Av Fridtjof Mehlum –
De fleste foretrekker vel å feire julen hjemme i sin varme stue. Ikke alle har vært så heldige. I 1872 var det en stor gruppe deltagere på en amerikansk ekspedisjon som måtte tilbringe julen langt til havs drivende på et isflak midt ute i Davisstredet mellom Grønland og Canada.
I juli 1871 seilte kaptein Charles Hall fra østkysten av USA med ekspedisjonsfartøyet Polaris på vei i retning mot Nordpolen. Ekspedisjonen var finansiert av den amerikanske staten. Hensikten var å komme med skipet så langt nord som mulig mellom Grønland og Canada og å dra videre med hundeslede mot Nordpolen. Underveis skulle det gjøres kartlegging og innsamling av naturhistorisk og kulturhistorisk materiale.
Da ekspedisjonen kom til Grønland dro den til Upernavik for å plukke opp den erfarne grønlenderen og hundekjøreren Hans Hendrik (Suersaq), som tidligere hadde vært med på både Elisha Kent Kanes ekspedisjon i 1853–55 for leting etter John Franklin- ekspedisjonen, og Isaac Israel Hayes nordpolekspedisjon 1860-61. Hans Hendrik kom om bord med en mengde utstyr og hadde med seg både kone Meqo og tre barn på turen. Han ville ikke være så lenge borte fra familien, så han fikk tillatelse til å ta den med. Allerede i USA var tre canadiske inuitter kommet om bord. Det var tolken Joe, hans kone Hannah og deres datter. Joe og Hannah hadde deltatt på Halls to tidligere ekspedisjoner.
Etter komplettering av utstyr og proviant for 2 ½ år dro ekspedisjonen videre nordover på vestsiden av Smith Sound og gjennom farvannene mellom Ellesmereøya og Nordvest-Grønland. I dette området ligger den omstridte Hansøya i Kennedykanalen på grensen mellom Canada og Grønland. Øya ble oppkalt etter Hans Hendrik av Charles Hall i 1871.
Ekspedisjonen ble hindret av mye sjøis og kom ikke lenger nord enn til 82o 11´N nær Kapp Lieber før den måtte snu og søke vinterhavn ved kysten av Grønland ved 81o 32´N. Kaptein Hall døpte ankerplassen for Thank God Harbor, og han annekterte området for USA. Etter en 14-dagers sledetur ble Hall plustelig syk og døde kort tid senere, trolig forgiftet med arsenikk. Dette kunne se ut som et mord, men det er en helt annen historie. Det var tidligere avtalt at hvis kapteinen omkom så skulle styrmannen og islosen Sidney O. Budington overta ledelsen og fortsette ekspedisjonen. Først på sommeren 1872 gjorde de et fremstøt mot Nordpolen. Planen var å ta noen småbåter så langt nord som til iskanten og fortsette videre med hundesleder. De kom et stykke på vei med båtene, men forsøket måtte oppgis pga. for mye is. Polaris kom seg løs fra vinterhavnen og gikk nordover for å assistere småbåtene. Den gikk lekk og måtte hele tiden lenses, og dessuten hadde de ikke mer kull enn til en ukes seilas. Polaris måtte snu og gikk sørover i Kennedykanalen til den ble innelukket av is. Mannskapet måtte være klare til å forlate skuta når som helst, og de satte opp et skur dekket av seilduk på et stort isflak som fulgte strømmen sørover sammen med skipet. Dette ble fylt med klær og forsyninger. Mens de drev på denne måten var Joe og Hans stadig på jakt og fikk rikelig med sel og sjøfugl.
Alene på isflaket
Den 15. oktober brøt det ut en forferdelig storm som gjorde at Polaris brøt seg løs fra isflaket. De befant seg da på omkring 78o 25´ N på østsiden av Smith Sound. I forkant hadde mannskapet kastet det de kunne av proviant og utstyr ned på flaket. Ved atskillelsen var det 19 personer på flaket pluss ni hunder. Blant folkene på flaket var Hans med kone og fire barn (en sønn var født i løpet av turen), samt Joe med kone og barn. Det skulle vise seg at Hans og Joe med sin erfaring fra jakt og overlevelse under arktiske forhold var helt avgjørende for skjebnen til denne gruppen av skipbrudne. Heldigvis hadde de fått med seg et par trebåter, to kayaker og ganske mye mat i form av pemmikan, brød, tørket frukt og skinker.
Da folkene ble forlatt på isflaket var det omkring 4 km2 stort, og de de to inuittjegerne hadde gode muligheter til å spe på matbeholdningen med sel og annet vilt. Dette gikk bra inntil vintermørket gjorde seg gjeldende. Fra da av måtte man i stor grad tære på de begrensede matforrådene. De forstatte å driver sørover. Noen ganger var de nær land, men ikke så nær at det kunne komme seg vekk fra isflaket. En dag med sterk vind brakk isflaket, og halvparten av forsyningene og en båt drev av gårde på den ene delen mens folkene var på den andre. Noen dager senere møttes de to isflakene igjen og forsyningene ble berget. De bygget seg hytter av snø (iglooer) og innrettet seg så godt som mulig på isflaket. Det var Joe som var ekspert på å bygge slike. Til belysning brukte de tomme pemmikanbokser fylt med selspekk. Noen var blitt så desperate at de hadde begynt å plukke fra hverandre en av båten og brukt treverket til fyring. Etter hvert ble det mangel på mat og man måtte rasjonere på forsyningene. Det var bare nok til to måltider om dagen, en sen frokost og middag. Noen av hundene ble avlivet for å skaffe mat og pelsverk.
Julefeiring på isflaket
Ved juletider var de drevet sørover til et stykke nord for 72o N. Julen ble feiret med et godt måltid. De hadde igjen en skinke som var spart til julemåltidet. Styrmannen Tyson fortalte at han hadde en ekstra porsjon brød og varm pemmikan til frokost. Noen kalte dette for suppe, mens andre kalte det for te. Julemiddagen ble betegnet som fantastisk og var en fin avveksling fra det daglige. De fikk hver et lite stykke frossen skinke, pølsekjøtt, to hele skiver med tørt brød, noen få munnfuller av tørkede epler og noen slurker suppe av varmt selblod. Det var det siste de hadde igjen av skinke, epler og selblod. Mens de satt der på isflaket tenkte de på hvor annerledes folk i den siviliserte verden feiret jul. De følte likevel velbehag ved å være i live og trøstet seg med at Gud ikke hadde forlatt dem, selv om han hadde satt dem på en spesiell prøve med sitt forsyn. Temperaturen på juledagen var behagelig og omkring 0 oC. Tidligere i måneden hadde det vært betydelig kaldere, og dagen etter blåste det opp til en kraftig snøstorm.
Redningen
Hvor utrolig det enn høres ut, så klarte alle på isflaket å holde seg i live gjennom hele vinteren, selv om det ofte var mangel på mat. Utover i mars hadde Joe og Hans bedre lykke med jakten, og de skjøt til og med en isbjørn. Temperaturen steg og isflaket smeltet og ble mindre. I slutten av mars passerte de på samme breddegrad som sydspissen av Grønland (Kapp Farvel 59o 41´ N). I begynnelsen av april var isflaket ikke lenger trygt og de måtte alle gå over i trebåten. Det ble ganske trangt, for den var ikke beregnet for mer enn 6-8 personer. De brukte båten mellom ulike isflak som de slo leir på, men isflakene var svært ustabile. Slik klarte de å holde det gående i flere uker inntil de på mirakuløst vis den 30. april 1873 møtte selfangeren Tigress fra Newfoundland som plukket opp alle de skipbrudne. Dette skjedde på 53o 35´ N utenfor Grady Harbor på Labrador. Gruppen hadde altså tilbrakt 6 ½ måned på isflak og drevet nesten 3000 km! Noe tilsvarende har ikke skjedd siden.
Kilder
Opplysningene om denne ekspedisjonen er hentet fra beretningene til flere av de som deltok og skrev dagbøker fra turen. Den offisielle ekspedisjonsberetningen fra 1876: “Narrative of the North Polar Expedition” var redigert av G. M Robeson. Videre har navigatøren George E. Tyson (1874) skrevet boken “Arctic Experience”. Han var med på ferden med isflaket og gir mange detaljer. Vitenskapsmannen og legen Emil Bessel skrev også beretningen “Die Amerikanische Nordpol-Expedition” som finnes i en engelsk utgave av William Barr fra 2016.
Endelig har vi beretningen til grønlenderen Hans Hendrik. Han skrev dagbok fra ekspedisjonen men var så uheldig å miste denne under redningen fra isflaket, så han måtte rekonstruere den senere. Hans var også med på to ekspedisjoner senere år. Han skrev sammen sine erindringer som ble oversatt og utgitt bokform på engelsk i 1878: “Memoirs of Hans Hendrik, the Arctic Traveller”. Med dette ble han verdenskjent. Mads Lindegaard (1986) har skrevet boken “Hans – en eskimo” der han gjengir på dansk hele teksten til i Hans Hendriks bok og setter den i sammenheng med andre beretninger om ekspdisjonene han deltok på.
