Av Fridtjof Mehlum –
Turistcruise til Arktis var blitt populære omkring år 1900, og til Svalbard gikk det cruise med skip fra flere europeiske nasjoner, der turistene kunne oppleve midnattssolen og den storslåtte naturen.
Turister hadde fortsatt ikke mulighet til å dra på cruise til Antarktis, men det ville Henrik Johan Bull gjøre noe med. Bull var norsk og opprinnelig fra Tønsberg, men han bodde i Melbourne en del år på 1880 og 1890- tallet. Denne idérike mannen hadde i 1895 vært leder på Antarctic-ekspedisjonen hvor blant annet både Bull og Carsten Borchgrevink hevdet å ha vært den første til å sette fot på det antarktiske kontinentet.
Bull var senere involvert i en rekke initiativer knyttet til oppstart av sel- og hvalfangst i antarktiske og subantarktiske strøk. I mars 1909 var han på New Zealand i forbindelse med planer om å opprette en hvalfangststasjon på New Zealand for fangst primært av sørlig retthval omkring Campbelløya. Under oppholdet ble han intervjuet av lokale aviser angående mulighetene for å drive cruiseturisme til Antarktis. Bull hadde noen uker tidligere skrevet en lengre artikkel i det australske ukemagasinet The Leader om dette temaet.
Bull hevdet i intervjuet at det ikke var noen naturgitte hindringer knyttet til å kunne arrangere sommerturer til Antarktis med turister tilsvarende turer som gikk til Svalbard. Mest aktuelt var et fire-ukers cruise til Victoria Land med start fra New Zealand midt i januar. Han hevdet at det var viktig å velge egnete fartøyer for denne type cruise. Det måtte være større treskip tilsvarende det britiske Discovery eller det tyske Gauss, som hadde vist seg velegnete på tidligere forskningsekspedisjoner. Dampskip av stål var lite egnet. Bull mente at man kunne anskaffe og utruste et passende skip for omkring £ 20 000 (tilsvarer i dag ca. NOK 41 mill.). Videre mente han at en billettpris på £100 til £150 (i dag NOK 200 000 – 300 000) ikke ville være avskrekkende for en slik reise. I tillegg til turister kunne skipet også ta med seg forskere som kunne landsettes og evt. overvintre og hentes inn neste sommer. Dette ville også kunne gi betydelige inntekter, siden det var stor mangel på transport for forskere til Antarktis.
H.J. Bulls artikkel i The Leader (Melbourne) 20. februar 1909 ga en meget lyrisk beskrivelse av de opplevelsene turister ville få hvis de reiste til Antarktis. Noen særlig bedre reklame for cruiseturisme i Antarktis kunne vel neppe skrives. Her følger den i norsk oversettelse:
Midnattssolens land
Av kaptein H.J. Bull
Når man snakker om “midnattssolens land”, tenker man vanligvis på land på den nordlige halvkule, som Spitsbergen eller Norge, hvor tusenvis av turister fra Europa og Amerika årlig møtes, for å beundre det praktfulle synet av midnattssolen. Veldig få er det, til nå, som sender tankene sine til midnattssolen i det fjerne sør, hvor de imponerende omgivelsene ved Victoria Land fremviser et skue av enda større prakt enn i nord. De få som har vært så heldige å se på landskapene i sør, farget av midnattssolen, vil aldri glemme det praktfulle panoramaet. Natt og dag smelter sammen uten merkbar forandring. Klokken 23.30 står solen høyt over horisonten og maler til betrakteren et merkelig fortryllende antarktisk bilde. Det er umulig å gjengi selv en moderat tilstrekkelig beskrivelse av den vidunderlige skjønnheten og perfeksjonen til landskapet. De spisse fjellene rager høyt utenfor rekkevidde, i majestetisk storhet, presenterer en uovertruffen hvithet; det glitrende og funklende gull og sølv av solskinnet brytes eller reflekteres gjennom krystallene av is og snø, og himmelen er av det klareste blått og dypeste gull når solen er på sitt laveste. Alt dette er praktfullt og uten sidestykke, men det mest imponerende trekk ved helheten er følelsen av fullstendig ensomhet. En fantastisk, overjordisk stillhet ser ut til å gjennomsyre scenen. Synet er verdt mange ofre, men å bo alene i slike omgivelser over lengre tid ville utvilsomt ende i rask galskap. For dem som ikke tror på en “stillhet som kan føles” vil jeg anbefale et besøk til Victoria Land. Når man reflekterer over stillheten i en viss tid i disse vidder etter vidder med hvit ødemark, får man en bemerkelsesverdig følelse der monotone, lave og gjennomtrengende akkorder i molltonearter ser ut til å fylle hjernen — en følelse som utvilsomt er godt kjent for dem som har tilbragt en dag alene i et øde fjelllandskap med enorme vidder.
Vender man seg fra fjellene til havet, er endringen veldig stor. De flytende isfjell og isflak, og krusninger eller brytende bølger gir en følelse av bevegelse og uro til scenen, i skarp kontrast til den store roen og ubevegeligheten på land. Kontrasten forsterkes når blåsende hvaler, padlende seler og pingviner, eller virvlende petreller og måker, introduserer liv såvel som bevegelse inn i omgivelsene. Kontrastene mellom land og hav bringer frem, på en fantastisk måte, uendeligheten av fjellkjedene, som her når en høyde på14 000 fot. De strandede isfjellene ser fargerike ut når man passerer dem, og fargen deres virker som det reneste hvite. Men når man ser på dem på nytt fra havet, med Sør-Victoria-Alpene i bakgrunnen, virker de som fyrstikkesker, med en grå og matt overflate. De hyppige snøbygene som passerer gjennom hele året forklarer den ideelle hvitheten i fjellene.
Når man tenker på de tusenvis som årlig besøker nord for å oppleve midnattssolen virker det nesten merkelig at man lett kan telle antallet av menn som noen gang har sett solen ved midnatt i de sørlige regionene.
Skotten, kaptein Weddell, med hans to små fartøy, var sannsynligvis den første som i 1820 fikk se midnattssolen i sør. Deretter fulgte Sir James Clark Ross, med Erebus og Terror, i 1841. Så tok det mer enn femti år, før vi med den lille kommersielle ekspedisjonen med damphvalbåten Antarctic kastet vår undrende øyne på alle de praktfulle og fascinerende landskap rundt Kapp Adare; og i rask rekkefølge fulgte Southern Cross, Discovery og hennes to hjelpeskip, Terra Nova og Morning; og til slutt den tyske polardamperen Gauss. Denne sesongen er det bare løytnant Shacketon og hans følgesvenner ombord på Nimrod som vil ha glede av det vidunderlige lyset fra midnattssolen på det antarktiske kontinentet.
Med omtrent 40 menn til hvert av de nevnte fartøyene, vil antallet mennesker som har hatt privilegiet av å oppleve midnattssolen i sør være knapt 300. Ingen kvinne har noen gang satt sine fortryllende øyne på den sørlige storslåtthet. Men, med tanke på at avstanden fra Australia til Victoria Land kan tilbakelegges på omtrent en uke med en god, solid bygget dampbåt, og at det i våre spenningsdager alltid kreves noe nytt, kan tiden snart komme da australiere kjøper billettene sine på Cook’s reisebyrå for en juletur til deres “midnattssolens land“. Hvem vet?
Det skulle gå nesten 50 år før det første turistcruiset til Antarktis ble gjennomført. Den argentinske regjeringen arrangerte to cruise med skipet Les Eclaireurs i januar – februar 1958 med til sammen i underkant av 200 turister. Det første cruiset startet i Ushuaia på Ildlandet 14-15 januar og ble avsluttet samme sted den 24. januar. Cruiset var innom flere forskningsbaser på Sør-Shetlandøyene og Antarktishalvøya. Det andre cruiset gikk til samme område ut fra Ushuaia den 31. januar.
