Av Johan Leon Amundsen –
1911:
Sydpolekspedisjonen til Roald Amundsen ble forsøkt startet fra Framheim litt tidlig (8. sept.) og møtte sterk kulde og dårlig sikt etter 80 grader syd (vel 120 km). Det ble såpass kaldt at Genever’en frøs og sprengte flasken, om enn ikke Akevitt’en, og kompasset fungerte ikke mer fordi væsken ble for seig. Det var ned til -56⁰ C. Bikkjene led og noen døde. Klærne sprakk opp. Istedenfor å vente i sine igloer, bestemte Roald seg for retur til Framheim, der sledene gikk hver for seg, om enn på trått føre. Det ble nære på for Prestrud (som ikke sa ifra) som ble tatt hånd om av Hjalmar Johansen. Disse kom hjem sist (17. sept.), og Johansen uttrykte overfor Roald sterk misnøye og mye kritikk. Dette var i alles påhør, derfor grovt og utilgivelig, så eksempel måtte statueres øyeblikkelig. Johansen, som var blitt påprakket av Nansen og hadde en i overkant tilbøyelighet til det sterke, ble dermed ekskludert fra polferden. Kranglefanter kunne Roald ikke ha med.
Det endte som kjent med avgang den 20. okt. og polen ble nådd den 14. des., stor dag.
1912:
Blant brevene broren Leon og hans kone Aline etterpå fikk fra Roald, bl.a. fra Hobart (NZ) den 7. mars, var et spesielt til Aline der Roald skrev: «Du vil sikkert lese at etter Bomturen hadde Johansen og jeg et munnhuggeri som resulterte i at han ble ekskludert fra polferden. Idioten kritiserte meg nemlig i alles påhør. Det hadde seg slik at istedenfor å bare vente på bedre vær, beordret jeg retur til Framheim, og det ble i tøffeste laget for enkelte. Men du skjønner, jeg bare måtte tilbake: Jeg hadde nemlig glemt pillene mine».
Ja, Roald hadde vanskelig fordøyelse, han var avhengig av fordøyelsespiller for å få det ut, og uten dem ville han ikke klart å gjennomføre sydpolekspedisjonen. Men den gang var det ikke så naturlig som i dag å snakke åpent om det, selv om de fleste visste om problemet hans.
Dette var en familie-hemmelighet min mor fikk på 1950-tallet fra Aline, sin svigermor, min farmor, og som min mor fortalte meg i 1980-årene. Brevet vet/husker jeg ikke hvor er blitt av, det var ikke i samlingen, naturlig nok siden det var en hemmelighet. Kanskje finner jeg det igjen en dag, et smart sted.
2011:
Denne hemmeligheten avslørte jeg på 100-års dagen for Sydpoldagen, og det viste seg da at, som forventet, var det ingen som visste om dette. Det måtte altså en mann til for å avsløre en hemmelighet kvinnene hadde holdt på i 100 år. Og så sier man at damer ikke kan holde på hemmeligheter?
