av Burny Iversen/redaksjonen –
(Foto: Willy Wilcke (1864-1945)).
Redaksjonen i Nytt & Gammelt fikk nylig tilsendt et svensk avisutklipp fra Norrköpings Tidningen fra 26. september 1901 (under). Innsenderen var polarklubbmedlem Burny Iversen, og han lurte på om det kunne ha interesse. Redaksjonen syntes absolutt at dette virket spennende. Vi begynte derfor å søke litt i norske aviser fra samme periode for å finne ut mer.
Et søk i Nasjonalbiblioteket ga 108 avisoppslag om Oskar Bauendahl. Vi valgte ut et par stykker som virket artige. Det viste seg at Bauendahl planla en tur til Nordpolen med båt uten å ha nevneverdige kvalifikasjoner eller kunnskap om Arktis. Det endte med at han måtte overvintre i Pikes hus på Danskøya. Der bygget han en slags båt, eller nærmest en flåte, av materialer av restene etter Andrées ballonghus. Planen var å seile med den til Grønland. Den planen lot seg heller ikke gjennomføre og han måtte gi opp og dra hjem til Tyskland.
Nordre Trondhjems Amtstidende, onsdag 2. oktober 1901 har en interessant artikkel om Bauendahl. Avisen er skrevet med gotisk skrift, hvilket er tungt å lese i dag. Vi har derfor skrevet av stykket, men beholdt gammelt språk og eventuelle skrivefeil. Dette for å bevare tidsånden og koloritten.
Bauendahl og hans polareventyr
Den forhenværende tyske sjøoffiser, kapteinløitnant Bauendahl er sluppet heldigere fra sit mildest talt dumdristige forsøg paa at løse det store arktiske problem, end det paa nogen maade lod sig vente. Uden at hverken han eller nogen av hans ledsagere havde den ringeste personlige erfaring om forholdene i Ishavet, reiste han, som det maaske vil erindres, fra Hamburg i fjor den 16de august, altsaa paa den tid av aaret, da ishavsfarerne ikke drager du, men søger hjemover. Dertil med et lidet seilfartøi, en forhenværende fiskekutter, ligesaa uskikket til at taale polarisens tryk som til at rumme nogen tilstrækkelig polarudrustning eller til at byde den rikgignok faatallige besætning nogenlunde bekvemmelighed og rimeligt ly. I «Petermanns mittheilungen», det bekjendte geografiske fagskrift, blev der ogsaa avsagt en fældende dom over foretagendet.
«Ene og alene som et umodent projekt kan man,» hed det i tidsskriftet «betegne den av fhv. kapteinløitnant Bauendahl nu iverksatte plan, der tilsigter at naa Nordpolen, eller et omkring denne beliggende land, med det ikke mere end 44 registertons drægtige seilfartøi «Matador», hvis besætning udgjør en styrmand og 5 matroser. Det er hans hensigt at søge op paa vestsiden av Spitsbergen, til han naar grænsen av pakisen, og saa at søge langs denne mod øst for at finde aabne render, der kan lade ham fortsætte seiladsen videre mod nord. Naar det da bliver stop med fartøiets yderligere fremtrængen, muligens ved Syvøerne overlades «Matador» der til sin skjæbne, og hr. Bauendahl og hans ledsagere tiltræder isvandringen mod polen» (hvorved en av B. udspekuleret maade at bringe slæderne frem over iskossene ved hjælp av en medført heisekran skulde komme til anvendelse.) «Tilbagereisen vil alt efter is- og strømforhold foregaa paa drivisen over Frans Josefs land, over Grønland eller efter hvilkensomhelst anden retning.
Efter den fremtredne aarstid og den langsomme fart, som den lille seiler formaar at gjøre, er det at vente og at haabe, at færden ender allerede paa Spitsbergen, – ellers er der altfor meget at frygte for en gjentagelse av den skjæbne, som blev de to svenske forskere Bjørling og Kallstenius tildel i Smith Sound 1892. Naar hr. kapteinløitnanten av uforstand og foragt for alle hidtil vundne erfaringer sætter sit eget liv paa spil, saa faar han jo avgjøre den ting med sig selv. Men at han med sin autoritet lokker ukyndige folk med sig i fordærvelsen kan ikke dømmes strengt nok».
Ikke destomindre er baade Bauendahl selv hans folk jo nu sluppet velberget fra avfæren. Polen har han vistnok ikke opdaget, men han er dog trængt frem til den efter omstændighederne noksaa respektable breddegrad 82 gr. 7’ og overvintrede paa Danskøerne. Fartøiet sendte han derfra hjemover med dets besætning; selv syntes han endnu ikke at have devoveret sig mot. Med en norsk (?) ledsager vilde han på en flaade, tømret sammen av det Andréeske ballonhus’s rester, komme seg over til Grønland for derfra paany at søge opover mod polen. Umuligheden av denne endnu vildere plan synes dog i tide at være gaaet op for hr. Bauendahl, saaledes at ogsaa han nu har slaaet koldt vand i blodet og befinder sig paa hjemveien.
Asker og Bærums Budstikke 2. oktober 1901 er også interessant lesestoff. Vi gjengir stykket her og tror de fleste av leserne klarer å gjøre seg opp sin egen oppfatning uten at redaksjonen kommenterer dette ytterligere.
Epilog
En gjennomgang av noen tyske aviser utgitt etter hans hjemkomst til Tyskland viser at Bauendahl slett ikke var misfornøyd ekspedisjonen. Han hevdet at det var vanlig at folk som var ute på sin første polarekspedisjon mislyktes. Det gjaldt ifølge Bauendahl både Nansen, Nordenskiöld og Koldewey. Han hadde bestemt seg for å dra på en ny ekspedisjon året etter. Da skulle han bruke den samme båten, men han skulle sette inn en motor i den. Planen var å landsette ekspedisjonen på kysten av Øst-Grønland og reise nordover langs land. Han skulle ha med seg en matros og to samer, hundespann og sleder med 12 hunder og 24 reinsdyr. Vi vet i ettertid at det ikke ble noe av dette. Båten Matador ble solgt og ble igjen fiskebåt.