon, om Marius Ib Nyeboe: https://biografiskleksikon.lex.dk/M._Ib_Nyeboe

Danmarks Nationalleksikon, om Knud Rasmussen: https://lex.dk/Knud_Rasmussen

The Josva Copper Mine: https://explorenorth.com/library/weekly/aa112400a.htm (nedlastet 25.11.2024).

Kilder for stedfesting av fotografier:

Josva kobbergruve: https://www.juniorminingnetwork.com/junior-miner-news/press-releases/2148-tsx-venture/amrq/134886-kobberminebugt-licence-exploration-results.html (med foto fra Josva kobbergruve, nedlastet 25.11.2024).

Qaqortoq/Julianehaab: https://www.stamps.dk/da-DK/lot/181910/groenland-julianehaab-kirken-pracht-and-crone-u-no (foto av «Kirken ved Julianehaab», nedlastet 25.11.2024).

Av Ian Gjertz –

Da jeg var på besøk hos slekt i Namdalen i Trøndelag kom jeg over et spennende fotografi som hang på veggen. Bildet viste fem brødre Aavatsmark. 

Bildet viser fem brødre Aavatsmark. Innfelt i venstre hjørne Peder som var bonde. Han var død da det store bildet ble tatt 30.09 1924. Foran til venstre bonde Andreas og til høyre bonde Salamon. Bak til venstre forretningsmann Otto og til høyre offiser Ivar. Alle med etternavn Aavatsmark. Dette er viktig å presisere siden det ikke var uvanlig å ta etternavn etter gården man drev og bodde på.

Et familiebilde er ikke nødvendigvis så spennende for utenforstående, men navnet Aavatsmark ringte en liten Svalbard-bjelle hos meg. Jeg hadde nemlig vært på en bre på Spitsbergen som hadde samme navnet – Aavatsmarkbreen. Den ligger ved Forlandssundet, like sør for Sarstangen. Dette var derfor verdt å undersøke nærmere.

Aavatsmarkbreen ligger like sør for Sarstangen og er det nederste stedsnavnet på dette kartet. (Kart: Norsk Polarinstitutt)

Den ene av de fem brødrene på bildet var Ivar Aavatsmark (1864-1947). Han hadde gjort karriere i militæret og endte som generalmajor. Hans politiske karriere var også imponerende. Han var venstre-politiker og stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag fra 1907-1921 og en ledende forsvarspolitiker rundt første verdenskrig. Han var forsvarsminister fra 1919-1920 og fra 1921-1923. 

Ivar Aavatsmark (Foto: Gustav Borgen årstall ukjent.

Kilde: Norsk Folkemuseum, inventarnr. NFB.41773)

Hvorfor fikk han en bre oppkalt etter seg? Da må vi tilbake til polarforskeren Gunnar Isachsen og den tidlige norske kartleggingen av Spitsbergen. Isachsen planla ekspedisjoner til Spitsbergen i 1909 og 1910. Til dette trengte han økonomisk støtte og et fartøy. Her kommer Ivar Aavatsmark inn i bildet, for som stortingsrepresentant og forsvarspolitiker anbefalte han at Stortinget skulle bevilge midler til å utruste det militære fartøyet Farm slik at det kunne brukes på ekspedisjonene. Farm var av stål og ferdigbygget i 1900, hadde dampmaskin og var transportfartøy og forsyningsskip for marinen med 32 manns besetning. Det er verdt å merke seg at betegnelsen KNM foran skipsnavn (Kongelig Norsk Marine) først ble tatt i bruk i 1946. Farm var i tjeneste for marinen kun frem til 1940 og brukte derfor aldri prefikset KNM.

Farm 30. juli 1901 (Foto: Anders B. Wilse, Kilde: Norsk Maritimt Museum NSM.000141)

På den tiden var det svært mange steder som ikke hadde navn på Svalbard.  Dette var upraktisk når man skulle lage kart. Derfor gikk man inn for å navnsette i de områdene man kartla. Det kunne være beskrivende navn, oppkallinger etter kjente personer, å kalle opp etter bidragsytere til ekspedisjon eller også å navnsette etter ekspedisjonsdeltagere og deres venner og slektninger. Man finner derfor mange spor etter Farm-ekspedisjonene i navnsettingen på Spitsbergen.  Blant disse kan jeg nevne Farmhamna, Farmgrunnen, Farmsundet, og Marineholmane. Jeg må for all del ikke glemme selveste rosinen i Trønderpølsen – Aavatsmarkbreen.

Farm langs kysten av Spitsbergen sommeren 1910. Det ligger en sel på isflaket og mannen ombord holder en rifle. (Foto: Karl Haavimb 1910, Kilde: Norsk Polarinstitutt)

Av Fridtjof Mehlum –

De fleste foretrekker vel å feire julen hjemme i sin varme stue. Ikke alle har vært så heldige. I 1872 var det en stor gruppe deltagere på en amerikansk ekspedisjon som måtte tilbringe julen langt til havs drivende på et isflak midt ute i Davisstredet mellom Grønland og Canada.

I juli 1871 seilte kaptein Charles Hall fra østkysten av USA med ekspedisjonsfartøyet Polaris på vei i retning mot Nordpolen. Ekspedisjonen var finansiert av den amerikanske staten. Hensikten var å komme med skipet så langt nord som mulig mellom Grønland og Canada og å dra videre med hundeslede mot Nordpolen. Underveis skulle det gjøres kartlegging og innsamling av naturhistorisk og kulturhistorisk materiale.

Da ekspedisjonen kom til Grønland dro den til Upernavik for å plukke opp den erfarne grønlenderen og hundekjøreren Hans Hendrik (Suersaq), som tidligere hadde vært med på både Elisha Kent Kanes ekspedisjon i 1853–55 for leting etter John Franklin- ekspedisjonen, og Isaac Israel Hayes nordpolekspedisjon 1860-61. Hans Hendrik kom om bord med en mengde utstyr og hadde med seg både kone Meqo og tre barn på turen. Han ville ikke være så lenge borte fra familien, så han fikk tillatelse til å ta den med. Allerede i USA var tre canadiske inuitter kommet om bord. Det var tolken Joe, hans kone Hannah og deres datter. Joe og Hannah hadde deltatt på Halls to tidligere ekspedisjoner.

Etter komplettering av utstyr og proviant for 2 ½ år dro ekspedisjonen videre nordover på vestsiden av Smith Sound og gjennom farvannene mellom Ellesmereøya og Nordvest-Grønland. I dette området ligger den omstridte Hansøya i Kennedykanalen på grensen mellom Canada og Grønland. Øya ble oppkalt etter Hans Hendrik av Charles Hall i 1871. 

Ekspedisjonen ble hindret av mye sjøis og kom ikke lenger nord enn til 82^o  11´N nær Kapp Lieber før den måtte snu og søke vinterhavn ved kysten av Grønland ved 81^o  32´N. Kaptein Hall døpte ankerplassen for  Thank God  Harbor, og han annekterte området for USA. Etter en 14-dagers sledetur ble Hall plustelig syk og døde kort tid senere, trolig forgiftet med arsenikk. Dette kunne se ut som et mord, men det er en helt annen historie. Det var tidligere avtalt at hvis kapteinen omkom så skulle styrmannen og islosen Sidney O. Budington overta ledelsen og fortsette ekspedisjonen.  Først på sommeren 1872 gjorde  de et fremstøt mot Nordpolen. Planen var å ta noen småbåter så langt nord som til iskanten og  fortsette videre med hundesleder. De kom et stykke på vei med båtene, men forsøket måtte oppgis pga. for mye is. Polaris kom seg løs fra vinterhavnen og gikk nordover for å assistere småbåtene. Den gikk lekk  og måtte hele tiden lenses, og dessuten hadde de ikke mer kull enn til en ukes seilas.  Polaris måtte snu og gikk sørover i Kennedykanalen til den ble innelukket av is. Mannskapet måtte være klare til  å forlate skuta når som helst, og de satte opp et skur dekket av seilduk  på et stort isflak som fulgte strømmen sørover sammen med skipet. Dette ble fylt med klær og forsyninger. Mens de drev på denne måten var Joe og Hans stadig på jakt og fikk rikelig med sel og sjøfugl.

Alene på isflaket

Den 15. oktober brøt det ut en forferdelig storm som gjorde at Polaris brøt seg løs fra isflaket. De befant seg da på omkring 78^o 25´ N på østsiden av Smith Sound. I forkant hadde mannskapet kastet det de kunne av proviant og utstyr ned på flaket. Ved atskillelsen var det 19 personer på flaket pluss ni hunder. Blant folkene på flaket var Hans med kone og  fire barn (en sønn var født i løpet av turen), samt Joe med kone og barn. Det skulle vise seg at Hans og Joe med sin erfaring fra jakt og overlevelse under arktiske forhold var helt avgjørende for skjebnen til denne gruppen av skipbrudne. Heldigvis hadde de fått med seg et par trebåter, to kayaker og ganske mye mat i form av pemmikan, brød,  tørket frukt og skinker.

Da  folkene ble forlatt på isflaket var det omkring 4 km² stort, og de de to inuittjegerne hadde gode muligheter til å spe på matbeholdningen med sel og annet vilt. Dette gikk bra inntil vintermørket gjorde seg gjeldende. Fra da av måtte man i stor grad tære på de begrensede matforrådene. De forstatte å driver sørover. Noen ganger var de nær land, men ikke så nær at det kunne komme seg vekk fra isflaket. En dag med sterk vind brakk isflaket, og halvparten av forsyningene og en båt drev av gårde på den ene delen mens folkene var på den andre. Noen dager senere møttes de to isflakene igjen og forsyningene ble berget. De bygget seg hytter av snø (iglooer) og innrettet seg så godt som mulig på isflaket. Det var Joe som var ekspert på å bygge slike.  Til belysning brukte de tomme pemmikanbokser fylt med selspekk. Noen var blitt så desperate at de hadde begynt å plukke fra hverandre en av båten og brukt treverket til fyring. Etter hvert ble det mangel på mat og man måtte rasjonere på forsyningene. Det var bare nok til to måltider om dagen, en sen frokost og middag. Noen av hundene ble avlivet for å skaffe mat og pelsverk. 

Julefeiring på isflaket

Ved juletider var de drevet sørover til et stykke nord for  72^o N. Julen ble feiret med et godt måltid. De hadde igjen en skinke som var spart til julemåltidet. Styrmannen Tyson fortalte at han hadde en ekstra porsjon brød og varm pemmikan til frokost. Noen kalte dette for suppe, mens andre kalte det for te. Julemiddagen ble betegnet som fantastisk og var en fin avveksling fra det daglige. De fikk hver et lite stykke frossen skinke, pølsekjøtt, to hele skiver med tørt brød, noen få munnfuller av tørkede epler og noen slurker suppe av varmt selblod. Det var det siste de hadde igjen av skinke, epler og selblod. Mens de satt der på isflaket tenkte de på hvor annerledes folk i den siviliserte verden feiret jul. De følte likevel velbehag ved å være i live og trøstet seg med at Gud ikke  hadde forlatt dem, selv om han hadde satt dem på en spesiell prøve med sitt forsyn. Temperaturen på juledagen var behagelig og omkring 0 ^oC. Tidligere i måneden hadde det vært betydelig kaldere, og dagen etter blåste det opp til en kraftig snøstorm.

Redningen

Hvor utrolig det enn høres ut, så klarte alle på isflaket å holde seg i live gjennom hele vinteren, selv om det ofte var mangel på mat.  Utover i mars hadde Joe og Hans bedre lykke med jakten, og de skjøt til og med en isbjørn. Temperaturen steg og isflaket smeltet og ble mindre. I slutten av mars passerte de på samme breddegrad som sydspissen av Grønland (Kapp Farvel  59^o 41´ N). I begynnelsen av april var isflaket ikke lenger trygt og de måtte alle gå over i trebåten. Det ble ganske trangt, for den var ikke beregnet for mer enn 6-8  personer. De brukte båten mellom ulike isflak som de slo leir på, men isflakene var svært ustabile. Slik klarte de å holde det gående i flere uker inntil de på mirakuløst vis den 30. april 1873 møtte selfangeren Tigress fra Newfoundland som plukket opp alle de skipbrudne. Dette skjedde på 53^o 35´ N utenfor Grady Harbor på Labrador. Gruppen hadde altså tilbrakt 6 ½ måned på isflak og drevet nesten 3000 km! Noe tilsvarende har ikke skjedd siden. 

Kilder

Opplysningene om denne ekspedisjonen er hentet fra beretningene til flere av de som deltok og skrev dagbøker fra turen. Den offisielle ekspedisjonsberetningen fra 1876: “Narrative of the North Polar Expedition” var redigert av G. M Robeson. Videre har navigatøren George E. Tyson (1874) skrevet boken “Arctic Experience”. Han var med på ferden med isflaket og gir mange detaljer. Vitenskapsmannen og legen Emil Bessel skrev også beretningen “Die Amerikanische Nordpol-Expedition”  som finnes i en engelsk utgave av William Barr fra 2016.

Endelig har vi beretningen til grønlenderen Hans Hendrik.  Han skrev dagbok fra ekspedisjonen men var så uheldig å miste denne under redningen fra isflaket, så han måtte rekonstruere den senere. Hans var også med på to ekspedisjoner senere år. Han skrev sammen sine erindringer som ble oversatt og  utgitt bokform på engelsk i 1878: “Memoirs of Hans Hendrik, the Arctic Traveller”. Med dette ble han verdenskjent.  Mads Lindegaard (1986) har skrevet boken “Hans – en eskimo”  der han gjengir på dansk hele teksten til i Hans Hendriks bok og setter den i sammenheng med andre beretninger om ekspdisjonene han deltok på. 

Tekst og foto: Carsten Hagen –

Denne dagen ble gjennomført ved Framsenteret i Tromsø 14. november 2024. Fram, eller Nordområdesenteret for klima og miljø forskning, skal gjennom samarbeide fremskaffe kunnskap for forvaltning av nordområdene. Senteret består av 20 organisasjoner som tverrfaglig skal samarbeide innen diverse forskningsprosjekter.  

Framdagen er senterets årlige oppsummering og sammenstilling av status for senteret. I tillegg er det presentasjoner fra enkelte eksterne bidragsytere.

Gjennomføring

Presentasjoner og foredrag ble gjennomført fra kl 1100 til kl 1600 og var delt inn i tre hoveddeler. Del I var primært eksterne innlegg om sikkerhetspolitikk, landbruk i Nord og begrepsavklaringer. Del II var mer inngående presentasjon og status av noe av senterets prosjekter. Del III var flere korte innlegg om tilstanden for senterets pågående og ferdige prosjekter. For mer detaljert program, se nettside www.framsenteret.no

Imellom delene var det kaffe, lunsj, mingling og en avsluttende matservering til slutt.

Som oppsummering eller «key take away» fra de tre hoveddelene kan følgende være verdt å notere:

Sikkerhetspolitisk er Nordområdene i fokus. Russlands oppførsel og krigen i Ukraina er utfordrende. Arbeidet i Arktisk råd er problematisk, men fortsetter med kun marginal russisk involvering. Av fremtidige scenarioer må norske myndigheter, interesseorganisasjoner og bedrifter være forberedt på aktiv russisk påvirkning, undergravning og propaganda. Andre land som Kina vil også fortsette sin interesseaktivitet og involvering i nord.

Fra Del II var det en omfattende innledning om utviklingen av kunstig intelligens (KI) som ressurs innen forskning. Her var det lite konkluderende uten at vi har sett enden på denne utviklingen.

Noe mer håndfast var presentasjonen av forskningsferdene gjennomført med FF Kronprins Haakon i polhavet 2023 og -24. Atlantifiseringen av polhavet, isforhold, forurensning på levende arter og meteorologi ble lagt frem. Skipet var, med litt hjelp, helt til polpunktet. Framstredet, Nansen-, og Amundsen-bassengene er også besøkt. Skipet får hederlig omtale for nytteverdien det har i dette arbeidet. Forholdene i polhavet og resultatene av forskningen er vel godt kjent og ikke veldig oppmuntrende.

Del III inneholdt kortfattede presentasjoner av status på syv prosjekter drevet av senteret. Her kan nevnes prosjekter innen miljøgifter, arv og kultur, endret landskapsbruk og påvirkning av økosystemer med mer.

Konklusjon

Framdagen opplevdes som et høyst aktuelt forum for oppdatering på forskning i nord. Senterets virksomhet fremstår med høyt nivå og med god presisjon og relevans. Det er positivt at senterets deltagende organisasjoner er involvert og presenteres. Ikke minst er dette et sosialt arrangement hvor man kan møte og diskutere med innledere, forskere, ledere og andre interesserte. Det anbefales å delta på denne dagen i fremtiden om du kan.

Nevnes bør også senterets årlige publikasjon «Fram Forum» som gir en kortfattet oversikt over senterets status. For mer informasjon følg gjerne nevnte nettsted: www.framsenteret.no

Forfatter adresse:

Carsten Hagen, Sundfaret 8, 1397 Nesøya   e-post: c4hagen@gmail.com

Av: Kåre Kullerud, Norsk Bergverksmuseum, 

En liten kuriositet i Norsk Bergverksmuseums samling er åtte bergartsprøver med tilhørende etiketter hvor det står med trykte bokstaver: «Vogts Grønlandsekspedisjon 1931». Funnstedet av prøvene er påført med håndskrift – «Nansens leirplass», «Nordenskjölds nunatak» og «Torsukatak».

Fridtjof Nansen hadde nok mange leirplasser i løpet av livet, men leirplassen det er snakk om her ligger ved Umivik-bukta på Grønlands østkyst – startplassen for Nansens ekspedisjon på ski over Grønland i 1888. Nordenskiölds nunatak, som ble navngitt av Nansen etter den finsk-svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld (1832-1901), ligger like ved leirplassen. Torkusatak er et sund mellom to øyer i den nordlige delen av Umivik-bukta.

Thorolf Vogt (1888-1958) (https://no.wikipedia.org/wiki/Thorolf_Vogt) var professor i mineralogi og geologi ved NTH (i dag NTNU) fra 1929 til 1958. En artikkel om ekspedisjonen ble trykt i Norsk Geografisk Tidsskrift i 1933: «Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelsers ekspedisjon til Sydøst-Grønland med «Heimen» sommeren 1931».

Vogts Grønlandsekspedisjon, som var en vitenskapelig ekspedisjon, satte ut fra Svolvær 23. juli 1931 i motorkutteren Heimen, med Lars Jakobsen som skipper. En fangstekspedisjon under ledelse av Finn Devold (1902-1977) (https://nbl.snl.no/Finn_Devold) skulle også bli med på seilasen til Grønland. Fangstekspedisjonen var utrustet for overvintring i to år, og hadde blant annet med materialer til bygging av omtrent 30 hus og en trådløs telegrafstasjon.

Skuta ankom Grønlandskysten omtrent ved 64° N den 31. juli og la kursen sørover langs kysten. Det første partiet av Devolds ekspedisjon ble satt av ved Dronning Maries dal, sør for øya Skjoldungen, mens det andre partiet ble satt i land på et sted som ble kalt Finnsbu, langs en fjord nord for Skjoldungen. Tredje og siste fangstparti ble satt av ved Umanakfjorden, et stykke sør for Skjoldungen. Fra 18. august hadde Vogts ekspedisjon skuta Heimen med mannskap for seg selv, og kursen ble satt mot Nansens leirplass ved Umivik-bukta.

Vogts artikkel beskriver breer og landformer, men er først og fremst en reisebeskrivelse. Bergartsprøvene som i dag befinner seg på Norsk Bergverksmuseum blir ikke nevnt, men i området ved Skjoldungen kom ekspedisjonen over mer interessante bergarter. Vogt forteller: «Alt under innseilingen gjennem Sørfjorden forekom det mig at fjellene til dels hadde et noe annet preg enn i Tingmiarmiut, og den første turen i Dronning Maries dal viste snart at der forekom eiendommelige og interessante bergarter sammen med den almindelige granitt. Det var bergarter som er sjeldne ellers, men som særskilt finnes i Lofoten og på Vestlandet i Norge. På Grønland er det vel tidligere bare funnet spor av lignende bergartstyper ved Angmagssalik. På motorbåtturen viste det sig at disse bergarter hadde en stor utbredelse herinne, og det blev samlet et rikelig materialer av dem.»

Moderne geologiske kart viser at berggrunnen i området ved Skjoldungen består av arkeiske smeltebergarter, mellom 2700 og 2660 millioner år gamle, som utgjør «Skjoldungen Alkaline Province». Thorolf Vogts bergartssamling fra Skjoldungen-området befinner seg kanskje i dag i et magasin på Vitenskapsmuseet i Trondheim?

Etter å ha besøkt Nansens leirplass fortsatte Vogt undersøkelsene sørover igjen før skuta satte kursen tilbake mot Norge den 30. august.

Hemmelig oppdrag

Vi går tilbake til den 17. juli, noen dager før ekspedisjonens avreise fra Svolvær – Thorolf Vogt ble bedt om å uttale seg om ekspedisjonen til Dagsposten (Trondheim). «Dessverre er min munn lukket med syv segl,..», var svaret hans. Det var kanskje ikke merkelig at pressen var interessert i å høre om ekspedisjonens oppdrag, eller at Vogt ikke kunne uttale seg. Finn Devolds bror, Hallvard Devold (1898–1957) (https://no.wikipedia.org/wiki/Hallvard_Devold), var nemlig leder for ekspedisjonen som 27. juni 1931 heiste det norske flagg i Myggbukta og okkuperte den delen av Øst-Grønland som fikk navnet Eirik Raudes Land, mer enn 1000 km nord for området som var målet for ekspedisjonene til Thorolf Vogt og Finn Devold.

Etter at de hadde blitt satt i land på Sørøst-Grønland i juli 1931 jobbet Finn Devolds ekspedisjonsdeltagere effektivt og reiste flere fangsthytter. Den 12. juli 1932 var alt klart for at Finn Devold kunne sende et telegram til den norske regjeringen: «Jeg har idag heist det norske flagg i Finnsbu og i Kong Håkons navn tatt i besittelse Østgrønland fra 63 gr. 40 min. til 60 gr. 30 min. i nærvær av radiotelegrafist Sverre M. Jensen». Dette var et telegram som førte til førstesideoppslag i de fleste av Norges aviser de neste dagene.

Helge Ingstad, som allerede var sysselmann i Eirik Raudes land, ble konstituert som sysselmann i det nylig okkuperte landet, mens Finn Devold fikk politimyndighet. Okkupasjonen førte til en konflikt med Danmark, som brakte den inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Domstolen dømte i favør av Danmark, Norge aksepterte dommen og okkupasjonen tok slutt 5. april 1933.

Nettressurser:

Thorolf Vogt (1933) Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelsers ekspedisjon til Sydøst-Grønland med «Heimen» sommeren 1931. Norsk Geografisk Tidsskrift 4, 1933, side 289-325 (https://www.tandfonline.com/doi/epdf/10.1080/00291953308622012?needAccess=true – bak betalingsmur) – Et særtrykk av artikkelen kan lastes ned gratis fra nettsidene til Norsk Polarinstitutt: https://brage.npolar.no/npolar-xmlui/handle/11250/216707?show=full

Topografisk kart «Skjoldungen» https://en.wikipedia.org/wiki/Timmiarmiut_Fjord#/media/File:Skjoldungen_v2-ed.jpg

Artikkel med flere geologiske kart fra Sørøst-Grønland: https://data.geus.dk/g500segment/32459_GEUS-R_2016_38.pdf

Forfatterens adresse:

Kåre Kullerud, Norsk Bergverksmuseum, Postboks 18, 3602 KONGSBERG, e-post: kk@bvm.no

Tekst og foto: Susan Barr –

I verdens sørligste større by, Punta Arenas i Chile, ligger en nordmann begravet under et imponerende gravmonument. Adolf Amandus Andresen (kjent i Chile som Adolfo), ble født i Sandefjord i 1872 (det er et mysterium at gravplaketten oppgir fødselsåret som 1863) og døde i Chile i 1940. Andresen emigrerte dit i 1894, ble naturalisert chilener og oppnådde såpass i livet at han til slutt ble hedret som nasjonalhelt, som gravminnet bevitner. 

Adolf Andresen skal først ha livnært seg som kaptein på et bergingsfartøy i Magellanstredet utenfor Punta Arenas. Med bakgrunn fra Sandefjord var det kanskje ikke til å unngå at han festet seg ved de mange hvalene han observerte i stredet. I 1903 slo han seg sammen med en annen tidligere immigrant, den velstående forretningsmannen Mauricio Braun, og foretok en undersøkende hvalfangstekspedisjon til Kapp Horn-område. Sammen med en tredje kompanjong, Pedro de Bruyne, førte dette på slutten av 1904 til dannelsen av hvalfangstselskapet Sociedad De Bruyne, Andresen y Cía. og opprettelsen av en hvalfangststasjon i Bahía Águila, tre mil sør for Punta Arenas. Dette var det første forsøket på å utvikle hvalfangsten på alvor i Magellanstredet og havområdene utenfor sydenden av Sør-Amerika.

Andresen ble drivkraften i selskapet som ble såpass vellykket at det ble bestemt å oppløse det og danne et nytt og større selskap, Sociedad Ballenera de Magallanes, som ble dannet offisielt 7. juli 1906. Andresen ble omtalt både som direktør og «administrator», kanskje administrerende direktør i dagens terminologi, i selskapet som tiltrakk prominente forretningsmenn i regionen til styret. En vitenskapelig artikkel om Sociedad Ballenera de Magallanes^[1], som denne artikkelen har brukt som en hovedkilde om selskapet, mener at Andresen antakelig ikke alltid var kapteinen på flåten under hvalfangsten, men hadde en styrende hånd i selskapets aktiviteter og deltok til tider under ekspedisjonene. Gjennomgående fikk Andresen de fineste skussmålene for sin dømmekraft og resultatene han oppnådde som den faktiske lederen av hvalfangstaktiviteten. Selskapets første fabrikkskip, Gobernador Bories, ble bygget spesielt for aktivitet i Sørishavet og Andresen foretok flere reiser tilbake til Norge for å tilegne seg kunnskap om de siste tekniske fremskritt innen moderne hvalfangst, samt å skaffe utstyr og rekruttere erfarne hvalfangere. Allerede i 1903 hadde Andresen reist på fangst i Barentshavet for å lære å bruke harpunkanoner og han fikk med seg en tilbake til bruk allerede samme året. 

I sesongen november 1906 til april 1907 etablerte Andresen og selskapet en hvalfangstbase for flytende kokerier i bukten som ble hetende Whalers Bay på Deceptionøya ved Den antarktiske halvøya. I høst-, vinter- og vårmånedene opererte selskapet i Magellanstredet og ute ved både Atlanterhavs- og Stillehavskysten, med Bahía Águila-fabrikken som sentrum for aktiviteten. I fangstsesongen ved Syd-Shetlandøyene var Deceptionøya basen hvor fabrikkskipene kunne ankre i rolige farvann og prosessere hvalskrottene.

Allerede i 1909 hadde selskapet følgende flåte: Gobernador Bories, Almirante Montt, Almirante Valenzuela, Almirante Uribe og seilbåten Cornelia Jacoba. Senere kom Admiral Señoret og Admiral Goñi til. Imidlertid fikk selskapet økonomiske problemer i 1909 etter en dårlig fangstsesong og flere større uhell. Etter omorganisering tok selskapet seg opp igjen, men likevel besluttet Andresen i 1912 å trekke seg, delvis av helsemessige årsaker og delvis etter intern uenighet om organiseringen av virksomheten. Han etablerte i stedet et nytt selskap, Ballenera Adolfo Andresen. Målet var nå fangst langs vestkysten av Sør-Amerika, noe som ble vellykket en periode.

Privatliv

Detaljer omkring Adolf(o) Andresens privatliv er ikke helt sikre i og med at omtaler av ham stort sett er korte og gjengir mer eller mindre de samme opplysningene. Det sies at hans kone Betsie Mari (Rasmussen) var den første kvinnen som overvintret i Antarktis, da hun ble med sin mann til Deceptionøya, sammen med en papegøye og en Angora-katt. Fru Andresen (uten fornavn), fuglen og katten er beskrevet av den franske lege og polarforsker Jean-Baptiste Charcot som møtte Andresen på Deceptionøya julen 1908. I et hefte om antarktiske minner i Punta Arenas, utgitt av det chilenske antarktiske instituttet INACH, heter det imidlertid at «Nordmannen og hans ledsager Wilhelmine Schröder – antakelig den første kvinnen i Antarktis –…» fikk besøk av Charcot. De fleste andre kilder oppgir Betsie Mari som konas navn. Forvirringen bunner i at Andresen visstnok giftet seg to ganger, først i 1902 med Wilhelmine og senere med Betsie Mari. Når det gjelder antakelsen om at fru Andresen var den første kvinnen til å overvintre i Antarktis virker det lite sannsynlig at hvalfangstskipene overvintret i Antarktis. Det var ingen anlegg på land som eventuelt måtte passes på, da det meste av arbeidet med hvalene foregikk på fabrikkskipene. Med mørke og is gjennom en lang vinter hadde skipene intet å foreta seg og heller måtte se å få både hvalproduktene og mannskapet tilbake til fasilitetene i Punta Arenas. At en av kvinnene kan ha vært den første kvinnen som krysset den 60. sydlige breddegrad kan være riktig, men det er alltid et sjansespill å fremme «første-rekorder»!  

INACH-heftet oppgir også at Andresen solgte seg ut av Sociedad Ballenera de Magallanes i 1912, med forklaringen at det var dårlige priser for hvalprodukter, og returnerte til Norge. Andre kilder sier at han opprettet et eget selskap og fortsatte en stund med hvalfangst ut fra Punta Arenas-området, som nevnt over. Websiden larship.no forteller at Andresen kjøpte en staslig eiendom ved navn Hauanslottet i Sandefjord i 1916 og skal tilsynelatende ha hatt en grei formue. Han solgte eiendommen i 1925, da han skal ha flyttet til utlandet igjen.

INUCH-heftet forteller at Andresen returnerte til Chile i 1933 hvor han etablerte Chilean-Norwegian Fishing Cooperative sammen med «52 landsmenn og en svenske».  Forretningen gikk dårlig og Andresen måtte selge seg ut for å betale gjeld. Han skal ha dødd syk og temmelig fattig i Punta Arenas 12. januar 1940. 

Andresen var norsk-chilener og seilte ut fra Chile og under chilensk flagg. På 1940-tallet ble hans pioner fangstaktivitet i Antarktis gjennom selskapet Sociedad Ballenera de Magallanes tatt til inntekt for Chiles historiske tilknytning til Antarktis og ble en grunnstein for landets antarktiske krav. Dette gjorde Andresen til helt i Chile og derved berettiget til det flotte gravmonumentet i Punta Arenas. På plaketten på graven står det at minnet ble reist 1. november 1949, snaue ti år etter Andresens død, da Chiles antarktiske interesser var vekket for alvor. Den første offisielle chilenske ekspedisjonen til Antarktika hadde vært i 1947 og Andresens virksomhet i området mange år tidligere ble tatt frem da de hjemvendte ekspedisjonsmedlemmene la ned blomster på hans grav. Ni år etter sin død i fattige kår ble så Andresen offisielt utropt til nasjonal helt slik det står på tavlen på graven i dag.

---

^[1] Lopeandía, Nancy Nicholls (2010): La Sociedad Ballenera de Magallanes: De Cazadores de Ballenas a “Héroes” que marcaron la Soberanía Nacional, 1906-1916

Av Ian Gjertz –

Hvis man er interessert i fangstmannshistorien på Svalbard finnes det tre sentrale oppslagsverk. Odd Lønø har laget en omfattende historikk som dekker hele fangstmannsperioden. Hans oversikt kom ut over en årrekke (1973-2010) i Polarboken, som er medlemsboken til Norsk Polarklubb.

 I 2014 fikk Svalbard Museum tillatelse av Polarklubben til å utgi Lønøs delhistorier i en samlet bok (avbildet over til venstre). I 1993 ga Gustav Rossnes ut en samlet oversikt over norsk fangst frem til 1940. Den var delvis basert på Norsk Polarinstitutts fangstfelt arkiv og er avbildet over til høyre. 

Det siste sentrale verket ble utgitt av Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen i 2015 og heter Fangsthytter på Svalbard 1794-2015. Det er en oversikt over alle Svalbards fangsthytter. Dersom man har alle tre oppslagsverk burde man føle seg trygg på at man har full oversikt over det historiske fangstlivet på Svalbard. Dessverre er dette ikke helt riktig, for disse oversiktene har enkelte mangler og feil. Det hender derfor at det kan komme supplerende, eller korrigerende, informasjon som gjør at de ovenfornevnte arbeidene bør oppdateres. Dette bidraget til Nytt og Gammelt fra Polartraktene er nettopp ment som en slik korreksjon.

Denne myndige herren er major Gunnar Isachsen (1868-1939). Han var en av Norges fremste polare oppdagere og virket både i Arktis og Antarktis. https://snl.no/Gunnar_Isachsen Han kartla store områder i Canada og på Svalbard. Isachsen deltok i ekspedisjoner til Spitsbergen i årene 1906 og 1907 og ledet selv ekspedisjoner 1909 og 1910. De to siste ble i praksis forløperen til det som etter hvert ble Norsk Polarinstitutt. Han hadde stor tyngde i polare spørsmål og god kunnskap om fangstfolk, som han var spesielt opptatt av. Derfor er det interessant å lese at han i Aftenposten 6. september 1920 berømmer en engelsk lege som hadde overvintret i Calypsobyen i Bellsund. Legen, Dr. Penny, var en del av overvintringspartiet til det engelske Northern Exploration Company (NEC).

Isachsen skriver:

«Paa radiostationen traf jeg min bekjendt fra før, dr.Penny. Under overvintring ved Northern Exploration Co.s hovedstation i Calypso bay gikk denne over 65 aar gamle mand i vinter til en hytte ved Dunder bay, hvorfra der var kommet besked om, at en af de to der overvintrede norske fangstfolk havde skudt sig fordervet ved at gaa paa et selvskud, der var eslet til bjørn. Dr. Penny tog straks afsted paa den 10 timer lange marsch og amputerede benet midt på laaret. To gange til gjorde dr. P. turen op igjen for, at tilse manden, der nu er helbredet. Jeg nevner dette her som en beskeden tak fra to norske faangstfolk, Lind og Johansen, til den gamle opofrende læge».

Å skulle amputere et ben ovenfor kneet, i en primitiv fangsthytte på Svalbard, høres unektelig ut som dramatisk og en svært krevende jobb. Selv om vi ikke vet stort om dr. Penny annet enn at han var eldre enn 65 i 1919-1920, er det likevel grunn til å tro at dr. Penny kan ha hatt erfaring med amputasjoner. Dersom man antar at han var britisk, siden navnet lyder britisk og han jobbet for NEC, vil han kanskje kunne ha hatt krigserfaring fra Boerkrigen (1898-1902) og høyst sannsynlig fra Første verdenskrig. Forskning viser nemlig at halvparten av Storbritannias legestand, totalt 18 tusen leger, tjenestegjorde i Frankrike og Belgia under denne svært blodige krigen (1914-1918). 

Dersom man kikker i Odd Lønøs opptegnelser over norske fangstfolks overvintringer så finner man de to fangstfolkene nevnt under overvintring i 1919-1920. De het henholdsvis Alfred Johansen og Osvald Lind. Det var sistnevnte som fikk et skudd i benet da han skulle rydde snø ut av en selvskuddkasse. Lønø forteller at Lind måtte amputere benet i Tromsø da han kom ned. Lønøs beretning avviker også fra Isachsens i det Lønø skriver at disse fangstfolkene overvintret sør for Hornsund som en del av et fangstparti sammen med Gustav Lindqvist og Ole Blomli.  I og med at Isachsen kjente dr. Penny og faktisk traff ham på Svalbard så er det god grunn til å tro at Lønøs beskrivelse er feil og at Lind og Johansen ikke overvintret på Camp Erna sør for Hornsund. Hvis de ikke var der, hvor var de? Avisoppslaget i Aftenposten sier at de var i Dunderbukta.  I boken «Fangsthytter på Svalbard 1794 – 2015» nevner Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen en fangsthytte i Dunderbukta, men viser til at den ble oppført i 1970. Her har sannsynligvis hytta i 1970 blitt bygget på restene av en gammel hyttetuft. Bohlmann og Fink var og målte opp hytta i Dunderbukta i 2010 og viser til at den kan ha stått der i mer enn 100 år og kaltes tidligere Camp Scoresby https://www.sysselmesteren.no/contentassets/fde0189c59d54c339294ad71fbeeb1e9/2010-dokumentasjon-fangsthytter-pa-svalbard.pdf

Alternativet er at Isachsen tar feil med tanke på geografien. Det siste ville være pussig for Isachsen var en av de som lagde kartene over Svalbard. De eneste hyttealternativene i området er Klokkefjellhytta sørvest for Kapp Lyell og Fløystua som ligger ved Fløyodden lenger sør enn Dunderbukta. Begge disse ble sannsynligvis oppført etter 1919, så det er lite trolig at de var i bruk i 1919. 

Mest sannsynlig så er den nåværende hytta i Dunderbukta bygget på restene av en tidligere hytte som NEC hadde latt oppføre. Den var døpt Camp Scoresby, etter den kjente britiske hvalfangstskipperen og vitenskapsmannen William Scoresby (1789-1857). Trolig har de norske fangstfolkene hatt denne hytta som hovedstasjon. Dette bekreftes for så vidt av Adolf Hoel som i sitt trebindsverk verk om Svalbard på side 461 skriver at NECs ekspedisjonsfartøyet Ørnen II var i Davishamna i Storfjorden for å etterlate to mann og forsyninger for seks måneder.  Hoel skriver videre: ««— 29 juni forlot resten av ekspedisjonen Davis Harbour for å returnere til hovedleiren ved Calypsostranda, men var på tilbaketuren innom Hornsund og Dunderbukta for å hente noen fangstfolk og deres fangst.» Dette tyder på atØrnen II hentet et parti i Hornsund og det andre i Dunderbukta. Da vet vi gjennom elementær eliminasjon at de hentet Lundquist og Blomli i Hornsund og Lind og Johansen i Dunderbukta.

Kartet over området tyder også på at Isachsen har rett, fordi en tur til fots fra Calypsobyen til Dunderbukta rundt kysten vil sannsynligvis ta ganske mange timer. Alternativet ville måtte være å krysse halvøya innerst i Recherchefjorden og følge Dunderdalen nordover til Dunderbukta. Dette er lengre enn kystruten. Selv om Klokkefjellhytta var i bruk på den tiden ligger den neppe 10 timer til fots fra Calypsobyen så den hytta er neppe aktuell.

Rossnes skriver i Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, som er basert på fangstfeltarkivet ved Norsk Polarinstitutt, at hytta på Kapp Klaveness er bygget for NEC i 1919 av Alfred Johansen og Osvald Lind som fangstet i området 1919-1920. Opplysningene stammer fra Ole Blomli som burde ha kunnskap om dette i og med at han var en del av samme fangstparti og de alle jobbet for NEC. Han og Lundquist hadde hovedstasjon på Camp Erna på sørsiden av Hornsund. Sørover fra Kapp Klaveness ned mot Torellbreen lå i 1919-1920 Petter Trondsen og Alf Frantzen også på fangst. De bodde på Kapp Berg og Kapp Borthen der de hadde bygget hytter. Skillet på fangstterrengene gikk sannsynligvis ved Storvika. Rossnes (1993) skriver at Gustav Lindquist og Ole Blomli lå på fangst sammen med Osvald Lind og Alfred Johansen på sørsiden av Hornsund, noe som ikke kan stemme, hvilket jeg har dokumentert ovenfor. Det som imidlertid er riktig, er at alle fire fangstet for samme utreder – NEC. De var delt i to partier, et sør for Hornsund og et i Dunderbukta.