av Jon Bech –
Bouvetøya er etter sigende verdens mest isolerte øy – 3000 km fra Cape Town og 1700 km fra Dronning Maud land. Øya ble oppdaget i 1739 av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier, og det tok 69 år før den ble gjenoppdaget, denne gang av engelskmannen James Lindsey. Norske hvalfangere erklærte i 1927 øya norsk og det ble gjort til norsk biland i 1930. Bouvetøya er innhyllet i tåke mesteparten av året. Først i 1985 ble den kartlagt i sin helhet.
I forbindelse med planlagt inspeksjon av den norske Troll-stasjonen og utvalgte utenlandske forskningsstasjoner i Dronning Maud Land i desember 1996 omfattet seilasen fra Cape Town med det norske forskningsfartøyet «Polar Queen» også et kort besøk på Bouvetøya. For en mann fra Utenriksdepartementet var det morsomt å oppdage at øya hadde en rekke stedsnavn med tilknytning til norsk utenrikstjeneste: Victoria Terrasse, Morgenstiernes kyst, Vogts kyst, Esmarchs kyst, Mowinckels kyst og Lykkes topp. (se artikkelen: Diplomatiske stedsnavn i de norske polarområdene i Polarboken 2015-2016 sider 145-150)
Sammen med ekspedisjonssjef Morten Ruud i Justisdepartementets polaravdeling ble vi i stiv kuling og høye bølger fløyet med helikopter fra «Polar Queen» til det eneste brukbare ilandstigningspunktet på Nyrøysa vest på øya. Her skulle det oppføres en hytte for norske og sørafrikanske forskere, som skulle oppholde seg på øya i tre måneder.
Dette var historiens første besøk av norske embetsmenn på Bouvetøya – i seg selv en viktig markering av norsk suverenitet. Morten Ruud var for anledningen gitt politimyndighet over bilandet og medbragte et syttende mai flagg. Blant søte, små gulltoppingviner og tusenvis av iltre og illeluktende pelssel i brunsttid ble vi fjernsynsintervjuet av det medfølgende norske TV-teamet. Både Morten og jeg var plaget av sjøsyke og ustødig gange, i tillegg var undertegnete sterkt forbrent i ansiktet etter uhemmet soling på dekket ut fra Cape Town. Som om det ikke var nok med to kvalme og alvorlige embetsmenn, var vi begge utstyrt med Polarinstituttets standardpåkledning, som også omfattet en foret lue med klaffer som kunne knyttes på toppen. Klaffene hadde dessverre løsnet og sto ut som vinger.
Til tross for vår noe reduserte fysiske tilstand og omgivelsene forsøkte vi etter beste evne å orientere NRK-teamet om norsk suverenitet, Bouvetøyas status som biland og dens betydning for forskning, om den økologiske balansen mellom sel og pingviner, om krill og om mulige mineralrikdommer på havbunnen. Da intervjuet senere ble vist på TV-skjermen hjemme var det mange som hadde sett programmet, men få som hadde hørt hva vi sa. Det var ikke vår saklige gjennomgang som gjorde inntrykk, men den måkelignende lua: «Hva var det du hadde på hodet?» og «Å ja, du hadde på deg det merkelige hodeplagget».
