Forfatter: Bobben

Tekst og foto: Jørn Thomassen og Erik W. Born –

Tilfeldighetene ville at to isbjørnforskere fra Danmark og Norge fikk muligheten til å redde en liten isbjørnunge opp fra en bresprekk på nordøst Grønland og gjenforene den lille med moren og broren sin.

Kampen for livet

Historien vi nå vil fortelle handler ikke om helter og bragder, ei heller om menns mot og kamp overfor uovervinnelige naturkrefter, selv om den foregår på nordøst Grønland, i et land dekket av isbreer og snø. Den handler ganske enkelt om en liten isbjørnunge som fikk livet sitt tilbake fordi tilfeldighetene ville det slik.

Når isbjørnungene fødes i et snøhi ved nyttårstider veier de bare om lag en halv kilo og er blinde og nærmest uten pels. Overgangen fra en trygg og stabil tilværelse inne i binna til en verden i snøhiet med temperaturer omkring frysepunktet er kolossalt. I den første tiden lever de mer eller mindre på binnas kropp og særlig mellom forbeina der pattene sitter. Den svært så fettrike melka fører til rask vekst og snart tumler de rundt i hiet nysgjerrige som alle unger er.

Ungene vokser fort og etter noen måneder, når de veier om lag 10 kg, bryter binna ut av hiet og etter noen dager våger ungene seg etter. Temperaturovergangen er omtrent like stor som da de ble født, og i tillegg må de belage seg på lange, strabasiøse vandringer i isødet sammen med mor på leiting etter mat. Og mat trengs nå etter at binna har levd uten i seks til sju måneder, og i tillegg har født og fødd opp to unger. Men før vandringen etter mat starter holder familien seg i nærområdet til hiet for at ungene skal trene seg opp både motorisk og kognitivt.

Ungene er totalt avhengige av binna, for det er en hard hverdag som venter og mye som skal læres. Nærmere 70% av ungene dør i løpet av de drøye to årene de normalt holder i lag med mora. Temperaturer ned mot 40 minusgrader, stormer og havis i stadig bevegelse er sterkt medvirkende, men også voksne isbjørnhanner går ikke av veien for å ta unger. Skjebnesvangre uhell kan også inntreffe når f.eks. breer skal krysses.

Sammen med Erik Born fra Danmark er jeg på nordøst Grønland for å arbeide med isbjørn. Basen er det tyske forskningsfartøyet RV Polarstern på på 11.000 tonn som er spesialbygd for forskning i isfylte farvann. Vi har drevet med isbjørnforskning i mange år flere steder i Arktis. Denne gangen handler det om levendefangst med merking, prøvetaking og påsetting av satelittsendere.

Denne dagen, fredag 11. juni 1993, starter en ganske utrolig historie i området nord for Norske øer.

På vei tilbake til RV Polarstern, etter en dag for oss i nye og spennende områder, får helikopterpiloten Uwe melding om at to danske ornitologer som driver med forskning på havhest (en stormfugl) har observert ei isbjørnbinne med to små årsunger rett nord for Mallemuk-fjeldet (havhest-fjellet). Vel om bord i RV Polarstern får vi en ny melding: I et forsøk på å krysse en brefront på Mallemuk breen har binna mistet den ene ungen ned i en bresprekk. Danskene kan høre skriket fra ungen og kan se at binna ligger på kanten av sprekken og forsøker å nå ungen sin.

Vi tar straks av fra skipet for om mulig å bedøve binna og kanskje redde ungen opp fra bresprekken. Men tåka ligger tett da vi nærmer oss breen. Vi dukker ned i tåka, men det lar seg ikke gjøre å fly inn mot breen, og vi må vende tilbake til skipet med uforrettet sak.

Lørdag ligger tåka tett hele dagen og alle flyginger avlyses. Vi er urolige, fra Mallemuk-fjeldet får vi beskjed om at ungen ikke lenger gir lyd fra seg. Dessuten har binna forlatt området med den andre ungen!

Søndag er det ypperlige flyforhold. Vi tar av fra RV Polarstern klokken ni og lander ved bresprekken en halv time seinere. Godt forankret med tau festet i helikopteret nærmer vi oss hullet i bresprekken. Snøen omkring er hardtrampet etter binna, som tydeligvis har gjort gjentatte forsøk på å få ungen sin opp. Så hører vi snorkeliknende lyder som slike små isbjørnunger har. Ungen lever!

Forsiktig titter vi over kanten og ned i sprekken, og der – noen meter nede, med forlabbene opp langs den blankpolerte breveggen – står den lille ungen og ser undrende opp på oss. Antakelig har tyngden av binna med ungene tett inntil gjort at snøbrua over sprekken har bristet med den følge at den ene ungen ikke har greid å komme seg i sikkerhet og falt ned. Sprekken er ikke bred og snøbrua som falt ned har kilt seg fast og laget et lite golv der ungen står. En meter på hver side av ungen er det mørkt og umulig å se hvor dyp sprekken er.

Nå har vi to muligheter: Enten at en av oss fires ned til ungen og bedøver den der, eller at vi firer ned en lasso og forsøker å få den rundt hodet til ungen slik at vi raskt kan heise den opp fra sprekken og bedøve den. Samtidig er det selvsagt svært viktig at ungen ikke blir skremt vekk fra snø golvet den står på og faller videre ned i sprekken.

Vi bestemmer oss for lassometoden og firer ned et tau med en løkke på. Ungen blir ikke skremt, og nesten som den forstår at vi vil hjelpe, stikker den hodet inn i løkka, og kan raskt heises opp i sikkerhet, Selv små isbjørnunger er sterke, de har kraftige klør og sterke tenner, og mens to holder den sprelske kroppen setter vi bedøvelsen. Snart blir den lille isbjørnungen slapp og rolig. 

Vi føler en utrolig lettelse. Kanskje kan vi bringe henne, for det er ei lita jente, tilbake til familien og livet igjen. Det hadde vært fint, på en så direkte måte, å kunne gi isbjørnene noe igjen etter mange år med fantastiske opplevelser de har gitt oss!

Vi bærer den sovende ungen tilbake og plasserer den i baksetet på helikopteret. Nå gjelder det å finne binna med den andre ungen. Vi vet at hun ble sett dagen før på vei til sjøisen i Dijimpna Sund, en stor fjord noen kilometer lenger sør. Men isbjørner kan vandre over lange strekninger selv med små unger på slep.

Vi er også fullstendig klar over at vi sitter med et problem dersom vi ikke finner mora igjen. Eneste mulighet vil da være å lete opp en annen binne med unge fra i år, bedøve henne og håpe at hun vil akseptere vår sovende lille unge som sin egen når hun våkner.

På fjordisen finner vi sporene ganske lett. Binna har gått langs skrugarder på leting etter sel, men så langt vi kan se har hun ikke funnet noen. Etter 15-20 minutters sporing oppdager vi de to dyrene som umiddelbart begynner å haste vekk fra helikopteret. Mens Erik lader ei pil med 7 ml bedøvelsevæske til binna, gjør jeg meg klar med geværet. Piloten venter til han får klarsignal, og vi begynner jakten. Etter å ha merket mange isbjørner vet han nøyaktig hvordan han skal fly, så det blir ikke sagt mye de nærmeste minuttene.

Isbjørner reagerer ulikt på helikopter, noen springer som om fanden selv var i helene på dem, mens andre – særlig en del av de gamle dyrene – bare så vidt beveger seg vekk. Vår binne tilhører klart den første kategorien, så da vi nærmer oss løper hun fra ungen sin. I samme øyeblikk begynner ungen i baksetet å reise på seg og løfte hodet. Den får en liten ekstradose med bedøvelsesmiddel og sovner raskt.

Etter en stund sitter bedøvelsespila i skulderen på binna og vi drar umiddelbart av sted for å lete etter den andre ungen. Den er allerede kommet flere kilometer vekk fra moren da vi oppdager den. Erik klargjør en ny pil, piloten fører oss pent og rolig inn og jeg skyter pila i nakken på ungen. Etter en liten stund skjønner vi at ungen umulig kan ha fått noe særlig av bedøvelsesmiddelet, den løper fortsatt friskt av sted. En ny pil gjøres klar, og denne gangen sitter den i rumpa. Heller ikke denne pilen virker fullt, men ungen har tydelig fått en del av bedøvelsesmiddelet, og har betraktelig mindre fart nå.

For å få en rask avslutning på jakten, bestemmer vi oss for å forsøke å fange den fra helikopteret. Piloten nærmer seg forsiktig, og det går greit å kaste seg ut fra helikopteret og fange ungen. Erik er raskt på plass med mer bedøvelse, og kort tid etter kan vi bære unge nummer to, denne gang en hann, inn i helikopteret.

Med to sovende isbjørnunger i baksetet gjelder det å finne binna raskt. Vi søker i vel 10 minutter, men er i ferd med å gå tom for drivstoff. Nå kan vi fort havne i den situasjonen at vi må tilbake til RV Polarstern for å fylle tankene – og det med to sovende isbjørnunger som passasjerer. Dette er egentlig ikke noe problem og ville helt sikkert vært veldig populært for folka om bord, men vil sjølsagt prøve å unngå ekstra belastning for ungene.

Vi følger sporene ennå noen minutter, så ser Erik binna som har sovnet fint. Vi landet tett ved, tar ut ungene, gjennomgår de vanlige merkerutinene og gjenforener familien. Og for første gang får jeg lyst til å sette navn på isbjørnene vi arbeider med. Ungene får navn etter mine egne: Tiril og Vegard.

Alt gikk til slutt bra, satelittsenderen ble satt på, og vi har reddet et isbjørnliv. En ubeskrivelig følelse.

Via resultatene fra satelitthalsbåndet fulgte vi familiegruppa i mange måneder på deres vandringer og søken etter sel i fjordene på nordøst Grønland. Seint på høsten stilnet signalene fra senderen og vi antar at isbjørnfamilien slo seg mer eller mindre til ro i et midlertidig hi beskyttet mot den bitende kulden og vinden i polarmørket.

av Ian Gjertz

Å gi en hund, eller for den saks skyld et barn, navn kan være en utfordring. Skal man kalle opp etter en tidligere hund (for barns del et navn som går igjen i familien)? Eller skal man drive nybrottsarbeid og komme opp med et nytt navn. Jeg valgte det siste, men noen føringer hadde jeg jo!

Hundenavnet skulle være kort, lett å uttale og helst slutte med en oppløftende vokallyd. Derfor har mine tidligere hunder hatt navn som ender på -i og -a. To andre føringer skulle også oppfylles. Hundens navn burde begynne på C siden valpen stammet fra kennelens tredje valpekull (A-B-C-osv). Siste føring var at hunden skulle ha et navn med tilknytning til Svalbard. Dette for å speile mitt eget levde liv.

Nå er jeg ganske godt kjent over store deler av Svalbard, men noen god oversikt over alle stedsnavnene har jeg ikke. Heldigvis finnes det hjelpemidler til slikt. Under krigen 1940-1945 var norske polarforskere forhindret fra å reise i polarområdene. Da benyttet de anledningen til å lage et register over alle stedsnavnene på Svalbard. Dette registeret er blitt vedlikeholdt og oppdatert siden. I våre dager ligger det på nett ( https://stadnamn.npolar.no/?sort=-beginLifespanVersion  ), men det er flere ganger utgitt i bokform. Derfor kunne jeg i ro og mak sette meg ned med navneboken og gå gjennom alle navn på C. Etter å ha pløyd gjennom noen ganger og tygd litt på navn og uttale endte jeg opp med å gå for navnet på en isbre; Cissybreen. Cissy kunne egne seg godt som navn på den nye hunden. Her må jeg føye til at jeg også har en gammel hund med navn på C, nemlig Cilia. Både Cissy og Cilia er forkortelser for Cecilie så det nye navnet passet godt, selv om det skulle føre til litt komplikasjoner i familien! Jeg vil utdype dette lenger nede. 

Cissybreen er oppkalt etter Cecilie (Cissy) Marie Kiær (1872-1955) fra Fredrikstad. Hun var gift med Arthur Mathiesen, en velstående sagbruks- og skogeier som hadde bidratt med penger til Gunnar Isachsens Spitsbergen ekspedisjon i 1909-10. Som takk for støtten oppkalte de en bre etter kona hans. Slik navnsetting var tidligere ganske vanlig. Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig på hvem denne kvinnen egentlig var, og oppdaget fort at hun gjerne kunne fått en bre oppkalt etter seg uavhengig av om hun var gift med Arthur Mathiesen eller ei. Hun var livlig og meget sosialt engasjert, og var aktiv i kommunepolitikken i Fredrikstad. Cissy Mathiesen ble en av de første kvinnene som ble valgt inn i Fredrikstad bystyre.

Når navnet først var valgt så skulle man tro at alt så gikk på skinner, men det var dessverre noen skjær i sjøen. I heimen fikk jeg høre at Cissy (og Sissy) var et uegnet navn fordi det på engelsk betyr «pyse». Jeg var derfor ikke så høy i hatten da veterinæren min spurte hva valpen het. Jeg sa noe beskjemmet navnet og forklarte at jeg ble mobbet over valget. Da kunne veterinæren, som er østerriker, fortelle at Cissy var et perfekt navn på en vizsla valp. Vizslaen er en ungarsk hunderase og tidligere en hund som var forbeholdt adelen. Den siste keiserinnen av Østerrike og dermed også dronning av Ungarn het Elisabeth, men ble kalt for Sissi! Hun var svært populær, og det er i dag konfekt som er oppkalt etter henne. Så, om man ser bort fra stavemåten så var navnevalget mitt perfekt. Konklusjonene er at man må ha mot til å stå opp for de valgene man gjør, og at det lønner seg å velge rett veterinær!

Tekst og foto: Ian Gjertz 

Da jeg i januar 2002 vansmektet på mitt kontor og svarte på et telefonanrop visste jeg lite om at det ville gjøre meg til nordøst-grønlandsk mester i Trivial Pursuit. Sammenhengen her er ikke helt innlysende så jeg skal utdype dette nedenfor. 

Nordøst-Grønland har en spesiell interesse for nordmenn som lider under polarbasillen. I mange år var det norsk tilstedeværelse i dette isolerte området. Det var bygget ut et nettverk av fangststasjoner langs kysten her, både danske og norske. Norsk hovedsete var Myggbukta som i årene 1922-1959 i tillegg til å være fangststasjon også var norsk radiostasjon som sendte værmeldinger fra området. 

Etter å ha jobbet med det polare i mange år var jeg svært lysten på å komme meg til Nordøst-Grønland og Myggbukta. Jeg kan illustrere dette med at om noen hadde gitt meg en gratisbillett til et hvilket som helst sted på kloden så ville jeg valgt en tur til Nordøst-Grønland. Som vi alle vet er det langt mellom slike gylne billetter, men jeg fikk faktisk en dalende i fanget! Det skjedde i form av det ovenfor nevnte telefonanropet. 

En dansk forskningsekspedisjon var planlagt til Nordøst-Grønland sommeren 2002. Det var den danske ekspedisjonslederen som ringte meg. Han forklarte at de skulle ha fire forskere i felt den sommeren. De manglet imidlertid penger og lurte på om jeg kunne tenke meg å delta i feltarbeidet, men uten lønn. Danskene skulle imidlertid dekke alle utgifter og det er ikke billig å reise til dette, for meg, forjettete land. I tillegg skulle jeg som ulønnet deltager på ekspedisjonen kunne ta meg fri, når det passet med arbeidet, og leke turist. Jeg trengte ikke betenkningstid, og arbeidsgiveren min var velvillig. Så det ble tur på meg. 

Feltarbeidet skulle bestå i å nær-fotografere hvalross med tanke på å lage et fotoarkiv over alle individene, som teller noen hundre dyr, i den lille isolerte bestanden på Nordøst-Grønland. Det finnes kun noen få faste hvalrossliggeplasser i denne delen av Grønland. En av disse er Sandøen ytterst i Young Sund, passasjen mellom Clavering Ø og Wollaston Forland. To feltpartier skulle veksle om å bo i telt på Sandøen og kartlegge hvalrossene gjennom ettersommeren. Jeg skulle delta i det siste to-manns partiet fra sent august til ut i september. 

Ikke bare er Sandøen sentralt plassert i de gamle norske fangstområdene, men det ligger i nærheten av den danske marines base Daneborg på Wollaston Forland. Det er her den verdenskjente sledepatruljen Sirus holder til. Seks tomannslag herfra patruljerer et enormt område av Nordøst-Grønland, med hundeslede om vinteren og småbåt om sommeren. 

For å komme seg til Sandøen med fly må man via Island, først Reykjavik og deretter Akureyri. Så flyr man til Minebyen ved Mestersvig, en stor militær flyplass i en nedlagt gruveby sør på Nordøst-Grønland. Herfra flyr man så med Twin Otter, et lite to-motors fly, til Daneborg. Så kan siste etappe gå med gummibåt. 

Daneborg er en moderne militærstasjon, men den er beregnet på en liten besetning og har ikke plass til å innkvartere forskere. Like utenfor den militære stasjonen ligger imidlertid en nedlagt værstasjon, Daneborg Vejrstation. Den var sommerstid i bruk som innkvartering for forskere. Værstasjonen ble oppført under krigen og nedlagt i 1975. Den var gammel, muggen og dårlig vedlikeholdt. Telt på Sandøen var egentlig å foretrekke! 

Hvalrossene er sosiale dyr og vil gjerne være sammen med sine artsfrender. En enslig hvalross legger seg sjelden opp på land alene. Den svømmer heller en runde og kommer tilbake på et senere tidspunkt. Dersom det da ligger en liten flokk på land, legger nykommeren seg sammen med disse. De ligger gjerne et par døgns tid før de igjen legger på svøm for å finne mat. Det gjør at hvalrossflokken på land sakte bygger seg opp for så å minske igjen. Så kan det, avhengig av været og andre forhold, være noen dager uten hvalross på land før hele prosessen gjentar seg på nytt. Det gjør at man som biolog ikke må holde kontinuerlig vakt, men kan ta seg noen fotturer med passende mellomrom. 

Å gå turer på Wollaston Forland og Clavering Ø var spennende. Ikke bare var det historiske fangststasjoner i området, men også gamle inuitt-boplasser der arkeologiske flint-pilspisser fortsatt lå oppe i dagen. Clavering Ø var det siste stedet europeere, i 1823, hadde sett de nordøst-grønlandske inuittene. Det er uklart hvorfor, men inuittene døde ut etter dette. For folk som meg, med erfaring fra Svalbard, er det nok all moskusen og polarharene som er mest slående. På en av turene møtte jeg over 100 moskus, og harene opptrer nærmest som små kenguruer der de hopper rundt bare på bakbeina. 

Sommeren var på hell og Daneborg ble sakte tømt for forskere og andre tilreisende. Hvalross feltpartiet skulle være med det siste oppsatte flyet. Den islandske Twin Otteren skulle hente oss på militærstasjonen og deretter fly til Zackenberg forskningsstasjon 30 km vest for Daneborg. 

Zackenberg var kun en sommerstasjon, og var nå nedstengt. De to gjenværende danske stasjonsansvarlige skulle bli med flyet vårt. Det ble til at de to islandske flygerne, min danske hvalrosskollega og jeg skulle overnatte, og at alle seks skulle fly sørover direkte til Mestersvig påfølgende morgen. Før flyet vårt kunne lande på Zackenberg måtte de stasjonsansvarlige rydde rullebanen for moskus! Slikt setter jo unektelig en spiss på flyturen. 

Vårt danske vertskap på Zackenberg serverte middag, øl og selvfølgelig Gammel Dansk. De bestemte videre at vi som underholdning skulle spille Trivial Persuit. Det var alle med på, og det ble delt inn i to lag. Ett bestod av de tre danskene, mens de tre utlendingene ble satt på samme lag. Vi utlendinger måtte snakke engelsk, for yngre islendinger er ikke alltid så gode på å snakke dansk eller norsk. Vi ante ugler i mosen da danskene dro frem en dansk versjon av Trivial Persuit! Det innebærer at alle spørsmålskortene er på dansk og ofte omhandler danske tema! 

Danskene ble etter hvert overrasket over at utlendingene kunne så mye dansk historie. Vi måtte minne om at både Island og Norge hadde vært under dansk styre og dermed hadde vi til dels felles historie. Det endte med en knepen utenlandsk seier og dermed var vi blitt Trivial Persuit mestre for Nordøst-Grønland. Det ble ikke bare med æren. Islendingene var så kry over seieren, og ville gjøre stas på sin norske lag-kompis, at de neste morgen fløy sporenstreks en omvei til Myggbukta. Vi var for tungt lastet til å lande på tundraen der, men de sirklet den gamle fangststasjonen seks ganger i lav høyde for at alle skulle få se den og ta bilder. En flott premie, som jeg levde på lenge etter at vi hadde forlatt Grønland! 

Tekst og foto: Ian Gjertz

Tirsdag 11. mars var det boklansering i Gyldendalhuset i Oslo sentrum. Det var polarhistoriker Harald Dag Jølle som presenterte sin nyeste bok Ytterst i verden – på jakt etter en polarkultur. Jølle er for mange kanskje kjent fra dokumentarfilmer vist på NRK, for eksempel om kite-ekspedisjoner på Grønland, bl.a. sammen med Vegard Ulvang og Kronprins Haakon Magnus. Frammøtet var godt, og salen var full.

Selve lanseringen fulgte en standard mal. Innledningsvis var det de obligatoriske korte talene.  Musikkunderholdningen var det så Odd Nordstoga som stod for. Deretter fulgte en samtale mellom Anders Bache og forfatteren. Bache er polarentusiast og leder til daglig forsknings- og forvaltningsarbeidet ved Roald Amundsens hjem Uranienborg på Svartskog. Når to glimrende formidlere, begge glødene opptatt av det polare, har en samtale for åpen mikrofon blir resultatet underholdene for tilhørerne. Deretter ble panelet utvidet med Vegard Ulvang, som har deltatt på mange polare ferder sammen med forfatteren. Dette førte til litt mimring og mange muntre historier. Så var det fritt fram for tilhørerne å kjøpe bøker og få de signert.

Trenger verden flere polarbøker

Samlere, og lesere av polarlitteratur har nok å velge i. De fleste av oss har hyllemetere fulle av slike bøker. Så er spørsmålet om vi trenger flere? Det avhenger selvfølgelig av kvaliteten på boken og folks smak og preferanser. Jeg har i hvert fall satt av plass til denne boken. Den har blandingen av forfatterens egne opplevelser lenket opp mot det polarhistoriske som jeg er glad i. I tillegg har boken drøyt 100 illustrasjoner, en god blanding av historiske fotografier og nyere private bilder. Jeg har fått lest litt i boken som er på 359 sider, og Jølle er flink til å skrive. Det er artig lesning, og ikke minst så er det omfattende kildehenvisninger bakerst. Det siste er kan hende ikke så viktig for en vanlig leser, men polarentusiaster elsker slikt!

Tekst og foto: Johan Leon Amundsen

Da polarskipet ‘’Maud’’ ble bygget (1918), kostet hun vel tre ganger det planlagte og langt overgikk det Roald Amundsens (RA) økonomi tålte. Dette var destruktivt for RA som ikke innså sin begrensning og fortsatte som før sine dyre anskaffelser, som f.eks. tre fly han overhodet ikke hadde råd til (1924). Dette aksepterte ikke RAs bror, forretningsfører og største bidragsyter Leon, og RA brøt tvert med ham.

Derfor kalte Leons hustru Aline polarskipet ‘’Maud’’ for ‘’le maudit bateau’’ på fransk. Dette kan bety ‘’den forbaskede båten’’ eller ‘’den forbannede båten’’. Hun mente nok begge deler, men spesielt sistnevnte, altså at det lå en forbannelse over båten. Se bare listen over ulykker under ferden gjennom nord-øst-passasjen, i isen nord for Russland:

• RA falt ned landgangen og brakk armen
• Han ble angrepet av en binne, og fikk dype spor i ryggen
• Han ble utsatt for en kullosforgiftning som lungene bar spor av resten av livet
• Peter Tessem og Paul Knutsen forlot båten, de ville ikke mer
… og de kom aldri frem (til Port Dickson)
• Det ble skader på ror og propell som måtte repareres i Seattle, langt borte
• RAs økonomi ble katastrofal, og det endte med konkurs. Og familiebrudd
• Når båten ble liggende i Cambridge Bay, lot de lokale kanadierne den synke
… og de hugget all ved over vann for å bruke det som brensel

80 år senere ble hun brakt hjem til Norge, der hun nå ligger, fortsatt som vrak, på en flåte ved Tofte. Den videre tilværelsen er usikker, i beste fall treg.

Vil hun, som sine forgjengere ‘’Fram’’ og ‘’Gjøa’’ etter hvert komme i hus?
Eller ligger det fortsatt en forbannelse over henne?

av Kåre Kullerud, Norsk Bergverksmuseum –

Oskar N. Lindås ble født 31. juli 1883 i Evje i Setesdal. Faren, Nils Lindaas, var fra Sandsvær herred – i dag en del av Kongsberg kommune. Nils Lindaas fullførte Bergskolen på Kongsberg i 1880. Bergskolen var en stigerskole, dvs. en skole som utdannet arbeidsledere eller formenn for gruvedrift. Som ferdig utdannet stiger fikk Nils jobb som bestyrer for en gruve i Evje, noe som forklarer hvorfor Oskar ble født der. Folketellingen fra 1900 forteller at en yngre bror av Oskar ble født i Sandsvær i 1888, så oppholdet for familien i Setesdal varte ikke så mange årene. Året 1900 var Oskar registrert som sølvverksarbeider, mens faren var stiger ved Kongsberg Sølvverk.

Oskar skulle på flere måter gå i sin fars fotspor og i 1907 var han ferdig utdannet stiger fra Bergskolen på Kongsberg. Da var han allerede ansatt av selskapet Grønlandsk Minedrift A/S for å jobbe ved Josva kobbergruve i Sør-Grønland. Selskapet hadde nettopp blitt etablert av dansken Marius Ib Nyeboe (1867-1946). Nyeboe har satt flere spor etter seg i dansk polarhistorie – han blir blant annet omtalt som Knud Rasmussens «business manager» i forbindelse med Rasmussens 5. Thule ekspedisjon. Historien om den danske polarhelten Knud Rasmussen kan interesserte lese andre steder.

Grønlandsk Minedrift A/S drev Josva kobbergruve fra 1907 til 1914. De første årene ble malmen sendt med skip til kunder i Danmark og Tyskland, men i 1911 sto en smeltehytte klar til bruk, noe som gjorde at malmen kunne videreforedles på stedet. Gruven ble lagt ned i 1914, da malmforekomsten tilsynelatende var tom.

Utpå høsten 1909 sluttet Oskar i jobben ved Josva kobbergruve. Med seg i bagasjen hjem til Norge hadde han med seg fotografier i form av negativer på glassplater. Kongsberg Historielag fikk nylig Oskars fotografier i gave fra etterkommerne.

Når man begynner å gå gjennom fotografiene som Oskar N. Lindås tok, forstår man fort at man har en fotoskatt foran seg – fotografier som bør deles med andre. Noen av fotografiene blir vist her.

Kilder:

Bergverks-nytt 1957, Nr. 12, side 32-33: Oskar N. Lindås. Gjengitt i Langs Lågen 2017, side 182-183 (https://www.nb.no/items/2fcb5273480a66753a31b8b465b9353c?page=185&searchText=langs%20l%C3%A5gen).

Dansk Nationalleksikon, om Marius Ib Nyeboe: https://biografiskleksikon.lex.dk/M._Ib_Nyeboe

Danmarks Nationalleksikon, om Knud Rasmussen: https://lex.dk/Knud_Rasmussen

The Josva Copper Mine: https://explorenorth.com/library/weekly/aa112400a.htm (nedlastet 25.11.2024).

Kilder for stedfesting av fotografier:

Josva kobbergruve: https://www.juniorminingnetwork.com/junior-miner-news/press-releases/2148-tsx-venture/amrq/134886-kobberminebugt-licence-exploration-results.html (med foto fra Josva kobbergruve, nedlastet 25.11.2024).

Qaqortoq/Julianehaab: https://www.stamps.dk/da-DK/lot/181910/groenland-julianehaab-kirken-pracht-and-crone-u-no (foto av «Kirken ved Julianehaab», nedlastet 25.11.2024).

Av Ian Gjertz –

Da jeg var på besøk hos slekt i Namdalen i Trøndelag kom jeg over et spennende fotografi som hang på veggen. Bildet viste fem brødre Aavatsmark. 

Bildet viser fem brødre Aavatsmark. Innfelt i venstre hjørne Peder som var bonde. Han var død da det store bildet ble tatt 30.09 1924. Foran til venstre bonde Andreas og til høyre bonde Salamon. Bak til venstre forretningsmann Otto og til høyre offiser Ivar. Alle med etternavn Aavatsmark. Dette er viktig å presisere siden det ikke var uvanlig å ta etternavn etter gården man drev og bodde på.

Et familiebilde er ikke nødvendigvis så spennende for utenforstående, men navnet Aavatsmark ringte en liten Svalbard-bjelle hos meg. Jeg hadde nemlig vært på en bre på Spitsbergen som hadde samme navnet – Aavatsmarkbreen. Den ligger ved Forlandssundet, like sør for Sarstangen. Dette var derfor verdt å undersøke nærmere.

Aavatsmarkbreen ligger like sør for Sarstangen og er det nederste stedsnavnet på dette kartet. (Kart: Norsk Polarinstitutt)

Den ene av de fem brødrene på bildet var Ivar Aavatsmark (1864-1947). Han hadde gjort karriere i militæret og endte som generalmajor. Hans politiske karriere var også imponerende. Han var venstre-politiker og stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag fra 1907-1921 og en ledende forsvarspolitiker rundt første verdenskrig. Han var forsvarsminister fra 1919-1920 og fra 1921-1923. 

Ivar Aavatsmark (Foto: Gustav Borgen årstall ukjent.

Kilde: Norsk Folkemuseum, inventarnr. NFB.41773)

Hvorfor fikk han en bre oppkalt etter seg? Da må vi tilbake til polarforskeren Gunnar Isachsen og den tidlige norske kartleggingen av Spitsbergen. Isachsen planla ekspedisjoner til Spitsbergen i 1909 og 1910. Til dette trengte han økonomisk støtte og et fartøy. Her kommer Ivar Aavatsmark inn i bildet, for som stortingsrepresentant og forsvarspolitiker anbefalte han at Stortinget skulle bevilge midler til å utruste det militære fartøyet Farm slik at det kunne brukes på ekspedisjonene. Farm var av stål og ferdigbygget i 1900, hadde dampmaskin og var transportfartøy og forsyningsskip for marinen med 32 manns besetning. Det er verdt å merke seg at betegnelsen KNM foran skipsnavn (Kongelig Norsk Marine) først ble tatt i bruk i 1946. Farm var i tjeneste for marinen kun frem til 1940 og brukte derfor aldri prefikset KNM.

Farm 30. juli 1901 (Foto: Anders B. Wilse, Kilde: Norsk Maritimt Museum NSM.000141)

På den tiden var det svært mange steder som ikke hadde navn på Svalbard.  Dette var upraktisk når man skulle lage kart. Derfor gikk man inn for å navnsette i de områdene man kartla. Det kunne være beskrivende navn, oppkallinger etter kjente personer, å kalle opp etter bidragsytere til ekspedisjon eller også å navnsette etter ekspedisjonsdeltagere og deres venner og slektninger. Man finner derfor mange spor etter Farm-ekspedisjonene i navnsettingen på Spitsbergen.  Blant disse kan jeg nevne Farmhamna, Farmgrunnen, Farmsundet, og Marineholmane. Jeg må for all del ikke glemme selveste rosinen i Trønderpølsen – Aavatsmarkbreen.

Farm langs kysten av Spitsbergen sommeren 1910. Det ligger en sel på isflaket og mannen ombord holder en rifle. (Foto: Karl Haavimb 1910, Kilde: Norsk Polarinstitutt)

Av Fridtjof Mehlum –

De fleste foretrekker vel å feire julen hjemme i sin varme stue. Ikke alle har vært så heldige. I 1872 var det en stor gruppe deltagere på en amerikansk ekspedisjon som måtte tilbringe julen langt til havs drivende på et isflak midt ute i Davisstredet mellom Grønland og Canada.

I juli 1871 seilte kaptein Charles Hall fra østkysten av USA med ekspedisjonsfartøyet Polaris på vei i retning mot Nordpolen. Ekspedisjonen var finansiert av den amerikanske staten. Hensikten var å komme med skipet så langt nord som mulig mellom Grønland og Canada og å dra videre med hundeslede mot Nordpolen. Underveis skulle det gjøres kartlegging og innsamling av naturhistorisk og kulturhistorisk materiale.

Da ekspedisjonen kom til Grønland dro den til Upernavik for å plukke opp den erfarne grønlenderen og hundekjøreren Hans Hendrik (Suersaq), som tidligere hadde vært med på både Elisha Kent Kanes ekspedisjon i 1853–55 for leting etter John Franklin- ekspedisjonen, og Isaac Israel Hayes nordpolekspedisjon 1860-61. Hans Hendrik kom om bord med en mengde utstyr og hadde med seg både kone Meqo og tre barn på turen. Han ville ikke være så lenge borte fra familien, så han fikk tillatelse til å ta den med. Allerede i USA var tre canadiske inuitter kommet om bord. Det var tolken Joe, hans kone Hannah og deres datter. Joe og Hannah hadde deltatt på Halls to tidligere ekspedisjoner.

Etter komplettering av utstyr og proviant for 2 ½ år dro ekspedisjonen videre nordover på vestsiden av Smith Sound og gjennom farvannene mellom Ellesmereøya og Nordvest-Grønland. I dette området ligger den omstridte Hansøya i Kennedykanalen på grensen mellom Canada og Grønland. Øya ble oppkalt etter Hans Hendrik av Charles Hall i 1871. 

Ekspedisjonen ble hindret av mye sjøis og kom ikke lenger nord enn til 82^o  11´N nær Kapp Lieber før den måtte snu og søke vinterhavn ved kysten av Grønland ved 81^o  32´N. Kaptein Hall døpte ankerplassen for  Thank God  Harbor, og han annekterte området for USA. Etter en 14-dagers sledetur ble Hall plustelig syk og døde kort tid senere, trolig forgiftet med arsenikk. Dette kunne se ut som et mord, men det er en helt annen historie. Det var tidligere avtalt at hvis kapteinen omkom så skulle styrmannen og islosen Sidney O. Budington overta ledelsen og fortsette ekspedisjonen.  Først på sommeren 1872 gjorde  de et fremstøt mot Nordpolen. Planen var å ta noen småbåter så langt nord som til iskanten og  fortsette videre med hundesleder. De kom et stykke på vei med båtene, men forsøket måtte oppgis pga. for mye is. Polaris kom seg løs fra vinterhavnen og gikk nordover for å assistere småbåtene. Den gikk lekk  og måtte hele tiden lenses, og dessuten hadde de ikke mer kull enn til en ukes seilas.  Polaris måtte snu og gikk sørover i Kennedykanalen til den ble innelukket av is. Mannskapet måtte være klare til  å forlate skuta når som helst, og de satte opp et skur dekket av seilduk  på et stort isflak som fulgte strømmen sørover sammen med skipet. Dette ble fylt med klær og forsyninger. Mens de drev på denne måten var Joe og Hans stadig på jakt og fikk rikelig med sel og sjøfugl.

Alene på isflaket

Den 15. oktober brøt det ut en forferdelig storm som gjorde at Polaris brøt seg løs fra isflaket. De befant seg da på omkring 78^o 25´ N på østsiden av Smith Sound. I forkant hadde mannskapet kastet det de kunne av proviant og utstyr ned på flaket. Ved atskillelsen var det 19 personer på flaket pluss ni hunder. Blant folkene på flaket var Hans med kone og  fire barn (en sønn var født i løpet av turen), samt Joe med kone og barn. Det skulle vise seg at Hans og Joe med sin erfaring fra jakt og overlevelse under arktiske forhold var helt avgjørende for skjebnen til denne gruppen av skipbrudne. Heldigvis hadde de fått med seg et par trebåter, to kayaker og ganske mye mat i form av pemmikan, brød,  tørket frukt og skinker.

Da  folkene ble forlatt på isflaket var det omkring 4 km² stort, og de de to inuittjegerne hadde gode muligheter til å spe på matbeholdningen med sel og annet vilt. Dette gikk bra inntil vintermørket gjorde seg gjeldende. Fra da av måtte man i stor grad tære på de begrensede matforrådene. De forstatte å driver sørover. Noen ganger var de nær land, men ikke så nær at det kunne komme seg vekk fra isflaket. En dag med sterk vind brakk isflaket, og halvparten av forsyningene og en båt drev av gårde på den ene delen mens folkene var på den andre. Noen dager senere møttes de to isflakene igjen og forsyningene ble berget. De bygget seg hytter av snø (iglooer) og innrettet seg så godt som mulig på isflaket. Det var Joe som var ekspert på å bygge slike.  Til belysning brukte de tomme pemmikanbokser fylt med selspekk. Noen var blitt så desperate at de hadde begynt å plukke fra hverandre en av båten og brukt treverket til fyring. Etter hvert ble det mangel på mat og man måtte rasjonere på forsyningene. Det var bare nok til to måltider om dagen, en sen frokost og middag. Noen av hundene ble avlivet for å skaffe mat og pelsverk. 

Julefeiring på isflaket

Ved juletider var de drevet sørover til et stykke nord for  72^o N. Julen ble feiret med et godt måltid. De hadde igjen en skinke som var spart til julemåltidet. Styrmannen Tyson fortalte at han hadde en ekstra porsjon brød og varm pemmikan til frokost. Noen kalte dette for suppe, mens andre kalte det for te. Julemiddagen ble betegnet som fantastisk og var en fin avveksling fra det daglige. De fikk hver et lite stykke frossen skinke, pølsekjøtt, to hele skiver med tørt brød, noen få munnfuller av tørkede epler og noen slurker suppe av varmt selblod. Det var det siste de hadde igjen av skinke, epler og selblod. Mens de satt der på isflaket tenkte de på hvor annerledes folk i den siviliserte verden feiret jul. De følte likevel velbehag ved å være i live og trøstet seg med at Gud ikke  hadde forlatt dem, selv om han hadde satt dem på en spesiell prøve med sitt forsyn. Temperaturen på juledagen var behagelig og omkring 0 ^oC. Tidligere i måneden hadde det vært betydelig kaldere, og dagen etter blåste det opp til en kraftig snøstorm.

Redningen

Hvor utrolig det enn høres ut, så klarte alle på isflaket å holde seg i live gjennom hele vinteren, selv om det ofte var mangel på mat.  Utover i mars hadde Joe og Hans bedre lykke med jakten, og de skjøt til og med en isbjørn. Temperaturen steg og isflaket smeltet og ble mindre. I slutten av mars passerte de på samme breddegrad som sydspissen av Grønland (Kapp Farvel  59^o 41´ N). I begynnelsen av april var isflaket ikke lenger trygt og de måtte alle gå over i trebåten. Det ble ganske trangt, for den var ikke beregnet for mer enn 6-8  personer. De brukte båten mellom ulike isflak som de slo leir på, men isflakene var svært ustabile. Slik klarte de å holde det gående i flere uker inntil de på mirakuløst vis den 30. april 1873 møtte selfangeren Tigress fra Newfoundland som plukket opp alle de skipbrudne. Dette skjedde på 53^o 35´ N utenfor Grady Harbor på Labrador. Gruppen hadde altså tilbrakt 6 ½ måned på isflak og drevet nesten 3000 km! Noe tilsvarende har ikke skjedd siden. 

Kilder

Opplysningene om denne ekspedisjonen er hentet fra beretningene til flere av de som deltok og skrev dagbøker fra turen. Den offisielle ekspedisjonsberetningen fra 1876: “Narrative of the North Polar Expedition” var redigert av G. M Robeson. Videre har navigatøren George E. Tyson (1874) skrevet boken “Arctic Experience”. Han var med på ferden med isflaket og gir mange detaljer. Vitenskapsmannen og legen Emil Bessel skrev også beretningen “Die Amerikanische Nordpol-Expedition”  som finnes i en engelsk utgave av William Barr fra 2016.

Endelig har vi beretningen til grønlenderen Hans Hendrik.  Han skrev dagbok fra ekspedisjonen men var så uheldig å miste denne under redningen fra isflaket, så han måtte rekonstruere den senere. Hans var også med på to ekspedisjoner senere år. Han skrev sammen sine erindringer som ble oversatt og  utgitt bokform på engelsk i 1878: “Memoirs of Hans Hendrik, the Arctic Traveller”. Med dette ble han verdenskjent.  Mads Lindegaard (1986) har skrevet boken “Hans – en eskimo”  der han gjengir på dansk hele teksten til i Hans Hendriks bok og setter den i sammenheng med andre beretninger om ekspdisjonene han deltok på.