Edny Sannes melder at hun og flere har leid gamle «Nordstjernen» for å dra til Ny-Ålesund 4.-7. september i år. Det er noen ledige plasser igjen og kanskje noen fra Polarklubben kunne være interessert?
Pris m/kost og losji fra kr. 7850,- til 12.900,- avhengig av lugar. Ta kontakt med Edny Sannes hvis du er interessert. Tlf 90688770
Da jeg nylig så gjennom brevarkivet til zoologiprofessor Robert Collett på Naturhistorisk museum i Oslo kom jeg over et brev sendt 20. april 1882 fra ingeniør Salomon August Andrée på Tekniske Høgskolan i Stockholm. Dette er samme Andrée som i 1897 forsvant nord for Svalbard under sin ballongferd som førte til hele mannskapets død.
Andrée holdt på med planleggingen av den Svenska Spetsbergenexpeditionen 1882-83 som skulle være deres del av det første internasjonale polaråret og skulle overvintre på Kapp Thordsen i Isfjorden. Andrée fortalte at det var kommet et forslag om at ekspedisjonen skulle ta med seg brevduer til Svalbard for å kunne sende meldinger tilbake til omverdenen. Han skrev at det var ønskelig at duene som ble tatt med hadde sitt hjemsted så langt nord som mulig, slik at flyavstanden ikke ble for lang. Han ba derfor om opplysninger om det fantes noen «anstalt» i Norge som kunne skaffe brevduer og hvordan han kunne komme i kontakt med dem. Andrée ville også gjerne ha informasjon om brevduenes utholdenhet, skjøtsel mm.
Om Andrée fikk svar fra Collett vites ikke, men det eksistere flere andre kilder som kaster lys over saken. Ved en henvendelse til direktør Håkan Jorikson ved Grenna Museum (Andrée-museet) har jeg fått opplyst at han ut fra Andrées dagbok og brev til Andrées søster finner opplysninger om at 14 brevduer kom til Kapp Thordsen og at Andrée hadde skaffet disse gjennom Hjalmar Öhrwall i Sverige. Seks av disse skal ha blitt drept av rev.
Geologen Alfred G. Nathorst var også en del av ekspedisjonen til Svalbard i 1882 men overvintret ikke. Han ledet den geologiske delen, som reiste nordover med et eget fartøy, nemlig jakten Bjona av Tromsø. Nathorst har skrevet en artikkel om bruken av brevduer i Arktis i det svenske tidsskriftet Ymer i 1897. Også Nathorst henvendte seg i brev til Robert Collett våren 1882 med forespørsel om tilgang på brevduer i Norge. Han ville kjøpe noen stykker mot en rimelig betaling. Hvis det ikke fantes brevduer ville han forsøke å slippe ut vanlige tamduer underveis, i alle fall nord til Bjørnøya. Han spurte derfor Collett om det var mulig å kjøpe tamduer i Tromsø. Nathorst forteller at de hadde med seg fire vanlige tamduer fra Tromsø om bord i Bjona. Tre av disse ble sluppet ut fra fartøyet: én på ca. 73o N, én ved Dunøyane og én ved Bellsund. Den fjerde rømte. Duene hadde med seg meldinger som var adressert til Stockholms Dagblad. Ingen av disse kom tilbake til Tromsø, ogi følge Nathorst var dette ikke uventet siden de ikke var trente brevduer.
Nathorst hadde skrevet i Stockholms Dagblad 21. april 1882 om hvordan brevduer kan være nyttige i polarforskningens og ishavsfangstens tjeneste. Han skriver at det mange ganger har forefalt ham at man i Tromsø, hvorfra det årlig går et stort antall fartøyer til de arktiske traktene burde etablere en koloni av brevduer. Når fartøyene ble innestengt av is, skulle man gjerne ha sendt meldinger sørover, og da kunne det vært interessant å teste ut om brevduer kunne gjøre jobben.
Artikkelen til Nathorst beskriver også tidligere forsøk med brevduer i Arktis. Brevduer ble brukt allerede på ekspedisjonen til John Ross i 1850 under leting etter John Franklin. Han skriver i et brev fra Baffin Bay at de har med seg fire brevduer fra Ayr i Skottland. Det gikk rykter om at en av fuglene, «Lady Ross» ble sluppet i Lancaster Sound og fløy helt til hjemstedet i Skottland. Det finnes imidlertid ikke dokumentasjon på at dette er korrekt. Under en ny leteekspedisjon etter Franklin i 1851 under ledelse av William Kennedy var det også med sju brevduer, men disse ville nødig fly vekk fra skipet, da de ble sluppet løs. «Lady Ross», som angivelig var med på forrige ekspedisjon var også var med denne gangen, ble ikke sluppet løs og skulle spares til de evt. fant spor etter Franklin. Nathorst tvilte på om historien om «Lady Ross» kunne være riktig.
I Morgenbladet 12 september 1883 gis det en fyldig beretning om overvintrings-ekspedisjonen på Kapp Thordsen 1882-83. Her står det at fangstmann Peder Ulrik Johnsen fra Tromsø var hyret med på ekspedisjonen og hadde ansvar for utrusningen av ekspedisjonen fra Tromsø. Han tok med tre levende reinsdyr simler med hver sin kalv og 10 duer som skulle brukes som brevduer. Fra Sverige hadde de også med seg tre levende griser. Duene ble ikke brukt som brevduer under ekspedisjonene. I hht. Morgenbladet ble seks drept, og det stemmer med opplysningene ovenfor gitt av Jorikson. Resten av duene, til dels med unger, hadde man med seg tilbake. Andrées dagbok er ganske detaljert med hensyn til de mange herskapelige måltider som ble nydt for å holde humøret oppe under overvintringen. Dagboken opplyser at det ble servert due til middag, så noen av brevduene kan ha blitt spist.
Lederen for overvintringsekspedisjonen Nils Gustaf Ekholm skrev en ekspedisjonsrapport på fransk. Her får vi litt mer informasjon om duene. Etter ankomsten til Kapp Thordsen ble de plassert i et dueslag. Sannsynligvis kunne de da fly fritt omkring. Et stykke ut på høsten holdt de seg bare nær dueslaget, og da det nye arbeidsrommet i hovedhuset ble ferdig, ble duene flyttet inn dit. Der så de ut til å trivdes godt og noen la til og med egg. Ekholm opplyste at to av duene var ekte brevduer fra Norrköping, mens at resten var vanlige tamduer som de hadde fått med seg fra Tromsø.
Bruk av brevduer i polarforskningen kom for alvor på agendaen igjen da Andrée skulle ut på sine ballongferder fra Danskøya i 1896 og 1897. Begge ganger hadde han brevduer med seg. Historien til disse duene er beskrevet av Jonas Stadling i samme årgang av Ymer som er nevnt tidligere. Han var med på reisen opp til Danskøya i både i 1896 og 1897 og fungerte som den svenske avisen Aftonbladets korrespondent. Duene ble innkjøpt på Aftonbladets regning og kom til Stockholm på slutten av året 1885. De ble sendt videre til Finnmark i løpet av vinteren. En del av dem havnet hos fyrmester Robert Horneman på verdens nordligste fyrstasjon Fruholmen mens andre ble tatt hånd om av handelsmannen Johan Bull i Hasvik. Omkring 80 duer ble med Andrées ekspedisjonsskip Virgo til Svalbard sommeren 1896. Noen få ble sluppet på båtreisen nordover. Ved ankomsten til Virgohamna på Danskøya ble det etablert et dueslag på loftet i Pikes hus. Etter ankomsten var duene i relativt dårlig forfatning, men de kom seg etter hvert. Fra Virgohamna ble det sluppet et 30-talls duer som hadde meldinger med til Aftonbladet. Ingen av disse kom tilbake til dueslagene i Finnmark, og det er tvilsomt om noen kom frem til fastlandet på egen hånd.
Likevel ble en av duene observert ved Bergviknes (nær Evenes) i Ofoten den 14. august og den ble fanget inn den 20. august. Opplysningene på depechen (meldingen) viste at dette var en due som var sluppet i Virgohamna den 24. juli. Tyskeren Georg Wegener har gitt opplysninger om denne duen i sin bok om hans to turer til Svalbard i 1896 (Zum ewigen Eise: eine Sommerfahrt ins nördliche Polarmeer und Begegnung mit Andrée und Nansen). Han var med turistskipet Erling Jarl til Svalbard som var innom Virgohamna flere ganger denne sommeren. Han forteller at duen kom ombord i Erling Jarl der og at de la ut mat til den. Da skipet forlot Virgohama ble duen med sørover til fastlandet. Den søkte skjul under noen kullsekker på akterdekket og ble gitt mat underveis. Wegener forlot skipet i Hammerfest, men han opplyser at duen ble med til Tromsø, der den fløy av gårde den 10. august. Det er bare 150 km til stedet i Ofoten hvor den ble funnet, så den kan godt ha fløyet den distansen. Det kan også tenkes at den har blitt med Erling Jarl litt lenger sørover før den fløy sin vei. Erling Jarl gikk sørover til Trondheim. Duen som ble funnet var blå og med samme farge som den som var ombord i Erling Jarl.
Da Wegener kom til Tromsø etter å ha vært en ny tur på Svalbard, tok han rutebåt sørover den 23. august. Om bord var det en liten kasse med en due som skulle sendes til Aftonbladet i Stockholm. Wegener var overbevist om at det var den samme duen. Den må ha blitt fraktet fra Ofoten tilbake til Tromsø. Den finnes i dag utstoppet i Andréeutstillingen i Grenna Museum.
Etter Andrées mislykkede ekspedisjon i 1896 ble ca. 50 duer tatt med tilbake til Tromsø, der de ble tatt hånd om til neste sommer av Markus Aagaard.
I 1897 tok Andrée-ekspedisjonen med seg omkring 30 duer til Svalbard, hvorav noen var unger av de som var med året før. Da han endelig kom av gårde med Ørnen den 11. juli 1897 hadde han flere kurver med brevduer som ble festet i et snøre umiddelbart under ballongen. Duene skulle slippes ut med jevne mellomrom, og den eneste som ble funnet igjen var et individ som ble sluppet den 13. juli og ble funnet og skutt av kaptein Ole Hansen på ishavsjakten Alken av Hammerfest mellom Nordkapp og Sjuøyane på nordsiden av Svalbard. Da meldingen ble skrevet var fortsatt alt vel om bord. Denne duen ble senere stoppet ut på Naturhistoriska Riksmuseet i Stockholm. Da Ørnen nødlandet på isen den 14. juli var det ifølge Andrées dagbok fortsatt noen duer igjen. De hadde klart seg, og først den 20. juli fløy de sin vei.
Andrées due som ble skutt av skipperen på ishavsskuten Alkennord for Svalbard i 1897 (Kilde: Tidsskriftet YMER 1897).
Det knytter seg en spesiell historie til hvordan denne duen som ble skutt av Ole Hansen kom tilbake til Sverige. Da Hansen kom tilbake til Hammerfest med duen, ville han ikke sende den fra seg uten en belønning. Dette har han beskrevet i et manuskript om sine erindringer. Han hadde fått tilbud fra et engelsk blad som ville betale 10000 kr for duen og depechen. Han fikk også henvendelse fra Stockholm om å reise dit med duen. Han svarte at han krevde 10000 kr pluss fri reise og fritt opphold, men dette ble avvist. Da han ikke ville gi fra seg duen, ble det tydeligvis tatt politisk affære i saken, og Olsen fikk telegram fra den norske regjeringen om at han måtte sende duen og depechen til Aftonbladet i Stockholm. Han gjorde selvfølgelig som befalt. Etter ankomsten til Stockholm ble duen vist frem på møtet i Sällskapet för antropologi och geografi den 15. oktober, der kong Oscar II var til stede.
Meldingen som ble sendt med duen som ble sluppet to dager etter Andrées avreise fra Virgohamna i 1897 og funnet igjen på ishavsskuten Alken. (Kilde: Stockholmskällan).
Senere fikk Olsen som belønning en kikkert fra den svenske kongen og en annen kikkert fra Aftonbladet. Han så aldri mer til duen som han hadde bedt om å få tilbake.
Kurver som duene ble holdt i under Andrées ekspedisjon og en holder som ble brukt når depechen ble satt på. (Kilde: G. Andersson 1906. S.A. Andrée: hans följeslagare och hans polarfärd 1896-1897: minnesskrift).
Svenskene ga seg ikke med brevdueforsøk ved Svalbard. Da Nathorst skulle lede en ny svensk polarekspedisjon til Svalbard sommeren 1898 med ekspedisjonsskipet Antarctic ble det igjen planlagt å ha med brevduer. Helsingborg Dagblad hadde vært om bord i Antarctic mens den lå i Tromsø og skriver den 11. juni 1898 at de skulle ha med 14 brevduer av belgisk herkomst fra dueslaget til Gunnar Larsson i Norrköping. Noen av disse skulle utplasseres i dueslag innaskjærs i de nordligste strøkene av Nord-Norge for å danne grunnstammen til en fremtidig arktisk brevduestasjon. De øvrige duene skulle være med til Svalbard og slippes fra kortere utflukter på land med beskjeder tilbake til ekspedisjonsfartøyet. Larsson hadde studert brevduers atferd i lengre tid, og han mente at man måtte gjøre det så hyggelig som mulig for duene om bord i Antarctic, slik at de skulle føle hjemlengsel når de ble sluppet løs fra land.
Nathorst skriver om brevduene som var med på ekspedisjonen i 1898 i sin bok om ekspedisjonen (Två somrar i Norra Ishavet, bind 1). Han forteller at da de kom fra Sverige til Tromsø med Antarctic, fikk de fire duer av Markus Aagaard. Disse var etterkommere etter Andrées duer. Det ble gjort et forsøk med å slippe ut disse på veien nordover før Antarctic kom ut i åpent farvann. Tre av fuglene ble sluppet ut, og to av dem kom tilbake til dueslaget i Tromsø. Den fjerde var tenkt å bli sluppet ved Bjørnøya, men man ombestemte seg da det ble ansett at den som en utrent due sannsynligvis ikke ville finne veien hjem. I stedet ble den plassert sammen med de øvrige duene ombord, som trivdes bra og fikk både egg og unger. Nathorst forteller at han gjorde et forsøk med tre duer på Svenskøya. De ble tatt med inn til land og sluppet umiddelbart. De var først litt i villrede og kretset omkring, men var snart om bord igjen i god behold. Forsøket ble tatt som et bevis på at det var mulig å sende meldinger fra et båtparti tilbake til moderfartøyet med bruk av brevduer. Et nytt forsøk ble gjort ved Gråhuken på nordspissen av Spitsbergen. Igjen tok Nathorst med seg tre duer på land og slapp dem løs mens Antarctic drev medmarine undersøkelser et godt stykke ute til havs. Nathorst var fornøyd med forsøkene og konkluderte med at brevduer kan være anvendelige ikke bare i polarstrøkene, men kunne også benyttes til kommunikasjon mellom krigsfartøyer og mindre båter som ble sendt ut på rekognosering.
Julen 2021 fortalte Nytt & Gammelt om julefeiringen på Frans Josef Land i 1903 og 1904 (se http://polarklubben.org/polartraktene/jul-pa-rudolfoya/ ). Den ekspedisjonen ble ledet av Anthony Fiala som var en glimrende fotograf. Det mange ikke vet er at han overvintret på Frans Josef Land også to år før dette, altså vinteren 1901-02. Han deltok da i den amerikanske ekspedisjonen til Frans Josef Land. Denne ekspedisjonen ble ledet av meteorolog Evelyn Briggs Baldwin og finansiert av den amerikanske industrimannen William Ziegler. Den kalles derfor Baldwin-Ziegler ekspedisjonen.
Et velregissert fotografi av julemiddagen
Anthony Fialas bilde av julemiddagen 1901 om bord i ekspedisjonsskipet America. Ved bordenden rett bak stearinlysene sitter Baldwin. De er 12 til bords, og Fiala er sannsynligvis første mann på høyre side. I Leonardos veggmaleri Nattverden under er de 13 til bords og Jesus i midten ved bordenden. Panelet i lugaren om bord i America minner om vinduene i bakgrunnen i veggmaleriet. Jeg tror at dette neppe er tilfeldig. Fiala var nemlig utdannet innen design og hadde jobbet med litografi, som tegner og tegneserieskaper, med utforming og gravyr. Dette, og at han var av italiensk herkomst, kan tyde på at han kjente til Leonardos maleri noe eksempelvis norske polarfarere neppe gjorde. Perspektivet i bildet gjør at ansiktet til ekspedisjonslederen Baldwin fremheves på tilsvarende vis som Jesus i maleriet, og mennene på hver side av Baldwin ser begge ned for ikke å konkurrere om oppmerksomheten med ham. Andre momenter som kan støtte opp under Nattverden-teorien er at maleriet heter «The Last Supper» på engelsk, altså «Den siste middagen» på norsk.
Hva skiller så Fialas fotografi fra de fleste bilder av polare ekspedisjoners julemiddager, for eksempel hans egne to fotografier vist i artikkelen fra i fjor. Foruten at perspektivene gjerne er forskjellige er en slående forskjell at nesten alle bilder av julefeiring inneholder en mengde juledekorasjoner. Det som er bemerkelsesverdig i Fialas fotografi fra 1901 er den nesten totale mangelen på pynt. Dette samsvarer godt med scenen i Leonardos maleri.
Samlet sett føler jeg meg derfor trygg i påstanden om at Fiala har iscenesatt fotografiet for å ligne mest mulig på Leonardos veggmaleri.
Baldwin-Ziegler ekspedisjonen
Evelyn Briggs Baldwin (1862-1933) hadde erfaring fra polarstrøk, hadde vært med Robert Peary til Nordgrønland i 1893-94 og overvintret på Frans Josef Land i 1898-99 som deltager i Walter Wellmans ekspedisjon. Formålet med Baldwin-Ziegler ekspedisjonen var å overvintre på Frans Josef Land for så å kjøre hundespann til Nordpolen fra en base helt nord på øygruppen og returnere via Østgrønland der det var lagt ut depoter.
Ekspedisjonen bestod av totalt 42 mann. De fleste var amerikanere og svensker. Eneste nordmann var islosen Magnus Arnesen (1846-1903) fra Tromsø. Den danske polarforskeren Ejnar Mikkelsen (1880-1971) var også deltager. Ekspedisjonsskipet var dampskipet America, i tillegg hadde de to støtteskip: det norske Fridtjof og belgiske Belgica. Ekspedisjonen hadde med seg 15 ponnier og 428 hunder.
America forlot Vardø 27. juli 1901 og møtte Fridtjof ved Kapp Flora i Frans Josef Land. På grunn av problemer med isen kom de ikke så langt nord som ønskelig. De etablerte derfor base på Algerøya og kalte den Camp Ziegler. Etter overvintringen returnerte America til Norge, nærmere bestemt Honningsvåg, 1. august 1902 etter en mislykket ekspedisjon. Baldwin var visstnok ingen god leder, hvilket medførte at Ziegler utnevnte Fiala til ekspedisjonsleder på den neste nordpolsekspedisjonen i 1903-05, også den med utgangspunkt Frans Josef land og med America som ekspedisjonsskip.
Russel Williams Porter laget denne akvarellen av ekspedisjonsskipet America i drivisen august 1901, 79⁰ 20’ N under Baldwin-Ziegler ekspedisjonen. Porter er mannen ved bordenden på Baldwins høyre side i bildet av Julemiddagen Kilde: National Archives
1911: Sydpolekspedisjonen til Roald Amundsen ble forsøkt startet fra Framheim litt tidlig (8. sept.) og møtte sterk kulde og dårlig sikt etter 80 grader syd (vel 120 km). Det ble såpass kaldt at Genever’en frøs og sprengte flasken, om enn ikke Akevitt’en, og kompasset fungerte ikke mer fordi væsken ble for seig. Det var ned til -56⁰ C. Bikkjene led og noen døde. Klærne sprakk opp. Istedenfor å vente i sine igloer, bestemte Roald seg for retur til Framheim, der sledene gikk hver for seg, om enn på trått føre. Det ble nære på for Prestrud (som ikke sa ifra) som ble tatt hånd om av Hjalmar Johansen. Disse kom hjem sist (17. sept.), og Johansen uttrykte overfor Roald sterk misnøye og mye kritikk. Dette var i alles påhør, derfor grovt og utilgivelig, så eksempel måtte statueres øyeblikkelig. Johansen, som var blitt påprakket av Nansen og hadde en i overkant tilbøyelighet til det sterke, ble dermed ekskludert fra polferden. Kranglefanter kunne Roald ikke ha med.
Det endte som kjent med avgang den 20. okt. og polen ble nådd den 14. des., stor dag.
1912: Blant brevene broren Leon og hans kone Aline etterpå fikk fra Roald, bl.a. fra Hobart (NZ) den 7. mars, var et spesielt til Aline der Roald skrev: «Du vil sikkert lese at etter Bomturen hadde Johansen og jeg et munnhuggeri som resulterte i at han ble ekskludert fra polferden. Idioten kritiserte meg nemlig i alles påhør. Det hadde seg slik at istedenfor å bare vente på bedre vær, beordret jeg retur til Framheim, og det ble i tøffeste laget for enkelte. Men du skjønner, jeg bare måtte tilbake: Jeg hadde nemlig glemt pillene mine».
Ja, Roald hadde vanskelig fordøyelse, han var avhengig av fordøyelsespiller for å få det ut, og uten dem ville han ikke klart å gjennomføre sydpolekspedisjonen. Men den gang var det ikke så naturlig som i dag å snakke åpent om det, selv om de fleste visste om problemet hans.
Dette var en familie-hemmelighet min mor fikk på 1950-tallet fra Aline, sin svigermor, min farmor, og som min mor fortalte meg i 1980-årene. Brevet vet/husker jeg ikke hvor er blitt av, det var ikke i samlingen, naturlig nok siden det var en hemmelighet. Kanskje finner jeg det igjen en dag, et smart sted.
2011: Denne hemmeligheten avslørte jeg på 100-års dagen for Sydpoldagen, og det viste seg da at, som forventet, var det ingen som visste om dette. Det måtte altså en mann til for å avsløre en hemmelighet kvinnene hadde holdt på i 100 år. Og så sier man at damer ikke kan holde på hemmeligheter?
Polarekspedisjoner måtte ha med egne medisiner. Her medisinkisten fra Fram II (Foto: Frammuseet)
Med på bildet av Roald Amundsen-jollen er fra venstre: Arnljot Hansen, Jarle E. Henriksen og Aksel Hansen (Foto: Astrid Tåvær)
Da en god venn fra Myken, Torbjørn Nilsen, gjorde meg oppmerksom på at det var en eldre mann i Sandnessjøen, med hytte i Botten, ved foten av fjellmassivet Syv Søstre, som der hadde en jolle som visstnok hadde vært Roald Amundsen sin, kunne jeg ikke annet enn å følge opp den saken – som aktivt medlem i Alstahaug Kystlag. Jeg fikk kontakt med den gamle mannen, Wilhelm Aune, som bekreftet at det nevnte var riktig, og om det var interesse for jollen kunne vi bare hente den og få den til kystlaget. På spørsmål om hvordan han hadde fått hånd om jollen, kunne han fortelle at han i yngre år, etter at han var kommet til Sandnessjøen som handelsbetjent, hadde kjøpt en Colin Archer-skøyte sørfra – og at Roald Amundsen-jollen fulgte med denne. Han hadde fått vite historien til jollen hos selgeren av skøyta, men husket da bare at det med sikkerhet hadde vært Roald Amundsen sin. Wilhelm Aune levde ikke så lenge etter det. Før vi hentet jollen ved hytteveggen i Botn, tok jeg rundt 1990 kontakt med de ansvarlige ved Roald Amundsens hjem på Svartskog, i dag en del av Follo museum. Det ble da undersøkt med stor velvilje om denne jollen, og man kom da fram til at dette var en jolle Roald Amundsen hadde hatt ved sin hjemplass – og at den ikke hadde vært med på noen av hans polar-ekspedisjoner. I ettertid er det ganske så trist at denne jollen brant opp da de store bryggene, Sørra-brygga og Blomsø-brygga, i Sandnes-Vågen brant ned til grunnen sent på høsten 1997.
Roald Amundsen i robåt utenfor sitt hjem Uranienborg, på Svartskog i dagens Nordre Follo kommune. Båten er ikke nødvendigvis den samme som endte opp i Alstahaug Kystlags eie (Foto: Nasjonalbiblioteket).
Den tredje bog i serien: «På opdagelse i Nordøstgrønland / Discovering North-East Greenland» nu er udkommet,
Den nye bog hedder GAEL HAMKE BUGT – YOUNG SUND. Bogen rummer også mange fine minder fra norske fangstmænd og de norske aktiviteter i Nordøstgrønland i årene 1908-59.
Praktisk info: GAEL HAMKE BUGT – YOUNG SUND indeholder mere end 250 udvalgte fotos, landkort og tekster. Sideantal: 171 sider. Format: 245 x 290 mm (Tværformat). Indbundet med smudsomslag. Dobbeltsprog: Dansk/engelsk. Udgivelsesdato: 20. oktober 2022. Bogen kan bestilles hos XSIRIUS BOOKS.
Kommende bøger i serien: I serien er der foreløbig planlagt yderligere tre bøger med titlerne: «SCORESBY SUND” (forventet 2023), «HOCHSTETTERBUGTEN» (forventet 2024), «DOVE BUGT» (forventet 2025).
27. februar 1977 var jeg bosatt i Longyearbyen – brakke 104 i Nybyen for å være nøyaktig. Det var en søndag og dermed fridag. Sola hadde begynt å skinne på toppene rundt byen, og siden det var bursdagen min så hadde jeg bestemt meg for gi «gjensyn med sola» som en bursdagsgave til meg selv.
Målet var Nordenskiöldfjellet litt sørvest for Longyearbyen, og så tenkte jeg å gå derfra ned i Bjørndalen og stikke innom hytta til basen min Hjalmar Arnesen. Vi jobbet sammen i Gruve 3.
Relativt tidlig etter frokost på Stormessa pakket jeg sekken og fant fram skiene. Det var rundt 27-28 minusgrader, så smurning var ikke nødvendig. I hvert fall ikke for treski.
Det bar opp Tverrdalen i jevnt driv, formen var vel ikke så verst. I bakhodet kvernet Beatles-låta «Here comes the sun» på auto-repeat.
Vel oppe på Platåberget var det å ta til venstre mot Nordenskiöldfjellet. Det ble lysere og lysere, men fortsatt var det et blålig polarnatt-lys som dominerte.
Med ett var det som om Nordenskiöldfjellet begynte å vokse, samtidig som toppen ble farget rød. Det var jo et synsbedrag – men ualminnelig effektivt. Sola hadde begynt å skinne på toppen, og lyset krøp lenger nedover sidene etter hvert som sola steg. Virkningen var magisk; det var som om hele naturen ble levende foran meg.
Magien forsvant ganske fort, for plutselig begynte toppen av Nordenskiöldfjellet å krype tilbake i skyggene. Skulle det bli noe sol på meg så måtte jeg raska på! Jeg fortsatte i et ganske annet tempo. De siste 400 meterne tok jeg av meg skiene og sprang på beina, og slo solnedgangen med 7 minutter.
I 7 magiske minutter satt jeg med den mektige naturen helt for meg selv, i en stillhet som var nesten smertefull. Kulde, melkesyre – alle andre inntrykk var bedøvet av vill og urørt natur på nært hold. Det var som om det var mitt alt sammen.
På toppen av Nordenskiöldfjellet (1053 moh) står restene av en svensk værstasjon fra 1932. Det er en svært værhard plass. Isfjorden i bakgrunnen. (Foto: I. Gjertz mars 2005).
Sola gikk ned igjen, og virkeligheten gjorde seg raskt gjeldende. Her kunne jeg ikke bli. På med skiene, ned på Platåberget og så vestover mot Bjørndalen. Jeg hadde tenkt å ta et av de mange skarene ned i dalen, men ble fort betenkt. Det var da mye brattere enn det så ut på kartet! Neste skar var ikke noe bedre, og ikke det neste heller. Og nå var det plutselig blitt ganske så mørkt igjen. For sent å snu, jeg får bare la det stå til. Av med skiene, forsøke å tråkke fotfeste i den beinharde snøen. Det måtte jo gå galt. Fotfestet glapp, og jeg rauste nedover. Ski og staver forsvant, alt jeg sanset var luftsuset rundt ørene som økte og økte.
Men så økte det ikke lenger. Tvert imot så avtok det, og ikke lenge etter så stoppet ferden min av seg selv. Litt fortumlet ble jeg liggende og kjenne etter. Jo, alt var visst like helt. Og der var det jo en ski! Og en stav, og enda en stav. Og til slutt fant jeg den andre skien også. Så var det jo bare å spenne på seg og gå videre. Og etter en liten halvtime fant jeg hytta til Hjalmar, der han og familien var. Godt og varmt, hyggelige folk og god mat.
Hjemturen rundt Hotellneset var lengre enn jeg hadde trodd, så det var en god og mør skrott som fant køya den kvelden. Etter det som på mange måter var mitt livs skitur, samtidig som den også lett kunne blitt min siste. Alene, i farlig terreng, ikke utstyrt for selvberging, ingen visste hvor jeg var eller når jeg skulle være tilbake. GPS, nødpeilesender og slike ting var ikke oppfunnet enda. Toskeskap er vel en grei betegnelse på slik framferd. Det hadde ikke vært store skaden som skulle til før jeg hadde frosset i hjel, lenge før det kunne vært håp om å bli reddet.
Det ble i hvert fall en bursdag jeg aldri kommer til å glemme.
Utsikten fra Nordenskiöldfjellet som man neppe glemmer. Her 1. mars 2008 i 24 minusgrader (Foto: Margit Dyrland)
15. juni 2022 publiserte vi et innlegg om «Tyskerhuset på Bjørnøya». Innlegget avsluttet med utsagnet: «Forhåpentlig har ingen etter 2014 trodd at den var et ferdiglaget St Hans-bål!». Vi er nå blitt beroliget av Venke Ivarrud, ansatt på Bjørnøya sommeren 2022, som kan forsikre om at kulturminnet fremdeles eksisterer selv om det ikke nødvendigvis er lett å forstå hva plankehaugen en gang var. Slik det er nå er det litt tilfeldig hvordan informasjonen om dette fredete kulturminnet spres til ansatte og besøkende. Et tips fra oss kan være å sette opp en liten plakat med informasjon om Tyskerhuset inne på Gammelradioen. Der er det allerede laget et museumsrom i første etasje. Informasjon er en god nøkkel til lokalt kulturminnevern. Det er uansett flott at de forskjellige kontingentene på Bjørnøya har dette litt merkelige kulturminnet i nærområdet og vet å sette pris på det. Men det merkes hvordan naturkreftene rår også på Bjørnøya, og det er både fascinerende og skremmende å se hvor effektivt vind, hav og is påvirker både landskap, bygninger og installasjoner.
Venke Ivarrud og Susan Barr
Restene av Tyskerhuset slik de ligger i dag. Bildet over tatt mot vest, bildet under mot øst med dagens meteorologiske stasjon i bakgrunnen. Foto: Venke Ivarrud, oktober 2022
Det var folksomt på Collosseum kino i Oslo da filmen Titina hadde verdenspremiere. Legg merke tid den røde løperen til venstre. (Foto: I. Gjertz).
Det er ikke hver dag man blir invitert på verdenspremierer. I dette tilfellet fikk redaksjonen i Nytt og gammelt et tilbud vi ikke kunne si nei til!
Lørdag 15 oktober var det, på Colosseum kino i Oslo, festpremiere på en helaftens tegnefilm. Filmen heter Titina, og handler om den lille tispen Titina. Ikke en hvilken som helst hund, men dette er den delvis sanne historien om terrieren til Umberto Nobile. I dag er italieneren Nobile delvis gått i glemmeboken, men på 1920-30 tallet var han et verdensnavn. Dette skyldes hans samarbeid med Roald Amundsen om å benytte luftskip for å nå Nordpolen. Det som begynte som et samarbeid endte i konkurranse og uvennskap mellom de to. Tegnefilmen beskriver dette, delvis sett gjennom hundeøyne. Filmen inneholder også enkelte historiske filmklipp som er flettet inn på en god måte.
Som seg hør og bør var det stor festivitas på premieren. Lek og aktiviteter for barna utenfor kinoen, og alle barn fikk utdelt egne aktivitetshefter når de gikk for å sette seg. Den italienske ambassaden hadde sørget for at alle sitteplasser i den fullsatte kinoen var forsynt med hver sin pose italiensk sjokolade. I tillegg spanderte ambassaden vin på den etterfølgende premierefesten.
Filmen er regissert av Kajsa Næss. Det er et norsk-belgisk samarbeidsprosjekt og tok til sammen åtte år å lage. I denne sammenheng er det viktig å minne om at Belgia sannsynligvis er Europas fremste land for produksjon av tegneserier. Det gikk med 94 tusen håndlagde tegninger til filmen og 4380 tusen sekunder (1,2 timer) med animasjon. Når man vet at det tar omtrent to dager å tegne ett sekund med animasjon så skjønner man at filmen tok lang tid å lage.
Filmen passer for barn fra 7 år og oppover og har vanlig kinopremiere 21. oktober 2022.
Er filmen noe for Polarklubbens medlemmer?
Mange av Polarklubbens medlemmer kjenner nok godt til detaljene rundt ferdene med luftskipene Norge og Italia. Er så filmen noe for oss? Det er viktig å påpeke at filmen ikke utgir seg for å være historisk korrekt. Tvert imot, men den bygger på historiske hendelser. Det er en barnefilm som egner seg godt for voksne. Fortellingen må derfor tilpasses barn, og det gjør den til gjengjeld veldig bra. Håndverket i filmen, spesielt kvaliteten på tegningene, er virkelig bra. Med et kritisk blikk vil man nok kunne finne ting å trekke litt for, men filmen er kvalitetsmessig minst på høyde med de mange kjente amerikanske tegnefilmene vi ser på norske kinoer. Redaksjonen i Nytt og gammelt fra Polartraktene har derfor ingen problemer med å anbefale Polarklubbens medlemmer å se, og ikke minst nyte, filmen.
Etter den dramatiske ekspedisjonen i 1925 med de to Dornier-Wal flyene N24 og N25 og med nødlandingen på isen i Polhavet på 88 grader nord, fikk Roald Amundsen bare med seg det ene flyet tilbake. Den 15. juni, etter 24 dagers strev i isen, hadde ekspedisjonens seks medlemmer (Amundsen, Riiser-Larsen, Dietrichson, Omdal, Feucht og Ellsworth) endelig klart å få laget en startbane på isen og fått N25 i luften med alle mann om bord. Flyet nødlandet like vest for Nordkapp på nordsiden av Nordaustlandet, Svalbard, etter at styreledningen til sideroret hadde kjørt seg fast og de nesten var gått tom for drivstoff. Etter å ha kommet seg til land ved Birdvågen fikk de øye på fangstbåten Sjøliv som tilfeldigvis var i området. Sjøliv fraktet polflyverne til Ny-Ålesund og skulle ta N25 på slep. Flyet ble tauet et stykke i retning Lågøya, men vinden økte til sørøstlig kuling, og etter hvert valgte Amundsen å gi opp slepingen. Ved kanten av den landfaste isen i Brennevinsfjorden fløy Riiser-Larsen flyet på isen inn til land, der det ble fortøyd. Noen dager senere dro Riiser-Larsen sammen med Dietrichson, Omdal og Feucht med marinefartøyet Heimdal til Brennevinsfjorden og fløy N25 tilbake til Ny-Ålesund.
Amundsen tilbake til Oslo Flyet og de seks polflyverne dro fra Ny-Ålesund med kullbåten Albr. W. Selmer til marinens flystasjon i Horten der skipet ankret opp ved øya Vealøs den 4. juli. Flyet ble ettersett av flyvesenets folk. Det hadde noen bulker i skroget etter å ha vært på isen, men ble funnet i orden og klarert neste morgen for flyvning inn til Oslo, der den store mottakelsen skulle finne sted. Ved middagstid den 5. juli fløy N25 mot Oslo med Riiser-Larsen ved spakene. Om bord var i tillegg til de seks polflyverne også fruene Riiser-Larsen og Dietrichson, løytnant Emil Horgen, fotograf Paul Berge og Fritz Zapffe. Flyet ble fulgt av en eskorte av fem av marinens fly. Da de kom inn mot Oslo svevde også fem av hærens flymaskiner fra Kjeller høyt over dem. Etter å ha flydd over Oslo landet N25 ved Dyna Fyr et stykke ute på fjorden og gikk med bakre motor i gang inn mot Honnørbrygga fulgt av en mengde småbåter. Flyet stoppet like ved Akershuskaia, og de sekspolfarerne gikk om bord i en sjalupp fra panserskipet Tordenskjold og ble rodd inn til brygga.
N25 flyr langs Hurumlandet ved Drøbaksundet underveis fra Horten til den store mottakelsen i Oslo 5. juli 1925 (Kilde: Nasjonalbiblioteket).
Det ble en storslagen mottakelse i det varme sommerværet. Anslagsvis 50,000 mennesker var møtt frem. Polfarerne ble mottatt på Honnørbrygga med salutt. Det var satt opp en stor mottagelsespaviljong der det ble holdt diverse hyldningstaler. Deretter ble heltene kjørt gjennom Oslos gater til Slottet, der kongen delte ut æresbevisninger. På kvelden var det stor middag på Slottet til ære for polfarerne. Riiser-Larsen fløy N25 tilbake fra Bestumkilen i Oslo til Horten den 9. juli.
Hva skjedde så med flyet N25? Representanter for produsenten Dornier var på besøk i Horten for å inspisere flyet. De var også interessert i å kjøpe det tilbake, siden Dorniers flybåter var sterkt etterspurt. I august kom den australske polarforskeren George Hubert Wilkins til Norge for å vurdere kjøp av flybåten. Han inspiserte flyet som var på fylkesutstillingen i Tønsberg. Han vurderte å ta flyet med seg til Australia og bruke det under sin planlagte ekspedisjon til Antarktis. Wilkins hadde satset på å få ekspedisjonen finansiert delvis fra australske sponsorer, men det lyktes ikke å få inn nok midler. Det ble derfor intet salg til Wilkins.
Fra Tønsberg ble N25, etter et verkstedbesøk i Horten, fløyet til Oslo i begynnelsen av september. Her var flyet trekkplaster på Røde Kors-uken på Vippetangen og senere på Christiania Roklubbs høstfest ved klubbens nye båthus på «Kongen» i Frognerkilen. Deretter ble det fløyet til Porsgrunn, hvor den ble utstilt på Fylkesutstillingen der. Oskar Omdal var til stede på disse fremvisningene og viste rundt. Luftseiladsforeningen, som formelt eide N25, var denne høsten allerede i gang med planleggingen av Amundsens neste ekspedisjon med luftskipet Norge og trengte penger til finansieringen. Salg av flyet var derfor aktuelt. Billettinntektene fra utstillingene av N25 var med i dette regnskapet. I flere aviser senhøstes 1925 sto det at flyet var solgt til norskamerikanere og skulle fraktes over til verdensutstillingen i Philadelphia. Dette ble det ikke noe av, og Luftseiladsforeningen fikk økonomisk hjelp fra Lincoln Ellsworth til å kunne beholde flyet i Norge. Etter fremvisningen i Porsgrunn ble N25 plassert i Brevik, inntil det den 20. november ble fløyet til Horten, der flyet ble demontert og lagret i et skur sammen med en del mindre båter.
N25 under lagring ved marinebasen i Horten (Kilde: Forsvarets museer, Digitalt Museum).
I mai1926 uttalte sekretæren i Luftseilads-foreningen, Alf Bryn, at N25 aldri ville bli solgt til utlandet og at den kanskje aldri vil fly igjen. Flere av dem som hadde vært med på polferden ønsket at den skulle bli bevart som et minne om ferden, og det var også Luftseiladsforeningens plan.
Foreningen kom nok på andre tanker, for i begynnelsen av januar 1927 kom det igjen en representant fra Dornier-fabrikken til Norge for å besiktige flyet på lageret i Horten. Det ble funnet i god stand og Dornier kjøpte det tilbake. Før flyet ble sendt til Tyskland ble det i mars 1927 brukt til å prøvefly en postrute fra Oslo til Harwich i Sørøst-England via Kristiansand og Amsterdam. Disse flyvningene ble ledet av Finn Lützow-Holm. Man konkluderte at maskinen ikke egnet seg til ruten. Det trengtes et raskere fly. Flyet kom tilbake til Horten 16. mars og ble 19. mars ført til Kiel av Lützow-Holm og derfra videre til flyfabrikken til Dornier i Friedrichshafen ved Bodensjøen.
Leid ut til Frank Courtney – mislykkede atlanterhavsflyvninger I Friedrichshafen ble flyet overhalt og leid ut til en erfaren britisk flyver, Frank Courtney, som ønsket å bruke det på en atlanterhavsflyvning for å teste ut mulighetene for å bruke flybåter til å frakte passasjerer og post over Atlanteren. Courtney fikk låne nye engelske Napier Lion V motorer, hver på 450/500 Hk, av produsenten, og de gamle Rolls Royce motorene (360 Hk) ble byttet ut. En del av flysetene ble tatt ut for å få plass til flere drivstofftanker som var nødvendige for lange flyvninger. Courtney installerte også moderne radioutstyr, slik at han kunne kommunisere med skip i nærheten av flyruten over havet. Flyet ble registrert i England i april 1927 som G–EBQO.
Frank Courtney (i midten) leide flyet og omregistrerte det i England til G-EBQO. (Kilde: Arbeitsgemeinschaft Dt. Luftfahrthistorik, Tyskland).
Courtney hentet flyet i Friedrichshafen i slutten av juni 1927 og fløy det over til England. Han ville fly fra Sør-England til New York og tilbake. Etter gjentatte forsinkelser grunnet tekniske problemer og dårlige flyforhold gjorde han endelig et forsøk på å fly over Atlanterhavet i begynnelsen av september 1927. Opprinnelig var det planlagt at de først skulle mellomlande på Valentiaøya sørvest på Irland før de krysset over til Newfoundland, men det viste seg at det på sensommeren var sjanse for bedre flyforhold på en sørligere rute, og de valgte derfor i stedet å mellomlande på Azorene. Det viste seg at flyet ikke kunne ha med så mye drivstoff som tidligere antatt. Likevel valgte Courtney helt overraskende å ta med seg en betalende kanadisk passasjer i tillegg til mekaniker og navigatør. Han betalte nok så mye at det var vanskelig for Courtney å si nei. Courtney startet fra Plymouth i retning Azorene. Flyet var tungt lastet og klarte å ta av først etter fjerde forsøk. Det ble noe skadet av høye bølger da det tok av, og radioutstyret fungerte ikke tilfredsstillende. Det var sterk motvind og forbruket av drivstoff var også mye større enn forventet. Courtney valgte derfor å lande på havna i La Coruña i Nord-Spania. Etter å ha ligget værfast noen dager fikk han beskjed fra British Air Ministry om å avbryte forsøket, og han returnerte etter hvert til Plymouth. I november 1927 fløy han så G-EBQO til Friedrichshafen, der flyet ble levert tilbake til fabrikken.
Året etter gjorde Courtney et nytt forsøk. Kanadieren som var med som passasjer på den mislykkede turen i 1927 var millionæren Elwood Hosmer. Courtney var på ferie i Nord-Amerika i januar 1928 og da møtte han Hosmer igjen. Kanadieren var nå villig til å betale for byggingen av et nytt fly av samme type, hvis han selv fikk lov til å delta på flyvningen over Atlanteren. Flyet ble liksom N25 bygd på Dorniers fabrikk i Pisa og også denne gang fikk Courtney låne engelske Napier Lion V motorer. Flyet ble registrert i Canada som G-CAJI og ble flydd fra Pisa til Lisboa og videre til Azorene. På veien mellom Azorene og Newfoundland fikk de brann i bakre motor etter lekkasje i et bensinrør og måtte nødlande 2. august 1928, knapt halvveis på turen til Newfoundland. Courtney og hans mannskap ble reddet etter 19 timer på havet av immigrantskipet S/S Minnewaska fra Red Star Line og ble med til New York. Flyet måtte etterlates, men fem dager senere kom den italienske lastebåten S/S Valprato til stedet. Den hadde hørt nødsignalet og fraktet med seg flyet til Montreal. Etter ankomsten i New York ble Courtney og hans menn feiret. Hosmer var godt fornøyd med turen og mente at han hadde fått mye moro for pengene han hadde investert. Det er uklart hva som videre skjedde med flyet, men det hadde fått en del skader og ville være kostbart å reparere. Enten ble det kondemnert i Canada eller så ble det returnert til Italia og kondemnert der.
Tysk flyskole blir ny eier – vellykket flytur til New York Dornier solgte det tidligere N25 i juni 1928 til den tyske flyskolen DVS (Deutsche Verkehrsfliegerschule) som var ledet av den tidligere militærflyveren Wolfgang von Gronau. Det ble omregistrert som D-1422 og ble brukt til opplæring av piloter på skolens sjøflyavdeling på øya Sylt. DVS var egentlig en fordekt militærorganisasjon. Det ble igjen byttet motorer på flyet og nå fikk det tyske BMW VI motorer med omkring 600 Hk. Den 4. sept. 1928 kom flyet (ført av von Gronau) til sjøflyhavnen på Gressholmen ved Oslo fra Færøyene via Bergen og dro videre tilbake til Sylt. Von Gronau hadde vært på Færøyene for å undersøke landingsforholdene med henblikk på en flyrute. Han hadde også en drøm om å fly D-1422 over Atlanterhavet til Nord-Amerika via en arktisk rute. Han mente at ruten over Færøyene og Island var velegnet om sommeren, mens en sørligere rute over Azorene var å foretrekke om vinteren.
Sommeren 1929 var D-1422 en tur i Reykjavik med flystudenter fra Sylt. Tidlig i august 1930 ble det også gjennomført en treningstur til Stockholm, Helsingfors og Riga. To uker senere dro von Gronau igjen fra Sylt til Island sammen med et mannskap på tre personer. Han hadde ikke fortalt at han hadde planer om å fortsette videre til New York, så det kom som en overraskelse både for mannskapet og andre. Ikke engang hans kone visste om flyturen til Amerika. Von Gronau var redd for at de tyske myndighetene ville stoppe ham bl.a. på grunn av risikoen forbundet med den lange flyturen. Han hadde verken ordnet med forsikring for turen eller visum til USA. Han regnet vel med at det var lettere å få tilgivelse enn tillatelse av sine foresatte, noe som viste seg å slå til.
Flyvningen startet fra Sylt om morgenen mandag 18. august. Første stopp på turen var Trangesvåg på Færøyene, der de hadde et fueldepot. Dagen etter fortsatte de til Reykjavik, hvor de ble liggende over til 22. aug. før de krysset over mot Grønland. De passerte Kapp Farvel og landet neste morgen ved gruvebyen Ivigtut (Ivittutt). Dagen etter fortsatte de vestover, passerte rett over Grady Island og landet i Cartwright i Laborador. Derfra fortsatte de mot Halifax, Nova Scotia, men pga. dårlig vær måtte de lande noe tidligere ved Queensport Harbor. Neste dag kom de seg av gårde til Halifax etter et kort stopp i Marie Joseph Harbour, og 26. aug. fullførte de den siste strekningen til New York som første fly fra Europa som landet på havnen i byen. Flyturen ble gjennomført uten alvorlige tekniske problemer, men tåke og vind mange steder underveis forsinket turen. Den totale tilbakelagte distansen fra Sylt til New York var 6785 km.
D-1422 landet 26. august 1930 på havna i New York etter å ha flydd fra Sylt i Tyskland. Turen tok ni dager med 47 timer effektiv flytid. (Kilde: Arbeitsgemeinschaft Dt. Luftfahrthistorik, Tyskland).
Det ble store feiringer av begivenheten i New York, og 5000 mennesker var møtt opp ved parken Battery helt syd på Manhattan for å møte flyet, som tok et par runder rundt Frihetsstatuen før det landet eskortert av tre politifly like ved akvariet på Battery. Før mannskapet kunne forlate flyet fikk de besøk av immigrasjonsmyndighetene. Med hjelp fra den tyske ambassaden hadde det ordnet seg med visum. Telegrammer med lykkeønskninger kom inn fra tyske myndigheter som så gjennom fingrene når det gjaldt von Gronaus manglende tillatelse til å gjennomføre turen.
Etter noen dager i New York fløy de videre til Buffalo, Chicago, Cleveland og tilbake til New York for å vise frem flyet. Von Gronau var også på en mottakelse hos president Hoover i Washington DC. Etter et par uker i USA ble flyet demontert og sendt sammen med mannskapet med det tyske passasjerskipet S/S Hamburg tilbake til Tyskland. Etter ankomsten til Cuxhaven/Hamburg og en stor feiring der, ble flyet fløyet til Potsdam, hvor mannskapet også fikk en begeistrende mottakelse.
Flyet havner på museum Etter tilbakekomsten til Tyskland ble flyet igjen brukt som skolefly for DVS frem til september 1931, da det ble fløyet til Dornier-fabrikken ved Bodensjøen for klargjøring til å bli sendt til München og plassert på Deutsches Museum. Flyturen fra Friedrichshafen til den militære flyplassen Oberwiesenfeld ved München skjedde 11. mars 1932, da flyet landet som den første flybåten på snødekt landingsbane på land. På museet kunne man se flyet fra 1932 og helt til i 12. juli 1944 da det ble fullstendig ødelagt under et alliert flyangrep. En tro kopi av N25 bygget i Ungarn er i dag utstilt på Dorniers museum i Friedrichshafen.
D-1244 (tidligere N25) havnet til slutt på utstilling utendørs ved Deutsches Museum i München men ble ødelagt under et bombeangrep 12. juli 1944. (Kilde: Flickr).