av Fridtjof Mehlum –
Det var ikke bare Roald Amundsen og Umberto Nobile som var opptatt av å benytte luftskip til utforskingen av Polhavet. Fridtjof Nansen var også svært interessert i dette og brukte mye tid og energi i sine siste leveår på bruk av luftskip som plattform for forskning. Han hadde mange andre jern i ilden og levde et hektisk liv med reisevirksomhet og møter, så vel som å skrive bøker og artikler. I årene etter hjemkomsten fra Fram-ekspedisjonen plaget det ham at han ikke hadde hatt nøyaktig nok instrumentering og heller ikke fikk dekket så store områder av Polhavet som han hadde ønsket. Heller ikke Amundsens ferd med Maud kom inn i de sentrale deler av Polhavet og fikk gjort oseanografiske målinger der. Nansens hovedmål var å bestemme utbredelsen av det dype Polhavet og å forstå strømforholdene og sirkulasjonsmønsteret i Polhavet, samt koplingen mot atmosfæren og de omkringliggende havområdene, slik som f.eks. Norskehavet.
I 1924 ble Nansen leder for en komité som hadde utgangspunkt i en tysk forskergruppe som arbeidet med mulighetene for å gjennomføre forskning i Arktis med luftskip. Denne gruppen ble i 1925 omorganisert til «Det internasjonale studieselskap for utforskning av Arktis med luftfartøy» med Nansen som president. Nansen likte ideen om å løse de store forskningsoppgavene i Arktis gjennom internasjonalt samarbeid. Studieselskapet ble senere kjent under kortnavnet selskapet «Aeroarctic» og etter hvert sluttet en rekke fremtredende forskere seg til. Det ble etablert nasjonale grupper under selskapet, og ved årsskiftet 1928/29 var det deltakere fra 20 land. Fra Norge var det i tillegg til Nansen 10 deltakere, inkl. forskerne Vilhelm Bjerknes, Bjørn Helland-Hansen, Adolf Hoel og Harald U. Sverdrup.
Nansens engasjement i studieselskapet og planene om en nordpolekspedisjon er omtalt i flere av biografiene om Nansen, og i 2021 utga Lars Frode Larsen boken «Nansen og luftskipene» som gir en mengde detaljer omkring dette.
Tanken var å bruke et stort luftskip som kunne ha med seg en stor gruppe forskere i tillegg til mannskap, totalt omkring 50 personer. Studieselskapet drøftet saken på Zeppelin-fabrikken i Friedrichshafen ved Bodensjøen i Syd-Tyskland og kunne i mai 1925 fortelle at et nytt, stort luftskip skulle bygges der og stå ferdig til en ekspedisjon i 1926. Disse planene var trolig en viktig årsak til at Roald Amundsen hadde hastverk med å få av gårde sin planlagte ekspedisjon i 1926. Valget hans ble da å benytte det kanskje mindre velegnete luftskipet Norge som var til salgs i Italia. Nobile, som hadde designet luftskipet, ble presset til å få det bygget om og klargjort i tide til en luftseilas over Polhavet i 1926.
Det ble rask klart for Nansen at det nye luftskipet som skulle stilles til disposisjon for ekspedisjonen ikke kunne bli ferdig før i 1927. Det var en utfordring både å skaffe midler til byggingen av luftskipet og til gjennomføringen av ekspedisjonen til Polhavet. Det ble ytterligere forsinkelser, men i 1928 ble det endelig klart at den tyske regjeringen ville gjøre det store luftskipet LZ 127 Graf Zeppelin tilgjengelig for den planlagte ekspedisjonen. Det ble satt i drift samme år og ble det første kommersielle luftskip som fløy passasjerer over Atlanterhavet. I 1929 foretok luftskipet er tur jorda rundt (sponset av den amerikanske aviseieren William Randolph Hearst). Turen tok 12 døgn. Graf Zeppelin hadde normalt et mannskap på 36 og opptil 20 passasjerer og gondolen var luksuriøst innredet (se tegning). For passasjerene var det 10 smale dobbeltlugarer i gondolen, liksom sovekupeene i et tog. Luftskipet var 236 m langt, i motsetning til Norge som var 106 m langt. Mannskapet hadde sine soveplasser inne i selve ballongen.
Etter at Graf Zeppelin hadde vist at den kunne fly jorda rundt, burde det være enklere å skaffe finansieringen som trengtes for å kunne gjennomføre ekspedisjonen. Våren 1929 dro Nansen til USA på foredragsturné med ulike temaer. Han holdt bl.a. en rekke foredrag med tittel «My next expedition to the Arctic», noe som skaffet inntekter til ekspedisjonen. Han diskuterte også ekspedisjonen med president Hoover med tanke på å få praktisk assistanse av amerikanske myndigheter. Selv om ikke all finansiering var på plass, var planene klare sommeren 1929 for en ekspedisjon over Polhavet i april-mai 1930. Studieselskapet produserte i september 1929 et «memorandum» som skisserte detaljene for den planlagte ferden.
Planen for ferden var i korthet følgende: Starten skulle skje i Nord-Norge, mest trolig fra Langnes ved Tromsø, der det skulle bygges en fortøyingsmast. Deretter skulle luftskipet følge en rute på nordsiden av Grønland, Canada og Alaska og følge en kurs som tilsvarte omtrent der hvor Nansen mente at kontinentalskråningen ned mot det dype Polhavet befant seg. Tanken var å fly i sikksakk for å bestemme nøyaktig beliggenhet av kontinentalskråningen. De skulle ha med seg et nykonstruert ekkolodd som kunne senkes ned i råker på isen mens luftskipet holdt seg i ro 100-200 m over havflaten. Forskerne skulle også foreta geodetiske målinger fra luften og sende opp radiosonder med ballong for å måle lufttemperatur i ulike lag av atmosfæren. Videre skulle det gjøres observasjoner av nordlys og magnetiske stormer og utarbeides kart over den magnetiske misvisningen i ulike deler av Polhavet.
Luftskipet skulle stoppe i Fairbanks, Alaska. Her skulle det bygges en fortøyingsmast og det skulle være mulig å etterfylle luftskipet med hydrogen og supplere forsyninger. Fra Fairbanks skulle luftskipet deretter seile i en stor sløyfe inn til de sentrale deler av Polhavet for deretter å vende tilbake til Fairbanks. Den siste delen av turen skulle gå utenfor sibirkysten og ende opp i Tromsø. Det var også planlagt at man om mulig ville lande på isen inne i Polhavet og etablere en stasjon for å ta oseanografiske målinger på forskjellige dyp. Hele ekspedisjonen skulle vare ca. 30 dager.
Ekspedisjonen skulle ha med seg utrustning og proviant for 90 dager, i tilfelle man måtte gå ned på isen og forlate luftskipet. Blant utrustningen var hunder, sleder, kajakker og telt.
Etter planen skulle det være 46 mann ombord. Nansen selv skulle være ekspedisjonens leder, mens Harald U. Sverdrup skulle være den andre norske deltakeren. Hvis Nansen skulle bli forhindret i å delta, skulle Sverdrup overta ledelsen. Av de 10 øvrige forskerne, inklusiv en lege, var det fem tyskere, tre amerikanere og to russere.
Luftskipets fører var tyske kaptein Ernst Lehmann fra Zeppelin-selskapet, mens øvrig besetning omfattet 30 personer. I tillegg skulle det være med to journalister og en fotograf.
Ekspedisjonsmedlemmene måtte undertegne på en ganske streng kontrakt for å kunne delta. Det var et krav om at man ikke måtte være over 50 år (unntak kunne gjøres – Nansen var 70 år). Man måtte gjennomgå legeundersøkelse og være i god fysisk form. Forskerne og de tre pressefolkene måtte innbetale hver 1500 tyske mark for utstyr. Forsikring måtte man selv sørge for, og man undertegnet på at arrangørene ikke kunne saksøkes hvis noe skulle gå galt. Det var bare mannskapet som fikk betalt. De øvrige måtte lønnes fra sine hjemmeinstitusjoner. Forskerne forpliktet seg til ikke å meddele noen opplysninger om ekspedisjonen til utenforstående før åtte uker etter at den var avsluttet. Det var ikke tillatt for ekspedisjonens medlemmer å ha med seg fotoapparat. Dette gjaldt ikke for pressefotografen og operatøren av flykartleggingsutstyret.
Hovedsponsoren til ekspedisjonen skulle være aviseieren William Randolph Hearst, som skulle få eneretten til å skrive om ekspedisjonen i pressen. Ut over høsten 1929 var Nansen og andre i studieselskapet bekymret over at kontrakten med Hearst ikke var undertegnet og det første avdraget innbetalt. Dette forsinket innkjøp av instrumenter mm. til ekspedisjonen. Dette ordnet seg til slutt. En annen stor bekymring var knyttet til bygging av fortøyingsmasten og rydding av omkringliggende land i Fairbanks. Dette måtte ferdigstilles før frosten kom. Dette gikk også i orden. Kostnadene knyttet til å få sendt 5000 gassflasker til Fairbanks var også et problem.
I Norge var Sverdrup høsten 1929 avventende med å bestille instrumenter og utstyr pga. av den uavklarte økonomiske situasjonen. Byggearbeidene med å etablere en fortøyingsmast i Tromsø var heller ikke påbegynt. Ledelsen i studieselskapet jobbet på spreng for å få økonomien i orden. Nansen holdt i desember en radiotale om ekspedisjonen som kunne høres fra alle tysktalende radiostasjoner. Det største problemet skulle vise seg å få forsikret luftskipet under polhavsekspedisjonen. Mot slutten av året 1929 gikk ryktene om at ekspedisjonen måtte utsettes eller avlyses fordi ingen selskaper ville forsikre polferden. Det viste seg snart at dette var riktig, og ekspedisjonen ble utsatt igjen til 1931. Så skjedde jo det ulykkelige at Nansen døde i mai 1930. Dermed skulle Sverdrup etter avtalen rykke opp som ekspedisjonsleder. Sommeren 1930 gjorde Graf Zeppelin to tredagers turer fra Tyskland langs norskekysten. På den første turen kom luftskipet helt opp til Svalbard. Det hadde med seg 20 sveitsiske turister og skulle teste hvordan det oppførte seg i arktiske strøk. På den andre turen var selveste Umberto Nobile med som gjest. Det var dårlig vær i Nord-Norge, så luftskipet kom ikke så langt som til Svalbard på den turen. Det snudde og fløy over Island tilbake til Tyskland.
I etterkant ble det en del skriverier i avisene om at Nobile skulle delta på turen til Polhavet året etter, siden Nansen var død og man trengte erfarne folk. I august 1930 kom Sverdrup tilbake fra Amerika og hadde takket ja til å bli med Hubert Wilkins som vitenskapelig leder på ekspedisjonen til Nordpolen under polisen med ubåten Nautilus. Han var derfor ikke aktuell for å være med Graf Zeppelin i 1931. Det ble også lagt planer om at Nautilus og Graf Zeppelin skulle møtes på Nordpolen. Det kom også et annet element inn i planene. Mange forskere ønsket at ekspedisjonen skulle utsettes til 1932, for da startet Det internasjonale polaråret 1932-1933. Resultatet ble at man i 1931 skulle foreta en kort ekspedisjon med Graf Zeppelin. Tanken om å treffe Nautilus på Nordpolen måtte forkastes, siden Nautilus ble sterkt forsinket på grunn av tekniske problemer og måtte oppgi forsøket på å komme til Nordpolen.
Graf Zeppelin dro fra Leningrad den 26. juli 1931 på en ukes tur til sovjetisk Arktis (Frans Josef land, Severnaja Semlja, Tajmyr og Novaja Semjla) med en internasjonal forskergruppe under ledelse av russeren professor Rudolf Samoilowich. Kaptein var Hugo Eckener, som hadde overtatt som president i studieselskapet etter Nansens død. Det var ingen norske deltakere om bord. Det var en annen kjent person om bord, nemlig Lincoln Ellsworth, som hadde vært en av lederne på ferden over Polhavet med luftskipet Norge i 1926. Det ble gjort en rekke vitenskapelige undersøkelser på toktet og bl.a. viktige målinger av jordmagnetisme og en omfattende kartlegging av Frans Josef land fra lufta.
Da luftskipet kom til Hookerøya på Frans Josef land gikk det nesten ned til havoverflaten i Tichaja Buchta (Stillebukta). Her lå også den sovjetiske isbryteren Malygin som samarbeidet med ekspedisjonen. Umberto Nobile var om bord i Malygin. Da Ellsworth fikk høre om dette, sendte han et hyggelig telegram til Nobile. Malygin sendte en mindre båt ut til luftskipet. Nobile var med og fikk hilst på Ellsworth, og de fikk en kort prat mens det ble utvekslet en stor mengde filatelipost, som var en viktig del av finansieringen av ekspedisjonen.
Ekspedisjonen som var planlagt i 1932 ble det ikke noe av, siden man ikke klarte å skaffe midler. Studieselskapet ble oppløst i 1937.
Om Fridtjof Nansen noen gang fikk anledning til å fly med luftskip vites ikke. Nansens første tur med fly var i mars 1919 fra London til Paris med et Handley-Page bombefly som var ombygd til passasjerfly etter Første verdenskrig. Det ble disponert av britiske Royal Air Force og fraktet post og viktige personer mellom London og Paris i forbindelse med fredsforhandlingene etter krigen. Nansen skriver rent lyrisk i brev til sin tilkomne kone Sigrun Munthe om turen, hvor han fikk se London, engelsk og fransk landskap og Den engelske kanal fra luften.