av Ian Gjertz –
Frederick Schwatka (1849 – 1892) var løytnant i den amerikanske hæren, utdannet i både jus og medisin, og en av de fremste oppdagelsesreisende i det polare Nord-Amerika. Han er mest kjent for søket sitt i 1878–80 etter rester av Franklinekspedisjonen (se Polarboken 2015-2016 side 64). Sammen med fire andre amerikanere, en erfaren inuit tolk og flere andre inuitter dro Schwatka med tre sleder og mer enn førti hunder nordover fra Hudson bukta. I løpet av 11 måneder tilbakela de 4360 km, på den tiden den lengste sledeferden som noensinne var utført. Det var også den første polarekspedisjonen der de hvite baserte seg på nøyaktig samme kosthold som inuittene. Senere ledet Schwatka flere ekspedisjoner til Yukon og Alaska. Han var derfor godt kjent med inuittenes levesett.
I 1895 utga han boken The Children of the Cold, om inuittene og deres liv i polarområdene. Den har kommet i mange opplag. Boken inneholder ingen informasjon om hvem som er illustratører. I boken beskriver Schwatka blant annet hvordan inuittbarna gjennom lek trener seg opp til å bli gode jegere. Beskrivelsen, og medfølgende tegninger, bør være av interesse for medlemmene av Polarklubben.
En øvelse som inuitt gutter er glad i kalles «reinsdyrjakt». Vinterstid benytter de en lang slak bakke, der de i bunnen av bakken stikker en god del reingevir ned i snøen. Gevirene stikkes ned oppreist, på linje, og med nok avstand mellom hvert gevir til at en slede kan passere mellom uten å velte gevirene. Det skal være minst like mange slike gevirporter som det er sleder. I gode jaktår i landsbyen kan ungene ha nok gevir til at hver gutt kan fange opptil 6 gevir.
I en vanlig liten landsby er det gjerne 4-6 gutter i rett alder. De samles på toppen av bakken med hver sin slede og har med to-tre spyd eller en bue med tilsvarende antall piler. Konkurransen går ikke ut på å komme først ned, men å felle så mange gevir som mulig under nedfarten, så farten er ikke så viktig. Gevirene må felles med pil eller spyd. De gevirene som sleden eventuelt velter teller ikke. De begynner å skyte piler, eller kaste spyd, så snart sleden har kommet på fornuftig avstand. De drevne guttene forsetter gjerne å skyte, da bakover, selv etter at sleden har passert porten.
Når alle er kommet ned plukker guttene opp hver sin gyldige fangst og samler i egen haug. De ugyldige gevirene settes opp på ny og alle guttene samles igjen på toppen med sledene sine. Så fortsetter man som før, inntil det kun er ett gjenværende gevir. Da først konkurrerer de om å komme først ned for å felle siste gevir. Vinneren er den som har størst samlet fangst.
Det er lett å skjønne at gutter som gjennom oppveksten har øvd mye på jakt på «bevegelige mål» blir gode jegere.
