Tekst og foto: Jørn Thomassen og Erik W. Born –
Tilfeldighetene ville at to isbjørnforskere fra Danmark og Norge fikk muligheten til å redde en liten isbjørnunge opp fra en bresprekk på nordøst Grønland og gjenforene den lille med moren og broren sin.
Kampen for livet
Historien vi nå vil fortelle handler ikke om helter og bragder, ei heller om menns mot og kamp overfor uovervinnelige naturkrefter, selv om den foregår på nordøst Grønland, i et land dekket av isbreer og snø. Den handler ganske enkelt om en liten isbjørnunge som fikk livet sitt tilbake fordi tilfeldighetene ville det slik.
Når isbjørnungene fødes i et snøhi ved nyttårstider veier de bare om lag en halv kilo og er blinde og nærmest uten pels. Overgangen fra en trygg og stabil tilværelse inne i binna til en verden i snøhiet med temperaturer omkring frysepunktet er kolossalt. I den første tiden lever de mer eller mindre på binnas kropp og særlig mellom forbeina der pattene sitter. Den svært så fettrike melka fører til rask vekst og snart tumler de rundt i hiet nysgjerrige som alle unger er.
Ungene vokser fort og etter noen måneder, når de veier om lag 10 kg, bryter binna ut av hiet og etter noen dager våger ungene seg etter. Temperaturovergangen er omtrent like stor som da de ble født, og i tillegg må de belage seg på lange, strabasiøse vandringer i isødet sammen med mor på leiting etter mat. Og mat trengs nå etter at binna har levd uten i seks til sju måneder, og i tillegg har født og fødd opp to unger. Men før vandringen etter mat starter holder familien seg i nærområdet til hiet for at ungene skal trene seg opp både motorisk og kognitivt.
Ungene er totalt avhengige av binna, for det er en hard hverdag som venter og mye som skal læres. Nærmere 70% av ungene dør i løpet av de drøye to årene de normalt holder i lag med mora. Temperaturer ned mot 40 minusgrader, stormer og havis i stadig bevegelse er sterkt medvirkende, men også voksne isbjørnhanner går ikke av veien for å ta unger. Skjebnesvangre uhell kan også inntreffe når f.eks. breer skal krysses.
Sammen med Erik Born fra Danmark er jeg på nordøst Grønland for å arbeide med isbjørn. Basen er det tyske forskningsfartøyet RV Polarstern på på 11.000 tonn som er spesialbygd for forskning i isfylte farvann. Vi har drevet med isbjørnforskning i mange år flere steder i Arktis. Denne gangen handler det om levendefangst med merking, prøvetaking og påsetting av satelittsendere.
Denne dagen, fredag 11. juni 1993, starter en ganske utrolig historie i området nord for Norske øer.
På vei tilbake til RV Polarstern, etter en dag for oss i nye og spennende områder, får helikopterpiloten Uwe melding om at to danske ornitologer som driver med forskning på havhest (en stormfugl) har observert ei isbjørnbinne med to små årsunger rett nord for Mallemuk-fjeldet (havhest-fjellet). Vel om bord i RV Polarstern får vi en ny melding: I et forsøk på å krysse en brefront på Mallemuk breen har binna mistet den ene ungen ned i en bresprekk. Danskene kan høre skriket fra ungen og kan se at binna ligger på kanten av sprekken og forsøker å nå ungen sin.
Vi tar straks av fra skipet for om mulig å bedøve binna og kanskje redde ungen opp fra bresprekken. Men tåka ligger tett da vi nærmer oss breen. Vi dukker ned i tåka, men det lar seg ikke gjøre å fly inn mot breen, og vi må vende tilbake til skipet med uforrettet sak.
Lørdag ligger tåka tett hele dagen og alle flyginger avlyses. Vi er urolige, fra Mallemuk-fjeldet får vi beskjed om at ungen ikke lenger gir lyd fra seg. Dessuten har binna forlatt området med den andre ungen!
Søndag er det ypperlige flyforhold. Vi tar av fra RV Polarstern klokken ni og lander ved bresprekken en halv time seinere. Godt forankret med tau festet i helikopteret nærmer vi oss hullet i bresprekken. Snøen omkring er hardtrampet etter binna, som tydeligvis har gjort gjentatte forsøk på å få ungen sin opp. Så hører vi snorkeliknende lyder som slike små isbjørnunger har. Ungen lever!
Forsiktig titter vi over kanten og ned i sprekken, og der – noen meter nede, med forlabbene opp langs den blankpolerte breveggen – står den lille ungen og ser undrende opp på oss. Antakelig har tyngden av binna med ungene tett inntil gjort at snøbrua over sprekken har bristet med den følge at den ene ungen ikke har greid å komme seg i sikkerhet og falt ned. Sprekken er ikke bred og snøbrua som falt ned har kilt seg fast og laget et lite golv der ungen står. En meter på hver side av ungen er det mørkt og umulig å se hvor dyp sprekken er.
Nå har vi to muligheter: Enten at en av oss fires ned til ungen og bedøver den der, eller at vi firer ned en lasso og forsøker å få den rundt hodet til ungen slik at vi raskt kan heise den opp fra sprekken og bedøve den. Samtidig er det selvsagt svært viktig at ungen ikke blir skremt vekk fra snø golvet den står på og faller videre ned i sprekken.
Vi bestemmer oss for lassometoden og firer ned et tau med en løkke på. Ungen blir ikke skremt, og nesten som den forstår at vi vil hjelpe, stikker den hodet inn i løkka, og kan raskt heises opp i sikkerhet, Selv små isbjørnunger er sterke, de har kraftige klør og sterke tenner, og mens to holder den sprelske kroppen setter vi bedøvelsen. Snart blir den lille isbjørnungen slapp og rolig.
Vi føler en utrolig lettelse. Kanskje kan vi bringe henne, for det er ei lita jente, tilbake til familien og livet igjen. Det hadde vært fint, på en så direkte måte, å kunne gi isbjørnene noe igjen etter mange år med fantastiske opplevelser de har gitt oss!
Vi bærer den sovende ungen tilbake og plasserer den i baksetet på helikopteret. Nå gjelder det å finne binna med den andre ungen. Vi vet at hun ble sett dagen før på vei til sjøisen i Dijimpna Sund, en stor fjord noen kilometer lenger sør. Men isbjørner kan vandre over lange strekninger selv med små unger på slep.
Vi er også fullstendig klar over at vi sitter med et problem dersom vi ikke finner mora igjen. Eneste mulighet vil da være å lete opp en annen binne med unge fra i år, bedøve henne og håpe at hun vil akseptere vår sovende lille unge som sin egen når hun våkner.
På fjordisen finner vi sporene ganske lett. Binna har gått langs skrugarder på leting etter sel, men så langt vi kan se har hun ikke funnet noen. Etter 15-20 minutters sporing oppdager vi de to dyrene som umiddelbart begynner å haste vekk fra helikopteret. Mens Erik lader ei pil med 7 ml bedøvelsevæske til binna, gjør jeg meg klar med geværet. Piloten venter til han får klarsignal, og vi begynner jakten. Etter å ha merket mange isbjørner vet han nøyaktig hvordan han skal fly, så det blir ikke sagt mye de nærmeste minuttene.
Isbjørner reagerer ulikt på helikopter, noen springer som om fanden selv var i helene på dem, mens andre – særlig en del av de gamle dyrene – bare så vidt beveger seg vekk. Vår binne tilhører klart den første kategorien, så da vi nærmer oss løper hun fra ungen sin. I samme øyeblikk begynner ungen i baksetet å reise på seg og løfte hodet. Den får en liten ekstradose med bedøvelsesmiddel og sovner raskt.
Etter en stund sitter bedøvelsespila i skulderen på binna og vi drar umiddelbart av sted for å lete etter den andre ungen. Den er allerede kommet flere kilometer vekk fra moren da vi oppdager den. Erik klargjør en ny pil, piloten fører oss pent og rolig inn og jeg skyter pila i nakken på ungen. Etter en liten stund skjønner vi at ungen umulig kan ha fått noe særlig av bedøvelsesmiddelet, den løper fortsatt friskt av sted. En ny pil gjøres klar, og denne gangen sitter den i rumpa. Heller ikke denne pilen virker fullt, men ungen har tydelig fått en del av bedøvelsesmiddelet, og har betraktelig mindre fart nå.
For å få en rask avslutning på jakten, bestemmer vi oss for å forsøke å fange den fra helikopteret. Piloten nærmer seg forsiktig, og det går greit å kaste seg ut fra helikopteret og fange ungen. Erik er raskt på plass med mer bedøvelse, og kort tid etter kan vi bære unge nummer to, denne gang en hann, inn i helikopteret.
Med to sovende isbjørnunger i baksetet gjelder det å finne binna raskt. Vi søker i vel 10 minutter, men er i ferd med å gå tom for drivstoff. Nå kan vi fort havne i den situasjonen at vi må tilbake til RV Polarstern for å fylle tankene – og det med to sovende isbjørnunger som passasjerer. Dette er egentlig ikke noe problem og ville helt sikkert vært veldig populært for folka om bord, men vil sjølsagt prøve å unngå ekstra belastning for ungene.
Vi følger sporene ennå noen minutter, så ser Erik binna som har sovnet fint. Vi landet tett ved, tar ut ungene, gjennomgår de vanlige merkerutinene og gjenforener familien. Og for første gang får jeg lyst til å sette navn på isbjørnene vi arbeider med. Ungene får navn etter mine egne: Tiril og Vegard.
Alt gikk til slutt bra, satelittsenderen ble satt på, og vi har reddet et isbjørnliv. En ubeskrivelig følelse.
Via resultatene fra satelitthalsbåndet fulgte vi familiegruppa i mange måneder på deres vandringer og søken etter sel i fjordene på nordøst Grønland. Seint på høsten stilnet signalene fra senderen og vi antar at isbjørnfamilien slo seg mer eller mindre til ro i et midlertidig hi beskyttet mot den bitende kulden og vinden i polarmørket.