Av Fridtjof Mehlum –
Ernest Shackletons siste ekspedisjon er beskrevet i Frank Wilds bok «Shackleton´s last voyage. The story of the Quest». Shackleton døde etter et massivt hjerteinfarkt natten etter at ekspedisjonen ankom Sør-Georgia (4. januar 1922). Likevel fortsatte ekspedisjonen uten Shackleton og gjennomførte utforskning i pakkisen utenfor Antarktis-kontinentet. Etter tilbakekomsten til Sør-Georgia i april, fortsatte den utforskning av øyene i Sør-Atlanteren før den returnerte til England.
Da ekspedisjonen forlot England på turen sørover i september 1921 var det en nordmann om bord. I Wilds bok blir han bare omtalt som Eriksen. Da Quest lå ved Hay´s Wharf i London for utrustning til ekspedisjonen ble Eriksen intervjuet av Morgenbladet. Eriksen hadde tidligere vært skipper på ishavsskuta Foca 1, somShackleton hadde kjøpt i Norge av skipsrederen og hvalfangeren Andreas Ingebrigtsen i januar 1921. Den var bygd i 1917 og fraktet i sommerhalvåret folk og gods til og fra de norske gruvene i Longyearbyen og på Bjørnøya. Shackleton, som hadde omdøpt skuta til Quest, ville ha Eriksen med om bord fordi han hadde lang erfaring fra ishavet og hadde ført Quest i isfylte farvann. Eriksen førte skuta fra Nord-Norge til England og ble ansatt av Shackleton som skytter, islos og alt-mulig-mann. På veien sørover mot Antarktis fikk Quest en rekke tekniske problemer og måtte gå til Rio de Janeiro for et lengere verkstedopphold, før ferden kunne fortsette til Sør-Georgia og Sørishavet. Av ukjente årsaker forlot Eriksen ekspedisjonen i Rio og fikk skipsleilighet til New York med Wilhelmsen-båten Troubadour.
Etter ankomsten til New York i januar 1922 fikk Eriksen høre at Roald Amundsen var i byen og at Maud lå i Seattle for å bli utrustet til den siste delen av sin ekspedisjon i Polhavet. Han oppsøkte Amundsen, som ble så begeistret for Eriksen (som fortsatt bare omtales med etternavn) at han ble ansatt som mannskap på Maud. Amundsen omtalte ham som en 32 år gammel, god, gammel ishavsfarer. Etter noen uker kom Eriksen til Seattle, men det viste seg at han ikke kom godt ut av det med kaptein Wisting. Da Amundsen fikk høre om samarbeidsproblemene, fikk Eriksen skriftlig beskjed om at han ikke fikk være med Maud.
Jeg ble litt nysgjerrig på å vite litt mer om denne Eriksen og begynte å lete rundt på internett for å finne flere opplysninger om ham. I dag er det utrolig hvor mye informasjon man kan finne ved å lete gjennom gamle aviser og andre dokumenter på nettet. Jeg har funnet ganske mye stoff om Eriksen, men det er fortsatt en del huller i hans livshistorie som jeg ikke har kunnet finne gjennom disse kildene. Kanskje noen av Polarkubbens medlemmer eller andre lesere av denne artikkelen kan gi meg utfyllende opplysninger?
Det viste seg at mannen var Edvard Hagrup Dahl Eriksen, født i Tromsø i 1890. Ifølge sjølmannsrullen fra Tromsø var han første gang på ishavet med skuta Liv i 1908. I flere år var han på selfangst med skuta Johannes Backe, men han var også på flere andre båter. Eriksen var også på hvalfangst ved Svalbard, og fortalte senere i en amerikansk avis at den største blåhvalen han fanget var 32,5 m lang og ble tatt utenfor Green Harbour på Svalbard. Han tok skipsførersertifikat i 1918. Sjøfartsrullene er ufullstendige med hensyn til hvilke skuter han seilte med. I 1919 var han skipper på ishavsskuta Olaf som hadde vært på klappmysfangst. Denne skuta forliste for øvrig under en storm på vei fra Bjørnøya til Tromsø i mars 1920 med overvintrere fra kullgruven på Bjørnøya om bord. Både besetning og passasjerer, i alt 35 personer, omkom. Skipperen på Olaf var Edvard Eriksens eldre bror, Kristoffer Eriksen.
Når Edvard Eriksen tok hyre om bord i Foca 1 er uklart. Han giftet seg i 1919 med Berit Emilie Nilsen og bosatte seg i Kristiansund, der hans kone kom fra. Deretter finner vi lite informasjon om Eriksen før han blir med på Shackletons ekspedisjon i 1921. Etter at han mistet jobben som mannskap på Maud i 1922 dro han sannsynligvis tilbake til Norge, men det varte ikke lenge før han dro ut igjen.
I april 1923 reiste han via England til Durban i Sør-Afrika. Her drev flere norske selskaper hvalfangst, så det er grunn til å anta at han deltok i hvalfangsten der. I november 1924 mønstret han på som styrmann på hvalbåten Veslefrik som tilhørte rederiet Winge & Co. som drev hvalfangst i vinterhalvåret på et fangstfelt utenfor Grenada i Karibien. Eriksen fortsatte på hvalfangst, og i desember 1925 kom han til Montevideo i Uruguay for å gå om bord som fører av hvalbåten Kanon, som var en del av flåten til hvalfangstselskapet Laboremus, ledet av kokeriet Roald Amundsen. Flåten drev fangst ved Syd-Shetland. Kanon dro sammen med en annen hvalbåt videre opp langs vestkysten av Sør-Amerika der den ble solgt til et selskap registrert i Equador og ledet av Tønsberg-mannen Hans Borge. Selskapet hadde sikret seg enerett til hvalfangst utenfor kysten av Equador. Hvordan Eriksen kom seg videre fra Equador er usikkert, men han har trolig skaffet seg transport hjem til Norge.
Høsten 1926 startet en ny epoke i Edvard Eriksens liv. Da reiste han med den amerikanske passasjerbåten Mongolia fra New York til San Fransisco gjennom Panamakanalen. Ankomstpapirene hans fra immigrasjonsmyndighetene i San Francisco 8. november 1926 viser at han var på gjennomreise til Magdalena Bay på nordvestkysten av Mexico, der det nå var betydelig hvalfangst kontrollert av nordmenn. Hvalfangsten i området fra øyene utenfor det sørlige California sydover til den meksikanske kysten utenfor halvøya Baja California var tatt opp igjen i 1924 etter flere tiårs opphold. Nordmannen Godtfred Mauritz Bryde, sønn av den mer kjente hvalfangstreder Johan Bryde (som brydehvalen er oppkalt etter), hadde etablert seg i Los Angeles og var agent for Hvalfangerselskapet Mexico A/S (Mexico Whaling Corporation), Sandefjord som hadde skaffet seg eneretten til hvalfangst utenfor stillehavskysten av Mexico.
Selskapets flåte med kokeri og tre hvalbåter dro fra sitt opplagssted i San Pedro (havnen til Los Angeles) den 8. november til Magdalena Bay. Siden Eriksen på den dagen var i San Francisco, det er neppe trolig at Eriksen kunne rekke å bli med denne flåten. Mongolia stoppet også i Los Angeles den 6. november før den ankom til San Francisco. Eriksen kunne ha gått av der, hvis han skulle vært med Brydes flåte. Det var imidlertid også en annen norskeid flåte som skulle drive fangst i samme området. Det var flåten til hvalfangstselskapet Vega fra Sandefjord som på denne tiden lå i Seattle etter å ha kommet tilbake fra en sesong utenfor Kamtsjatkahalvøya. Vega hadde fått tillatelse til å fange hval under lisensen til Hvalfangerselskapet Mexico. Flåten, som besto av kokeriet Kommandøren I og hvalbåtene Anadyr, Behring, Celina, Elcano og Diomed dro fra Seattle omkring 1. desember mot Magdalena Bay, og Eriksen kunne derfor ha god tid til å komme seg fra San Francisco til Seattle før flåten dro sørover. Noe som styrker denne antakelsen er at den ene hvalbåten Diomed skulle bli båten som Eriksen ble forbundet med i en rekke av de etterfølgende år. For øvrig var forfatterens bestefar Rikard Iversen styrmann på Diomed på den tiden.
Fangstsesongen vinteren 1926-1927 skulle vise seg å bli meget vellykket for Hvalfangerselskapet Mexico, mens Vega gjorde det mindre godt. For Vega var den økonomiske situasjonen etter tre sesonger utenfor Baja California og to ved Kamtsjatka så dårlig at selskapet våren 1927 valgte å avslutte sine operasjoner og selge sin flåte. To av hvalbåtene, Diomed og Behring, ble kjøpt av G.M. Bryde som sammen med en rekke investorer fra Los Angeles etablerte et nytt hvalfangstselskap Los Angeles Whaling Company. Bestyreren for dette selskapet var August F. Christensen, som var en yngre bror av den mer kjente hvalfangstrederen Lars Christensen. De to hvalbåtene ble omdøpt til Clemente og Barbara, og Edvard Eriksen ble hyret som kaptein og skytter på Clemente. Det nye selskapet skaffet seg også et kokeri som ble døpt Coronado. Flåten ble registrert i Panama fordi båter med amerikansk flagg som ikke var bygget i USA måtte betale en betydelig toll når de fangstet i amerikanske farvann. Dette skulle senere vise seg å by på problemer. Omkring 1. oktober 1927 dro de ut på fangstfeltet utenfor San Clemente Island, som ligger bare omkring 100 km fra havnen i San Pedro. Etter en ukes tid kom Clemente til land for å hente forsyninger. Skipper Eriksen kunne fortelle at den nyeste forlystelsen blant folk med hurtiggående småbåter var å dra ut til hvalfangerne på feltet og følge med på hvalfangsten. Det var også et problem med marineøvelser med sprengninger som skremte bort hvalene.
På feltet utenfor San Clemente Island opererte også selskapet California Sea Product Company, som for øvrig også var ledet av en mann med norsk opprinnelse, nemlig kapt. F. K. Dedrick. Det var sannsynligvis konkurranse mellom de to selskapene på dette fangstfeltet, og som trolig førte til at båtene fra Brydes selskap en dag ble oppbragt og bøtelagt av tollmyndighetene for å ha fangstet ulovlig i amerikansk farvann med Panama-flagg. Selskapet måtte derfor oppgi regulær hvalfangst, men i stedet leide de ut hvalbåtene til filmselskaper som lagde film om hval, og til blaserte rikfolk som syntes det var en fornøyelse å skyte hval. Til og med kjente filmstjerner som Douglas Fairbanks og Mary Pickford tok med seg en del Hollywood-venner på hvalfangst. De betalte godt, og verdien av hvalene som ble skutt tilfalt hvalfangerne. En del av hvalene som ble fanget utenfor California-kysten, ble utstilt på messer og i ulike forlystelsesetablissementer. Noen ble også balsamert og sendt med jernbanevogn til andre steder i USA, ja helt til Washington D.C., for å bli utstilt.
Selskapet Los Angeles Whaling Company fant ingen løsning på problemet med fangstforbudet, og i januar 1929 gikk Eriksen til sak mot selskapet og krevde erstatning for tapt arbeidsfortjeneste i 10 måneder, hvor han var hyret som skytter og kaptein men var blitt liggende i land. Eriksen hevdet at han hadde gått glipp av en inntekt på $1000 per måned ($28000 i dagens verdi), og det var ikke lite penger. Sannsynligvis ble saken avvist av retten, siden den neppe hadde jurisdiksjon over hvalbåter registrert i utlandet og personer uten amerikansk statsborgerskap.
Det endte med at Edvard Eriksen reiste fra California. Det varte likevel ikke lenge før han igjen var på farten. I Digitalarkivets emigrantprotokoller kan vil lese at hvalskytter Edvard Eriksen emigrerte til Canada i 1929. Han reiste med emigrantskipet Gripsholm fra Gøteborg i mars måned. Gripsholms rute gikk via Halifax, Nova Scotia før den gikk videre til New York. Her må vi gjette oss til at Eriksen forlot skipet i Halifax og dro til Newfoundland, der to selskaper med norske interesser drev hvalfangst på fangstfeltene utenfor Labrador og Newfoundland. Fangsten der hadde pågått noen år men ble etterhvert mindre lønnsom, så dette var neppe noe blivende sted for Eriksen.
Allerede i mars året etter dro han igjen over Atlanteren med Gripsholm og gikk i land New York. Los Angeles Whaling Company hadde gått konkurs, og G.M. Bryde hadde kjøpt de to hvalbåtene Clemente og Barbara pluss et kokeri og dannet det nye selskapet Bryde & Co. som hadde sikret seg konsesjon på hvalfangst utenfor kysten av Mexico. Bryde hadde utvilsomt lokket Eriksen til å komme tilbake til California. Det er tvilsomt om dette hvalfangstselskapet gjorde noen stor suksess. Det var nedgangstider i økonomien i USA. Vi kan lese i Los Angeles Times i november 1931 at de to hvalbåtene hadde ligget uvirksomme ved kai i San Pedro i nesten to år, og bare unntaksvis vært ute på feltet. Hvalskytter Eriksen på Clemente hadde da nettopp kommet tilbake fra feltet med to hval som var blitt skutt i forbindelse med en filminnspilling. Våren 1934 startet Bryde et nytt selskap kalt Mexico Whaling Company i Mexico. Han hadde nå skaffet seg 15 års konsesjon på hvalfangst utenfor Mexico. I begynnelsen av april 1935 forlot selskapets flåte, som besto av at kokeri og tre hvalbåter, San Pedro og dro til feltet utenfor kysten av Mexico. Blant hvalbåtene var de nå omkring 30 år gamle Clemente og Barbara som var blitt oppgradert. Edvard Eriksen var hyret som «fleet manager». Fangsten på dette toktet var meget god og det var store mengder blåhval og knølhval i området.
Også dette eventyret ble kortvarig. Prisen på hvalolje sank kraftig sommeren 1935 og selskapet kom i økonomiske vanskeligheter. I løpet av kommende vinter ble kokeriet solgt til Anders Jahre, mens hvalbåtene ble liggende ved kai og var bare ute på feltet for enkelte oppdrag i forbindelse med filmopptak og liknende. Et annet problem for hvalfangerne var at gråhvalen som ble jaktet på mens den oppholdt seg og ynglet utenfor kysten av det sørlige California og kysten av Mexico i vinterhalvåret ble fredet i dette området fra 1937. Dette førte til slutten på hvalfangsten i området. I et avisintervju i august 1938 beklaget Eriksen at hvalbåtene lå i fortøyningene uten håp for fremtiden. Han hadde da ansvar for vakthold og vedlikehold for de tre gamle hvalbåtene Clemente, Barbara og Elcano.
Eriksen ble boende i området San Pedro til han døde 88 år gammel i 1978. Vi finner ham i folketellingen i 1940, der han står oppført som fraskilt hvalfangstkaptein. Han var aktiv i det sosiale liv i det norskamerikanske miljøet i San Pedro.