av Susan Barr –
På en tur innom Bjørnøya i 1987 tok jeg bilde av skjelettet til et trehus som sto på brinken like vest for den meteorologiske stasjonen ved Herwighamna. Panelet var borte – antagelig fjernet ganske tidlig til gjenbruk – men reisverket sto igjen. I henhold til kjenner av Bjørnøyas historie Dag Hagenæs-Kjelldahl falt resten ned under en storm i 2005. En plankehaug lå igjen der i 2014 og i og med at restene ble fredet allerede i 1974 ligger vel haugen der fremdeles.
Strukturen/bygningen assosieres ofte med tyskeren Theodor Lerner, kjent som “Tåkefyrsten” på grunn av sin befatning med tåkeøya Bjørnøya, men den ble faktisk bygget av et rivaliserende foretak. Adolf Hoels verk Svalbards historie 1596-1965 forteller om dette. På slutten av 1800-tallet hadde Lerner store ambisjoner for kullutvinning på Bjørnøya. I 1898 ble han med på tråleren Helgoland sammen med en tysk ekspedisjon som skulle drive zoologiske studier på Svalbard. Noen turister fikk også være med. Underveis stoppet skipet ved Bjørnøya og Lerner gikk i land og okkuperte på egen hånd områder sør og sørøst på øya, ved Sørhamna og Kvalrossbukta. Året etter returnerte han og okkuperte et større område som dekket alle de brukbare havnene og de til da kjente kullforekomstene på øya. Like etter at Lerner dro fra øya i 1898 kom Deutscher Seefischerei-Verein til Bjørnøya, egentlig på oppdrag for å finne nye fiskefelter, men også med øye for kullforekomster som kunne brukes til fordel for fiskefartøyene. De satte opp små hytter på Lerners områder med påskrift Station des Deutschen Seefischerei-Vereins. Året etter forsøkte selskapet å komme først til øya, men Lerner var foran og fikk satt opp skilt med kunngjøringen Deutsches Privat-Eigentum. Erwerbsurkunde vom 5. Juni 1899. På skiltet hengte han en okkupasjonserklæring i en liten seildukspose. Måten erklæringen kunngjorde okkupasjonen på ble, ifølge Hoel, retningsgivende for alle senere okkupasjoner på Svalbard. Da Deutscher Seefischerei-Verein etter hvert ankom øya holdt de seg unna Lerners okkupasjoner i sør og etablerte i stedet en stasjon i nord ved bukta de kalte Herwigshafen etter selskapets president. Der ble «Tyskerhuset» satt opp. Målene er oppgitt til 20 x 6 m.
Ingen av disse ekspedisjonene overvintret og lite gruvearbeid ble gjort. I 1900 ble syndikatet som hadde støttet Lerner økonomisk året før oppløst og Lerners eiendommer ble solgt til Deutscher Seefischerei-Verein og det tyske firmaet Knöhr & Burchard Nfl., Hamburg. I 1925 ble alle de tyske eiendelene overdratt til Bjørnøen A/S for kr 200 000,-.
Foto: Norsk Polarinstitutt/Gunnar Horn 1925)
Det er mulig at besøkende til Bjørnøya i dag legger merke til en plankehaug litt bortenfor den meteorologiske stasjon, men kanskje de ikke oppfatter at haugen er et kulturminne fra mer enn 120 år tilbake i tid. Får en kjennskap til historien bak plankehaugen får den straks en større og artigere mening. Forhåpentlig har ingen etter 2014 trodd at den var et ferdiglaget St Hans-bål!