Av Ian Gjertz –
Gunnar Isachsen var en av Norges fremste polare oppdagere og kartleggere. Han ble senere i livet direktør for Sjøfartsmuseet. Isachsen var spesielt opptatt av ishavsferdene til de ulike norske fangstskutene. Han samlet opp alt han kom over av dagbøker og loggbøker og publiserte oversikter over hva disse skipperne hadde utrettet. I tidsskriftet Signal fra 2. mars 1912 skrev han om Fangst- og ishavsskippere.
Her beretter han om den finskfødte skipperen Johannes Persen med etternavn Kurø/Kyrö/Gurrho som skrives på flere måter avhengig av hvilket språk det oppgis på dvs. norsk/finsk/kvensk. Dersom vi kan tro på det som skrives så var Johannes Persen Kurø (1820-1873) ganske mye tøffere enn de fleste andre.
Isachsen skriver:
Historien om da han han ble tatt av en sint hvalross og ført til bunns er velkjent. Skotten James Lamont nevner den i sin reiseskildring fra Svalbard «Seasons with the Seahorses» publisert i 1861, og det har jeg selv skrevet om før. Hvordan han dempet grov sjø ved hjelp av selspekk er derimot nytt, i hvert fall for meg. Kanskje litt av samme metoden som har vært benyttet frem til våre dager med å pumpe bunkersolje på sjøen for å dempe bølgene. Hva gjorde Kurø da han har mistet kompasset? Han laget seg en anordning der han navigerte ved hjelp av levende lus! Isachsen beskriver ikke dette i detalj, men viser til sjøforklaringen fra 1866. Jørgen Sivertsen (1973), i boken Hammerfest 1789-1914, gir imidlertid beskrivelse i detalj av hvordan lus-navigeringen foregikk, og det gjengir jeg nedenfor.
Utdrag av Jørgen Sivertsens bok fra 1973 (side 133) om navigering med lus er gjengitt her. Det gjelder overfart med sluppen Viktoria fra Spitsbergen til Fugløya, Troms 7. – 14. oktober 1866 (Isachsen skriver nok feilaktig at det var i november for Sivertsen baserer seg på sjøforklaringen), Sivertsen skriver:
«Mandag morgen 8. oktober fikk sluppen en svær brekksjø inn aktover. Brekksjøen skyllet over bord 3 av mannskapet, tok med seg natthus, kahyttskappe, skansekledning og rekke forut. Man måtte etter dette dreie på, og man ble liggende pådreidd i et par døgn. Da så været hadde gitt seg, og man skulle sette kurs for Norge, var gode råd dyre. Med natthuset var kompas og logglass gått over bord, og uret var ramponert. I hvilken retning skulle man styre for å komme hjem til Norge? Man erindret å ha hørt at når man setter en lus på et hvitt papir, skal lusen alltid være tilbøyelig til å krype mot nord. Etter skipsråd vedtok man å rådspørre et slikt ekstemporert kompas. Lusen krøp i en like retning. Papiret ble dreidd, lusen gikk baut og krøp i samme retning som før. Et annet og tredje forsøk ble gjort med å dreie papiret, men lusen gikk hver gang over stag eller kuvendte og krøp i sin gamle retning. Dette ble antatt som rettvisende nord, og etter dette kompas ble kursen satt og styrt for Norge. Den 14. oktober fikk man land i sikte, og skipperen fikk landkjenning av Fugløy»
Om denne typen navigering virker er uvisst, men Kurø har i henhold til rettspapirene forsøkt den. Basert på de ulike historiene nevnt ovenfor er det all grunn til å tro at Johannes Persen Kurø var en sann hardhaus!